2. Samuels bok – 2. Samuel

2. Samuels bok – 2. Samuel

Kapittel 1

¹Da Saul var død, og David var vendt tilbake efterat han hadde slått amalekittene, blev David ennu to dager i Siklag. ²Da hendte det den tredje dag at det kom en mann fra Sauls leir med sønderrevne klær og jord på sitt hode; og da han kom til David, kastet han sig ned på jorden for ham. ³David spurte ham: Hvor kommer du fra? Han svarte: Jeg har flyktet fra Israels leir. ⁴Da sa David til ham: Hvorledes er det gått? Fortell mig det! Han svarte: Folket flyktet fra striden; mange av folket falt og døde, og Saul og hans sønn Jonatan er også død. ⁵Da sa David til den gutt som kom med denne tidende til ham: Hvorledes vet du at Saul og hans sønn Jonatan er død? ⁶Gutten, han som var kommet med tidenden til ham, svarte: Ved en hendelse kom jeg op på Gilboafjellet, og der fikk jeg se Saul som stod og støttet sig på sitt spyd, mens vognene og hestfolket satte hårdt inn på ham. ⁷Han vendte sig om, og da han så mig, ropte han på mig. Jeg svarte: Her er jeg. ⁸Så spurte han: Hvem er du? Jeg svarte: Jeg er en amalekitt. ⁹Da sa han til mig: Kom hit til mig og drep mig! For krampen har grepet mig, men jeg har ennu min fulle livskraft. ¹⁰Så gikk jeg bort til ham og drepte ham, for jeg visste at han ikke vilde overleve sitt fall; og jeg tok kongesmykket som han hadde på hodet, og ringen han bar på armen, og tok dem med hit til min herre. ¹¹Da tok David og sønderrev sine klær, og det samme gjorde alle de menn som var hos ham. ¹²Og de klaget og gråt og fastet helt til aftenen over Saul og hans sønn Jonatan og over Herrens folk og over Israels hus, fordi de var falt for sverdet. ¹³Så spurte David gutten som var kommet med tidenden til ham: Hvor er du fra? Han svarte: Jeg er sønn av en amalekitt som er flyttet inn her. ¹⁴Da sa David til ham: Hvorledes kunde du driste dig til å utrekke din hånd og ta livet av Herrens salvede? ¹⁵Og David kalte på en av sine menn og sa: Kom hit og hugg ham ned! Og han slo ham ihjel. ¹⁶Men David sa til ham: Ditt blod komme over ditt hode; for din egen munn vidnet mot dig da du sa: Jeg har drept Herrens salvede. ¹⁷Og David kvad denne klagesang over Saul og hans sønn Jonatan, ¹⁸og han bød at Judas barn skulde lære den; «buen»^* heter den, og den er opskrevet i Den rettskafnes bok^**: ¹⁹Din pryd, Israel, ligger ihjelslått på dine hauger; o, at heltene skulde falle! ²⁰Forkynn det ikke i Gat, meld det ikke på gatene i Askalon, at ikke filistrenes døtre skal glede sig, de uomskårnes døtre juble! ²¹I Gilboa-fjell! Ikke falle det dugg eller regn på eder, ei heller være der marker som bærer offergaver! For der blev heltes skjold plettet med blod, Sauls skjold, ei salvet med olje. ²²Fra falnes blod, fra heltes kjøtt vek Jonatans bue aldri tilbake, aldri kom Sauls sverd umettet hjem. ²³Saul og Jonatan, elskelige og milde i livet, blev heller ikke skilt i døden; hurtigere var de enn ørner, sterkere enn løver. ²⁴I Israels døtre! Gråt over Saul som klædde eder yndig i purpur, som satte smykker av gull på eders klædebon! ²⁵O, at heltene skulde falle i striden! Jonatan ligger ihjelslått på dine hauger! ²⁶Hjertelig bedrøvet er jeg over dig, min bror Jonatan! Du var mig inderlig kjær; din kjærlighet var mig dyrebarere enn kvinners kjærlighet. ²⁷O, at heltene skulde falle, og krigens redskaper omkomme!

Kapittel 2

¹Siden spurte David Herren: Skal jeg dra op til en av byene i Juda? Herren svarte: Gjør det! Da spurte David: Hvorhen skal jeg dra? Han svarte: Til Hebron. ²Så drog David der op med sine to hustruer, Akinoam fra Jisre’el og Abiga’il, karmelitten Nabals hustru. ³Og de menn som var hos ham, lot David også dra der op, hver med sitt hus, og de bosatte sig i byene omkring Hebron. ⁴Da kom Judas menn dit og salvet David til konge over Judas hus. Så kom det nogen og fortalte David at det var mennene i Jabes i Gilead som hadde begravet Saul. ⁵Da sendte David bud til mennene i Jabes i Gilead og lot si til dem: Velsignet være I av Herren, fordi I har gjort den kjærlighetsgjerning mot eders herre Saul å begrave ham! ⁶Så vise nu Herren sin miskunnhet og trofasthet mot eder, og jeg vil også gjøre vel mot eder, fordi I har gjort dette. ⁷Så ta nu mot til eder og vær djerve menn! For vel er eders herre Saul død, men Judas hus har også salvet mig til konge over sig. ⁸Men Abner, Ners sønn, Sauls hærfører, tok Isboset, Sauls sønn, og førte ham over til Mahana’im ⁹og gjorde ham til konge over Gilead og over asurittene og over Jisre’el og Efra’im og Benjamin og over hele Israel. ¹⁰Isboset, Sauls sønn, var firti år gammel da han blev konge over Israel, og han regjerte i to år; det var bare Judas hus som holdt sig til David. ¹¹Og hele den tid David var konge i Hebron over Judas hus, var syv år og seks måneder. ¹²Abner, Ners sønn, tok ut fra Mahana’im med Isbosets, Sauls sønns folk og drog til Gibeon. ¹³Og Joab, Serujas sønn, og Davids folk drog også ut og traff sammen med dem ved Gibeondammen; den ene flokk leiret sig på den ene side av dammen og den andre på den andre side. ¹⁴Da sa Abner til Joab: La de unge menn trede frem og holde en krigslek for våre øine! Joab svarte: Ja, la dem det! ¹⁵Så reiste de sig og gikk frem i det fastsatte tall: tolv for Benjamin og Isboset, Sauls sønn, og tolv av Davids folk. ¹⁶Og de grep hverandre i hodet og stakk sverdet i siden på hverandre, og så falt de alle sammen. Siden kaltes dette sted Helkat-Hassurim^*; det ligger ved Gibeon. ¹⁷Striden blev meget hård den dag, og Abner og Israels menn blev slått av Davids folk. ¹⁸Der var Serujas tre sønner med: Joab og Abisai og Asael. Asael var lett på foten som et rådyr på marken. ¹⁹Og Asael satte efter Abner og bøide ikke av hverken til høire eller til venstre, men holdt sig stadig i Abners spor. ²⁰Da vendte Abner sig om og sa: Er det du, Asael? Han svarte: Ja. ²¹Da sa Abner til ham: Bøi av, enten til høire eller til venstre! Grip en av de unge og ta hans rustning! Men Asael vilde ikke la være å forfølge ham. ²²Da sa Abner atter til Asael: La være å forfølge mig! Vil du kanskje jeg skal slå dig til jorden? Hvorledes skulde jeg da kunne se din bror Joab i øinene? ²³Men han vilde ikke holde op; da stakk Abner ham med bakenden av sitt spyd i underlivet, så spydet gikk ut gjennem ryggen på ham, og han falt om der og døde på stedet. Og hver den som kom til det sted hvor Asael var falt og døde, stanset der. ²⁴Joab og Abisai forfulgte Abner; og da solen var gått ned, kom de til Amma-haugen, som ligger midt imot Giah på veien til Gibeons ørken. ²⁵Men Benjamins barn samlet sig i én flokk om Abner og stilte sig på toppen av en haug. ²⁶Da ropte Abner til Joab: Skal sverdet aldri holde op å fortære? Skjønner du ikke at dette vil ende med sorg? Hvor lenge vil du vente før du byder dine folk at de skal holde op med å forfølge sine brødre? ²⁷Joab svarte: Så sant Gud lever: Hadde du ingen ting sagt^*, da skulde folket allerede fra morgenen av være blitt ført bort, så ingen hadde forfulgt sin bror. ²⁸Så støtte Joab i basunen, og alt folket stanset og forfulgte ikke Israel lenger og blev heller ikke ved å stride mere. ²⁹Abner og hans menn gikk gjennem ødemarken hele den natt; så satte de over Jordan og gikk gjennem hele Bitron og kom til Mahana’im. ³⁰Da Joab hadde holdt op med å forfølge Abner, samlet han alt folket, og der savnedes av Davids folk nitten mann foruten Asael. ³¹Men Davids folk hadde drept tre hundre og seksti mann av Benjamin og blandt Abners menn. ³²Asael tok de op og begravde ham i hans fars grav i Betlehem. Joab og hans menn gikk hele natten og kom til Hebron da det begynte å dages.

