Nedenfor følger en beskrivelse over de tolv apostlene og deres virke og martyrium. Man kan selvsagt ikke med sikkerhet fastslå riktigheten av det som er beskrevet, men for noen av apostlene kan man nok med sikkerhet si at beskrivelsen er korrekt. Det synes å være enighet om at alle, med unntak av Johannes – led martyrdøden. Alle var enkle menn som Gud fikk bruke på underfullt vis. De ble ikledd kraft fra det høye slik Jesus sa: Dere skal få kraft i den Den Hellige Ånd kommer over dere og dere skal være mine vitner både i Jerusalem, Samaria og like til jordens ende.
Apostlene var menn som var grepet av vår Herre Jesus Kristus og flere av dem sa før sitt martyrium at de ikke var verdige til å død slik Jesus døde. Vi vet at apostelen Peter ønsket å bli korsfestet med hode ned. Det er gripende å lese hvordan disse menn gikk i døden for vår Herre Jesus Kristus.
Apostelen Peter: Peter ble født omkring Kristi fødsel i Betsaida i Galilea. Hans egentlige navn var Symeon (gresk: Simon) Bar-Jona (sønn av Jonas). Han var bror av apostelen Andreas og bodde i eget hus i Kapernaum sammen med sin svigermor. Han var dermed gift, og i følge Klemens av Alexandria hadde han også barn. Det er samme forfatter som gjengir tradisjonen om at også Peters kone led martyrdøden. Peter var fisker på Genesaretsjøen og eide sin egen båt. Jesus ga ham det arameiske navnet Kipha (Kefas) (Joh 1,42), som betyr «klippe», og ordets greske form (petros) blir til Peter, det navn vi kjenner ham under. Peter var apostlenes leder. Det nye Testamente gir fyldig dokumentasjon for hans unike stilling blant apostlene. Etter Kristi oppstandelse var Peter den første av apostlene han viste seg for, og han gjentok Peters ansvar og oppgave: «Vokt mine lam! Vokt mine får!» (Joh 21,15-19). Den meget gamle tradisjonen at Peter til slutt kom til Roma og ble henrettet der, er ikke omtalt i Det Nye Testamente, men moderne vitenskapelig forskning har bekreftet tradisjonen. At Peter led martyrdøden under Nero, er hevet over enhver tvil. Eusebius og Origenes forteller at han etter egen anmodning ble korsfestet med hodet ned, for han mente at det var en for stor ære å dø i samme stilling som Frelseren, men denne historien er mer usikker. Antakelig skjedde Peters martyrium i år 64, selv om tradisjonen sier år 67.
Apostelen Andreas: Andreas Bar-Jona (gr: Ανδρέας) ble født rundt Kristi fødsel i Betsaida (i dag et-Tell) ved Genesaretsjøen (Joh 1,44). Han var sønn av Jonas (Bar-Jona) (Matt 16,17; Joh 1,42). Navnet Andreas synes i likhet med andre greske navn å ha vært vanlig blant jøder fra 100- eller 200-tallet F.Kr. Han bodde sammen med sin yngre bror Simon, Peter den senere apostelen Peter (Matt 10,2; Joh 1,40), i Kapernaum ved Genesaretsjøen (Mark 1,21.29). Begge brødrene var fiskere (Matt 4,18; Mark 1,16) og troende jøder. Vi vet ikke om han var rik eller fattig, gift eller ugift, men vi vet at han var venn av Jakob den Eldre og Johannes, Sebedeus’ sønner. Senere ble Andreas og Johannes disipler av den døperen Johannes (Joh 1,35-42), men Johannes’ vitnesbyrd fikk dem til å følge Jesus. I følge Johannesevangeliet var Andreas den første som ble kalt til apostel, og han er derfor på gresk kjent som protokletos, «den som ble kalt først». Han møtte Jesus i den tiende time, to timer før solnedgang (Joh 1,39). Andreas anerkjente straks Jesus som Messias (Joh 1,41). Han løp av sted og hentet sin bror Simon, som Jesus senere ga tilnavnet Peter. Til disse fiskerne sa Jesus at de skulle gå ut og forkynne evangeliet; han skulle gjøre dem til menneskefiskere.
