Disipler, Apostler og Evangelister
Her kan du lese definisjonen på en apostel, disippel og evangelist:
Ordet disippel kommer fra latin discipulus = elev. I Det nye Testamente betyr disippel enhver tilhenger av en (åndelig) lærer: Moses (Joh 9,28), Johannes Døperen (Matt 9,14), fariseerne (Matt 22,16), men fremfor alt av Jesus. Til Jesu disipler hører først de tolv (Matt 10,1), så de som fulgte Jesus (Matt 8,21), særlig de 72 han sendte ut (Luk 10,1).
I Apostlenes gjerninger fra kapittel 6 betyr disippel enhver som tror at Jesus er Kristus. I disippelforholdet til Jesus er det Han som tar initiativet: «Ikke så at dere valgte meg; det er jeg som har valgt dere» (Joh 15,16; jfr Mark 1,17). Disiplene kalles til å bryte opp, følge Jesus, la seg forme av hans liv og lære (Mark 8,34; 10,21.38-45; Joh 12,26) og motta Gudsriket av ham (Matt 19,28-29; Joh 14,3).
Ordet apostel kommer av gresk apostolos etter verbet apostello = å sende, og betyr altså sendebud eller befullmektiget. Bakgrunnen for den kristne språkbruk er det jødiske miljø, hvor salach, utsending, er en juridisk term: «En utsending med fullmakt til en bestemt oppgave». Apostelen representerer den som har sendt ham, og er bemyndiget av ham. Apostler i NT er fremfor alt de tolv disiplene, som Jesus utvelger for å grunnlegge sin Kirke. De skal være «hos ham», forkynne Evangeliet og drive ut onde ånder (Mark 3,14-15). De sendes på oppdrag for å tale i hans navn, bemyndiget av ham (Matt 10,1-40), med en spesiell autoritet over Kirken, som de skal styre (Matt 16,18-19); 18,18).
De utgjør fundamentet for det nye Israel; deres antall svarer til det gamle Israels tolv stammer og utfylles med Mattias da Judas faller fra (Apg 1,15-26). De skal sammen med Menneskesønnen være dommere på den ytterste dag (Matt 19,28). Til dem gir den oppstandne Kristus misjonsbefalingen (Matt 28,18f). De skal være hans vitner, det vil si vitne om at den oppstandne Kristus er den Jesus de har levd og arbeidet sammen med, fra dåpen i Jordan til himmelfarten (Apg 1,8.21-22).
I tillegg kommer Paulus. Han kalles av den oppstandne Kristus selv til å være hedningenes apostel (1.Kor 9,1; Gal 1,1.15-16), i forståelse med Peter og de andre apostlene, som ga ham håndslag på fellesskapet (Gal 1,18; 2,9). Han utøver apostolisk myndighet over læren (Gal 1,8), embetene (1.Tim 1,14; 5,22) og jurisdiksjonen (1.Kor 11,34) i de menighetene han selv grunnlegger. Og han krever lydighet av dem, ved «Åndens kraft» (Rom 15,18-19), som «en tjeneste for alle» (1.Kor 9,19).
Barnabas kalles også apostel av de tidligste fedre og av Lukas selv (Apg 14,14).
Det er på grunn av disse apostlene at Kirken betegnes som «apostolisk».
Evangelistene er forfatterne av de fire evangeliene (Matteus, Markus, Lukas og Johannes). Ordet evangelium er latin og kommer fra gresk evangelion = godt budskap, og er en kristen betegnelse for det kristne budskap. Fra tidlig på 100-tallet har ordet også vært brukt om evangelieskriftene, først i formen Evangeliet etter (fx) Matteus, siden ble ordet betegnelse for bøkene selv og kunne også brukes i flertall.
To av evangelistene er også apostler (Matteus og Johannes).
Her kan du lese om de apostoliske kirkefedrene og hva som hva deres særegenhet
De apostoliske fedre
De apostoliske fedre er kristne forfattere fra de to første århundrene som videreformidlet apostlenes forkynnelse på en særlig umiddelbar måte. Klikk på hvert enkelt navn og les om hva de sto for.
Les om andre kirkefedre