Kapittel 3

¹Krigen mellem Sauls hus og Davids hus blev langvarig; og David blev sterkere og sterkere, men Sauls hus blev svakere og svakere. ²David fikk seks sønner i Hebron: Hans førstefødte var Amnon, sønn av Akinoam fra Jisre’el. ³Den annen var Kilab^*, sønn av Abiga’il, karmelitten Nabals hustru, og den tredje Absalom, sønn av Ma’aka, som var datter til Talmai, kongen i Gesur, ⁴den fjerde Adonja, sønn av Haggit, den femte Sefatja, sønn av Abital, ⁵og den sjette Jitream, sønn av Davids hustru Egla. Disse sønner fikk David i Hebron. ⁶Mens krigen stod på mellem Sauls hus og Davids hus, støttet Abner Sauls hus. ⁷Nu hadde Saul hatt en medhustru ved navn Rispa, datter til Aja. Så sa Isboset til Abner: Hvorfor er du gått inn til min fars medhustru? ⁸Abner blev harm over Isbosets ord og sa: Er jeg et hundehode som holder med Juda? Den dag idag gjør jeg vel mot Sauls, din fars hus, mot hans brødre og hans venner; jeg har ikke overgitt dig i Davids hånd, og så går du nu i rette med mig for denne kvinnes skyld! ⁹Gud la det gå Abner ille både nu og siden om jeg ikke gjør således mot David som Herren har tilsvoret ham, ¹⁰og tar kongedømmet fra Sauls hus og opreiser Davids trone over Israel og over Juda fra Dan like til Be’erseba. ¹¹Og han torde ikke svare Abner et ord mere, så redd var han for ham. ¹²Og Abner sendte bud i sitt sted til David og lot si: Hvem hører landet til? Og han lot fremdeles si: Gjør en pakt med mig, så skal jeg hjelpe dig og få hele Israel til å gå over til dig. ¹³Han svarte: Godt, jeg vil gjøre en pakt med dig; bare én ting krever jeg av dig: Du skal ikke komme for mine øine før du har med dig Mikal, Sauls datter, når du kommer for å trede frem for mig. ¹⁴Og David sendte bud til Isboset, Sauls sønn, og lot si: Gi mig min hustru Mikal, som jeg vant mig til brud med hundre filistrers forhuder! ¹⁵Da sendte Isboset bud og tok henne fra hennes mann Paltiel, sønn av La’is. ¹⁶Og hennes mann fulgte med og gikk gråtende bakefter henne like til Bahurim; men Abner sa til ham: Gå hjem igjen! Da vendte han om. ¹⁷Men Abner talte med Israels eldste og sa: Allerede lenge har I ønsket å få David til konge over eder. ¹⁸Så la ham nu bli det! For Herren har sagt om David: Ved min tjener Davids hånd vil jeg frelse mitt folk Israel fra filistrenes og alle deres fienders hånd. ¹⁹Abner talte også med benjaminittene. Så gikk han avsted for å tale med David i Hebron om alt det som Israel og hele Benjamins hus hadde besluttet. ²⁰Abner kom til David i Hebron med tyve mann, og David gjorde et gjestebud for Abner og de menn som var med ham. ²¹Og Abner sa til David: Jeg vil ta avsted og samle hele Israel til min herre kongen, så de kan gjøre en pakt med dig, og du kan råde over alt det du ønsker. Så lot David Abner fare, og han drog bort i fred. ²²I det samme kom Davids folk og Joab hjem fra et herjetog og hadde meget bytte med sig; Abner var da ikke lenger hos David i Hebron, for han hadde latt ham fare, og han hadde draget bort i fred. ²³Da nu Joab og hele hæren som var med ham, kom hjem, fikk Joab høre at Abner, Ners sønn, var kommet til kongen, og at kongen hadde latt ham fare, og at han hadde draget bort i fred. ²⁴Da gikk Joab inn til kongen og sa: Hvad har du gjort? Abner kom til dig; hvorfor lot du ham da fare sin vei? ²⁵Du kjenner da Abner, Ners sønn, og vet at han er kommet for å narre dig og for å få rede på all din ferd og alt det du gjør. ²⁶Så gikk Joab bort igjen fra David og sendte nogen folk avsted som skulde hente Abner, og de førte ham tilbake fra Sira-brønnen; men David visste ikke noget om det. ²⁷Da nu Abner kom tilbake til Hebron, tok Joab ham til side midt inn i porten for å tale med ham i ro; og der stakk han ham i underlivet, så han døde; det var for å hevne sin bror Asaels blod. ²⁸Da David siden fikk høre dette, sa han: Jeg og mitt kongedømme er for evig uten skyld for Herren i Abners, Ners sønns blod. ²⁹La det komme over Joabs hode og over hele hans fars hus, og la det i Joabs hus aldri fattes nogen som har flod eller er spedalsk, eller nogen som går med krykke, eller som faller for sverdet, eller som mangler brød. ³⁰Således myrdet Joab og hans bror Abisai Abner, fordi han hadde drept deres bror Asael ved Gibeon under striden. ³¹Men David sa til Joab og alt folket som var hos ham: Sønderriv eders klær og bind sekk om eder og gå klagende foran Abner! Og kong David gikk selv efter båren. ³²Så begravde de Abner i Hebron, og kongen gråt høit ved Abners grav, og alt folket gråt. ³³Og kongen kvad denne klagesang over Abner: Skulde da Abner dø som en niding dør? ³⁴Dine hender var ikke bundet og dine føtter ikke lagt i lenker; som en faller for ugjerningsmenn, så falt du. – Og alt folket blev ved å gråte over ham. ³⁵Så kom alt folket for å få David til å ta mat til sig mens det ennu var dag. Men David svor: Gud la det gå mig ille både nu og siden om jeg smaker brød eller noget annet før solen går ned! ³⁶Og alt folket forstod det, og de syntes godt om det; alt det kongen gjorde, syntes folket godt om. ³⁷Og på den dag skjønte alt folket og hele Israel at det ikke var kongen som var ophavsmann til drapet på Abner, Ners sønn. ³⁸Og kongen sa til sine menn: Vet I ikke at en høvding og stor mann er falt i Israel på denne dag? ³⁹Men jeg er ennu svak og bare salvet til konge, og disse menn, Serujas sønner, er mektigere enn jeg. Herren gjengjelde den som gjør ondt, det onde han gjør!

Kapittel 4

¹Da Sauls sønn hørte at Abner var død i Hebron, falt han rent sammen, og hele Israel blev forferdet. ²Hos Sauls sønn var der to menn som var høvedsmenn for streif-flokker; den ene hette Ba’ana og den andre Rekab; de var sønner av Rimmon fra Be’erot og hørte til Benjamins barn. For Be’erot regnedes også til Benjamin – ³be’erotittene var flyktet til Gitta’im, og der har de holdt til helt til denne dag. ⁴Jonatan, Sauls sønn, hadde en sønn som var lam i begge føtter; han var fem år gammel da tidenden om Saul og Jonatan kom fra Jisre’el, og den kvinne som passet ham, tok ham og flyktet; men idet hun skyndte sig avsted, falt han ned og blev lam. Hans navn var Mefiboset^*. ⁵Be’erotitten Rimmons sønner, Rekab og Ba’ana, tok ut og kom på det heteste av dagen til Isbosets hus, mens han hvilte middag. ⁶De lot som de skulde hente hvete, og kom således helt inn i huset og stakk ham så i underlivet. Derefter slapp Rekab og hans bror Ba’ana bort. ⁷De kom inn i huset mens han lå på sin seng i sitt sovekammer, og stakk ham ihjel og hugg hodet av ham; så tok de hans hode og gikk hele natten gjennem ødemarken. ⁸Og de kom med Isbosets hode til David i Hebron og sa til kongen: Se, her er hodet av Isboset, sønn til Saul, din fiende som stod dig efter livet; således har Herren på denne dag gitt min herre kongen hevn over Saul og hans ætt. ⁹Men David svarte Rekab og hans bror Ba’ana, be’erotitten Rimmons sønner, og sa til dem: Så sant Herren lever, han som har utfridd mig av all trengsel: ¹⁰Den som kom til mig med tidende om at Saul var død, og som selv mente at han kom med en god tidende, ham grep jeg og lot ham drepe i Siklag – ham som jeg skulde ha gitt lønn for god tidende, ¹¹hvor meget mere nu, da ugudelige menn har myrdet en rettferdig mann i hans hus og på hans leie – skulde jeg ikke nu kreve hans blod av eders hånd og utrydde eder av landet? ¹²Så bød David sine folk, og de slo dem ihjel og hugg hendene og føttene av dem og hengte dem op ved dammen i Hebron; men Isbosets hode tok de og begravde i Abners grav i Hebron.