Opplysninger om Andreas’ senere liv er upålitelige og legendariske. Man kan ikke med sikkerhet si hvor han forkynte evangeliet, hvor han døde eller hvor han ble gravlagt.
De mest troverdige kildene forteller at Andreas misjonerte rundt Svartehavet og i Hellas. Man antar at han til slutt slo seg ned i Hellas og forkynte evangeliet der.
Under keiser Nero, rundt år 60, ble Andreas arrestert av stattholderen, kristenhateren Aegeas. En versjon sier at stattholderen prøvde å tvinge Andreas til å tilbe avgudene, noe apostelen standhaftig nektet. Det betydde dødsdom. Den 30. november år 60 eller 62 ble Andreas martyrdrept i Patras ved å bli bundet på et krysstilt kors som har fått navnet Andreaskors. Dette skjedde etter hans egen anmodning, ettersom han betraktet seg uverdig til å bli korsfestet på samme type kors som Jesus. I to til tre dager skal han ha prekt til folket i denne smertefulle stillingen før han døde.
Apostelen Jakob: Jakob, sønn av Sebedeus, kalt «Jakob den Eldre» var en av De tolv apostlene og han tilhørte også, sammen med sin bror Johannes og med Peter, det som synes å ha vært en Jesu indre krets på tre. Han ble drept etter ordre fra kong Herodes, som det står i Apg 12,2 (se Matt 4,21; 10,2; 17,1; Mark 1,19.29; 3.17; 5.37; 9.2; 10,35,41; 13,3; 14,33; Luk 5,10; 6,14; 8,51; 9,28.54; Apg 11,13; 12,2). Jakob den Eldre eller Jacobus Major ble født rundt Jesu fødsel i Betsaida i Galilea (i dag et-Tell i Israel) ved Jordans munning i Genesaretsjøen. Han var sønn av Sebedeus og Salome og bror av apostelen og evangelisten Johannes, som han hadde en fiskebåt sammen med på Genesaretsjøen. Alt vi vet om Jakob, har vi fra evangeliene. Han og broren ble kalt til Jesu disipler, og etter tradisjonen var Jakob den eldste og broren Johannes den yngste av de tolv disiplene. Jesus ga de impulsive og temperamentsfulle brødrene tilnavnet Boanerges, «Tordensønnene», etter at de ville nedkalle ild fra himmelen over de troløse samaritanerne (Mark 3,17). Jakob var den første av apostlene som led martyrdøden, idet han ble halshogd med sverd på kong Herodes Agrippas ordre for å tekkes de jødiske motstanderne av kristendommen (Apg 12,1-2). Dette skjedde omkring påske i år 44.
Apostelen Johannes: Apostelen Johannes (lat: Ioannes) ble født rundt år 6 i Betsaida (i dag et-Tell) ved Genesaretsjøen. Han var sønn av Sebedeus og Salome, som etter overleveringen var en slektning av Maria, Jesu mor. Johannes og hans eldre bror – Jakob den eldre – vokste opp i en from jødisk familie, og var godt kjent med datidens teologiske skrifter. Johannes var disippel av døperen Johannes sammen med Andreas, bror til Simon Peter. Før Johannes ble kalt til apostel var han fisker, og han og hans bror Jakob fikk kallet til å følge Jesus Kristus mens de satt og bøtte garn (Mark 1,19-20). Jakob skal ha vært den eldste og Johannes den yngste av apostlene, rundt 25 år da han ble kalt av Jesus.
