Israels historie og Israels etablering i vår tid

Abraham forlot Haram ca. 2000 til 1800 f.Kr.

Ifølge noen bibelske skoler tidfestes Abrahams reise fra Haran til det lovede land til omtrent 2000-1800 f.Kr., basert på bibelske genealogier og kronologier. Andre tolkninger kan plassere hendelsen på et senere tidspunkt. Antatt reiserute som Abraham benyttet da han dro til det lovede land.

Abraham fikk løftet om å arve landet ca. 2000 til 1800 f.Kr.

Ifølge den bibelske fortellingen mottok Abraham løftet om å arve landet som senere ble Israel, omtrent ved hans ankomst til Kanaans land. Dette løftet finnes i Første Mosebok (1. Mosebok) i Bibelen, kapittel 12, vers 7.

Da åpenbarte Herren sig for Abram og sa: Din ætt vil jeg gi dette land. Og han bygget der et alter for Herren, som hadde åpenbart seg for ham. 1. Mosebok 12,7.

Abraham ble boende i det lovede land i mange år. Løftet fra Gud gjaldt langt fram i tid. Gud gav ham ikke arvelodd der, enn ikke en fotsbredd; og han lovte å gi ham det til eie, og hans ætt efter ham, enda han ikke hadde barn, – Apostlenes gjerninger 7,5. Det skulle gå så mye som omkring 440 år før Abrahams etterkommere fikk det lovede land og kunne ta det i eie.

Israels utgang fra Egypt

Ifølge bibelen forlot israelittene Egypt etter 400 års trelldom. Dette skjedde rundt 1446 f.Kr. eller tidligere, og det er datoen som ofte blir assosiert med israelittenes exodus (utgang) fra Egypt. Ruten som sees på kartet under er en antatt rute som Israelittene brukte. (Se rødstiplet linje)

Israel inntok kanaans land i ca. 1400 til 1200 f.Kr.

Ifølge bibelen førte Josva israelittene over Jordanelven og inn i Kanaans land. Dette skjedde etter Moses’ død. I Josvas bok, kapittel 3, står det at Josva førte folket over Jordan-elven og inn i det lovede landet. Den bibelske tidfestingen indikerer at dette skjedde rundt 1400–1200 f.Kr.

Etter at Israel hadde inntatt det lovede land bodde da i Israel i ca. 750 år før de ble bortført til Babylon.

Kartet viser landområdene til Israels tolv stammer – 1200 -. 1050 f.Kr.

Bortførelsen til Babylon 586 f.Kr.

Bortførelsen til Babylon skjedde i år 586 f. Kr. Fangenskapet i Babylon varte i 70 år. Byggingen av det andre tempelet i Jerusalem, kjent som Zerubbabels tempel, startet i 538 f.Kr., og dette markerer gjenoppbyggingen etter det babylonske eksilet.

Kart over Mesopotamia og Babylon

Hanging Gardens of Babylon (Illustration)

Tidsperioden mellom Israels tilbakekomst til Israel og Jesu første komme til jorden

Etter at israelittene hadde vendt tilbake fra eksilet i Babylon, skildrer Det gamle testamente en rekke hendelser og perioder i Israels historie. Her er noen viktige hendelser og perioder:

1. Gjenoppbyggingen av tempelet: Etter tillatelse fra den persiske kongen Kyros den store, vendte en gruppe jøder tilbake til Jerusalem for å gjenoppbygge tempelet. Dette markerte begynnelsen på den andre tempelperioden. Dette templet ble kalt for Serubabels tempel og det fikk sitt navn på grunn av Serubabel som var en sentral skikkelse i gjenopprettelsen av templet i Jerusalem etter det babylonske fangenskapet. Serubabel var en etterkommer av kong David og ble valgt av Gud til å lede det jødiske folket i gjenoppbyggingen av templet.