Kapittel 5

¹Så kom alle Israels stammer til David i Hebron og sa: Her er vi; vi er av samme kjød og blod som du. ²Allerede for lenge siden, da Saul var konge over oss, var det du som førte Israel ut og inn, og Herren sa til dig: Du skal vokte mitt folk Israel, og du skal være fyrste over Israel. ³Og alle Israels eldste kom til kongen i Hebron, og kong David gjorde en pakt med dem i Hebron for Herrens åsyn; og de salvet David til konge over Israel. ⁴David var tretti år gammel da han blev konge, og han regjerte i firti år. ⁵I Hebron regjerte han over Juda i syv år og seks måneder, og i Jerusalem regjerte han i tre og tretti år over hele Israel og Juda. ⁶Så drog kongen og hans menn til Jerusalem mot jebusittene, som bodde der i landet; men de sa til David: Du kommer aldri inn her; blinde og lamme skal drive dig bort med de ord: David kommer aldri inn her. ⁷Men David inntok allikevel Sions borg, det er Davids stad. ⁸Den dag sa David: Hver den som slår jebusittene og trenger frem til vannledningen og slår de lamme og blinde som hater David [han skal være høvding og fører]. Derav kommer det ord: En blind og en lam skal ikke komme inn i huset. ⁹David tok sin bolig i borgen og kalte den Davids stad; og David bygget rundt omkring fra Milo og innover. ¹⁰David blev større og større, og Herren, hærskarenes Gud, var med ham. ¹¹Og Hiram, kongen i Tyrus, skikket sendemenn til David med sedertre, og han sendte tømmermenn og stenhuggere; og de bygget et hus for David. ¹²Og David forstod at Herren hadde stadfestet hans kongedømme over Israel, og at han hadde hevet hans rike høit for sitt folk Israels skyld. ¹³David tok ennu flere medhustruer og hustruer fra Jerusalem efterat han var kommet fra Hebron, og han fikk ennu flere sønner og døtre. ¹⁴Dette er navnene på de sønner han fikk i Jerusalem: Sammua og Sobab og Natan og Salomo ¹⁵og Jibbar og Elisua og Nefeg og Jafia ¹⁶og Elisama og Eljada og Elifelet. ¹⁷Da filistrene hørte at David var blitt salvet til konge over Israel, drog alle filistrene ut for å søke efter David; og da David hørte det, drog han ned til borgen. ¹⁸Og filistrene kom og spredte sig utover i Refa’im-dalen. ¹⁹Da spurte David Herren: Skal jeg dra ut mot filistrene? Vil du gi dem i min hånd? Og Herren svarte: Dra ut! Jeg vil gi filistrene i din hånd. ²⁰Så kom David til Ba’al-Perasim, og der slo han dem, og han sa: Herren har brutt igjennem mine fiender foran mig, som vann bryter igjennem. Derfor blev dette sted kalt Ba’al-Perasim^*. ²¹Der lot de efter sig sine avgudsbilleder, og David og hans menn tok dem med sig. ²²Men filistrene drog ut ennu en gang og spredte sig utover i Refa’im-dalen. ²³Og David spurte Herren, men han sa: Du skal ikke dra dit op; gå omkring så du kommer bakenfor dem, og gå så på dem midt for baka-trærne, ²⁴og når du hører lyden av skritt i baka-trærnes topper, da skynd dig! For da har Herren draget ut foran dig for å slå filistrenes hær. ²⁵David gjorde således som Herren hadde befalt ham; og han slo filistrene og forfulgte dem fra Geba til bortimot Geser.

Kapittel 6

¹David samlet atter alt utvalgt mannskap i Israel – tretti tusen mann. ²Og David og alt folket som var hos ham, tok ut og drog fra Ba’ale-Juda^* for å føre Guds ark op derfra, den som kalles med Herrens navn – med Herrens, hærskarenes Guds navn, han som troner på kjerubene^**. ³De satte Guds ark på en ny vogn og førte den bort fra Abinadabs hus, som lå på haugen; og Ussa og Ahjo, Abinadabs sønner, kjørte den nye vogn. ⁴Således førte de Guds ark bort fra Abinadabs hus, som lå på haugen, og fulgte med den, og Ahjo gikk foran arken. ⁵Og David og hele Israels hus lekte for Herrens åsyn til alle slags strengelek av cypresstre, både citarer og harper og trommer og bjeller og cymbler. ⁶Da de kom til Nakons treskeplass, rakte Ussa sin hånd ut og tok fatt i Guds ark; for oksene var blitt ustyrlige. ⁷Da optendtes Herrens vrede mot Ussa, og Gud slo ham der for hans forseelse, så han døde der ved Guds ark. ⁸Men David blev ille til mote, fordi Herren hadde slått Ussa ned; derfor er dette sted blitt kalt Peres-Ussa^* like til denne dag. ⁹Den dag blev David opfylt av frykt for Herren og sa: Hvorledes skulde Herrens ark kunne komme inn til mig? ¹⁰Og David vilde ikke flytte Herrens ark op til sig i Davids stad, men lot den føre bort til gittitten Obed-Edoms hus. ¹¹Herrens ark blev stående i gittitten Obed-Edoms hus i tre måneder, og Herren velsignet Obed-Edom og alt hans hus. ¹²Så kom det nogen og fortalte kong David at Herren hadde velsignet Obed-Edoms hus og alt det han hadde, for Guds arks skyld. Da tok David avsted og førte Guds ark fra Obed-Edoms hus op til Davids stad med stor glede. ¹³Og da de som bar Herrens ark, hadde gått seks skritt frem, ofret han okser og gjøkalver. ¹⁴Og David danset av all makt for Herrens åsyn – han hadde en livkjortel av lerret på. ¹⁵Således førte David og hele Israels hus Herrens ark op med fryderop og basunklang. ¹⁶Da nu Herrens ark kom inn i Davids stad, så Mikal, Sauls datter, ut igjennem vinduet, og hun så kong David hoppe og danse for Herrens åsyn, og hun foraktet ham i sitt hjerte. ¹⁷Så førte de da Herrens ark inn og satte den på sitt sted midt i det telt som David hadde reist for den, og David ofret brennoffer for Herrens åsyn og takkoffer. ¹⁸Og da David var ferdig med å ofre brennofferet og takkofferne, velsignet han folket i Herrens, hærskarenes Guds navn. ¹⁹Og han utdelte til alt folket, til hver enkelt av hele Israels mengde, både mann og kvinne, et brød og et stykke kjøtt og en rosinkake. Så drog alt folket hjem, hver til sitt hus. ²⁰Da David kom hjem igjen for å velsigne sitt hus, gikk Mikal, Sauls datter, ut imot ham og sa: Hvor høit Israels konge er blitt æret idag – han som idag har blottet sig for øinene på sine tjeneres piker, som løse folk pleier å gjøre! ²¹Da sa David til Mikal: For Herrens åsyn, han som utvalgte mig fremfor din far og fremfor hele hans hus og satte mig til fyrste over Herrens folk, over Israel – for Herrens åsyn har jeg danset; ²²og jeg vil gjøre mig ennu ringere enn så og bli liten i mine egne øine, og de tjenestepiker du talte om, sammen med dem vil jeg æres. ²³Men Mikal, Sauls datter, blev barnløs til sin dødsdag.

Kapittel 7

¹Som nu kongen bodde i sitt hus, og Herren hadde latt ham få ro for alle hans fiender rundt omkring, ²sa han til profeten Natan: Se, jeg bor i et hus av sedertre, mens Guds ark bor mellem telttepper. ³Natan sa til kongen: Gjør du bare alt det du har i sinne! For Herren er med dig. ⁴Men samme natt kom Herrens ord til Natan, og det lød således: ⁵Gå og si til min tjener David: Så sier Herren: Skulde du bygge mig et hus til å bo i? ⁶Jeg har jo ikke bodd i hus like fra den dag jeg førte Israels barn op fra Egypten, og til denne dag, men jeg vandret om i et telt, i et tabernakel. ⁷Hvor jeg så vandret om med alle Israels barn, har jeg vel nogensinne talt således til nogen av Israels stammer som jeg satte til å vokte mitt folk Israel: Hvorfor har I ikke bygget mig et hus av sedertre? ⁸Derfor skal du si således til min tjener David: Så sier Herren, hærskarenes Gud: Jeg tok dig fra havnegangen, hvor du gikk bak fårene, forat du skulde være fyrste over mitt folk Israel. ⁹Og jeg var med dig overalt hvor du gikk, og utryddet alle dine fiender for dig, og jeg har latt dig vinne et stort navn, så stort som de størstes navn på jorden. ¹⁰Og jeg har gjort i stand et bosted for mitt folk Israel, og jeg har plantet det der, så det bor i sitt hjem og ikke uroes mere, og urettferdige mennesker ikke plager det lenger som før, ¹¹like fra den dag jeg satte dommere over mitt folk Israel, og jeg har latt dig få ro for alle dine fiender. Og nu forkynner Herren dig at Herren vil bygge dig et hus. ¹²Når dine dagers tall er fullt, og du hviler hos dine fedre, da vil jeg efter dig opreise din sønn som skal utgå av ditt liv, og jeg vil grunnfeste hans kongedømme. ¹³Han skal bygge et hus for mitt navn, og jeg vil trygge hans kongetrone til evig tid. ¹⁴Jeg vil være hans far, og han skal være min sønn. Når han gjør det som ondt er, vil jeg tukte ham med menneskers ris og med menneskebarns plager; ¹⁵men min miskunnhet skal ikke vike fra ham, således som jeg lot den vike fra Saul, han som jeg lot vike for dig. ¹⁶Fast skal ditt hus og ditt kongedømme stå til evig tid for ditt åsyn; din trone skal være grunnfestet til evig tid. ¹⁷Alle disse ord og hele dette syn bar Natan frem for David. ¹⁸Da gikk kong David inn og blev der inne for Herrens åsyn, og han sa: Hvem er jeg, Herre, Herre, og hvad er mitt hus, at du har ført mig hertil? ¹⁹Og enda var dette for lite i dine øine, Herre, Herre, og du talte også om din tjeners hus langt frem i tiden. Og dette er loven for menneskene, Herre, Herre! ²⁰Hvad skal så David mere si til dig? Du kjenner jo din tjener, Herre, Herre! ²¹For ditt ords skyld og efter ditt hjerte har du gjort alt dette store og forkynt det for din tjener. ²²Derfor er du stor, Herre Gud! Det er ingen som du, og det er ingen Gud foruten dig, efter alt det vi har hørt med våre ører. ²³Og hvor er det på jorden et eneste folk som ditt folk – som Israel – et folk som Gud kom og fridde ut, så det skulde være hans eget folk, for å gjøre sig et navn og for å gjøre dette store for eder og forferdelige gjerninger for ditt land, for ditt folks skyld som du fridde ut fra Egypten, fra hedningefolk og deres guder? ²⁴Og du dannet dig ditt folk Israel, så det skulde være ditt folk til evig tid, og du, Herre, er blitt deres Gud. ²⁵Så opfyll nu, Herre Gud, for evig tid det ord du har talt over din tjener og hans hus, og gjør som du har sagt! ²⁶Da skal ditt navn bli stort til evig tid, så folk skal si: Herren, hærskarenes Gud, er Gud over Israel. Og din tjener Davids hus skal være grunnfestet for ditt åsyn. ²⁷For du, Herre, hærskarenes Gud, Israels Gud, har åpenbaret for din tjener at du vil bygge mig et hus. Derfor har din tjener fått frimodighet til å bede denne bønn til dig. ²⁸Og nu, Herre, Herre, du er Gud, og dine ord skal bli sannhet, og du har lovt din tjener denne lykke. ²⁹Så la det nu behage dig å velsigne din tjeners hus, så det må bli stående for ditt åsyn til evig tid! For du, Herre, Herre, har talt, og for din velsignelses skyld skal din tjeners hus bli velsignet i all evighet.

