Nehemja – Nehemiah

Nehemia – Nehemiah

Kapittel 1

¹Nehemias’, Hakaljas sønns historie. I måneden kislev, i det tyvende år^*, da jeg var i borgen Susan, ²kom Hanani, en av mine brødre, og nogen andre menn fra Juda. Jeg spurte dem da om jødene – den rest som var blitt frelst fra fangenskapet – og om Jerusalem. ³De svarte mig: De som er blitt igjen fra fangenskapet og nu bor der i landskapet, er i stor ulykke og vanære; Jerusalems mur er nedrevet og portene opbrent. ⁴Da jeg hørte denne tidende, satte jeg mig ned og gråt og sørget dag efter dag, og jeg fastet og bad for himmelens Guds åsyn. ⁵Og jeg sa: Akk, Herre, himmelens Gud, du store og forferdelige Gud, som holder din pakt og bevarer din miskunnhet mot dem som elsker dig og holder dine bud! ⁶La ditt øre være åpent og dine øine oplatt, så du hører på din tjeners bønn, den som jeg nu beder for ditt åsyn, både dag og natt, for dine tjenere Israels barn, idet jeg bekjenner Israels barns synder, som vi har gjort mot dig! Både jeg og min fars hus har syndet; ⁷vi har båret oss ille at mot dig og ikke holdt de bud og lover og forskrifter som du gav din tjener Moses. ⁸Kom i hu det ord som du talte til din tjener Moses da du sa: Bærer I eder troløst at, så vil jeg sprede eder blandt folkene; ⁹men vender I om til mig og holder mine bud og gjør efter dem, da vil jeg, om enn de bortdrevne blandt eder er ved himmelens ende, samle dem derfra og føre dem til det sted jeg har utvalgt til å la mitt navn bo der. ¹⁰De er dog dine tjenere og ditt folk, som du har utfridd med din store kraft og din sterke hånd. ¹¹Akk, Herre! La ditt øre merke på din tjeners og dine tjeneres bønn, de som gjerne vil frykte ditt navn, og la det idag lykkes for din tjener, og la ham finne barmhjertighet hos denne mann! – Jeg var dengang munnskjenk hos kongen.

Kapittel 2

¹I måneden nisan i kong Artaxerxes’ tyvende år traff det sig engang så at det var satt vin frem for ham; jeg tok da vinen og rakte kongen den, og han hadde alltid hatt godhet for mig. ²Da sa kongen til mig: Hvorfor ser du så bedrøvet ut? Du er jo ikke syk; det kan ikke være annet enn hjertesorg. Da blev jeg meget redd. ³Og jeg sa til kongen: Kongen leve evindelig! Skulde jeg ikke se bedrøvet ut når byen hvor mine fedres graver er, ligger øde, og dens porter er fortært av ild? ⁴Da sa kongen til mig: Hvad er det da du ønsker? Da bad jeg til himmelens Gud, ⁵og så sa jeg til kongen: Om kongen så synes, og dersom du har godhet for din tjener, så ber jeg at du vil la mig reise til Juda, til den by hvor mine fedres graver er, så jeg kan bygge den op igjen. ⁶Da spurte kongen mig, mens dronningen satt ved hans side: Hvor lenge vil din reise vare, og når kommer du igjen? Kongen syntes godt om dette og gav mig lov til å reise, efterat jeg hadde nevnt en bestemt tid for ham. ⁷Så sa jeg til kongen: Om kongen så synes, så la mig få brev med til stattholderne hinsides elven^* at de skal la mig dra igjennem hos sig, til jeg kommer til Juda, ⁸likeså et brev til Asaf, han som har opsyn over kongens skoger, at han skal gi mig tømmer til å tømre op portene til den borg som hører til templet, og portene til bymuren og tømmer til det hus som jeg skal bo i. Og kongen gav mig det, fordi min Gud holdt sin gode hånd over mig. ⁹Da jeg kom til stattholderne hinsides elven, gav jeg dem kongens brev; kongen hadde også sendt krigshøvedsmenn og hestfolk med mig. ¹⁰Men da horonitten Sanballat og den ammonittiske tjener Tobias hørte det, syntes de meget ille om at det var kommet en som vilde arbeide for Israels barns vel. ¹¹Da jeg så kom til Jerusalem og hadde vært der i tre dager, ¹²brøt jeg op om natten med nogen få menn; men jeg hadde ikke nevnt for noget menneske hvad min Gud hadde gitt mig i sinne å gjøre for Jerusalem; og jeg hadde ikke andre dyr med mig enn det jeg red på. ¹³Jeg drog om natten ut gjennem Dalporten og bortimot Dragekilden og kom til Møkkporten. Jeg så på Jerusalems murer som var nedrevet, og på portene som var fortært av ild. ¹⁴Så tok jeg over til Kildeporten og til Kongedammen; men der var det ikke rum for dyret som jeg red på, til å komme frem. ¹⁵Så drog jeg op i dalen om natten og så på muren og gikk atter inn gjennem Dalporten og vendte så tilbake igjen. ¹⁶Forstanderne visste ikke hvor jeg hadde vært, og hvad jeg tok mig fore; for jeg hadde ennu ikke nevnt noget om det for jødene eller prestene eller de fornemme eller forstanderne eller de andre, som skulde utføre arbeidet. ¹⁷Men nu sa jeg til dem: I ser selv den ulykke vi er i, at Jerusalem ligger øde og dets porter er opbrent; kom og la oss bygge op igjen Jerusalems mur, så vi ikke mere skal være til spott! ¹⁸Og jeg fortalte dem hvorledes min Gud hadde holdt sin gode hånd over mig, og likeså hvad kongen hadde sagt til mig. Da sa de: Vi vil gjøre oss rede og bygge. Og de tok kraftig fatt på det gode verk. ¹⁹Men da horonitten Sanballat og den ammonittiske tjener Tobias og araberen Gesem hørte det, spottet de oss og foraktet oss og sa: Hvad er det I gjør der? Vil I sette eder op imot kongen? ²⁰Da svarte jeg dem så: Himmelens Gud, han vil la det lykkes for oss, og vi hans tjenere vil gjøre oss rede og bygge; men I har hverken del eller rett eller eftermæle i Jerusalem.