2. Persisk styre: Israel var under persisk styre i en betydelig periode, men det ble gitt en grad av autonomi, og tempelet ble fullført i 515 f.Kr. (autonomi er å kunne gi seg selv lover eller å bestemme over seg selv).

3. Hellenistisk periode: Etter Aleksander den store erobret Persia, kom Israel under hellenistisk innflytelse. Dette førte til kulturell og religiøs påvirkning fra hellenistisk kultur.

Kart over det Hellenistiske rike

4. Makkabeiske opprør: På 160-tallet f.Kr. ledet Makkabeerne, en gruppe jødiske opprørere, et vellykket opprør mot det hellenistiske styret. Dette førte til en kort periode med uavhengighet under Hasmonean-dynastiet.

5. Romersk styre: Fra 63 f.Kr. kom Israel under romersk styre. Dette var den politiske konteksten under Kristi tid, og hendelsene som førte til Jesu fødsel og hans liv, undervisning og korsfestelse fant sted i denne perioden.

Israels historie i denne perioden var preget av politisk uro, religiøse og kulturelle endringer, og påvirkningen fra forskjellige imperier som hersket over regionen. Det var også perioder med relativ stabilitet og kulturell utvikling.

Tiden fra år ca. 70 eKr:

I år 70 e.Kr. ble Jerusalem og tempelet ødelagt av romerne under keiser Titus under det første jødiske opprøret (66-73 e.Kr.). Dette var en dramatisk hendelse som resulterte i ødeleggelsen av det andre tempelet, som ble bygd etter at det første tempelet ble ødelagt i år 586 f.Kr. under babylonsk eksil.

Hovedhendelsen var beleiringen og erobringen av Jerusalem, inkludert den beryktede ødeleggelsen av tempelet. Titus kommanderte romerske styrker som knuste jødisk motstand og brøt gjennom Jerusalems murer. Ødeleggelsen av tempelet var et øyeblikk av enorm betydning i jødisk historie og førte til en betydelig diaspora for jødene, som spredte seg over hele verden.

Dette ble forutsagt av profeten Daniel: Daniel 9:26-27 (DNB):

“26. Men etter de to og seksti uker skal den salvede utryddes og intet ha, og en folkeslags fyrste skal ødelegge både byen og helligdommen. Men hans ende skal komme som oversvømmelse, og til enden skal det være krig; det er fast besluttet.

Fra den tiden og fram til 1948 har mesteparten av det jødiske folk vært spredt nærmest over hele verden. I 1948 ble Israel igjen gjenopprettet som en egen nasjon. Gjenopprettelsen av staten er intet mindre en at det profetiske ord er gått i oppfyllelse.

I Lukas evangelium 21,24 sier Jesus: ….og de skal falle for sverds egg og føres fangne til alle folkeslag, og Jerusalem skal ligge nedtrådt av hedninger, inntil hedningenes tid er til ende. 

Dette profetien gikk bokstavelig i oppfyllelse fra rundt år 70 og har vart fram til 1948 hvor Israel igjen erklærte sin egen stat. Dette er intet mindre en en ren oppfyllelse av det profetiske ord som har gått i oppfyllelse like for våre øyne.

Litt om historien om Israel i perioden mens jødene var i landflyktighet:

Før det osmanske riket hadde forskjellige riker og stater kontroll over områder som senere skulle bli en del av det osmanske riket. Her er noen av de betydningsfulle periodene før osmanene:

1. Romersk kontroll: Deler av regionen var en del av Romerriket, spesielt etter erobringen av området av romerne på 100-tallet f.Kr.

2. Bysantinsk kontroll: Etter Romerrikets splittelse var det østlige romerriket, kjent som Bysantinske riket, som hadde kontroll over deler av området, inkludert Palestina.

3. Sasanidiske rike: I perioder hadde det persiske Sasanideriket kontroll over deler av regionen, og det var rivaliseringer mellom Sasanidene og Bysantinerne om kontrollen over regionen.

