Kartet viser hvor de forskjellige folkeslagene bodde før Israel inntok løfteslandet
Les mer om de forskjellige folkeslagene nedenfor – Hvem som var deres stamfedre og hvilket forhold de hadde til Israel som folk.
Ismael
Tradisjonen i både Bibelen og i islamsk tro kobler Ismael som stamfar til det arabiske folket. Ifølge denne tradisjonen er Ismael sønnen til Abraham og stamfar til arabere gjennom hans etterkommere. I islamsk tro betraktes profeten Muhammed som en etterkommer av Ismael gjennom stammen Quraysh. Ismael anses som en viktig figur i islamsk historie og er nevnt i Koranen.
Det er viktig å merke seg at begrepet «arabere» ikke er begrenset til etterkommere av Ismael alene. Araberne er en etnisk og kulturell gruppe som kan inkludere forskjellige stammer og nasjonale identiteter i den arabiske verden. Likevel har Ismael blitt tilskrevet en spesiell rolle som en sentral figur i den genealogiske linjen til det arabisk-talende folk.
Ifølge Bibelen var Ismael stamfar til de ismaelittiske folkeslagene. Ismael var sønn av Abraham gjennom hans kone Sarais tjenestekvinne, Hagar. Da Sarai, senere kjent som Sara, ikke kunne få barn, valgte hun å gi Hagar til Abraham som en konkubine. Hagar ble gravid og fødte Ismael. Imidlertid fikk Sara senere selv en sønn med Abraham ved navn Isak, som ble den utvalgte arvingen. Ismael og Hagar ble senere drevet ut av Abrahams husholdning etter at Sara fikk nok av Hagars forakt. Ismael ble en ørkenboer og stamfar til flere folkeslag. Ifølge Bibelen bosatte Ismael seg i øst for Egypt og hadde tolv sønner, som senere ga opphav til forskjellige arabiske stammer.
Historien om Ismael og hans etterkommere finnes i boken 1. Mosebok i Det gamle testamentet, spesielt i kapitlene 16-25. De ismaelittiske folkeslag refererer til de ulike stammene og nasjonene som nedstammer fra Ismael, i henhold til tradisjonen i Det gamle testamentet.
I Bibelen nevnes det at Ismael fikk tolv sønner, og fellesbetegnelsen «ismaelittene» kan omfatte alle etterkommerne av disse sønnene. Imidlertid gir Bibelen ikke en fullstendig avklaring på hvilke konkrete nasjoner eller stammegrupper som tilhørte ismaelittene. Historisk og arkeologisk forskning antyder at ismaelittene var knyttet til ulike arabiske stammer og folk som befolket den arabiske halvøya. Ismaelittene hadde trolig en semi-nomadisk livsstil og var involvert i handel og nomadiske aktiviteter i regionen. Det er verdt å merke seg at Bibelen ikke gir en fullstendig geografisk eller etnisk oversikt over de ismaelittiske folkeslagene, så det er begrenset informasjon tilgjengelig om deres spesifikke identitet.