Kapittel 3

¹Ypperstepresten Eljasib og hans brødre og prestene gjorde sig rede og bygget Fåreporten; de helliget den og satte inn dørene; så bygget de videre til Mea-tårnet, som de helliget, og videre frem til Hananel-tårnet. ²Ved siden av dem bygget mennene fra Jeriko og ved siden av dem Sakkur, Imris sønn. ³Fiskeporten blev bygget av Sena’as barn; de tømret den op og satte inn dører, låser og slåer. ⁴Ved siden av dem arbeidet Meremot, sønn av Uria, Hakkos’ sønn, ved siden av ham Mesullam, sønn av Berekja, Mesesabels sønn, og ved siden av ham Sadok, Ba’anas sønn. ⁵Ved siden av ham arbeidet folkene fra Tekoa; men de fornemme blandt dem bøide ikke sin nakke under arbeidet for sin Herre. ⁶Den gamle port blev satt i stand av Jojada, Paseahs sønn, og Mesullam, Besodjas sønn; de tømret den op og satte inn dører og låser og slåer. ⁷Ved siden av dem arbeidet gibeonitten Melatja og meronotitten Jadon med mennene fra Gibeon og Mispa, som hørte under stattholderens domstol hinsides^* elven. ⁸Ved siden av dem arbeidet Ussiel, Harhajas sønn, en gullsmed, og ved siden av ham Hananja, en av salvelagerne. Det næste stykke av Jerusalems mur lot de være like til den brede mur^*. ⁹Ved siden av dem arbeidet Refaja, Hurs sønn, høvdingen over den ene halvdel av Jerusalems distrikt. ¹⁰Ved siden av ham arbeidet Jedaja, Harumafs sønn, midt imot sitt eget hus, og ved siden av ham Hattus, Hasabnejas sønn. ¹¹Et annet stykke blev satt i stand av Malkia, Harims sønn, og Hassub, Pahat-Moabs sønn, og dessuten Ovnstårnet. ¹²Ved siden av ham arbeidet Sallum, sønn av Hallohes, høvdingen over den andre halvdel av Jerusalems distrikt, og sammen med ham hans døtre. ¹³Dalporten blev satt i stand av Hanun og innbyggerne i Sanoah; de bygget den og satte inn dører, låser og slåer; de bygget også tusen alen av muren, til Møkkporten. ¹⁴Og Møkkporten blev satt i stand av Malkia, Rekabs sønn, høvdingen over Bet-Hakkerems distrikt; han bygget den op og satte inn dører og låser og slåer. ¹⁵Kildeporten blev satt i stand av Sallun, Kol-Hoses sønn, høvdingen over Mispas distrikt; han bygget den, la tak på den og satte inn dører, låser og slåer; likeledes bygget han muren ved Selah-dammen ved kongens have helt frem til de trapper som går ned fra Davids stad. ¹⁶Efter ham arbeidet Nehemias, Asbuks sønn, høvdingen over den ene halvdel av Betsurs distrikt, til midt imot Davids graver og til den gravde dam og til heltenes hus. ¹⁷Efter ham arbeidet levittene under Rehum, Banis sønn; ved siden av ham arbeidet Hasabja, høvdingen over den ene halvdel av Ke’ilas distrikt, for sitt distrikt. ¹⁸Efter ham arbeidet deres brødre under Bavvai, Henadads sønn, høvdingen over den andre halvdel av Ke’ilas distrikt. ¹⁹Ved siden av ham arbeidet Eser, Josvas sønn, høvdingen over Mispa, på et annet stykke, fra plassen midt imot opgangen til våbenhuset i Vinkelen. ²⁰Efter ham arbeidet Baruk, Sabbais sønn, med stor iver på et annet stykke, fra Vinkelen og til døren på ypperstepresten Eljasibs hus. ²¹Efter ham arbeidet Meremot, sønn av Uria, Hakkos’ sønn, på et annet stykke, fra døren på Eljasibs hus og til enden av hans hus. ²²Efter ham arbeidet prestene, mennene fra Jordan-sletten. ²³Efter dem arbeidet Benjamin og Hasub midt imot sitt eget hus; efter dem arbeidet Asarja, sønn av Ma’aseja, Ananjas sønn, ved siden av sitt hus. ²⁴Efter ham arbeidet Binnui, Henadads sønn, på et annet stykke, fra Asarjas hus til Vinkelen og til det sted hvor muren bøier av. ²⁵Palal, Usais sønn, arbeidet fra stedet midt imot Vinkelen og det tårn som springer frem fra kongens øvre hus ved fengselsgården; efter ham arbeidet Pedaja, Paros’ sønn. ²⁶– Tempeltjenerne bodde på Ofel, til plassen midt imot Vannporten mot øst og det fremspringende tårn – . ²⁷Efter ham arbeidet folkene fra Tekoa på et annet stykke, fra plassen midt imot det store fremspringende tårn og til Ofel-muren. ²⁸Ovenfor Hesteporten arbeidet prestene, hver av dem midt imot sitt eget hus. ²⁹Efter dem arbeidet Sadok, Immers sønn, midt imot sitt eget hus, og efter ham Semaja, Sekanjas sønn, som hadde vaktholdet ved den østre port. ³⁰Efter ham arbeidet Hananja, Selemjas sønn, og Hanun, Salafs sjette sønn, på et annet stykke, og efter dem Mesullam, Berekjas sønn, midt imot sitt kammer. ³¹Efter ham arbeidet Malkia, en av gullsmedene, frem til tempeltjenernes og kremmernes hus, midt imot Mønstringsporten og frem til Hjørnesalen. ³²Og mellem Hjørnesalen og Fåreporten arbeidet gullsmedene og kremmerne.

Kapittel 4

¹Da nu Sanballat hørte at vi bygget på muren, optendtes hans vrede; han blev yderlig forbitret og spottet jødene ²og sa i nærvær av sine brødre og krigsfolket i Samaria: Hvad er det disse visne jøder gjør? Skal de ha lov til slikt? Skal de få ofre? Skal tro de vil få fullført verket idag? Skal tro de vil blåse liv i stenene fra grushaugene enda de alt er forbrent? ³Og ammonitten Tobias, som stod ved siden av ham, sa: La dem bygge så meget de vil – bare en rev hopper op på deres stenmur, så river den den ned. ⁴Hør, vår Gud, hvorledes vi er blitt foraktet! La deres spott falle tilbake på deres eget hode, og la dem bli til rov i fangenskaps land! ⁵Dekk ikke over deres misgjerning, og la ikke deres synd bli utslettet for ditt åsyn! For de har krenket dig for bygningsmennenes ører. ⁶Så bygget vi da på muren, og hele muren blev satt i stand til sin halve høide, og folket hadde godt mot på arbeidet. ⁷Men da Sanballat og Tobias og araberne og ammonittene og asdodittene hørte at vi holdt på med å utbedre Jerusalems murer, og at revnene tok til å fylles, blev de meget vrede. ⁸Og de sammensvor sig alle om å komme og stride mot Jerusalem og hindre folket i dets arbeid. ⁹Men vi bad til vår Gud, og vi stilte ut vaktposter mot dem dag og natt av frykt for dem. ¹⁰Da sa jødene: Bærernes kraft svikter, og grushaugene er for store; vi makter ikke lenger å bygge på muren. ¹¹Og våre motstandere sa: De må ikke få vite eller merke noget før vi står midt iblandt dem og hugger dem ned og således gjør ende på arbeidet. ¹²Da nu de jøder som bodde i nærheten av dem, kom fra alle kanter og vel ti ganger sa til oss: I må vende tilbake til oss, ¹³da stilte jeg folket op på de laveste steder bak muren, på de åpne plasser; jeg stilte dem op efter deres ætter med sine sverd og spyd og buer. ¹⁴Og da jeg så dem opstilt, gikk jeg frem og sa til de fornemme og forstanderne og til hele folket: Vær ikke redd dem, tenk på Herren, den store og forferdelige, og strid for eders brødre, eders sønner og døtre, eders hustruer og eders hjem! ¹⁵Da våre fiender hørte at vi hadde fått vite det, og at Gud hadde gjort deres råd til intet, vendte vi alle sammen tilbake til muren, hver til sitt arbeid. ¹⁶Fra den dag arbeidet bare den ene halvdel av mine unge menn på verket, mens den andre halvdel av dem stod der med sine spyd, skjold, buer og brynjer, og høvdingene stod bakenfor hele Judas folk. ¹⁷De som bygget på muren, og bærerne med sine byrder, de arbeidet med sin ene hånd på verket, og med den andre holdt de sitt våben; ¹⁸hver av bygningsmennene hadde sitt sverd spent om sine lender mens de bygget; og basunblåseren stod ved siden av mig. ¹⁹Og jeg sa til de fornemme og forstanderne og til hele folket: Arbeidet er stort og vidløftig, og vi er spredt på muren langt fra hverandre. ²⁰På det sted hvor I hører basunen lyder, der skal I samle eder hos oss. Vår Gud vil stride for oss. ²¹Så arbeidet vi da på verket mens halvdelen stod der med sine spyd, fra morgenrøden rant op til stjernene kom frem. ²²På samme tid sa jeg også til folket: Hver mann med sin tjener skal bli natten over inne i Jerusalem, så vi kan ha dem til vakt om natten og til arbeid om dagen. ²³Og hverken jeg eller mine brødre eller mine tjenere eller vaktmennene, som fulgte mig, kom av klærne; hver mann hadde sitt våben hos sig og vann.