4. Arabiske riker: På 600-tallet erobret det islamske kalifatet området, inkludert Det hellige land. Senere ble området kontrollert av forskjellige arabiske dynastier.

Det osmanske riket tok gradvis kontroll over disse områdene fra tidlig på 1500-tallet, og det vedvarte til slutten av første verdenskrig i 1918.

Osmanske rike – Transjordan 16. århundre til 1918

Før Det britiske mandatet for Palestina var området kjent som Transjordan en del av det osmanske riket. Den osmanske kontrollen over området strakte seg fra 16. århundre til 1918. Denne regionen var en del av det som historisk ble kalt Bilad al-Sham eller Greater Syria under osmansk styre.



Britisk mandatområde fra 1922

Transjordan ble et eget mandatområde under britisk kontroll etter første verdenskrig. Den formelle anerkjennelsen av Transjordan som et mandatområde under Det britiske mandatet for Palestina skjedde i 1922. Se kart nedenfor



Jordan

Jordan ble etablert som et uavhengig kongedømme den 25. mai 1946, etter å ha vært en del av det tidligere Transjordan, som ble opprettet i 1921 under britisk mandatstyre. Sammenlign Jordan med det samme området på kartet ovenfor, – det som viser det britiske mandatområdet – og legg merke til at den østlige delen av landområdet er helt identisk med Mandatområdet. Grensen mot vest derimot følger Jordanelven.

Ingen arabere protesterte mot at Jordan fikk dette området i 1946, altså to år før Israel ble opprettet. Da burde det ikke være mer enn rett og rimelig at Israel fikk den delen som lå på vestsiden av Jordan, men da de erklærte sitt eget land i samsvar med FN’s resolusjon 181 – som for øvrig var biter av det som lå på vestsiden av Jordanelven – begynte araberne bråket mot Israel. Se FNs delingskart litt lenger ned på siden.



Hva menes med mandat?

I den historiske konteksten refererer “mandat” til et system der en stormakt fikk formell myndighet over et område på vegne av Folkeforbundet etter første verdenskrig. Dette systemet ble etablert gjennom Folkeforbundets mandatsystem.

Under mandatet fikk den mandatære makten (for eksempel Storbritannia og Frankrike) ansvaret for å administrere et bestemt område, med forpliktelsen om å veilede befolkningen mot selvstyre.

Israel blir etablert

Israel erklærte sin uavhengighet den 14. mai 1948. Dagen etterpå ble staten Israel formelt etablert. Denne erklæringen markerte slutten på det britiske mandatet over Palestina og ble fulgt av en periode med konflikt med nabolandene.

FNs generalforsamling vedtok imidlertid FNs delingsplan for Palestina den 29. november 1947, som anbefalte opprettelsen av to stater – en jødisk stat og en arabisk stat – med Jerusalem som en internasjonal by.

Kartet viser FNs delingsplan

Link til FNs resolusjon 181: https://avalon.law.yale.edu/20th_century/res181.asp

Som det fremgår av delingsplankartet som FN vedtok (se ovenfor) ble altså den delen som ligger på vestsiden av Jordan delt ytterligere opp til fordel for araberne. (Se gule og orange felter på kartet). Jødene aksepterte det de fikk (de orange feltene). Ben Gurion – Israels statsminister uttalte: Vi tar i mot det vi får. Araberne derimot godtok ikke dette.

Selv om delingsplanen ble støttet av mange vestlige land, ble den avvist av flere arabiske stater. Da det britiske mandatet over Palestina utløp i mai 1948, erklærte David Ben-Gurion uavhengighet for staten Israel. Den påfølgende dagen gikk nabolandene til angrep på Israel, og det brøt ut den arabisk-israelske krigen. Selv om FN anerkjente staten Israel senere, var det ikke et direkte FN-vedtak som førte til opprettelsen.

Opprettelsen av Israel ble først adressert gjennom FNs delingsplan for Palestina, som ble vedtatt gjennom FNs resolusjon 181 (II) den 29. november 1947. Denne resolusjonen anbefalte delingen av det britiske mandatområdet Palestina i en jødisk stat, en arabisk stat og en internasjonal by (Jerusalem under FNs administrasjon).