Hevittene
Stamfaren til hevittene var en mann ved navn Het. Het var sønn av Kanaan, som var sønn av Ham, en av Noahs sønner. Derfor blir hevittene også referert til som etterkommere av Het. Hevittene var et av de kanaanittiske folkeslagene som bodde i det gamle landet Kanaan. De er nevnt flere ganger i Bibelen som en av de innfødte folkeslagene i området. Hevittene bodde hovedsakelig i fjellområdene i Kanaan, spesielt i området rundt byen Hebron. De var kjent for å være dyktige håndverkere og hadde et avansert samfunn med velutviklet arkitektur og kunst. Bibelen nevner hevittene i forbindelse med historiene om Abraham, Isak, Jakob og Josva. De blir ofte beskrevet som en av de innfødte folkegruppene i landet som israelittene måtte forholde seg til.Det er begrenset historisk informasjon om hevittene utenfor Bibelen, og det er ingen kjente skriftlige kilder fra deres eget perspektiv. Derfor er det meste av informasjonen om hevittene basert på bibelske beretninger og arkeologiske funn i området. Hevittene dyrket flere guder og gudinner i sin religion. De hadde et polyteistisk trosystem, noe som betyr at de trodde på og dyrket flere guder. En av de viktigste gudene i hevittisk religion var guden El. El ble betraktet som den øverste guden og faren til alle guder. Han ble ofte assosiert med himmelen og var en mektig og vis gud. En annen viktig gud i hevittisk religion var guden Ba’al. Ba’al var en stormgud og ble betraktet som en mektig krigsgud og hersker over været. Han ble ofte avbildet med en tordenbolt eller en kongekrone.Hevittene dyrket også gudinnen Asherah, som var en fruktbarhetsgudinne. Hun ble ofte assosiert med trær og natur og ble betraktet som en beskytter av liv og vekst. Det er også kjent at hevittene dyrket andre mindre guder og gudinner, som Anat (en krigsgudinne), Astarte (en kjærlighetsgudinne) og Resheph (en krigs- og pestgud).Det er viktig å merke seg at informasjonen om hevittisk religion er begrenset, og mye av kunnskapen vi har kommer fra arkeologiske funn og inskripsjoner. Det er også variasjoner i troen og dyrkelsen av gudene blant hevittene over tid og fra sted til sted.
Perisittene
Stamfaren til perisittene var en mann ved navn Peres. Peres var sønn av Kanaan, som var sønn av Ham, en av Noahs sønner. Derfor blir perisittene også referert til som etterkommere av Peres.Perisittene var en av de kanaanittiske folkeslagene som bodde i det gamle landet Kanaan. De er nevnt flere ganger i Bibelen som en av de innfødte folkeslagene i området.Perisittene bodde hovedsakelig i fjellområdene i Kanaan, spesielt i området rundt Hebron. De var et av de mange folkeslagene som israelittene møtte da de kom inn i Kanaan under Josvas ledelse.Bibelen nevner perisittene i forbindelse med historiene om Abraham, Isak, Jakob og Josva. De blir ofte beskrevet som en fiendtlig folkegruppe som israelittene måtte kjempe mot for å ta kontroll over landet. Det er begrenset historisk informasjon om perisittene utenfor Bibelen, og det er ingen kjente skriftlige kilder fra deres eget perspektiv. Derfor er det meste av informasjonen om perisittene basert på bibelske beretninger og arkeologiske funn i området.
Edom – Esau
Ifølge Bibelen var Esau, også kjent som Edom, stamfaren til edomittene. Esau var sønn av Isak og Rebekka, og tvillingbror til Jakob. Esau fikk navnet Edom fordi han solgte sin førstefødselsrett til Jakob for en bolle linser når han var sulten. Senere ble Esau også kjent som stamfar til Edom, et folk som bosatte seg i fjellområdene øst for Jordanelven. Edomittenes forfedre ble senere kjent som en egen nasjon og fikk navnet Edom etter Esau. Bibelen forteller om Esaus etterkommere og den edomittiske nasjonens historie i forskjellige avsnitt, spesielt i boken 1. Mosebok, 2. Mosebok og flere andre bøker i Det gamle testamentet. I dagens moderne tid er det ingen direkte forbindelse mellom Edomittene og et spesifikt folk. Edomittene som en distinkt etnisk gruppe opphørte å eksistere som en separat nasjon for lenge siden. Etter at det babylonske riket erobret Edom på 500-tallet f.Kr., ble edomittene assimilert i den babylonske kulturen og mistet sin egen identitet som et eget folk. Senere ble området som en gang var Edom en del av det persiske riket, og senere ble det en del av det hellenistiske riket og Romerriket. I dagens moderne tid er det ingen spesifikk gruppe eller nasjon som kan hevde å være direkte etterkommere av Edomittene. Edomittene har blitt absorbert i de forskjellige kulturene og folkeslagene som har dominert regionen gjennom historien. Det er imidlertid verdt å merke seg at det kan være enkeltpersoner eller grupper i dagens Midtøsten som hevder å ha edomittisk arv eller tilknytning til Edom. Disse påstandene er imidlertid ofte basert på historiske og kulturelle forbindelser, og det er ingen vitenskapelig eller genetisk bevis som kan bekrefte slike påstander.