Kapittel 8

¹Derefter slo David filistrene og ydmyket dem, og David tok hovedstadens tømmer ut av filistrenes hender. ²Han slo også moabittene og målte dem med en snor – han lot dem legge sig ned på jorden og målte så to snorlengder med folk som skulde drepes, og en full snorlengde med folk som skulde få leve; og moabittene blev Davids tjenere og måtte svare ham skatt. ³Likeledes slo David Hadadeser, sønn av Rehob, kongen i Soba, da han drog avsted for å gjenvinne sin makt ved elven^*. ⁴Og David tok fra ham tusen og syv hundre hestfolk og tyve tusen mann fotfolk, og David lot skjære fotsenene over på alle vognhestene; bare hundre vognhester sparte han. ⁵Syrerne fra Damaskus kom for å hjelpe Hadadeser, kongen i Soba; men David slo to og tyve tusen mann av dem. ⁶Og David la krigsmannskap i det damaskenske Syria, og syrerne blev Davids tjenere og måtte svare ham skatt. Således hjalp Herren David overalt hvor han drog frem. ⁷David tok de gullskjold som Hadadesers tjenere hadde båret, og førte dem til Jerusalem. ⁸Og fra Hadadesers byer Betah og Berotai tok kong David en stor mengde kobber. ⁹Da To’i, kongen i Hamat, hørte at David hadde slått hele Hadadesers hær, ¹⁰sendte han sin sønn Joram til kong David for å hilse på ham og ønske ham til lykke, fordi han hadde stridt mot Hadadeser og slått ham; for Hadadeser hadde jevnlig ført krig mot To’i. Og han^* hadde med sig sølvkar og gullkar og kobberkar. ¹¹Også dem helliget kong David til Herren sammen med det sølv og gull han hadde helliget av hærfanget fra alle de hedningefolk han hadde lagt under sig: ¹²fra Syria og fra Moab og fra Ammons barn og fra filistrene og fra amalekittene, og av hærfanget fra Hadadeser, sønn av Rehob, kongen i Soba. ¹³Og da David vendte tilbake efter å ha slått syrerne, vant han sig et navn i Salt-dalen ved å slå atten tusen mann^*. ¹⁴Og han la krigsmannskap i Edom; i hele Edom la han krigsmannskap, og alle edomittene blev Davids tjenere. Således hjalp Herren David overalt hvor han drog frem. ¹⁵Så regjerte nu David over hele Israel, og David gjorde rett og rettferdighet mot hele sitt folk. ¹⁶Joab, sønn av Seruja, var høvding over hæren, og Josafat, sønn av Akilud, historieskriver; ¹⁷Sadok, sønn av Akitub, og Akimelek, sønn av Abjatar, var prester, og Seraja statsskriver; ¹⁸Benaja, Jojadas sønn, var høvding over livvakten, og Davids sønner var prester^*.

Kapittel 9

¹David sa: Er det ennu nogen tilbake av Sauls hus, så jeg kan gjøre vel mot ham for Jonatans skyld? ²Nu var der i Sauls hus en tjener som hette Siba; han blev kalt til David, og kongen sa til ham: Er du Siba? Han svarte: Ja, din tjener heter så. ³Da sa kongen: Er det ikke ennu nogen tilbake av Sauls hus, så jeg kunde gjøre Guds miskunnhet mot ham? Siba svarte: Det er ennu en sønn av Jonatan, en som er lam i begge føtter. ⁴Kongen spurte: Hvor er han? Siba svarte: Han er i huset hos Makir, sønn av Ammiel, i Lo-Debar. ⁵Så sendte kong David bud og hentet ham fra Makirs, Ammiels sønns hus i Lo-Debar. ⁶Og da Mefiboset, sønn av Jonatan, Sauls sønn, kom inn til David, kastet han sig ned med ansiktet mot jorden. Og David sa: Mefiboset! Han svarte: Her er din tjener. ⁷David sa til ham: Vær ikke redd! Jeg vil gjøre vel mot dig for Jonatans, din fars skyld og gi dig tilbake all Sauls, din fars jordeiendom, og du skal alltid ete ved mitt bord. ⁸Da kastet han sig ned og sa: Hvad er din tjener, at du lar ditt øie falle på en død hund som mig? ⁹Så kalte kongen på Siba, Sauls tjener, og sa til ham: Alt som har hørt Saul og hele hans hus til, har jeg gitt din herres sønn. ¹⁰Og du skal dyrke jorden for ham, du og dine sønner og dine tjenere, og høste inn for ham, så din herres sønn kan ha brød å ete, men selv skal Mefiboset, din herres sønn, alltid ete ved mitt bord. Siba hadde femten sønner og tyve tjenere. ¹¹Da sa Siba til kongen: Din tjener skal i alle måter gjøre således som min herre kongen befaler sin tjener. Men Mefiboset skal ete ved mitt bord som en av kongens sønner [sa kongen]. ¹²Mefiboset hadde en liten sønn som hette Mika, og alle som bodde i Sibas hus, var Mefibosets tjenere. ¹³Men selv bodde Mefiboset i Jerusalem; for han åt alltid ved kongens bord; og han var lam i begge sine føtter.

Kapittel 10

¹Så hendte det at Ammons barns konge døde, og Hanun, hans sønn, blev konge i hans sted. ²Da sa David: Jeg vil vise Hanun, Nahas’ sønn, vennskap, likesom hans far viste mig vennskap. Og David sendte nogen av sine tjenere for å trøste ham i hans sorg over sin far. Så kom da Davids tjenere til Ammons barns land. ³Da sa Ammons barns høvdinger til Hanun, sin herre: Tror du det er for å ære din far at David har sendt folk som skal trøste dig? Mon det ikke heller er for å utforske byen og utspeide den og så ødelegge den at David har sendt sine tjenere til dig? ⁴Da tok Hanun Davids tjenere og raket av halvdelen av deres skjegg og skar av deres klær midt på like til setet og lot dem så fare. ⁵Da dette blev meldt David, sendte han folk som skulde møte mennene, for de var grovelig vanæret; og kongen lot si: Bli i Jeriko til eders skjegg er vokset ut igjen, og kom så tilbake! ⁶Da nu Ammons barn så at de hadde gjort sig forhatt hos David, sendte de bud og leide syrerne fra Bet-Rehob og syrerne fra Soba, tyve tusen mann fotfolk, og kongen i Ma’aka med tusen mann og tolv tusen mann fra Tob^*. ⁷Da David hørte dette, sendte han Joab avsted med hele hæren, de krigsvante menn. ⁸Og Ammons barn rykket ut og stilte sig i fylking foran byporten; men syrerne fra Soba og Rehob og mennene fra Tob og Ma’aka stod for sig selv på marken. ⁹Da Joab så at han hadde fienden mot sig både foran og bak, valgte han ut en del av alt det utvalgte mannskap i Israel og stilte dem op mot syrerne. ¹⁰Men resten av folket overgav han til sin bror Abisai og stilte dem op mot Ammons barn. ¹¹Og han sa: Dersom syrerne blir mig for sterke, skal du komme mig til hjelp, og dersom Ammons barn blir dig for sterke, skal jeg komme og hjelpe dig. ¹²Vær modig, og la oss vise oss modige i striden for vårt folk og for vår Guds byer, så får Herren gjøre hvad som er godt i hans øine! ¹³Så rykket Joab frem med sine folk til strid mot syrerne, og de flyktet for ham. ¹⁴Og da Ammons barn så at syrerne flyktet, så flyktet også de for Abisai og drog sig inn i byen. Da vendte Joab tilbake fra striden mot Ammons barn og kom til Jerusalem. ¹⁵Da syrerne så at de var blitt slått av Israel, samlet de sig igjen. ¹⁶Og Hadadeser sendte bud at de syrere som bodde på hin side av elven^*, skulde rykke ut; de kom til Helam, og Sobak, høvdingen over Hadadesers hær, førte dem. ¹⁷Da dette blev meldt David, samlet han hele Israel og gikk over Jordan og kom til Helam; og syrerne stilte sig op mot David og stred mot ham. ¹⁸Men syrerne flyktet for Israel, og David drepte blandt syrerne mannskapet på syv hundre vogner og firti tusen hestfolk, og Sobak, deres hærfører, såret han, så han døde der. ¹⁹Og da alle kongene som stod under Hadadeser, så at de var blitt slått av Israel, gjorde de fred med Israel og blev deres tjenere; og syrerne vågde ikke å hjelpe Ammons barn mere.