Selv om resolusjonen ga en internasjonal legitimitet til opprettelsen av Israel, ble den ikke fullt ut implementert, og situasjonen utviklet seg videre med uavhengighetserklæringen fra Israel og den påfølgende konflikten med nabolandene.

Kriger mot Israel:

1948 krigen

Etter at staten var opprettet i 1948 gikk følgene land umiddelbart til krig mot Israel: Egypt, Jordan, Syria og Irak, invaderte Israel i et forsøk på å forhindre opprettelsen av den nye staten. Resultatet var en uavklart våpenhvile, men Israel klarte å opprettholde sin eksistens som en selvstendig stat.

Sues krisen i 1956

Den primære årsaken til denne krigen var at den egyptiske presidenten Gamal Abdel Nasser nasjonaliserte Suez-kanalen i juli 1956, noe som førte til en internasjonal krise.

Den egyptiske presidenten Gamal Abdel Nasser ba FN om å fjerne de multinasjonale styrkene som var utplassert i området, som inkluderte United Nations Emergency Force (UNEF), fra Sinai-halvøya. Dette ble gjort som et skritt i retning av å forberede bakken for en egyptisk nasjonalisering av Suez-kanalen.

FN gikk med på å etterkomme forespørselen, og UNEF ble trukket ut fra området. Dessverre førte dette til en økt spenning som kulminerte i invasjonen av Sinai av Storbritannia, Frankrike og Israel senere samme år.

Krisen endte med internasjonalt press, og de trakk seg tilbake fra okkuperte områder. Israel trakk seg tilbake fra Sinai-halvøya, som de hadde okkupert sammen med britiske og franske styrker.

1967-Krigen – Seksdagerskrigen

Før Seksdagerskrigen var det en økende spenning i regionen. Israel var truet av omkringliggende arabisk-nasjoners retorikk og militære oppbygging. Det eskalerte ytterligere med blokaden av Tiranstredet av Egypt, som stengte av Israels tilgang til Rødehavet. Dette ble ansett som en alvorlig trussel mot Israels sikkerhet.

Israel tolket dette som en handling av aggresjon og fryktet et forestående angrep fra flere arabiske land. Derfor besluttet Israel å utføre et forebyggende angrep den 5. juni 1967, som markerte begynnelsen på Seksdagerskrigen.

Spenningen og frykten for en forestående krig var uten tvil en viktig faktor som bidro til Israels beslutning om å handle militært.

De viktigste aktørene i krigen var Israel, Egypt, Jordan og Syria. Israel gjennomførte raskt effektive militære operasjoner og oppnådde betydelige territorielle gevinster:

1. Mot Egypt: Israel erobret Sinai-halvøya, inkludert Gazastripen, som tidligere hadde vært kontrollert av Egypt.

2. Mot Jordan: Israel tok kontroll over Vestbredden, inkludert Øst-Jerusalem, som tidligere hadde vært kontrollert av Jordan.

3. Mot Syria: Israel erobret Golanhøydene.

Seksdagerskrigen endte med en våpenhvile den 10. juni 1967. Israel oppnådde en overveldende militær seier.

Kart over Israel før og etter seksdagerskrigen i 1967:



1973 krigen – Yom-Kippur krigen

Yom Kippur-krigen, også kjent som oktoberkrigen, startet som et overraskelsesangrep mot Israel. Krigen brøt ut den 6. oktober 1973, på Yom Kippur, den helligste dagen i jødisk tro. Egypt og Syria med støtte fra Irak gikk til angrep mot Israel samtidig for å gjenvinne territorier som de hadde mistet i Seksdagerskrigen i 1967.