Brødrene var nok temperamentsfulle for Jesus ga dem tilnavnet Boanerges, «Tordensønnene» (Mark 10,35-41; Luk 9,54-56). Da en samaritansk landsby nektet å ta imot Jesus fordi han var på vei til Jerusalem, sa Jakob og Johannes: «Herre, vil du at vi skal by ild fare ned fra himmelen og fortære dem?». Dette antyder en sterk tro, men impulsive og lidenskapelige reaksjoner. På den andre side valgte Jesus dem til, sammen med Peter, å være med seg ved betydningsfulle anledninger som hans forklarelse på fjellet Tabor og hans dødskamp i Getsemane, samt ved oppvekkelsen av Jairus’ datter. Tradisjonen har alltid identifisert Johannes som den navnløse «disippel som Jesus elsket», som lå ved Jesu bryst under den siste nattverd, han som sto under korset som eneste disippel og Jesus betrodde sin mor. Paulus kaller Johannes – sammen med Peter og Jakob – for søyler i Kirken i Jerusalem (Gal 2,9). Johannes satt på Patmos «fordi jeg har preket Guds ord og båret vitnesbyrd om Jesus» (Åp 1, 9). Her skrev han Åpenbaringsboken, Apokalypsen. Johannes er kalt «Den guddommelige», det vil si teolog. Han skrev: «I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud». Etter den kirkelige overlevering kom Johannes rundt år 69 til Efesos, og derfra ledet han alle de syv kirkene som han tidligere hadde grunnlagt. Man kan med sikkerhet slå fast at Johannes var den eneste av apostlene som døde en naturlig død. Han døde i Efesos rundt år 94.
Apostelen Filip: Filip var fisker fra Betsaida i Galilea, og trolig en disippel av døperen Johannes. Han ble kalt til apostel av Jesus selv. Johannesevangeliet forteller at det skjedde dagen etter at Peter og Andreas var kalt. Etter at han var kalt til apostel, brakte han Natanael (St. Bartolomeus) til Kristus (Joh 1,43-49). Han og hans venn Andreas var de eneste av apostlene som hadde greske navn. Begge nevnes i Bibelen i forbindelse med at Jesus metter 5000 (Joh 6,1-13). Da noen grekere ønsket å se Jesus, var det Filip de henvendte seg til (Joh 12,20-22); og det var hans bønn ved den siste Nattverd «Herre, vis oss Faderen» som fikk Jesus til å erklære: «Den som har sett meg, har sett Faderen (…) Jeg er i Faderen og Faderen er i meg» (Joh 14,8-9). Etter tradisjonen skal Filip ha misjonert i For-Asia (Sørvest-Asia) og Skythia, det nåværende Sør-Russland. Det er trolig at han forkynte evangeliet i Frygia og at han døde mellom år 54 og 90, som martyr eller ikke, i Hierapolis. Etter legenden ble han korsfestet i år 81 under keiser Domitian.
Apostelen Bartolomeus: Bartolomeus ble født tidlig i det første århundret i Kana i Galilea. Om ham vet man ikke noe sikkert ut over at han var en av Jesu tolv apostler. Han nevnes bare i apostellistene i Bibelen (Matt 10,3; Mark 3,18; Luk 6,14; Apg 1,13), og der står ikke annet enn navnet på arameisk, «Bar Tolmai», sønn av Tolmai (plogdrageren), altså bare et familienavn etter farens yrke. Forskerne har siden 800-tallet slått fast at han må være identisk med fiskeren Natanael fra Kana i Galilea som Jesus i Johannesevangeliet omtaler som «en ekte sønn av Israel, en mann uten svik» (Joh 1,45-50). Etter overleveringen forkynte Bartolomeus evangeliet i India, Mesopotamia, Partia (Nord-Persia), Lykia og Armenia. Lokaliseringen blir komplisert fordi navnet India ble brukt noe upresist om de enorme områdene øst og sør for Middelhavet. Det sies at Bartolomeus til slutt ble tatt til fange av den hedenske kong Astyages og dømt til «Persisk dødsstraff», det vil si å bli flådd levende og deretter halshogd (noen kilder sier korsfestet). Dette skal tradisjonelt ha skjedd i Derbent (Albanopolis) på vestkysten av Det kaspiske Hav, mens andre overleveringer sier i Syria eller i Albanopolis i Armenia.