Kapittel 11

¹Året efter, ved den tid da kongene pleier å dra ut i krig, sendte David Joab avsted med sine tjenere og hele Israel, og de herjet Ammons barns land og kringsatte Rabba. Men David blev i Jerusalem. ²Så hendte det en aften at David stod op fra sitt leie og gikk omkring på kongehusets tak; da fikk han fra taket se en kvinne som badet sig; og kvinnen var meget fager av utseende. ³David sendte bud og spurte sig for om kvinnen, og de sa: Det er jo Batseba, datter av Eliam og hetitten Urias hustru. ⁴Da sendte David bud og lot henne hente; hun kom til ham, og han lå hos henne like efterat hun hadde renset sig fra sin urenhet^*; så gikk hun hjem igjen. ⁵Kvinnen blev fruktsommelig; og hun sendte bud om det til David og lot si: Jeg er fruktsommelig. ⁶Da sendte David det bud til Joab: Send hetitten Uria til mig! Og Joab sendte Uria til David. ⁷Da Uria kom til ham, spurte David ham om det stod vel til med Joab og med krigsfolkene, og hvorledes det gikk med krigen. ⁸Så sa David til Uria: Gå ned til ditt hus og tvett dine føtter! Og da Uria gikk ut av kongens hus, blev det sendt en rett mat efter ham fra kongens bord. ⁹Men Uria la sig ved inngangen til kongens hus sammen med alle sin herres tjenere og gikk ikke ned til sitt hus. ¹⁰Da det blev meldt David at Uria ikke var gått ned til sitt hus, sa David til ham: Kommer du ikke fra reisen? Hvorfor er du da ikke gått ned til ditt hus? ¹¹Da svarte Uria: Arken og Israel og Juda bor i løvhytter, og min herre Joab og min herres tjenere ligger i leir på åpen mark, og jeg skulde gå inn i mitt hus og ete og drikke og ligge hos min hustru! Så sant du lever, så sant din sjel lever: Det gjør jeg ikke! ¹²Da sa David til Uria: Bli her også idag, så vil jeg imorgen la dig fare. Og Uria blev i Jerusalem den dag og dagen efter. ¹³Og David bad ham til sig, og han åt og drakk hos ham, og han drakk ham drukken; og om aftenen gikk han ut og la sig på sitt leie sammen med sin herres tjenere; men til sitt hus gikk han ikke ned. ¹⁴Morgenen efter skrev David et brev til Joab og sendte det med Uria. ¹⁵Og i brevet skrev han således: Sett Uria lengst frem, der hvor striden er hårdest, og dra eder tilbake fra ham, så han blir slått og dør! ¹⁶Mens nu Joab lå og voktet på byen, satte han Uria på et sted hvor han visste at der var djerve menn. ¹⁷Og da mennene i byen drog ut og stred mot Joab, falt nogen av krigsfolket – av Davids menn – og hetitten Uria døde også. ¹⁸Da sendte Joab bud til David med tidende om alt som hadde hendt i krigen. ¹⁹Og han bød sendebudet: Når du har talt ut til kongen om alt det som har hendt i krigen, ²⁰og det skulde hende at kongens vrede optendes, og han sier til dig: Hvorfor gikk I så nær inn til byen under striden? Visste I ikke at de vilde skyte ned fra muren? ²¹Hvem var det som drepte Abimelek, Jerubbesets sønn? Var det ikke en kvinne som kastet en kvernsten ned på ham fra muren i Tebes, så han døde? Hvorfor gikk I så nær inn til muren? – så skal du si: Også din tjener hetitten Uria er død. ²²Så tok sendebudet avsted og kom og meldte David alt det Joab hadde pålagt ham. ²³Og budet sa til David: Mennene fikk overtaket over oss og drog ut på marken mot oss; men så trengte vi dem tilbake like til byporten. ²⁴Da skjøt bueskytterne fra muren ned på dine tjenere, og det falt nogen av kongens tjenere; også din tjener hetitten Uria døde. ²⁵Da sa David til budet: Så skal du si til Joab: Ta dig ikke nær av dette! For sverdet fortærer snart en, snart en annen; hold kraftig ved med å stride mot byen og riv den ned! Og sett du mot i ham! ²⁶Da Urias hustru hørte at Uria, hennes mann var død, sørget hun over sin ektefelle. ²⁷Men da sørgetiden var til ende, sendte David bud og hentet henne til sitt hus, og hun blev hans hustru og fødte ham en sønn. Men det som David hadde gjort, var ondt i Herrens øine.

Kapittel 12

¹Og Herren sendte Natan til David. Da han kom inn til ham, sa han til ham: Det var to menn i en by, en rik og en fattig. ²Den rike hadde småfe og storfe i mengdevis; ³men den fattige hadde ikke annet enn et eneste lite lam, som han hadde kjøpt og fødd op; det vokste op hos ham sammen med hans barn; det åt av hans brød og drakk av hans beger og lå i hans fang og var som en datter for ham. ⁴Så kom det en veifarende mann til den rike; men han nente ikke å ta noget av sitt småfe eller storfe og lage det til for den reisende som var kommet til ham, men tok den fattige manns lam og laget det til for den mann som var kommet til ham. ⁵Da optendtes Davids vrede høilig mot den mann, og han sa til Natan: Så sant Herren lever: Den mann som har gjort dette, er dødsens, ⁶og lammet skal han betale firedobbelt, fordi han gjorde dette og ikke viste barmhjertighet. ⁷Da sa Natan til David: Du er mannen. Så sier Herren, Israels Gud: Jeg salvet dig til konge over Israel, og jeg fridde dig ut av Sauls hånd, ⁸og jeg gav dig din herres hus og din herres hustruer i din favn, og jeg gav dig Israels og Judas hus, og var det for lite, så vilde jeg ha gitt dig ennu mere, både det ene og det annet. ⁹Hvorfor har du foraktet Herrens ord og gjort hvad som er ondt i hans øine? Hetitten Uria har du slått med sverdet; hans hustru har du tatt til hustru for dig selv, og ham har du drept med Ammons barns sverd. ¹⁰Så skal nu sverdet aldri vike fra ditt hus, fordi du har foraktet mig og tatt hetitten Urias hustru til hustru for dig selv. ¹¹Så sier Herren: Se, jeg lar ulykke komme over dig fra ditt eget hus; jeg vil ta dine hustruer for dine øine og gi dem til en annen mann, og han skal ligge hos dine hustruer, så solen her er vidne til det. ¹²For det du gjorde, gjorde du i lønndom, men jeg vil gjøre dette for hele Israels øine og midt på lyse dagen. ¹³Da sa David til Natan: Jeg har syndet mot Herren. Og Natan sa til David: Så har også Herren borttatt din synd; du skal ikke dø. ¹⁴Men fordi du ved denne gjerning har gitt Herrens fiender årsak til å spotte, så skal også den sønn du har fått, visselig dø. ¹⁵Så gikk Natan hjem igjen, og Herren slo barnet som David hadde fått med Urias hustru, så det blev meget sykt. ¹⁶Og David søkte Gud for barnets skyld, og David fastet strengt, og hver gang han gikk inn, blev han liggende på jorden hele natten. ¹⁷De eldste i hans hus kom og vilde reise ham op fra jorden; men han vilde ikke og åt ikke sammen med dem. ¹⁸På den syvende dag døde barnet; men Davids tjenere torde ikke fortelle ham at barnet var død; de tenkte: Mens barnet var i live, talte vi til ham, men han hørte ikke på oss; hvorledes kan vi da nu si til ham at barnet er død? Han kunde gjøre en ulykke på sig. ¹⁹Da David så at hans tjenere hvisket sig imellem, skjønte han at barnet var død; og han sa til sine tjenere: Er barnet død? De svarte: Ja, han er død. ²⁰Da stod David op fra jorden og tvettet sig og salvet sig og skiftet klær og gikk inn i Herrens hus og tilbad. Så gikk han hjem igjen og bad om mat, og de satte mat frem for ham, og han åt. ²¹Da sa hans tjenere til ham: Hvorledes er det du bærer dig at? Mens barnet var i live, fastet du og gråt for ham; men nu som barnet er død, står du op og eter. ²²Han svarte: Så lenge barnet var i live, fastet jeg og gråt; for jeg tenkte: Hvem vet om ikke Herren forbarmer sig over mig, så barnet blir i live? ²³Men nu som han er død, hvorfor skulde jeg nu faste? Kan jeg hente ham tilbake igjen? Jeg går til ham, men han vender ikke tilbake til mig. ²⁴David trøstet Batseba, sin hustru, og han gikk inn til henne og lå hos henne; og hun fødte en sønn, som han kalte Salomo^*. Og Herren elsket ham. ²⁵og han sendte bud med profeten Natan, og han kalte ham Jedidja^*, for Herrens skyld. ²⁶Joab stred mot Rabba i ammonittenes land og inntok kongestaden. ²⁷Så sendte Joab bud til David og lot si: Jeg har stridt mot Rabba og inntatt vannbyen. ²⁸Samle nu du resten av folket og leir dig mot byen og innta den, så det ikke blir jeg som inntar byen, og mitt navn blir nevnt over den^*! ²⁹Da samlet David alt folket og drog til Rabba; og han stred mot det og inntok det. ³⁰Og han tok deres konges krone fra hans hode; den veide en talent gull, og der var på den en kostbar sten; nu kom den på Davids hode. Og det store hærfang han hadde tatt i byen, førte han med sig bort. ³¹Og folket som bodde der, førte han ut og la dem under sager og treskesleder av jern og jernøkser og lot dem gå gjennem teglovner. Så gjorde han med alle Ammons barns byer. Derefter vendte David og alt folket tilbake til Jerusalem.