Egyptiske og syriske styrker gjennomførte et overraskelsesangrep langs Suez-kanalen og Golanhøydene, og de oppnådde initiale framganger. Israel ble tatt på sengen, og det oppsto harde kamper. Etter de innledende fremgangene ble Israel imidlertid i stand til å mobilisere og snu situasjonen, noe som førte til en intens og langvarig konflikt.

Oktoberkrigen endte med en våpenhvile. Mens Israel klarte å forsvare seg, førte de høye tapene til en endring i dynamikken i Midtøsten.

Kart over Israel etter 1973 krigen:



Fredsavtalen med Egypt i 1979

Fredsavtalen mellom Egypt og Israel ble inngått den 26. mars 1979. Denne avtalen, kjent som Camp David-avtalen, ble forhandlet fram med betydelig amerikansk bistand under ledelse av president Jimmy Carter. Den formelle undertegnelsen av avtalen skjedde i Det hvite hus i Washington D.C. og var et historisk øyeblikk, da det markerte den første gangen at en arabisk nasjon anerkjente Israel og etablerte diplomatiske forbindelser med landet. Avtalen førte til tilbaketrekning av israelske styrker fra Sinai-halvøya og normaliseringen av forholdet mellom Egypt og Israel.

Dette viser Israels vilje til å avstå land til fordel for fred, men Israel må ha en avtale som de kan stole på.

Som kartet viser ble hele Sinaihalvøya gitt tilbake til Egypt i henhold til fredsavtalen. Dette viser Israels vilje til å gi tilbake land i bytte mot fred.

Terrororganisasjonen Hamas

Hamas ble etablert i desember 1987 under den første intifadaen, som var en palestinsk opprør mot såkalt israelsk okkupasjon.

Hamas er kjent som en terrororganisasjon av flere land og internasjonale organisasjoner, inkludert USA, EU, Israel, Canada, og andre. Hamas er kjent for å ha vært involvert i væpnede konflikter, selvmordsbombing og andre former for vold mot sivile og militære mål mot Israel. Norge er vel nærmest det eneste vestlige land i den vestlige verden som ikke har erklært Hamas for å være en terrororganisasjon. Her står Norge ganske alene.

Hamas’ charter fra 1988 uttrykker et klart mål om å fjerne staten Israel. Noen hevder at det kan være interne diskusjoner innenfor Hamas om å revurdere sitt charter. Det er imidlertid viktig å bemerke at organisasjonen ikke har trukket tilbake sitt tidligere charter, som fremdeles inneholder disse fientlige holdningene til Israel.

Pr mine siste tilgjengelige opplysninger, har Hamas ikke trukket tilbake sitt charter, som går ut på å om å fjerne staten Israel. Det er ingen bekreftede rapporter som tyder på at Hamas har antydet å anerkjenne Israel i nyere tid. Eventuelle endringer i organisasjonens politikk ville være viktige og ville ha blitt dekket av pålitelige nyhetskilder og analytikere.

Har Israel rett til å holde de okkuperte landområdene under okkupasjon? Vi lar internasjonale lover og avtaler besvare dette spørsmålet:

Retten til okkupasjon i internasjonal folkerett er regulert av flere prinsipper og avtaler, inkludert Haag-konvensjonen og Genève-konvensjonene. Prinsippet om okkupasjon har som formål å beskytte sivilbefolkningen og fastsette regler for hvordan okkupasjonsmakten skal håndtere okkuperte områder.

Her er noen nøkkelpunkter relatert til okkupasjon i henhold til internasjonal folkerett:

1. Målet med okkupasjon:
   • Okkupasjon er tillatt i tilfeller av væpnet konflikt, men den skal være midlertidig og tjene til å gjenopprette og opprettholde offentlig orden og sivil administrasjon.
2. Regler for okkupasjonsmakten:
   • Okkupasjonsmakten skal respektere lokale lover så langt som mulig, med mindre de er i strid med okkupasjonsmaktenes sikkerhetsbehov.
   • Beskyttelse av sivilbefolkningen er sentralt, og overgrep, kollektiv avstraffelse og tvungen forflytning er forbudt.
3. Midlertidig karakter:
   • Okkupasjonen skal være midlertidig, og okkupasjonsmakten skal ikke endre strukturen eller karakteren av det okkuperte området, med mindre det er absolutt nødvendig for sikkerhetshensyn eller velferd for lokalbefolkningen.
4. Retten til okkupasjon av territorium i krig:
   • Et land som har okkupert andres territorium i løpet av en krig, har rett til å beholde det okkuperte området inntil en endelig fredsavtale er inngått og grensene er endelig fastsatt.
5. Fredsavtale og tilbaketrekning:
   • Når en fredsavtale er inngått, forventes det at okkupasjonsmakten trekker seg tilbake fra det okkuperte området i henhold til vilkårene i avtalen.

Hva om styresmaktene i det okkuperte landet ikke ønsker å forhandle om fred?

Hvis motparten ikke ønsker å inngå en fredsavtale, kan situasjonen fortsette å være preget av konflikt og okkupasjon. Her er noen mulige scenarier og tiltak som kan følge av dette:

1. Diplomati og forhandlinger:
   • Selv om en part ikke umiddelbart ønsker å inngå en fredsavtale, kan det være mulig å fortsette diplomatisk innsats for å finne løsninger og forhandle om en avslutning på konflikten.
2. Internasjonalt press:
   • Den internasjonale fellesskapet, inkludert FN og andre internasjonale organisasjoner, kan spille en rolle i å legge press på partene for å forhandle og finne en fredelig løsning. Dette kan innebære diplomatiske tiltak, økonomiske sanksjoner eller andre former for press.
3. Forpliktelse til internasjonale lover:
   • Den okkuperende makten er forpliktet til å følge internasjonale lover, inkludert Haag-konvensjonen og Genève-konvensjonene. Brudd på disse konvensjonene kan føre til internasjonale reaksjoner og fordømmelse.
4. Sikkerhetssituasjonen:
   • Sikkerhetssituasjonen og humanitære forhold i det okkuperte området vil være viktige faktorer i internasjonale vurderinger. Dersom det oppstår alvorlige brudd på menneskerettighetene eller internasjonal humanitær rett, kan det øke presset på den okkuperende makten.
5. FN og Sikkerhetsrådet:
   • FNs sikkerhetsråd kan spille en nøkkelrolle i håndtering av internasjonale konflikter. Sikkerhetsrådet kan vedta resolusjoner, pålegge sanksjoner eller iverksette andre tiltak for å fremme fred og sikkerhet.

Hva dersom myndighetene i det okkuperte landet har kun som mål å fjerne okkupasjonsmakten fra kartet?

Hvis myndighetene i det okkuperte landet har som mål å fjerne okkupasjonsmakten, kan dette eskalere konflikten og gjøre det vanskeligere å oppnå en fredelig løsning. Situasjonen kan bli mer kompleks og farlig, og det er viktig å vurdere konsekvensene av slike handlinger både for den okkuperte befolkningen og for internasjonal sikkerhet. Her er noen mulige konsekvenser og tiltak:

1. Eskalering av konflikten:
   • Å ta sikte på å fjerne okkupasjonsmakten med makt kan føre til en ytterligere eskalering av konflikten, resultere i mer vold og lidelse for begge parter.
2. Internasjonale reaksjoner:
   • Slike handlinger kan føre til sterke reaksjoner fra den okkuperende makten, og det internasjonale samfunnet kan reagere med fordømmelse eller andre tiltak.
3. Sikkerhetssituasjonen:
   • Sikkerhetssituasjonen i området vil være kritisk, og det kan være en økning i militære operasjoner, konfrontasjoner og lidelser blant befolkningen.
4. Diplomatiske innsatser:
   • Fortsatt diplomati og forhandlinger kan være avgjørende for å finne en fredelig løsning, selv om dette kan være utfordrende når partene har svært forskjellige mål.
5. FN og internasjonale organisasjoner:
   • Internasjonale organisasjoner som FN kan spille en rolle i å håndtere konflikten, men effekten avhenger ofte av samarbeidet og viljen til partene.
6. Mulig internasjonal intervensjon:
   • I ekstreme tilfeller kan internasjonale aktører vurdere intervensjon for å beskytte sivilbefolkningen og håndheve folkeretten.