Jebusittene
Det er ikke mye informasjon om Jebus, stamfaren til jebusittene, i Bibelen. Det antas at han var en av etterkommerne til Kanaan, som var sønn av Ham og barnebarn av Noah. Jebusittene hadde sin egen kultur, religion og styresett. Jebus er det tidligere navnet på Jerusalem Jebus og Jerusalem refererer altså til samme by. Jebus var den opprinnelige navnet på byen som senere ble kjent som Jerusalem. Byen ble først omtalt som Jebus i Bibelen, og det var under dette navnet at kanaanittene, spesielt jebusittene, bodde der. Senere, da kong David erobret byen og gjorde den til hovedstaden i det israelittiske kongedømmet, ble navnet endret til Jerusalem. Jerusalem har siden vært en viktig by i både bibelsk og historisk sammenheng. Så for å oppsummere, Jebus og Jerusalem refererer til samme by. Jebus var det opprinnelige navnet på byen, mens Jerusalem er det navnet den er kjent som i dag. Ifølge Bibelen var stamfaren til jebusittene en mann ved navn Jebus. Jebusittene var et av de mange folkeslagene som bodde i Kanaan på den tiden. De bodde i og rundt byen Jebus, som senere ble kjent som Jerusalem. Jebusittene blir nevnt flere ganger i Bibelen, spesielt i Første Mosebok, Josvas bok og Dommerboken. De var en av de kanaanittiske folkeslagene som israelittene kom i kontakt med da de erobret landet Kanaan. Etter at israelittene erobret Kanaan, ble Jebus, eller Jerusalem, erobret av kong David og ble senere hovedstaden i det israelittiske kongedømmet. Jebusittene ble assimilert eller fordrevet, og deres kulturelle og etniske identitet ble gradvis tapt over tid. Så for å oppsummere, stamfaren til jebusittene var Jebus. Jebusittene var et av de kanaanittiske folkeslagene som bodde i og rundt byen Jebus, senere kjent som Jerusalem.
Filistrene
Ifølge Bibelen var stamfaren til filisterne en mann ved navn Kaphtor. Filisterne var et havfolk som kom fra Kaphtor, som noen forskere mener kan være identisk med Kreta eller en annen øy i Egeerhavet. Filisterne bosatte seg i kystområdene i det som i dag er kjent som Gaza-stripen og kystområdene i Israel. Filisterne blir nevnt flere ganger i Bibelen, spesielt i Første Samuelsbok og Andre Samuelsbok. De var kjent for sin krigerske natur og var fiender av israelittene. Filisterne var også kjent for sin sterke militære styrke og deres berømte krigere, som Goliat. Det er ikke mye informasjon om Kaphtor i Bibelen, men noen forskere mener at Kaphtor kan være knyttet til den minoiske sivilisasjonen på Kreta. Det er også mulig at Kaphtor kan referere til et annet sted i Egeerhavet eller til og med en region i nærheten av Kanaan. Så for å oppsummere, stamfaren til filisterne var Kaphtor, som noen forskere mener kan være knyttet til Kreta eller en annen øy i Egeerhavet. Filisterne var et havfolk som bosatte seg i kystområdene i det som i dag er Gaza-stripen og kystområdene i Israel.
Amonittene
Ifølge Bibelen var stamfaren til ammonittene en mann ved navn Ammon. Ammon var sønn av Lot, nevøen til Abraham, og hans yngre datter. Historien om Ammon og hans opprinnelse finnes i Første Mosebok, kapittel 19. Etter ødeleggelsen av Sodoma og Gomorra flyktet Lot og hans to døtre til fjellene. Der fryktet de at de var de eneste overlevende på jorden, så døtrene bestemte seg for å få barn med sin far for å opprettholde slekten. Den yngste datteren fødte en sønn og kalte ham Ammon, som betyr «sønn av min slektning». Ammonittene bodde i regionen øst for Jordan-elven, i det som i dag er kjent som Ammon-ørkenen og det nordlige Jordan. De var et semittisk folk og hadde et eget kongedømme. Ammonittene blir nevnt flere ganger i Bibelen, spesielt i Femte Mosebok, Dommerboken og i forskjellige profetiske bøker. Ammonittene var ofte involvert i konflikter med israelittene. De var fiender i flere kriger og hadde en anstrengt forhold til hverandre. Ammonittene dyrket også sine egne guder og hadde en polyteistisk religion. Så for å oppsummere, stamfaren til ammonittene var Ammon, sønnen til Lot og hans yngre datter. Ammonittene var et semittisk folk som bodde øst for Jordan-elven og hadde et eget kongedømme.