Kapittel 13

¹Nogen tid derefter hendte det som nu skal fortelles: Absalom, Davids sønn, hadde en fager søster som hette Tamar; henne fattet Davids sønn Amnon kjærlighet til. ²Og Amnon var så nedtrykt for sin søster Tamars skyld at han blev syk; for hun var jomfru, og det syntes Amnon umulig å gjøre henne noget. ³Men Amnon hadde en venn som hette Jonadab, en sønn av Davids bror Simea; og Jonadab var en meget klok mann. ⁴Han sa til ham: Hvorfor ser du så dårlig ut, kongesønn, morgen efter morgen? Vil du ikke si mig det? Da sa Amnon til ham: Jeg elsker Tamar, min bror Absaloms søster. ⁵Jonadab sa til ham: Legg dig i sengen og gjør dig syk, og når da din far kommer for å se til dig, så si til ham: La min søster Tamar komme og gi mig noget å ete og lage til maten for mine øine, så jeg ser på det og får maten av hennes hånd! ⁶Så la Amnon sig og gjorde sig syk, og da kongen kom for å se til ham, sa Amnon til kongen: La min søster Tamar komme og lage et par kaker, så jeg ser på det og kan få dem av hennes hånd! ⁷Da sendte David bud inn i huset til Tamar og lot si: Gå til din bror Amnons hus og lag til maten for ham! ⁸Og Tamar gikk til sin bror Amnons hus. Han lå til sengs, og hun tok deigen og eltet den og laget kaker, så han så på det, og stekte dem. ⁹Så tok hun pannen og slo dem ut foran ham; men han vilde ikke ete. Og Amnon sa: La alle gå ut! Da alle var gått ut, ¹⁰sa Amnon til Tamar: Bær maten inn i kammeret, så jeg kan få den av din hånd! Og Tamar tok kakene som hun hadde laget, og bar dem inn i kammeret til sin bror Amnon. ¹¹Men da hun rakte ham dem og bad ham ete, tok han fatt i henne og sa til henne: Kom og ligg hos mig, min søster! ¹²Men hun sa til ham: Nei, min bror, krenk mig ikke! Slikt må ikke gjøres i Israel; Gjør ikke noget så skammelig! ¹³Hvor skulde da jeg gå hen med min skam? Og du vilde bli regnet blandt nidingene i Israel. Kjære, tal heller til kongen! Han nekter dig ikke å få mig. ¹⁴Men han vilde ikke høre på henne; og han blev henne for sterk og krenket henne og lå hos henne. ¹⁵Men derefter fattet Amnon et sterkt hat til henne – det hat han fikk til henne, var større enn den kjærlighet han hadde hatt til henne. Og Amnon sa til henne: Stå op og gå din vei! ¹⁶Da sa hun til ham: Vold mig ikke så stor en ulykke! Jag mig ikke bort! Det vilde være verre enn det annet du har gjort mig. Men han vilde ikke høre på henne. ¹⁷Han kalte på den gutt som gikk ham til hånde, og sa: Jag denne kvinne ut på gaten og steng døren efter henne! ¹⁸Hun hadde en sid kjortel på sig; for sådanne kåper brukte kongens døtre så lenge de var jomfruer. Hans tjener førte henne da ut på gaten og stengte døren efter henne. ¹⁹Men Tamar strødde aske på sitt hode og sønderrev den side kjortel hun hadde på sig, og hun la sin hånd på sitt hode og gikk skrikende sin vei. ²⁰Da sa hennes bror Absalom til henne: Har din bror Amnon vært hos dig? Ti nu stille, min søster! Han er din bror; ta dig ikke så nær av dette! Så blev da Tamar i sin ulykke i sin bror Absaloms hus. ²¹Da kong David hørte om alt dette, blev han meget vred. ²²Og Absalom talte ikke med Amnon, hverken ondt eller godt; for han hatet Amnon fordi han hadde krenket hans søster Tamar. ²³To år derefter hadde Absalom fåreklipning i Ba’al-Hasor, som ligger ved Efra’im, og Absalom innbød alle kongens sønner. ²⁴Absalom gikk inn til kongen og sa: Din tjener skal nu ha fåreklipning; vil ikke kongen og hans menn følge din tjener dit! ²⁵Men kongen svarte: Nei, min sønn, vi vil ikke komme alle, forat vi ikke skal være dig til uleilighet. Og han nødde ham, men han vilde enda ikke gå med og ønsket ham lykke til. ²⁶Da sa Absalom: Om du ikke vil, så la min bror Amnon følge med oss! Kongen spurte: Hvorfor skal han følge med dig? ²⁷Men Absalom nødde ham inntil han lot Amnon og alle kongesønnene gå med ham. ²⁸Og Absalom bød sine tjenere og sa: Se til, når Amnon er blitt vel til mote av vinen, og jeg sier til eder: Hugg Amnon ned! – så skal I drepe ham; vær ikke redde! Det er jo jeg som har befalt eder det! Vær modige og vis eder som djerve menn! ²⁹Og Absaloms tjenere gjorde med Amnon som Absalom hadde befalt. Da stod alle kongesønnene op og satte sig på hver sitt muldyr og flyktet. ³⁰Mens de ennu var på veien, kom det rykte til David: Absalom har slått alle kongens sønner ihjel, og ikke en eneste av dem er blitt tilbake. ³¹Da stod kongen op og sønderrev sine klær og kastet sig ned på jorden, og alle hans tjenere stod der med sønderrevne klær. ³²Men Jonadab, sønn av Davids bror Simea, tok til orde og sa: Min herre må ikke tenke at de har drept alle de unge menn, kongens sønner. Det er bare Amnon som er død; for efter Absaloms egne ord har det vært avgjort helt fra den dag han krenket hans søster Tamar. ³³Så må nu min herre kongen ikke la det gå sig til hjerte at de sier: Alle kongens sønner er død! Nei, det er bare Amnon som er død. ³⁴Imidlertid flyktet Absalom. Da den mann som holdt vakt, så sig omkring, fikk han se mange folk som drog frem fra veien bak ham ved siden av fjellet. ³⁵Da sa Jonadab til kongen: Der kommer kongens sønner; det er gått som din tjener sa. ³⁶Ikke før hadde han talt ut, så kom kongens sønner, og de gråt høit, og kongen og alle hans menn brast også i lydelig gråt. ³⁷Men Absalom flyktet og drog til Talmai, sønn av Ammihud, kongen i Gesur. Og David sørget over sin sønn hele tiden. ³⁸Da nu Absalom var flyktet og hadde draget til Gesur, blev han der tre år. ³⁹Dette avholdt kong David fra å dra ut imot Absalom; for han hadde trøstet sig over Amnons død.