Lærebøker som benyttes i skolen i mange av de palestinske skolene er antisemittiske

Rapporter og studier fra UNWRA = (FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger i Midtøsten) har dokumentert tilfeller der lærebøker i skolen, spesielt de som brukes i konfliktområder, kan inneholde kontroversielle eller fiendtlige uttrykk mot Israel. Kritikere har hevdet at dette kan bidra til å forme holdningene til unge studenter.

For å få et detaljert og nøyaktig bilde av innholdet i skolebøkene til Hamas, anbefales det å konsultere pålitelige rapporter fra internasjonale organisasjoner, forskningsinstitusjoner eller analytikere som har gjennomført grundige studier av skolemateriell i konfliktområder. Under kan du lese en slik rapport:

UN Teachers Call To Murder Jews, Reveals New Report

Få tilgang til rapporten HER

Under kan du lese utdrag av rapporten på norsk:

FN-lærere oppfordrer til å myrde jøder, avslører ny rapport

FN-lærere oppfordrer til å myrde jøder, avslører ny rapport

WASHINGTON, March 14, 2023 – Lærere og skoler ved FN-organet som driver utdanning og sosiale tjenester for palestinere oppfordrer regelmessig til å myrde jøder, og lager undervisningsmateriell som forherliger terrorisme, oppmuntrer til martyrium, demoniserer israelere og oppfordrer til antisemittisme, avslører en ny rapport fra to uavhengige forsknings- og overvåkingsgrupper.

Den felles rapporten, som skal presenteres i dag i et møte i den amerikanske kongressen mens den vurderer ny lovgivning i huset og senatet for å kutte finansieringen til UNRWA, avdekker 47 nye tilfeller av oppvigleri fra UNRWA-ansatte, i strid med byråets uttalte retningslinjer om nulltoleranse for rasisme, diskriminering eller antisemittisme i skolene og utdanningsmaterialet.

Rapporten er en felles publikasjon av United Nations Watch, en uavhengig ikke-statlig menneskerettighetsorganisasjon, og Institute for Monitoring Peace and Cultural Tolerance in School Education (IMPACT-se), et internasjonalt forsknings- og politikkinstitutt som analyserer skolens læreplaner gjennom UNESCO-definerte standarder for fred og toleranse.

De institusjonelle undervisningsmaterialene laget av UNRWAs egne utdanningsavdelinger og ansatte inkluderer over 300 sider med innhold merket for bruk mellom 2021-2023, hentet fra minst fem separate og fritt tilgjengelige open source-plattformer, som spenner over karakterene 5, 6, 7 og 9 på tvers av 10 verifiserte UNRWA-skoler.

Materialet bærer UNRWAs logo og navn på skolene og lister opp bidragsytende UNRWA-ansatte. De inkluderer skoleledere, viserektorer, pedagogiske eksperter og lærere, som alle er signert på det voldelige og antisemittiske innholdet.

Disse materialene har blitt holdt utenfor UNRWAs nye digitale læringsplattform, som UNRWA hevder er den eneste kilden til læringsmateriell egenprodusert av UNRWA. Likevel ble de distribuert til hundrevis av elever gjennom ulike plattformer og kanaler, og undervist i klasserom.

Intifadaer mot Israel

Det har vært to betydelige intifadaer mot det de kaller Israelsk okkupasjon. Ca. 1200 jøder ble drept i disse intifadaene.

1. Første intifada (1987-1993): Denne palestinske oppstanden mot israel begynte i desember 1987. Det var en serie av folkelige protester, opptøyer og andre former for motstand mot israelsk styre på Vestbredden, Gazastripen og Øst-Jerusalem. Ca. 200 jøder ble drept. Første intifada førte til den såkalte Oslo-avtalen i 1993.