Apostelen Matteus: Matteus (lat: Matthaeus) ble født i Galilea tidlig i det første århundret. Han var sønn av Alfeus og arbeidet som toller i Kapernaum. Tollerne var en foraktet og forhatt yrkesgruppe i romernes tjeneste, de ble sett på som landsforrædere og det ble allment antatt at de supplerte sin lønn med utpressing (om det gjaldt Matteus, vet vi ikke). De var utelukket fra det religiøse fellesskapet i tempelet og unngått i sosiale og forretningsmessige sammenhenger. Det hevdes at Matteus er identisk med den «Levi, sønn av Alfeus» som vi kan lese det samme om i Markus 2,14 – at det er en og samme person med to semittiske navn. Evangelisten Lukas kaller ham også Levi. Men det kan også være et tilnavn, altså Matteus Levitten. En annen forklaring kan være at han egentlig het Levi, men tok eller fikk navnet Matteus («Jahves gave») da han forlot sitt arbeid for å følge Jesus.
Kirkehistorikeren Eusebius sier at han forkynte evangeliet for sine landsmenn jødene, men han skal ha forlatt Palestina tolv år etter Kristi himmelfart (antakelig i år 41/42) og skrevet sitt evangelium på arameisk på vei til Egypt. Han skal ha vært både Egypt og Etiopias apostel, og forskjellige beretninger forteller om hans martyrdød, men man kan ikke nære tiltro til noen av dem. Det er usikkert hvorvidt han ble martyrdrept ved korsfestelse, halshogging eller annet; – det som er sikkert er at han levde en martyrs liv. Ifølge Martyrologium Romanum ble han martyrdrept i Etiopia; Hieronymus’ martyrologium sier Tarrium i Persia, mens andre sier Tarsuana, øst for Den persiske Golf. Han skal ha kjempet mot trollmenn og omvendt hedninger i store skarer.
Apostelen Thomas: Thomas har i Johannesevangeliet tilnavnet «Didymos», tvilling, som er den greske varianten av det arameiske «te’omà». I Johannesevangeliet får vi et levende bilde av hans personlighet. Han var med da Jesus oppvakte Lasarus fra de døde, og han var villig til å dø for sin Mester (Joh 11,16). Ved deres siste måltid sa Jesus til disiplene: «Dit jeg går, kjenner dere veien». Thomas ble forvirret, men var djerv nok til å svare: «Herre, vi vet ikke hvor du går hen. Hvordan skal vi da kunne vite veien?» Jesus svarte da: «Jeg er veien, sannheten og livet» (Joh 14,5-7). Men mest kjent er historien om «Thomas tvileren». Han var ikke til stede da den oppstandne Kristus første gang viste seg for apostlene for å overbevise dem om at han var stått opp fra de døde, og han ville ikke tro på det før han hadde sett naglemerkene i hendene og føttene og lagt fingeren i såret i Kristi side. Men da Kristus viste seg igjen åtte dager senere, var han til gjengjeld helhjertet i sin tro, da han falt på kne for den oppstandne og sa: «Min Herre og min Gud» (Joh. 20, 24-28). Etter pinsedag dro Thomas som de andre apostlene ut i verden for å forkynne evangeliet. Men den mest hardnakkede tradisjonen er den som sier at han skal ha forkynt evangeliet i India. Dette støttes av mange tilsynelatende uavhengige kilder. Helt sør i India, langs det som er kjent som Malabarkysten, spesielt i statene Cochin og Travancore (siden 1956 slått sammen til delstaten Kerala), er det en stor befolkning av innfødte kristne som kaller seg Thomas-kristne. Deres historie er kjent i detalj siden 1500-tallet, men deres opprinnelse har ennå ikke latt seg slå fast uten tvil. Det har med sikkerhet vært kristne der siden svært tidlige tider, og i sin liturgi bruker de former og et språk (syrisk) som uten tvil kom fra Mesopotamia og Persia. Som navnet sier, hevder de at de opprinnelig ble evangelisert av apostelen Thomas personlig. Hans navn står i Martyrologium Romanum. (en fortegnelse over kirkens martyrer).