Midian – Midianittene
Midian blir nevnt flere ganger i Bibelen. Midian var en av sønnene til Abraham, født av hans kone Keturah etter Saras død. Midian ble også navnet på en stamme eller et folk som bodde i Midian-ørkenen, som ligger i dagens nordvestlige Saudi-Arabia og sørlige Jordan. I Bibelen blir Midian nevnt spesielt i Første Mosebok, hvor det står at Abraham hadde mange sønner, og Midian var en av dem. Midianittene blir også nevnt i Andre Mosebok, hvor de blir beskrevet som en av de mange folkeslagene som israelittene møtte under deres vandring gjennom ørkenen etter utferden fra Egypt. Midianittene spilte også en viktig rolle i historien om Moses. Moses flyktet fra Egypt etter å ha drept en egyptisk slaveoppsynsmann som mishandlet en hebreisk slave. Han slo seg ned i Midian, hvor han giftet seg med en kvinne ved navn Sippora, som var datter av en prest i Midian. Senere ble Moses kalt av Gud til å lede israelittene ut av Egypt. Midianittene blir også nevnt senere i Bibelen, spesielt i Dommerboken og Første Kongebok. I Dommerboken blir Midianittene beskrevet som fiender av israelittene, og de undertrykte israelittene i en periode. Gideon, en av Israels dommere, ble kalt av Gud til å befri israelittene fra Midianittenes undertrykkelse. Så ja, Midian blir nevnt flere ganger i Bibelen, både som en person og som et folk eller en stamme.
Moabittene
Moabittene var en gammel folkegruppe som levde i regionen øst for Det døde hav, i det som nå er kjent som det sentrale Jordan. Navnet «Moab» kommer fra en bibelsk fortelling og refererer til folkene som nedstammer fra Lot, nevøen til patriarken Abraham.I henhold til Bibelen, spesifikt i Første Mosebok (1. Mosebok) 19:30-38, flyktet Lot sammen med hans to døtre fra Sodoma før Guds ødeleggelse av byen. Da de var bekymret for å ikke ha avkom, bestemte døtrene seg for å gjøre sin far full, slik at de kunne få barn med ham. Sønnen som ble født av denne handlingen, ble kalt Moab, og han er ansett som stamfar til moabittene. Moabittene hadde en kompleks historie og ble ofte involvert i konflikter med israelittene i løpet av bibelsk tid. De ble noen ganger regnet som fiender, men det fant også perioder med samarbeid. Den bibelske fortellingen om Ruth, som var en moabitisk kvinne, gir et positivt bilde av enkelte moabitter og deres forhold til israelittene.
Amorittene
Amorittene var en folkegruppe som eksisterte i oldtidens Midtøsten, spesielt i regionen som i dag omfatter deler av Syria, Irak, Jordan og Israel. De er nevnt gjentatte ganger i Bibelen og andre gamle tekster.
Stamfaren til amorittene, ifølge bibelsk tradisjon, var Amoritt, som er en av etterkommerne til Noahs sønn Sem. Navnet «Amoritt» er også knyttet til et område, og det er mulig at det ble brukt som en kollektiv betegnelse for ulike stammer eller folk som delte lignende kulturelle og etniske trekk.
Bibelen refererer til amorittene i forbindelse med historiene om patriarkene. De hadde bosetninger i ulike deler av det gamle Midtøsten, og de kom ofte i konflikt med andre folkeslag, inkludert israelittene. På grunn av deres tilstedeværelse i det bibelske narrativet, er amorittene ofte omtalt som en antikk folkegruppe med betydning i den bibelske historien.