Kapittel 5

¹Men det reiste sig et stort skrik fra folket og deres hustruer mot deres jødiske brødre. ²Nogen sa: Vi med våre sønner og døtre er mange; la oss få korn, så vi kan ete og berge livet! ³Andre sa: Våre marker og vingårder og hus må vi sette i pant; la oss få korn til å stille vår hunger! ⁴Atter andre sa: Vi har lånt penger på våre marker og vingårder for å betale skatten til kongen; ⁵og dog er vi av samme kjød og blod som våre brødre, og våre barn som deres barn; men vi må la våre sønner og døtre bli træler, ja, nogen av våre døtre er alt blitt trælkvinner, og det står ikke i vår makt å hindre det; for våre marker og vingårder hører andre til. ⁶Da jeg hørte deres klagerop og disse deres ord, blev jeg meget vred. ⁷Jeg overveide saken med mig selv, og så irettesatte jeg de fornemme og forstanderne og sa til dem: I krever rente av eders brødre! Så sammenkalte jeg et stort folkemøte mot dem. ⁸Og jeg sa til dem: Vi har, så vidt vi kunde, løskjøpt våre jødiske brødre som var solgt til hedningene, og så vil I selge eders brødre, og de må selge sig til oss! Da tidde de og fant ikke et ord til svar. ⁹Så sa jeg: Det er ikke rett det I gjør; burde I ikke vandre i frykt for vår Gud, så ikke hedningene, våre fiender, skal få grunn til å håne oss? ¹⁰Også jeg og mine brødre og mine folk har lånt dem penger og korn; la oss eftergi denne gjeld! ¹¹Gi nu I dem på denne dag deres marker, vingårder, oljehaver og hus tilbake og eftergi dem rentene av pengene og kornet og mosten og oljen som I har lånt dem! ¹²Da sa de: Vi vil gi det tilbake og ikke kreve noget av dem; vi vil gjøre som du sier. Og efterat jeg hadde tilkalt prestene, lot jeg dem sverge på at de vilde gjøre som de hadde sagt. ¹³Jeg rystet også ut brystfolden^* på min kjortel og sa: Således skal Gud ryste hver mann som ikke holder dette sitt ord, ut av hans hus og gods – så utrystet og tom skal han bli! Og hele forsamlingen sa: Amen! Og de priste Herren, og folket gjorde efter det som var sagt. ¹⁴Fra den dag jeg blev utnevnt til stattholder i Juda land, fra kong Artaxerxes’ tyvende år til hans to og trettiende år, i hele tolv år, har hverken jeg eller mine brødre nytt noget av den kost som stattholderen kunde kreve. ¹⁵De forrige stattholdere, de som var før mig, falt folket til byrde og tok brød og vin av dem foruten firti sekel sølv, og endog deres tjenere trykket folket; men jeg gjorde ikke så, for jeg fryktet Gud. ¹⁶Jeg var også selv med i arbeidet på denne mur, og noget jordstykke har vi ikke kjøpt; og alle mine folk har vært samlet til arbeidet der. ¹⁷Og jødene og forstanderne, hundre og femti mann, åt ved mitt bord, foruten dem som kom til oss fra hedningefolkene rundt omkring. ¹⁸Og det som blev tillaget for hver dag, var en okse og seks utvalgte stykker småfe foruten fugler, og alt dette kostet jeg selv; og en gang hver tiende dag var det overflod av all slags vin; og allikevel krevde jeg ikke den kost som stattholderen hadde rett til; for arbeidet lå tungt på dette folk. ¹⁹Kom mig i hu, min Gud, og regn mig til gode alt det jeg har gjort for dette folk!

Kapittel 6

¹Da det nu kom Sanballat og Tobias og araberen Gesem og våre andre fiender for øre at jeg hadde bygget op muren, og at det ikke mere fantes nogen revne i den, enda jeg til den tid ikke hadde satt inn dører i portene, ²da sendte Sanballat og Gesem bud til mig og lot si: Kom, la oss møtes i en av landsbyene i Ono-dalen! Men de tenkte å gjøre mig ondt. ³Jeg sendte bud tilbake til dem og svarte: Jeg holder på med et stort arbeid og kan ikke komme ned; skulde kanskje arbeidet hvile fordi jeg lot det ligge og drog ned til eder? ⁴Fire ganger sendte de det samme bud til mig, og jeg gav dem samme svar. ⁵Femte gang sendte Sanballat sin tjener til mig med det samme bud, og han hadde et åpent brev med sig. ⁶I det stod det: Der går det ord blandt folkene, og Gasmu sier også at du og jødene tenker på å gjøre oprør; derfor er det du bygger op muren, og efter det samme rykte skal du være deres konge; ⁷du har også satt profeter til å utrope om dig i Jerusalem at du er konge i Juda. Nu vil dette rykte komme kongen for øre; så kom nu og la oss rådslå sammen! ⁸Men jeg sendte bud til ham og lot svare: Noget sådant som det du taler om, har ikke gått for sig; det er noget du selv har funnet på. ⁹For de søkte alle sammen å skremme oss, idet de tenkte at vi da skulde bli trette og holde op med arbeidet, så det ikke blev utført. Men styrk nu du mine hender! ¹⁰Da jeg engang kom inn til Semaja, sønn av Delaja, Mehetabels sønn, i hans hus, hvor han holdt sig innelukket, sa han: La oss gå sammen inn i Guds hus, i det indre av templet og la oss stenge templets dører! For de kommer og vil drepe dig, ja, de kommer og vil drepe dig inatt. ¹¹Men jeg svarte: Skulde en mann som jeg flykte? Og hvorledes skulde en mann som jeg kunne gå inn i templet og enda bli i live? Jeg går ikke inn der. ¹²For jeg forstod grant at det ikke var Gud som hadde sendt ham, men at han uttalte denne spådom over mig fordi Tobias og Sanballat hadde leid ham til det. ¹³Han var leid forat jeg skulde bli redd og gjøre som han sa og forsynde mig, og de således få satt ut et ondt rykte om mig, så de kunde håne mig. ¹⁴Kom Tobias og likeså Sanballat i hu, min Gud, for disse hans gjerninger og dessuten profetinnen Noadja og de andre profeter som søkte å skremme mig! ¹⁵Muren blev ferdig på to og femti dager – den fem og tyvende dag i måneden elul. ¹⁶Da alle våre fiender hørte dette, og alle folkene rundt om oss så det, da sank de meget i sine egne øine, og de forstod at det var med vår Guds hjelp dette verk var utført. ¹⁷I de dager sendte også de fornemste i Juda mange brev til Tobias, og fra Tobias kom det brev til dem igjen. ¹⁸For mange i Juda var forbundet med ham ved ed; for han var svigersønn til Sekanja, Arahs sønn, og hans sønn Johanan hadde ektet en datter av Mesullam, Berekjas sønn. ¹⁹De pleide også å tale til mig om hans gode egenskaper og å bære mine ord frem til ham. Tobias sendte også brev for å skremme mig.