2. Andre intifada (2000-2005): Den andre intifadaen brøt ut i september 2000 etter et besøk av Ariel Sharon, den israelske opposisjonslederen, til Tempelhøyden i Jerusalem. Dette utløste voldelige sammenstøt og terrorangrep. Den andre intifadaen var preget av omfattende kamper mellom israelske sikkerhetsstyrker og palestinske militante grupper. Den var også kjent som Al-Aqsa-intifadaen. Ca. 1000 jøder ble drept.

Oslo-avtalen en gedigen fiasko

Kartet viser hvilke områder som er palestinskstyrte / delvis palestinskstyrte (mørk grønt) og hvilke som er underlagt israelsk kontroll (lys grønt) i henhold til Oslo-avtalen. I tillegg vises grensene til de palestinske guvernementene.

Oslo-avtalene refererer til en serie avtaler mellom Israel og PLO (Palestine Liberation Organization) som ble inngått på 1990-tallet. Disse avtalene er også kjent som fredsprosessen i Midtøsten, og de forsøkte å etablere en ramme for å løse konflikten mellom Israel og Palestina. Navnet «Oslo-avtalene» stammer fra stedet der de første forhandlingene fant sted, nemlig i Oslo, Norge.

De viktigste avtalene innenfor Oslo-prosessen inkluderer:

1. Oslo I-avtalen (1993):
   • Undertegnet i september 1993 mellom Israel og PLO.
   • Avtalen anerkjente PLO som den legitime representanten for det palestinske folk og skisserte et rammeverk for overføring av kontroll over deler av Vestbredden og Gazastripen fra Israel til palestinske selvstyreområder.
2. Oslo II-avtalen (1995):
   • Undertegnet i september 1995.
   • Dette var en videreutvikling av Oslo I-avtalen og delte Vestbredden inn i tre områder: Area A (full palestinsk kontroll), Area B (palestinsk sivil kontroll, israelsk sikkerhetskontroll), og Area C (full israelsk kontroll). Se kart ovenfor. Gazastripen ble også delt inn i områder med forskjellig grad av kontroll.
3. Interimavtalen (Oslo III, 1995):
   • Undertegnet i september 1995.
   • Denne avtalen regulerte spesifikke spørsmål, inkludert valg, sikkerhet og forholdet mellom Israel og de palestinske selvstyreområdene.

Oslo-avtalene skulle markerte et betydelig skritt mot en fredsløsning i Midtøsten ved å etablere midlertidige mekanismer for palestinsk selvstyre. Likevel møtte avtalene utfordringer og kontroverser, og de har ikke ført til en endelig og varig løsning på konflikten. DSnarere må det hele sies å ha vært en gedigen fiasko. Siden den gang har det vært flere sammenbrudd i fredsprosessen, og mange spørsmål, inkludert statusen til Jerusalem, flyktningespørsmålet, og grensene for en fremtidig palestinsk stat, forblir uløste.

Jonas Gahr Støres løgn

Det er normalt ikke i tråd med vanlig diplomati at en utenriksminister går inn i direkte samtaler med organisasjoner som driver med terrorvirksomhet. Jonas Gahr Støre ble for noen år siden, da han var utenriksminister, tatt i en løgn om akkurat en slik sak. Støre, som ble intervjuet av Pål T. Jørgensen i TV2, ble avslørt i en løgn hvor han ble spurt om han hadde hatt direkte samtaler med Hamas-leder Khaled Meshaal. Dette svarte han kategorisk nei på. Pål T. Jørgensen avslørte han i denne løgnen i det han kunne bevise at så var tilfelle. Se videoen hvor Støre blir avslørt i videoen nedenfor.

Jonas Gahr Støre blir avslørt i løgn. Klikk på videoen å se selv løgnen.