Nabateerne – De som bodde i Petra
Folket som bodde i Petra var en arabiske stamme kjent som nabateerne. De var et nomadisk folk som senere etablerte en blomstrende sivilisasjon i Petra, som var hovedstaden deres. Stamfaren til nabateerne var en mann ved navn Nebajot, som var sønn av Ismael, sønnen til Abraham og Hagar. Nebajot blir nevnt i Bibelen som stamfar til forskjellige arabiske stammer, inkludert nabateerne. Nabateerne var kjent for sin dyktighet innen handel og deres evne til å kontrollere handelsruter gjennom ørkenen. De bygde et sofistikert vannings- og irrigasjonssystem som tillot dem å dyrke avlinger i det ellers tørre ørkenlandskapet. Petra, med sine imponerende steinutskjæringer og strukturer, var et viktig handels- og kulturelt senter for nabateerne. Det er verdt å merke seg at nabateerne ikke er nevnt spesifikt i Bibelen, men deres eksistens og historie er dokumentert gjennom arkeologiske funn og historiske kilder fra andre kulturer i oldtiden.
Amalekittene
Ifølge Bibelen var stamfaren til amalekittene en mann ved navn Amalek. Amalek var en etterkommer av Esau, som var sønn av Isak og bror til Jakob. Historien om Amalek og hans opprinnelse finnes i Første Mosebok, kapittel 36. Amalekittene bodde i regionen sør for Kanaan, i det som i dag er kjent som Sinai-halvøya og det sørlige Israel. De blir nevnt flere ganger i Bibelen, spesielt i Andre Mosebok, Første Samuelsbok og i forskjellige profetiske bøker. Amalekittene var kjent for sin fiendtlighet mot israelittene. De angrep israelittene under deres vandring gjennom ørkenen etter utferden fra Egypt. I Første Samuelsbok blir kong Saul kalt av Gud til å utrydde amalekittene som straff for deres ondskap. Saul utførte delvis Guds befaling, men sparte kong Agag og noen av amalekittenes beste dyr. Dette førte til at Gud forkastet Saul som konge. Så for å oppsummere, stamfaren til amalekittene var Amalek, en etterkommer av Esau. Amalekittene var et folk som bodde sør for Kanaan og var kjent for sin fiendtlighet mot israelittene.
Semitter = stammer og folkeslag fra Sem, Noahs sønn.
Ifølge Bibelen var Sem en av Noahs tre sønner, sammen med Ham og Jafet. Sem blir betraktet som stamfaren til de semittiske folkene. Etter den store flommen, da jorden ble befolket på nytt, spredte Sems etterkommere seg og dannet forskjellige nasjoner og folkeslag. Blant de semittiske folkeslagene finner vi blant annet israelittene, araberne, assyrerne og babylonerne. Semittiske språk, som hebraisk og arabisk, har også sin opprinnelse i Sems etterkommere.
Kart som viser semittenes utbredelse
Kong Nebukadnesar
Nebukadnesar II var en av de mest kjente og innflytelsesrike kongene i det gamle Babylon. Her er noen flere detaljer om hans styre: Nebukadnesar II regjerte fra 605 f.Kr. til 562 f.Kr. Han var sønn av kong Nabopolassar og etterfulgte sin far som konge av Babylon. Han er kjent for å ha gjennomført flere militære kampanjer for å utvide det babylonske riket. Hans erobringer inkluderte erobringen av Assyria, Palestina og Egypt. Under hans styre ble Babylon en av verdens mest imponerende byer. Han bygde store palasser, templer og hengende hager, som ble regnet som en av de syv underverkene i antikken. Nebukadnesar II er også kjent for å ha ødelagt Jerusalem og det første tempelet i 586 f.Kr. Han førte mange jøder i fangenskap til Babylon, noe som er kjent som babylonsk fangenskap. Han var også en ivrig byggherre og gjenoppbygde flere byer og templer i Babylonia. Nebukadnesar II er omtalt i flere bibelske bøker, inkludert Jeremias bok og Daniels bok. Dette er bare noen få høydepunkter fra Nebukadnesar IIs styre. Han hadde en betydelig innvirkning på regionens historie og etterlot seg et varig arv.
Kart som viser Noahs sønners utbredelse over jorden