Kapittel 7

¹Da nu muren var bygget, satte jeg inn dørene, og dørvokterne og sangerne og levittene blev satt til sin gjerning. ²Og jeg satte min bror Hanani til befalingsmann over Jerusalem og sammen med ham Hananja, borgens høvedsmann; for han var en pålitelig mann og gudfryktig fremfor de fleste. ³Og jeg sa til dem: Jerusalems porter skal ikke åpnes før solen brenner hett, og mens de^* ennu står der, skal dørene lukkes og tillåses, og det skal settes ut vakter av Jerusalems innbyggere, hver på sin post og hver utenfor sitt hus. ⁴Byen var vid og stor, men folket i den var fåtallig, og ingen nye hus var bygget. ⁵Da gav min Gud mig i sinne å samle de fornemste og forstanderne og folket for å innføres i ættelister, og jeg fant boken med ættelistene over dem som først hadde draget hjem, og der fant jeg skrevet: ⁶Dette er de menn fra landskapet Juda som drog hjem fra fangenskapet i det fremmede land – de som kongen i Babel Nebukadnesar hadde bortført, og som nu er vendt tilbake til Jerusalem og Juda, hver til sin by, ⁷de som fulgte med Serubabel, Josva, Nehemias, Asarja, Ra’amja, Nahamani, Mordekai, Bilsan, Misperet, Bigvai, Nehum, Ba’ana. Dette er tallet på mennene av Israels folk: ⁸Paros’ barn, to tusen ett hundre og to og sytti; ⁹Sefatjas barn, tre hundre og to og sytti; ¹⁰Arahs barn, seks hundre og to og femti; ¹¹Pahat-Moabs barn av Josvas og Joabs efterkommere, to tusen åtte hundre og atten; ¹²Elams barn, tusen to hundre og fire og femti; ¹³Sattus barn, åtte hundre og fem og firti; ¹⁴Sakkais barn, syv hundre og seksti; ¹⁵Binnuis barn, seks hundre og åtte og firti; ¹⁶Bebais barn, seks hundre og åtte og tyve; ¹⁷Asgads barn, to tusen tre hundre og to og tyve; ¹⁸Adonikams barn, seks hundre og syv og seksti; ¹⁹Bigvais barn, to tusen og syv og seksti; ²⁰Adins barn, seks hundre og fem og femti; ²¹Aters barn av Esekias’ ætt, åtte og nitti; ²²Hasums barn, tre hundre og åtte og tyve; ²³Besais barn, tre hundre og fire og tyve; ²⁴Harifs barn, hundre og tolv; ²⁵Gibeons barn, fem og nitti; ²⁶mennene fra Betlehem og Netofa, hundre og åtte og åtti; ²⁷mennene fra Anatot, hundre og åtte og tyve; ²⁸mennene fra Bet-Asmavet, to og firti; ²⁹mennene fra Kirjat-Jearim, Kefira og Be’erot, syv hundre og tre og firti; ³⁰mennene fra Rama og Geba, seks hundre og en og tyve; ³¹mennene fra Mikmas, hundre og to og tyve; ³²mennene fra Betel og Ai, hundre og tre og tyve; ³³mennene fra det annet Nebo, to og femti; ³⁴den annen Elams barn, tusen to hundre og fire og femti; ³⁵Harims barn, tre hundre og tyve; ³⁶Jerikos barn, tre hundre og fem og firti; ³⁷Lods, Hadids og Onos barn, syv hundre og en og tyve; ³⁸Sena’as barn, tre tusen ni hundre og tretti. ³⁹Av prestene: Jedajas barn av Josvas hus, ni hundre og tre og sytti; ⁴⁰Immers barn, tusen og to og femti; ⁴¹Pashurs barn, tusen to hundre og syv og firti; ⁴²Harims barn, tusen og sytten. ⁴³Av levittene: Josvas barn av Kadmiels ætt, av Hodevas barn, fire og sytti. ⁴⁴Av sangerne: Asafs barn, hundre og åtte og firti. ⁴⁵Av dørvokterne: Sallums barn, Aters barn, Talmons barn, Akkubs barn, Hatitas barn, Sobais barn, hundre og åtte og tretti. ⁴⁶Av tempeltjenerne: Sihas barn, Hasufas barn, Tabbaots barn, ⁴⁷Keros’ barn, Sias barn, Padons barn, ⁴⁸Lebanas barn, Hagabas barn, Salmais barn, ⁴⁹Hanans barn, Giddels barn, Gahars barn, ⁵⁰Reajas barn, Resins barn, Nekodas barn, ⁵¹Gassams barn, Ussas barn, Paseahs barn, ⁵²Besais barn, Me’unims barn, Nefussims barn, ⁵³Bakbuks barn, Hakufas barn, Harhurs barn, ⁵⁴Baslits barn, Mehidas barn, Harsas barn, ⁵⁵Barkos’ barn, Siseras barn, Tamahs barn, ⁵⁶Nesiahs barn, Hatifas barn. ⁵⁷Av Salomos tjeneres barn: Sotais barn, Soferets barn, Peridas barn, ⁵⁸Ja’alas barn, Darkons barn, Giddels barn, ⁵⁹Sefatjas barn, Hattils barn, Pokeret-Hasseba’ims barn, Amons barn. ⁶⁰Alle tempeltjenerne og Salomos tjeneres barn var tilsammen tre hundre og to og nitti. ⁶¹Og dette er de som drog hjem fra Tel-Melah, Tel-Harsa, Kerub, Addon og Immer, men ikke kunde opgi sin familie og sin ætt, om de var av Israel: ⁶²Delajas barn, Tobias’ barn, Nekodas barn, seks hundre og to og firti, ⁶³og av prestene: Hobajas barn, Hakkos’ barn, Barsillais barn, han som hadde tatt en av gileaditten Barsillais døtre til hustru og var blitt opkalt efter dem. ⁶⁴Disse lette efter sine ættelister, men de fantes ikke; de blev da utelukket fra prestedømmet som uverdige dertil, ⁶⁵og stattholderen sa til dem at de ikke skulde ete av det høihellige før det fremstod en prest med urim og tummim. ⁶⁶Hele menigheten var i alt to og firti tusen tre hundre og seksti ⁶⁷foruten deres tjenere og tjenestepiker, som var syv tusen tre hundre og syv og tretti. De hadde også med sig to hundre og fem og firti sangere og sangerinner. ⁶⁸De hadde syv hundre og seks og tretti hester, to hundre og fem og firti mulesler, ⁶⁹fire hundre og fem og tretti kameler og seks tusen syv hundre og tyve asener. ⁷⁰Nogen av familiehodene gav gaver til arbeidet. Stattholderen gav til kassen tusen dariker i gull, dessuten femti skåler og fem hundre og tretti prestekjortler. ⁷¹Og nogen av familiehodene gav til arbeidskassen tyve tusen dariker i gull og to tusen og to hundre miner i sølv. ⁷²Og det som resten av folket gav, var tyve tusen dariker i gull og to tusen miner i sølv og dessuten syv og seksti prestekjortler. ⁷³Både prestene og levittene og dørvokterne og sangerne og nogen av det menige folk og tempeltjenerne og hele Israel ellers bosatte sig i sine byer. Da den syvende måned kom, bodde Israels barn i sine byer.