Kapittel 14

¹Men Joab, Serujas sønn, skjønte at kongens hjerte droges mot Absalom. ²Da sendte Joab bud til Tekoa og hentet derfra en klok kvinne, og han sa til henne: Lat som om du har sorg, og klæ dig i sørgeklær og salv dig ikke med olje, men te dig som en kvinne som alt i lang tid har sørget over en død, ³og gå så inn til kongen og tal således til ham – og Joab la henne ordene i munnen. ⁴Og kvinnen fra Tekoa talte til kongen – hun kastet sig ned for ham med ansiktet mot jorden og sa: Hjelp, konge! ⁵Kongen sa til henne: Hvad fattes dig? Hun svarte: Akk, jeg er enke; min mann er død. ⁶Og din tjenerinne hadde to sønner, og de to kom i trette med hverandre ute på marken, og det var ingen som kunde skille dem at; så slo den ene til den andre og drepte ham. ⁷Og nu har hele slekten reist sig mot din tjenerinne og sier: Kom hit med ham som slo sin bror ihjel, så vi kan ta hans liv til hevn for hans bror som han slo ihjel, og så vi også får ryddet arvingen av veien. Således kommer de til å utslukke den siste gnist jeg ennu har igjen, så de ikke levner min mann navn og efterkommere på jorden. ⁸Da sa kongen til kvinnen: Gå hjem igjen! Jeg skal ordne saken for dig. ⁹Og kvinnen fra Tekoa sa til kongen: På mig, herre konge, og på min fars hus faller skylden, men kongen og hans trone skal være uten skyld. ¹⁰Kongen sa: Taler nogen til dig, skal du føre ham til mig; så skal han ikke mere gjøre dig noget. ¹¹Da sa hun: Kongen komme Herren sin Gud i hu, så ikke blodhevneren skal volde ennu mere ulykke, og de ikke får ryddet min sønn av veien. Han svarte: Så sant Herren lever: Det skal ikke falle et hår av din sønns hode til jorden. ¹²Da sa kvinnen: La din tjenerinne få tale ennu et ord til min herre kongen. Og han sa: Tal! ¹³Så sa kvinnen: Hvorfor tenker du da på slikt mot Guds folk? Efter det ord kongen har talt, er det som han selv var skyldig, når kongen ikke lar den han har støtt fra sig, komme tilbake. ¹⁴For alle må vi dø og bli som vann som er utøst på jorden og ikke kan samles op igjen, og Gud tar ikke livet, men tenker ut hvad som kan gjøres forat en som er støtt bort, ikke skal være bortstøtt fra ham. ¹⁵Og at jeg nu er kommet for å tale dette til min herre kongen, det er fordi folket skremte mig, og din tjenerinne tenkte da: Jeg vil tale til kongen; kanskje kongen vil gjøre efter sin tjenerinnes ord; ¹⁶kongen vil nok høre på mig og fri sin tjenerinne fra den manns hånd som vil utrydde både mig og min sønn av Guds arv. ¹⁷Og så tenkte din tjenerinne: Gid min herre kongens ord måtte bli mig til trøst, for min herre kongen er som en Guds engel til å høre både på godt og ondt! Så være da Herren din Gud med dig! ¹⁸Da tok kongen til orde og sa til kvinnen: Dølg ikke for mig det som jeg nu vil spørre dig om! Kvinnen sa: Tal, herre konge! ¹⁹Da sa kongen: Har ikke Joab sin hånd med i alt dette? Kvinnen svarte: Så sant du lever, herre konge: Ingen kan komme utenom noget av det min herre kongen taler, hverken til høire eller venstre. Det var din tjener Joab som påla mig dette og la alle disse ord i din tjenerinnes munn. ²⁰For å gi saken et annet utseende har din tjener Joab gjort dette; men min herre er vis, som en Guds engel i visdom, så han vet alt som hender på jorden. ²¹Derefter sa kongen til Joab: Vel! jeg skal gjøre så^*! Ta nu avsted og før den unge mann Absalom tilbake! ²²Da kastet Joab sig ned med ansiktet mot jorden og velsignet kongen, og han sa: Idag skjønner din tjener at jeg har funnet nåde for dine øine, herre konge, siden kongen vil gjøre efter sin tjeners ord. ²³Så gjorde Joab sig rede og drog til Gesur og førte Absalom til Jerusalem. ²⁴Men kongen sa: La ham ta hjem til sitt eget hus, men han skal ikke komme for mine øine. Så tok Absalom hjem til sitt eget hus og kom ikke for kongens øine. ²⁵Men så fager en mann som Absalom fantes det ikke i hele Israel, ingen som blev prist så høit; fra fotsåle til isse fantes det ikke lyte på ham. ²⁶Og når han klippet håret på sitt hode – og det gjorde han hver gang året var til ende, fordi håret blev ham for tungt, og han måtte klippe det – så veide han sitt hår, og det veide to hundre sekel efter kongens vekt. ²⁷Absalom fikk tre sønner og én datter som hette Tamar; hun var en fager kvinne. ²⁸Absalom bodde i Jerusalem i to år men kom ikke for kongens øine. ²⁹Så sendte Absalom bud til Joab for å få ham til å gå til kongen, men han vilde ikke komme til ham; og han sendte bud ennu en gang, men han vilde ikke komme da heller. ³⁰Da sa han til sine tjenere: Se, her ved siden av mig har Joab et jordstykke, og der har han bygg; gå og sett ild på det! Og Absaloms tjenere satte ild på jordstykket. ³¹Da stod Joab op og gikk til Absaloms hus, og han sa til ham: Hvorfor har dine tjenere satt ild på det jordstykke som hører mig til? ³²Absalom svarte: Jeg sendte jo bud til dig og bad dig komme hit, så jeg kunde sende dig til kongen og si ham fra mig: Hvorfor er jeg kommet hit fra Gesur? Det hadde vært bedre for mig om jeg ennu var der. Og nu vil jeg komme for kongens øine, og er det nogen brøde hos mig, så får han drepe mig. ³³Da gikk Joab inn til kongen og sa det til ham, og han kalte Absalom til sig, og han kom inn til kongen; og han kastet sig på sitt ansikt til jorden for kongen, og kongen kysset Absalom.

Kapittel 15

¹Nogen tid efter la Absalom sig til vogn og hester og femti mann som løp foran ham. ²Og Absalom pleide å stå tidlig op og stille sig ved siden av veien til porten; og så ofte det kom en mann som hadde en sak han vilde føre frem for kongen og få dom i, kalte Absalom på ham og spurte: Hvilken by er du fra? Når han så svarte: Din tjener er fra den og den av Israels stammer, ³sa Absalom til ham: Din sak er god og rett; men hos kongen er det ingen som hører på dig. ⁴Så sa Absalom: Bare de vilde sette mig til dommer i landet! Da skulde hver mann som hadde en trette eller sak, komme til mig, og jeg skulde hjelpe ham til sin rett. ⁵Og når nogen gikk frem og vilde bøie sig for ham, rakte han ut sin hånd og tok fatt i ham og kysset ham. ⁶Således gjorde Absalom med hele Israel når de kom til kongen for å få dom, og Absalom stjal Israels menns hjerte. ⁷Da det nu var gått fire år, sa Absalom til kongen: La mig få dra til Hebron og innfri det løfte jeg har gjort Herren! ⁸For din tjener gjorde et løfte dengang jeg bodde i Gesur i Syria, og sa: Fører Herren mig tilbake igjen til Jerusalem, så vil jeg ofre til Herren. ⁹Kongen svarte: Gå i fred! Så gjorde han sig rede og drog til Hebron. ¹⁰Og Absalom sendte speidere omkring i alle Israels stammer og sa: Når I hører basunen lyde, så skal I si: Absalom er blitt konge i Hebron. ¹¹Sammen med Absalom gikk to hundre menn fra Jerusalem, som var innbudt, og som gikk med i all troskyldighet og ikke visste av nogen ting. ¹²Og mens Absalom bar frem offerne, hentet han gilonitten Akitofel, Davids rådgiver, fra hans by Gilo. Og sammensvergelsen blev sterk, og det samlet sig flere og flere folk hos Absalom. ¹³Så kom det nogen med bud til David og sa: Hver manns hjerte i Israel henger ved Absalom. ¹⁴Da sa David til alle sine menn som var hos ham i Jerusalem: Kom, la oss flykte! Ellers kan vi ikke berge oss for Absalom. Skynd eder avsted, så ikke han skal skynde sig og nå oss og føre ulykke over oss og slå byen med sverdets egg. ¹⁵Kongens tjenere svarte: Alt hvad du vil, herre konge, er dine tjenere rede til å gjøre. ¹⁶Så tok kongen ut, og hele hans hus fulgte ham; bare ti medhustruer lot kongen bli tilbake for å ta vare på huset. ¹⁷Så tok da kongen ut, og alt folket fulgte ham, og de stanset ved det siste hus. ¹⁸Og alle hans menn og hele livvakten drog frem ved siden av ham, og alle gittittene, seks hundre mann som hadde fulgt ham fra Gat, drog frem foran kongen. ¹⁹Da sa kongen til gittitten Ittai: Hvorfor går du og med oss? Vend tilbake og bli hos kongen! For du er en fremmed og tilmed bortført fra ditt hjemsted. ²⁰Igår kom du, og idag skulde jeg la dig vanke om med oss, jeg som ikke vet hvor min vei kan falle. Vend tilbake og før dine brødre tilbake med dig, og Guds miskunnhet og trofasthet være med eder! ²¹Men Ittai svarte kongen og sa: Så sant Herren lever, og så sant min herre kongen lever: Der hvor min herre kongen er, enten det bærer til død eller til liv, der og intet annet sted vil din tjener være. ²²Da sa David til Ittai: Vel, så dra med oss! Så drog gittitten Ittai frem med alle sine menn og alle de barn han hadde med sig. ²³Og hele landet gråt høit, da alt folket drog frem, og kongen gikk over bekken Kidron, og alt folket gikk og over og tok veien bortimot ørkenen. ²⁴Da kom også Sadok med alle levittene; de bar Guds pakts-ark, og de satte Guds ark ned, og på samme tid gikk Abjatar op^*, inntil alt folket hadde draget ut av byen. ²⁵Da sa kongen til Sadok: Før Guds ark tilbake til byen! Finner jeg nåde for Herrens øine, så fører han mig tilbake og lar mig se den og dens bolig; ²⁶men dersom han sier således: Jeg har ikke velbehag i dig – så er jeg her; han får gjøre med mig som han synes! ²⁷Og kongen sa til presten Sadok: Forstår du mig? Vend tilbake til byen i fred, og din sønn Akima’as og Abjatars sønn Jonatan – begge eders sønner – skal være med eder! ²⁸Husk på at jeg vil dryge på moene i ørkenen inntil det kommer et ord fra eder med budskap til mig. ²⁹Så førte Sadok og Abjatar Guds ark tilbake til Jerusalem, og de blev der. ³⁰Men David gikk gråtende opefter Oljeberget med tilhyllet hode og barfotet, og alt folket som var med ham, hadde og tilhyllet sine hoder og gikk gråtende opover. ³¹Da David fikk bud om at Akitofel var blandt de sammensvorne hos Absalom, sa han: Gjør Akitofels råd til dårskap, Herre! ³²Da nu David kom til toppen, hvor han vilde tilbede Gud, fikk han se arkitten Husai som kom ham i møte med sønderrevet kjortel og jord på sitt hode. ³³David sa til ham: Dersom du drar videre med mig, vil du bare bli til byrde for mig; ³⁴men dersom du vender tilbake til byen og sier til Absalom: Jeg vil være din tjener, konge! Jeg har før vært din fars tjener, men nu vil jeg være din tjener – så vil du gjøre Akitofels råd til intet for mig. ³⁵Der har du jo og prestene Sadok og Abjatar hos dig. Alt du får høre fra kongens hus, skal du melde prestene Sadok og Abjatar. ³⁶Begge deres sønner, Akima’as, Sadoks sønn, og Jonatan, Abjatars sønn, er der hos dem; med dem skal I sende mig bud om alt det I får høre. ³⁷Så kom da Husai, Davids venn, til byen, og på samme tid kom også Absalom til Jerusalem.