Apostelen Jakob (den yngre): Jakob, sønn av Alfeus, opptrer på lister over de tolv apostlene, men han nevnes aldri andre steder. Han kalles Jakob den Yngre eller Jacobus Minor (Se Matt 10,3; Mark 3,18; Luk 6,15; Apg 1,13). Siden det nevnes tre personer ved navn Jakob medfører det at vi vet svært lite om Jakob den Yngre (Minor), sønn av Alfeus, fra Det nye Testamentet. Unntaket er at hans navn opptrer på lister over De tolv apostlene. Betegnelsen Minor har ingen ting med alder å gjøre, men betyr at han ble kalt til disippel senere enn den hellige Jakob Major, evangelisten Johannes’ bror.
Han ble lenge regnet for å være den samme som Jakob «Herrens bror», men i vår tid heller man mer og mer til den oppfatning at det dreier seg om to forskjellige personer, en sønn av Alfeus, som var en av de tolv disiplene, og en Jakob (Herrens bror) som skrev Jakobs brev og som hadde en ledende posisjon i den tidlige Kirken.
Apostelen Simon Seloten: Simon har i Lukasevangeliet tilnavnet Seloten, noe som kan tyde på at han – før han ble kalt til Jesu disippel – var tilhenger av den strenge jødiske sekten selotene, som senere var ansvarlige for det opprøret mot romerne som førte til Jerusalems ødeleggelse. Hos Matteus og Markus har han tilnavnet Kananaios, «Kananéeren» (begge tilnavnene betyr «den nidkjære»).
Etter pinsedag forsvinner Simon ut av historien, som flere andre av apostlene. En østlig kilde angir Edessa i Mesopotamia (i dag Urfa i Sørøst-Tyrkia) som stedet for hans martyrium, mens den vestlige tradisjonen, som vi finner i det romerske Missale og Martyrologium, sier at han først prekte evangeliet i Egypt og Persia og ble martyrdrept i Sufian eller Siani i Persia, – noen sier sammen med Judas. Han skal ha blitt saget i to. Denne tradisjonen stammer fra 500-tallet, men kulten går mye lenger tilbake. Andre overleveringer sier at Simon led martyrdøden 1. juli år 47.
Apostelen Judas, Jakobs sønn (ikke Iskariot) Judas kalles «Judas, Jakobs sønn» hos evangelisten Lukas (Luk 6,16 og Apg 1,13), mens Johannes kaller ham «Judas, ikke Iskariot» (Joh 14,22). Hos Matteus og Markus kalles han Taddeus (Matt 10,3; Mark 3,18) eller Lebbeus. Vi vet ikke hvordan han ble kalt av Jesus, og vi vet heller ikke noe om hans tidligere yrke. Han har tidligere blitt identifisert som forfatter av Judas’ brev, men forskerne heller mer og mer til den oppfatning at brevforfatteren og apostelen er to forskjellige personer. Forfatteren av Judas’ brev synes å være bror til Jesus og Jakob, Herrens bror. Den apokryfe Simon og Judas’ lidelseshistorie forteller at da apostlene etter pinsedag delte verden mellom seg, fikk Simon Egypt og Judas Mesopotamia som misjonsmark. Legenden forteller videre at de to apostlene senere møttes og forkynte evangeliet i Persia, hvor de skal ha lidd martyrdøden, Judas ble slått i hjel med en kule (en annen tradisjon snakker om korsfestelse), mens Simon ble saget i to.