Kapittel 8

¹Og alt folket samlet sig som en mann på plassen foran Vannporten; og de bad Esras, den skriftlærde, om å hente boken med Mose lov, som Herren hadde gitt Israel. ²Og presten Esras bar loven frem for menigheten, både for menn og kvinner og alle som kunde forstå hvad de hørte; det var den første dag i den syvende måned. ³Og han leste op av den midt for plassen foran Vannporten fra tidlig morgen til midt på dagen – for mennene og kvinnene og dem som kunde forstå; og alt folket lyttet til lovbokens ord. ⁴Esras, den skriftlærde, stod på en forhøining av tre, som var blitt reist til dette, og ved siden av ham stod Mattitja, Sema, Anaja, Uria, Hilkia og Ma’aseja til høire for ham, og til venstre for ham Pedaja, Misael, Malkia, Hasum, Hasbaddana, Sakarja og Mesullam. ⁵Og Esras åpnet boken for alt folkets øine; for han stod høiere enn alt folket; og da han åpnet den, reiste alt folket sig. ⁶Esras lovet Herren, den store Gud, og alt folket svarte med opløftede hender: Amen, amen, og de bøide sig og kastet sig ned for Herren med ansiktet til jorden. ⁷Og Josva, Bani, Serebja, Jamin, Akkub, Sabbetai, Hodia, Ma’aseja, Kelita, Asarja, Josabad, Hanan, Pelaja og de andre levitter utla loven for folket, mens folket blev stående på sin plass. ⁸De leste op av boken – av Guds lov – de tolket og utla den for folket, så de skjønte det som blev lest. ⁹Og stattholderen Nehemias og presten Esras, den skriftlærde, og levittene som lærte folket, sa til alt folket: Denne dag er helliget Herren eders Gud, sørg ikke og gråt ikke! For alt folket gråt da de hørte lovens ord. ¹⁰Så sa han til dem: Gå nu og et fete retter og drikk søte drikker og send gaver derav til dem for hvem intet er tillaget, for dagen er helliget vår Herre, og sørg ikke, for glede i Herren er eders styrke! ¹¹Også levittene søkte å få alt folket til å holde sig rolig og sa: Vær stille, for dagen er hellig; sørg ikke! ¹²Da gikk alt folket bort og åt og drakk og sendte gaver omkring og holdt en stor gledesfest; for de hadde forstått det som var blitt talt til dem. ¹³Dagen efter samlet alt folkets familiehoder, prestene og levittene sig hos Esras, den skriftlærde, for å få nærmere rede på lovens ord. ¹⁴De fant da skrevet i loven – den lov som Herren hadde gitt ved Moses – at Israels barn skulde bo i løvhytter på festen i den syvende måned, ¹⁵og at de skulde kunngjøre og la utrope i alle sine byer og i Jerusalem: Gå ut på fjellene og hent løv av oljetrær og av ville oljetrær og av myrter og av palmer og av andre løvrike trær og gjør løvhytter, som foreskrevet er. ¹⁶Da gikk folket ut og hentet løv, og de gjorde sig løvhytter, hver på sitt tak og på sine tun og likeledes i forgårdene til Guds hus og på plassen ved Vannporten og på plassen ved Efra’im-porten. ¹⁷Og hele menigheten, de som var kommet tilbake fra fangenskapet, gjorde løvhytter og bodde i dem; for fra Josvas, Nuns sønns dager like til denne dag hadde Israels barn ikke gjort dette. Og der var en overmåte stor glede. ¹⁸Dag efter dag leste de op av Guds lovbok, fra den første dag til den siste; de holdt høitid i syv dager og på den åttende dag en festlig sammenkomst, som påbudt var.

Kapittel 9

¹På den fire og tyvende dag i samme måned samlet Israels barn sig og holdt faste, klædd i sekk og med jord strødd på sine hoder. ²Og Israels ætt skilte sig fra alle fremmede og stod så frem og bekjente sine synder og sine fedres misgjerninger. ³Så blev de stående på sin plass mens det blev lest op for dem av Herrens, deres Guds lovbok en fjerdedel av dagen, og en annen fjerdedel av dagen avla de bekjennelse og tilbad Herren sin Gud. ⁴Josva og Bani, Kadmiel, Sebanja, Bunni, Serebja, Bani og Kenani trådte op på levittenes forhøining, og de ropte med høi røst til Herren sin Gud. ⁵Og levittene Josva og Kadmiel, Bani, Hasabneja, Serebja, Hodia, Sebanja og Petahja sa: Stå op og lov Herren eders Gud fra evighet til evighet! Ja, lovet være ditt herlige navn, som er ophøiet over all lov og pris! ⁶Du alene er Herren, du har gjort himlene, himlenes himler og all deres hær, jorden og alt som er på den, havene og alt som er i dem, og du holder det alt sammen i live, og himmelens hær tilbeder dig. ⁷Det var du, Herre Gud, som utvalgte Abram og førte ham ut fra kaldeernes Ur og gav ham navnet Abraham. ⁸Og du fant hans hjerte trofast mot dig, og du gjorde den pakt med ham at du vilde gi hans ætt kana’anittenes, hetittenes, amorittenes og ferisittenes og jebusittenes og girgasittenes land; og du holdt ditt ord, for du er rettferdig. ⁹Du så våre fedres nød i Egypten, og du hørte deres rop ved det Røde Hav, ¹⁰og du gjorde tegn og undergjerninger med Farao og alle hans tjenere og alt folket i hans land; for du visste at de hadde faret overmodig frem mot dem, og du vant dig et stort navn, som det kan sees på denne dag. ¹¹Du kløvde havet for dem, og de gikk midt igjennem havet på det tørre; du kastet deres forfølgere i dypet, så de sank som sten i de veldige vann. ¹²Du ledet dem i en skystøtte om dagen og i en ildstøtte om natten for å Iyse for dem på den vei de skulde gå. ¹³Du steg ned på Sinai berg og talte med dem fra himmelen; du gav dem rette befalinger og trygge lover, gode forskrifter og bud. ¹⁴Du kunngjorde dem din hellige sabbat; du gav dem bud og forskrifter og lover gjennem din tjener Moses. ¹⁵Du gav dem brød fra himmelen når de hungret, og lot vann komme frem av klippen for dem når de tørstet, og du bød dem å dra inn og ta det land i eie som du med opløftet hånd hadde svoret at du vilde gi dem. ¹⁶Men de, våre fedre, var overmodige og hårdnakkede og hørte ikke på dine bud. ¹⁷De vilde ikke høre og kom ikke i hu de undergjerninger du hadde gjort for dem, men var hårdnakkede og valgte sig en høvding og vilde i sin gjenstridighet vende tilbake til sin trældom; men du er en Gud som tilgir, nådig og barmhjertig, langmodig og rik på miskunnhet, og du forlot dem ikke. ¹⁸Ja, de støpte sig endog en kalv og sa: Dette er din Gud, som førte dig op fra Egypten. Og de gjorde sig skyldige i store bespottelser. ¹⁹Men du – i din store barmhjertighet forlot du dem ikke i ørkenen; skystøtten vek ikke fra dem om dagen, men ledet dem på veien, ei heller vek ildstøtten fra dem om natten, men lyste for dem på den vei de skulde gå. ²⁰Du gav dem din gode Ånd til å lære dem; du nektet ikke deres munn din manna, og du gav dem vann når de tørstet. ²¹I firti år forsørget du dem i ørkenen, de manglet intet; deres klær blev ikke utslitt, og deres føtter blev ikke hovne. ²²Du gav dem riker og folk, som du skiftet ut til dem på alle kanter; de tok i eie det land som tilhørte Sihon, kongen i Hesbon, og det land som tilhørte Og, kongen i Basan. ²³Du gjorde deres barn tallrike som himmelens stjerner og førte dem inn i det land som du hadde lovt deres fedre at de skulde komme inn i og ta i eie. ²⁴Så kom da deres barn og tok landet i eie, og du ydmyket landets innbyggere, kana’anittene, for dem og gav dem i deres hånd, både kongene og folkene der i landet, så de kunde gjøre med dem som de vilde. ²⁵De inntok faste byer og vant sig fruktbar jord og tok huser til eie som var fulle av alle gode ting, og uthugne brønner, vingårder og oljetrær og frukttrær i mengde; og de åt og blev mette og fete og gjorde sig til gode ved din store godhet. ²⁶Men de blev gjenstridige og satte sig op imot dig og kastet din lov bak sin rygg; de drepte dine profeter, som vidnet for dem og vilde føre dem tilbake til dig; og de gjorde sig skyldige i store bespottelser. ²⁷Da gav du dem i deres fienders hånd, og de plaget dem; men når de i sin nød ropte til dig, hørte du det fra himmelen, og i din store barmhjertighet gav du dem frelsere, som utfridde dem av deres fienders hånd. ²⁸Men når de så kom til ro, gjorde de atter det som var ondt i dine øine, og du overlot dem i deres fienders hånd, så de hersket over dem; men når de så atter ropte til dig, hørte du det fra himmelen og utfridde dem i din barmhjertighet gang på gang. ²⁹Du vidnet for dem og vilde omvende dem til din lov; men de var overmodige og hørte ikke på dine bud, de syndet mot dine lover, de som mennesket lever ved når han gjør efter dem; i sin gjenstridighet satte de skulderen imot; de var hårdnakkede og vilde ikke høre. ³⁰I mange år bar du over med dem og vidnet for dem ved din Ånd gjennem dine profeter; men de vendte ikke øret til, og du gav dem i fremmede folks hånd. ³¹Men i din store barmhjertighet gjorde du ikke aldeles ende på dem og forlot dem ikke; for du er en nådig og barmhjertig Gud. ³²Og nu, vår Gud, du store, veldige og forferdelige Gud, du som holder din pakt og bevarer din miskunnhet, la det ikke tykkes dig ringe alt det onde som har rammet oss, våre konger, våre høvdinger, våre prester, våre profeter, våre fedre og alt ditt folk, fra assyrerkongenes dager til den dag idag! ³³Du er rettferdig i alt det som er kommet over oss; for du har vist trofasthet, men vi har vært ugudelige. ³⁴Våre konger, våre høvdinger, våre prester og våre fedre har ikke gjort efter din lov; de har ikke hørt på dine bud og på de vidnesbyrd du lot bli dem til del. ³⁵Og enda de levde i sitt eget rike, og du hadde gitt dem så meget godt og overlatt dem dette vide og fruktbare land, tjente de dig ikke og vendte ikke om fra sine onde gjerninger. ³⁶Se, vi er idag træler – vi er træler i det land du gav våre fedre, forat de skulde ete dets frukt og dets gode ting, ³⁷og sin rike grøde bærer det for de konger som du satte over oss for våre synders skyld, og de råder over våre legemer og vårt fe efter eget tykke. Vi er i stor nød. ³⁸På grunn av alt dette gjorde vi en fast pakt og skrev den op; skrivelsen blev forsynt med segl og underskrevet av våre høvdinger, våre levitter og våre prester.

Kapittel 10

¹De som skrev under på denne med segl forsynte skrivelse, var: stattholderen Nehemias, Hakaljas sønn, og Sedekias, ²Seraja, Asarja, Jirmeja, ³Pashur, Amarja, Malkia, ⁴Hattus, Sebanja, Malluk, ⁵Harim, Meremot, Obadja, ⁶Daniel, Ginneton, Baruk, ⁷Mesullam, Abia, Mijamin, ⁸Ma’asja, Bilgai og Semaja; dette var prestene; ⁹og levittene var: Josva, Asanjas sønn, Binnui av Henadads barn og Kadmiel, ¹⁰og deres brødre: Sebanja, Hodia, Kelita, Pelaja, Hanan, ¹¹Mika, Rehob, Hasabja, ¹²Sakkur, Serebja, Sebanja, ¹³Hodia, Bani og Beninu. ¹⁴Og folkets høvdinger var: Paros, Pahat-Moab, Elam, Sattu, Bani, ¹⁵Bunni, Asgad, Bebai, ¹⁶Adonja, Bigvai, Adin, ¹⁷Ater, Hiskia, Assur, ¹⁸Hodia, Hasum, Besai, ¹⁹Harif, Anatot, Nobai, ²⁰Magpias, Mesullam, Hesir, ²¹Mesesabel, Sadok, Jaddua, ²²Pelatja, Hanan, Anaja, ²³Hosea, Hananja, Hasub, ²⁴Hallohes, Pilha, Sobek, ²⁵Rehum, Hasabna, Ma’aseja, ²⁶Akia, Hanan, Anan, ²⁷Malluk, Harim og Ba’ana. ²⁸Resten av folket, prestene, levittene, dørvokterne, sangerne, tempeltjenerne og alle de som hadde skilt sig fra de fremmede folk for å leve efter Guds lov, med hustruer, sønner og døtre, så mange som hadde kunnskap og forstand – ²⁹alle disse holdt sig til de fornemme blandt sine brødre og svor en dyr ed på at de vilde vandre efter Guds lov, som var gitt ved Guds tjener Moses, og at de vilde holde og gjøre efter alle Herrens, vår Herres bud og lover og forskrifter, ³⁰at vi ikke skulde gi våre døtre til de fremmede folk, ei heller ta deres døtre til hustruer for våre sønner, ³¹at vi, når de fremmede folk kom med sine varer og alle slags korn for å selge det på sabbaten, ikke skulde kjøpe det av dem på sabbaten eller nogen annen helligdag, og at vi i det syvende år skulde la landet hvile og eftergi alle krav. ³²Og vi påtok oss den forpliktelse at vi skulde avgi tredjedelen av en sekel årlig til tjenesten i vår Guds hus, ³³til skuebrødene og det daglige matoffer og det daglige brennoffer og til offerne på sabbatene, nymånedagene og høitidene og til takkofferne og til syndofferne som tjente til soning for Israel, og til alt arbeidet i vår Guds hus. ³⁴Og vi, prestene, levittene og folket, kastet lodd om avgivelsen av ved til templet, hvorledes vi år for år til fastsatte tider skulde føre den til vår Guds hus efter våre familier for å brenne den på Herrens, vår Guds alter, som foreskrevet er i loven. ³⁵Vi vedtok også år for år å føre førstegrøden av vår jord og de første modne frukter av alle trær til Herrens hus ³⁶og de førstefødte av våre sønner og av vår buskap, som foreskrevet er i loven, og å føre det førstefødte av vårt storfe og vårt småfe til vår Guds hus, til prestene som gjør tjeneste i vår Guds hus; ³⁷og det første av vårt mel og våre hellige gaver og alle slags trefrukt, most og olje skulde vi føre til prestene, til kammerne i vår Guds hus, og tienden av vår jord til levittene, og levittene skulde selv innkreve tiende i alle de byer hvor vi driver akerbruk. ³⁸Og en prest, en av Arons sønner, skulde være med levittene når de innkrevde tiende, og selv skulde levittene føre tienden av sin tiende op til vår Guds hus, til kammerne i forrådshuset. ³⁹For både Israels barn og Levis barn skulde føre den hellige avgift av kornet, mosten og oljen til kammerne, hvor helligdommens kar er, og hvor de prester som gjør tjeneste, og dørvokterne og sangerne holder til. – Vi skulde ikke svikte vår Guds hus.

Kapittel 11

¹Folkets høvdinger bodde i Jerusalem. Resten av folket kastet lodd således at hver tiende mann skulde bo i Jerusalem, den hellige stad, men de ni tiendedeler i de andre byer. ²Og folket velsignet alle de menn som frivillig bosatte sig i Jerusalem. ³Dette er de familie-overhoder i landskapet som bodde i Jerusalem, og de som bodde i Judas byer, hver på sin eiendom, i sine byer, både av legfolket i Israel og av prestene, levittene, tempeltjenerne og efterkommerne av Salomos tjenere. ⁴I Jerusalem bodde nogen av Judas barn og av Benjamins barn. Av Judas barn: Ataja, sønn av Ussia, sønn av Sakarja, sønn av Amarja, sønn av Sefatja, sønn av Mahalalel, av Peres’ barn, ⁵og Ma’aseja, sønn av Baruk, sønn av Kol-Hose, sønn av Hasaja, sønn av Adaja, sønn av Jojarib, sønn av Sakarja, sønn av Hassiloni. ⁶Peres’ barn som bodde i Jerusalem, var i alt fire hundre og åtte og seksti krigsdyktige menn. ⁷Av Benjamins barn var det: Sallu, sønn av Mesullam, sønn av Joed, sønn av Pedaja, sønn av Kolaja, sønn av Ma’aseja, sønn av Itiel, sønn av Jesaja, ⁸og efter ham Gabbai-Sallai, i alt ni hundre og åtte og tyve. ⁹Joel, Sikris sønn, var tilsynsmann over dem, og Juda, Hassenuas sønn, var den næst øverste i byen. ¹⁰Av prestene var det: Jedaja, sønn av Jojarib, Jakin, ¹¹Seraja, sønn av Hilkia, sønn av Mesullam, sønn av Sadok, sønn av Merajot, sønn av Akitub, forstanderen for Guds hus, ¹²og deres brødre, som gjorde tjeneste i huset, i alt åtte hundre og to og tyve, og Adaja, sønn av Jeroham, sønn av Pelalja, sønn av Amsi, sønn av Sakarja, sønn av Pashur, sønn av Malkia, ¹³og hans brødre, overhoder for sine familier, i alt to hundre og to og firti, og Amassai, sønn av Asarel, sønn av Ahsai, sønn av Mesillemot, sønn av Immer, ¹⁴og deres brødre, hundre og åtte og tyve dyktige menn. Sabdiel, sønn av Haggedolim, var tilsynsmann over dem. ¹⁵Av levittene var det: Semaja, sønn av Hassub, sønn av Asrikam, sønn av Hasabja, sønn av Bunni, ¹⁶og Sabbetai og Josabad, som forestod de ytre arbeider ved Guds hus og begge hørte til levittenes overhoder, ¹⁷og Mattanja, sønn av Mika, sønn av Sabdi, sønn av Asaf, lederen av sangen, som istemte lovsangen ved bønnen, og Bakbukja, den av hans brødre som var næst efter ham, og Abda, sønn av Sammua, sønn av Galal, sønn av Jeditun. ¹⁸Levittene i den hellige stad var i alt to hundre og fire og åtti. ¹⁹Av dørvokterne var det: Akkub, Talmon og deres brødre, som holdt vakt ved portene, i alt hundre og to og sytti. ²⁰Resten av Israel og av prestene og levittene bodde i alle de andre byer i Juda, hver på sin arvelodd. ²¹Og tempeltjenerne bodde på Ofel, og Siha og Gispa var deres formenn. ²²Tilsynsmann over levittene i Jerusalem ved tjenesten i Guds hus var Ussi, sønn av Bani, sønn av Hasabja, sønn av Mattanja, sønn av Mika, av Asafs barn, sangerne. ²³For det var utstedt en befaling av kongen om dem, og likeledes var det fastsatt for sangerne hvad de hver dag hadde å gjøre. ²⁴Petaja, Mesesabels sønn, av Serahs, Judas sønns barn, gikk kongen til hånde i alle saker som vedkom folket. ²⁵Også i landsbyene med tilhørende jorder bodde nogen av Judas barn: i Kirjat-Arba med tilhørende småbyer, i Dibon med tilhørende småbyer, i Jekabse’el og dets landsbyer, ²⁶i Jesua, Molada, Bet-Pelet, ²⁷i Hasar-Sual, Be’erseba med tilhørende småbyer, ²⁸i Siklag, Mekona med tilhørende småbyer, ²⁹i En-Rimmon, Sora, Jarmut, ³⁰Sanoah, Adullam og deres landsbyer, Lakis med tilhørende jorder og Aseka med tilhørende småbyer. De hadde sine bosteder fra Be’erseba til Hinnoms dal. ³¹Benjamins barn hadde sine bosteder fra Geba av: i Mikmas, Aja, Betel med tilhørende småbyer, ³²i Anatot, Nob, Ananja, ³³Hasor, Rama, Gitta’im, ³⁴Hadid, Sebo’im, Neballat, ³⁵Lod, Ono og Tømmermannsdalen. ³⁶Av levittene kom nogen avdelinger fra Juda til å høre til Benjamin.

Kapittel 12

¹Dette er de prester og levitter som drog hjem med Serubabel, Sealtiels sønn, og Josva: Seraja, Jirmeja, Esras, ²Amarja, Malluk, Hattus, ³Sekanja, Rehum, Meremot, ⁴Iddo, Ginnetoi, Abia, ⁵Mijamin, Ma’adja, Bilga, ⁶Semaja, Jojarib, Jedaja, ⁷Sallu, Amok, Hilkia og Jedaja. Disse var overhodene for prestene og for sine brødre på Josvas tid. ⁸Og levittene var: Josva, Binnui, Kadmiel, Serebja, Juda og Mattanja, som sammen med sine brødre forestod lovsangen, ⁹mens deres brødre Bakbukja og Unno stod midt imot dem for å vareta sin tjeneste. ¹⁰Josva fikk sønnen Jojakim, Jojakim fikk Eljasib, Eljasib fikk Jojada, ¹¹Jojada fikk Jonatan, og Jonatan fikk Jaddua. ¹²På Jojakims tid var disse prestenes familie-overhoder: for Serajas familie Meraja, for Jirmejas Hananja, ¹³for Esras’ Mesullam, for Amarjas Johanan, ¹⁴for Melukis Jonatan, for Sebanjas Josef, ¹⁵for Harims Adna, for Merajots Helkai, ¹⁶for Iddos Sakarias, for Ginnetons Mesullam, ¹⁷for Abias Sikri, for Minjamins, for Moadjas Piltai, ¹⁸for Bilgas Sammua, for Semajas Jonatan, ¹⁹for Jojaribs Mattenai, for Jedajas Ussi, ²⁰for Sallais Kallai, for Amoks Eber, ²¹for Hilkias Hasabja og for Jedajas Netanel. ²²I Eljasibs, Jojadas, Johanans og Jadduas tid blev levittenes familieoverhoder optegnet, likeså prestene under perseren Darius’ regjering. ²³Familie-overhodene for Levis barn blev optegnet i krønikeboken, og det like til Johanans, Eljasibs sønns tid. ²⁴Levittenes overhoder var: Hasabja, Serebia og Josva, Kadmiels sønn, og deres brødre stod midt imot dem for å love og prise Gud, således som den Guds mann David hadde befalt, flokk ved flokk. ²⁵Mattanja, Bakbukja, Obadja, Mesullam, Talmon og Akkub holdt som dørvoktere vakt over forrådskammerne ved portene. ²⁶Disse levde i Jojakims, Josvas sønns, Josadaks sønns tid, og i stattholderen Nehemias’ og i presten Esras’, den skriftlærdes, tid. ²⁷Til innvielsen av Jerusalems mur hentet de levittene fra alle deres bosteder og førte dem til Jerusalem for å holde innvielse og gledesfest både med lovprisning og med sang, med cymbler, harper og citarer. ²⁸Og sangernes barn kom sammen både fra landet rundt om Jerusalem og fra netofatittenes landsbyer ²⁹og fra Bet-Haggilgal og fra Gebas og Asmavets jorder; for sangerne hadde bygget sig landsbyer rundt omkring Jerusalem. ³⁰Og prestene og levittene renset sig, og de renset folket og portene og muren. ³¹Da lot jeg Judas høvdinger stige op på muren, og jeg opstilte to store lovsangskor og festtog; det ene gikk til høire ovenpå muren frem til Møkkporten; ³²og efter dem gikk Hosaja og halvdelen av Judas høvdinger, ³³Asarja, Esras og Mesullam, ³⁴Juda, Benjamin, Semaja og Jirmeja ³⁵og likeså nogen av prestenes barn, som bar trompeter; det var Sakarja, sønn av Jonatan, sønn av Semaja, sønn av Mattanja, sønn av Mikaja, sønn av Sakkur, sønn av Asaf, ³⁶og hans brødre Semaja og Asarel, Milalai, Gilalai, Ma’ai, Netanel, Juda og Hanani med den Guds mann Davids sanginstrumenter; og Esras, den skriftlærde, gikk foran dem. ³⁷De gikk over Kildeporten og rett frem, opover trappene til Davids stad, der hvor en stiger op på muren ovenfor Davids hus, helt frem til Vannporten i øst. ³⁸Det andre lovsangskor gikk til den motsatte side, og jeg fulgte efter det med den andre halvdel av folket, ovenpå muren, ovenfor Ovnstårnet, bort til den brede mur, ³⁹og over Efra’im-porten, den gamle port og Fiskeporten, forbi Hananel-tårnet og Mea-tårnet, helt frem til Fåreporten; de stanset ved Fengselsporten. ⁴⁰Således stod begge lovsangskorene ved Guds hus, likeså jeg og halvdelen av formennene med mig ⁴¹og prestene Eljakim, Ma’aseja, Minjamin, Mikaja, Eljoenai, Sakarja og Hananja med trompeter, ⁴²og Ma’aseja, Semaja, Eleasar, Ussi, Johanan, Malkia, Elam og Eser. Og sangerne istemte sangen, og den som ledet den, var Jisrahja. ⁴³De ofret den dag store offer og gledet sig, for Gud hadde latt dem vederfares en stor glede; også kvinnene og barna gledet sig, og jubelen i Jerusalem hørtes lang vei. ⁴⁴Samme dag blev det innsatt menn som skulde ha tilsyn med forrådskammerne for de hellige gaver, førstegrøden og tiendene; der skulde de samle fra bymarkene det som efter loven tilkom prestene og levittene; for det var glede i Juda over at prestene og levittene nu utførte sin tjeneste. ⁴⁵Og de varetok hvad det var å vareta for deres Gud, og hvad det var å vareta ved renselsen; likeså varetok sangerne og dørvokterne sin tjeneste, således som David og hans sønn Salomo hadde befalt. ⁴⁶For allerede i gammel tid, i Davids og Asafs dager, var det ledere for sangerne, og det lød lov- og takkesanger til Gud. ⁴⁷Og i Serubabels og Nehemias’ dager gav hele Israel sangerne og dørvokterne det som tilkom dem for hver dag; og de gav levittene hellige gaver, og levittene gav Arons barn hellige gaver.

Kapittel 13

¹Samme dag blev det lest op for folket av Moseboken, og der fant de skrevet at ingen ammonitt eller moabitt nogensinne skulde være med i Guds menighet, ²fordi de ikke kom Israels barn i møte med brød og vann, men leide Bileam imot dem til å forbanne dem; allikevel vendte vår Gud forbannelsen til velsignelse. ³Da de nu hørte hvad det stod i loven, utskilte de alle fremmede fra Israel. ⁴Men nogen tid før dette var presten Eljasib, som var i nær slekt med Tobias, blitt satt til å ha tilsyn med kammerne i Guds hus. ⁵Og han hadde innredet et stort kammer for ham der hvor de før hadde lagt inn matofferet, viraken og karene og den tiende av kornet, mosten og oljen som var levittenes og sangernes og dørvokternes rettighet, og den hellige avgift til prestene. ⁶Under alt dette var jeg ikke i Jerusalem; for i Babels konge Artaxerxes’ to og trettiende år var jeg kommet tilbake til kongen. Men da nogen tid var gått, bad jeg igjen kongen om lov til å reise, ⁷og da jeg så kom til Jerusalem, la jeg merke til det onde Eljasib hadde gjort for Tobias’ skyld ved å innrede et kammer for ham i forgårdene til Guds hus. ⁸Dette syntes jeg meget ille om, og jeg kastet alt Tobias’ innbo ut av kammeret ⁹og bød at de skulde rense kammerne, og så lot jeg atter de til Guds hus hørende kar og matofferet og viraken legge inn der. ¹⁰Jeg fikk også vite at levittene ikke hadde fått det som tilkom dem, og at derfor levittene og sangerne, som skulde gjøre tjeneste, hadde forlatt tjenesten og flyttet ut hver til sin gård. ¹¹Da gikk jeg i rette med formennene og spurte dem hvorfor Guds hus var blitt forsømt, og jeg kalte dem sammen og innsatte dem igjen, hver på sin plass. ¹²Og hele Juda førte tienden av kornet, mosten og oljen til forrådskammerne. ¹³Så satte jeg presten Selemja og Sadok, den skriftlærde, og Pedaja, en av levittene, til å ha tilsyn med forrådskammerne og Hanan, sønn av Mattanjas sønn Sakkur, til å gå dem til hånde; for de blev holdt for å være pålitelige; dem pålå det nu å dele ut til sine brødre. ¹⁴Kom mig i hu, min Gud, for dette og utslett ikke de gode gjerninger som jeg har gjort mot min Guds hus og for tjenesten der! ¹⁵Ved samme tid så jeg i Juda nogen som trådte vinpersene om sabbaten og førte hjem kornbånd og lesste dem på asenene, og likeledes vin, druer, fikener og alle slags varer og førte det til Jerusalem på sabbatsdagen. Jeg advarte dem den dag de solgte disse levnetsmidler. ¹⁶Også folk fra Tyrus, som opholdt sig der, kom med fisk og alle slags varer og solgte dem på sabbaten til Judas barn, og det i Jerusalem. ¹⁷Da gikk jeg i rette med de fornemme i Juda og sa til dem: Hvorledes kan I bære eder så ille at og vanhellige sabbatsdagen? ¹⁸Var det ikke fordi eders fedre gjorde således at vår Gud førte all denne ulykke over oss og over denne by? Og nu fører I ennu større vrede over Israel ved å vanhellige sabbaten! ¹⁹Så snart det blev mørkt i Jerusalems porter før sabbaten, bød jeg at dørene skulde lukkes, og at de ikke skulde åpnes igjen før efter sabbaten. Jeg satte nogen av mine tjenere på vakt ved portene og sa: Det skal ingen varer føres inn på sabbatsdagen. ²⁰Kremmerne og de som solgte alle slags varer, overnattet da utenfor Jerusalem både en og to ganger. ²¹Da advarte jeg dem og sa til dem: Hvorfor overnatter I foran muren? Gjør I det en gang til, så legger jeg hånd på eder. Fra den tid kom de ikke mere på sabbaten. ²²Og levittene bød jeg å rense sig og komme og holde vakt ved portene, så sabbatsdagen kunde bli helligholdt. Kom mig også dette i hu, min Gud, og miskunn dig over mig efter din store nåde! SLM ²³På den tid så jeg også de jøder som hadde tatt asdodittiske, ammonittiske og moabittiske kvinner til hustruer; ²⁴av deres barn talte halvdelen asdodittisk – de kunde ikke tale jødisk – eller et av de andre folks tungemål. ²⁵Jeg gikk i rette med dem og forbannet dem, ja, nogen av dem slo jeg og rev dem i håret; jeg lot dem sverge ved Gud og sa: I skal ikke gi eders døtre til deres sønner eller ta nogen av deres døtre til hustruer for eders sønner eller for eder selv. ²⁶Var det ikke med sådant Israels konge Salomo forsyndet sig? Iblandt de mange folk var det ingen konge som han, og han var elsket av sin Gud, og Gud satte ham til konge over hele Israel; men endog ham forførte de fremmede kvinner til synd. ²⁷Og eder skulde det være tillatt å gjøre denne store ondskap og vise troløshet mot vår Gud ved å ta fremmede kvinner til hustruer! ²⁸En av sønnene til Jojada, ypperstepresten Eljasibs sønn, var svigersønn av horonitten Sanballat; derfor drev jeg ham bort fra mig. ²⁹Kom dem i hu, min Gud, at de har vanæret prestedømmet og prestedømmets og levittenes pakt! ³⁰Så renset jeg dem fra alt fremmed, og jeg foreskrev hvad prestene og levittene hadde å vareta, hver i sin gjerning, ³¹og hvorledes det skulde være med avgivelsen av ved til fastsatte tider og med førstegrøden. Kom mig det i hu, min Gud, og regn mig det til gode!