Kapittel 16

¹Da David var kommet et lite stykke fremover fra toppen, fikk han se Siba, Mefibosets tjener, som kom ham i møte med et par asener med kløv; på dem var det to hundre brød og hundre rosinkaker og hundre stykker sommerfrukt og en skinnsekk med vin. ²Da sa kongen til Siba: Hvad vil du med dette? Siba svarte: Asenene skal kongens husfolk ha til å ride på, og brødet og sommerfruktene skal være til mat for tjenerne, og vinen til drikke for dem som blir utmattet i ørkenen. ³Kongen sa: Men hvor er din herres sønn? Siba svarte: Han er fremdeles i Jerusalem; han sa: Idag vil Israels hus gi mig igjen min fars kongedømme. ⁴Da sa kongen til Siba: Du skal få alt det som Mefiboset har. Og Siba sa: Jeg kaster mig til jorden; la mig finne nåde for min herre kongens øine! ⁵Da kong David kom til Bahurim, kom det ut derfra en mann som var i slekt med Sauls hus og hette Sime’i, Gera’s sønn; han kom bannende ⁶og kastet med sten efter David og alle kong Davids tjenere, mens alt folket og alle de djerveste krigsmenn gikk med ham, både på høire og venstre side. ⁷Og Sime’i bante ham med de ord: Bort, bort med dig, din blodhund, din niding! ⁸Herren har nu latt komme igjen over dig alt det blod som har flytt i Sauls hus, han i hvis sted du blev konge, og Herren har gitt kongedømmet til din sønn Absalom; se, nu er du kommet i den ulykke du har fortjent; for en blodhund er du. ⁹Da sa Abisai, Serujas sønn, til kongen: Hvorfor skal denne døde hund banne min herre kongen? La mig gå der bort og slå hodet av ham! ¹⁰Men kongen sa: Hvad har jeg med eder å gjøre, I Serujas sønner? Når han banner, og når Herren har sagt til ham: Bann David! – hvem tør da si: Hvorfor gjorde du det? ¹¹Og David sa til Abisai og til alle sine tjenere: Se, min sønn, som er utgått av mitt liv, står mig efter livet; hvor meget mere ikke da denne benjaminitt! La ham bare banne! For Herren har befalt ham det. ¹²Kanskje Herren ser til mig i min nød, så Herren gir mig lykke til gjengjeld for den forbannelse som har rammet mig idag. ¹³Så gikk David og hans menn frem efter veien mens Sime’i gikk oppe i lien jevnsides med ham, og han gikk og bante, og han kastet med sten og sand mens han gikk der jevnsides med ham. ¹⁴Og kongen og alt folket som var med ham, drog inn i Ajefim og hvilte der. ¹⁵Imidlertid var Absalom med alt sitt folk, Israels menn, kommet til Jerusalem og Akitofel var med ham. ¹⁶Da nu arkitten Husai, Davids venn, kom til Absalom, sa Husai til Absalom: Kongen leve! Kongen leve! ¹⁷Da sa Absalom til Husai: Er dette din kjærlighet til din venn? Hvorfor drog du ikke med din venn? ¹⁸Husai svarte: Nei, den som Herren og dette folk og alle Israels menn har utvalgt, ham vil jeg tilhøre, og hos ham vil jeg bli. ¹⁹Og for det annet: Hvem skulde jeg tjene? Skulde jeg ikke tjene hos hans sønn? Likesom jeg har tjent hos din far, således vil jeg og tjene dig. ²⁰Så sa Absalom til Akitofel: Gi nu I et råd og si hvad vi skal gjøre! ²¹Akitofel svarte: Gå inn til din fars medhustruer som han lot bli tilbake for å ta vare på huset! Når da hele Israel får høre at du har gjort dig forhatt hos din far, så vil motet økes hos alle som er med dig. ²²Så reiste de et telt for Absalom på taket, og Absalom gikk inn til sin fars medhustruer for hele Israels øine. ²³I den tid gjaldt et råd som Akitofel gav, like så meget som om en hadde spurt Guds ord til råds; så meget gjaldt hvert råd av Akitofel både hos David og hos Absalom.

Kapittel 17

¹Så sa Akitofel til Absalom: La mig få velge ut tolv tusen mann, så vil jeg bryte op og sette efter David inatt! ²Da kan jeg komme over ham mens han er utmattet og motløs, og forferde ham, og alt folket som er med ham, vil flykte, og så kan jeg slå kongen alene, ³og jeg vil føre alt folket tilbake til dig. At alle vender tilbake, avhenger av at det går således med den mann du søker efter; alt folket kan da være i fred. ⁴Dette råd syntes Absalom og alle Israels eldste godt om. ⁵Men Absalom sa: Kall også arkitten Husai til mig, så vi kan få høre hvad han har å si. ⁶Da Husai kom til Absalom, sa Absalom til ham: Så og så har Akitofel talt; skal vi gjøre som han sier? Hvis ikke, så tal du! ⁷Da sa Husai til Absalom: Det er ikke noget godt råd Akitofel denne gang har gitt. ⁸Og Husai sa: Du kjenner din far og hans menn og vet at de er djerve stridsmenn og gramme i hu som en binne i skogen som de har røvet ungene fra; og din far er en krigsmann og holder sig ikke hos folkene om natten. ⁹Nu holder han sig sikkert skjult i en eller annen hule eller et annet sted; om han da straks i begynnelsen overfaller dine folk, så vil hver den som hører det, si: Det har vært et stort mannefall blandt de folk som følger Absalom; ¹⁰og om det så er en djerv mann som har et hjerte som en løve, så vil han dog bli motløs; for hele Israel vet at din far er en helt, og at de som er med ham, er djerve folk. ¹¹Derfor er dette mitt råd: La hele Israel samle sig om dig, fra Dan til Be’erseba, som sanden ved havet i mengde; og dra selv med i striden. ¹²Når vi så støter på ham et eller annet sted hvor han er å finne, så vil vi falle over ham som duggen faller over jorden, og det skal ikke bli en eneste i live av dem, hverken han selv eller nogen av de menn som er med ham. ¹³Og dersom han drar sig tilbake til en av byene, så skal hele Israel legge rep omkring den by, og vi skal dra den ned i dalen til det ikke finnes en sten igjen der. ¹⁴Da sa Absalom og hver Israels mann: Arkitten Husais råd er bedre enn Akitofels råd. Men det var Herren som hadde laget det så for å gjøre Akitofels gode råd til intet, så Herren kunde la ulykken komme over Absalom. ¹⁵Så sa Husai til prestene Sadok og Abjatar: Så og så har Akitofel rådet Absalom og Israels eldste, og så og så har jeg rådet. ¹⁶Send derfor hastig bud til David om det og si: Bli ikke natten over på moene i ørkenen, men dra heller over, forat ikke kongen og alt folket som er med ham, skal gå til grunne! ¹⁷Jonatan og Akima’as holdt sig i En-Rogel, og en tjenestepike gikk jevnlig med bud til dem, og de gikk igjen med bud til kong David; for de torde ikke gå inn i byen og la sig se der. ¹⁸Men en gutt fikk se dem og sa det til Absalom. Da skyndte de sig avsted begge to. I Bahurim gikk de inn til en mann der som hadde en brønn på sin gård; i den steg de ned. ¹⁹Og hans hustru tok og bredte et dekke over brønnen og strødde gryn ovenpå, så ingen kunde merke noget. ²⁰Da så Absaloms tjenere kom inn i huset til konen og spurte: Hvor er Akima’as og Jonatan? svarte konen: De gikk over den lille bekken her. Så lette de efter dem, men fant dem ikke og vendte så tilbake til Jerusalem. ²¹Men så snart de var gått bort, steg de andre op av brønnen og gikk og bar budet frem til kong David og sa til ham: Gjør eder rede og sett hastig over vannet! For det og det råd har Akitofel gitt mot eder. ²²Da brøt de op, både David og alt folket som var med ham, og satte over Jordan; da morgenen lyste frem, manglet det ikke en eneste mann som ikke var gått over Jordan. ²³Men da Akitofel så at hans råd ikke blev fulgt, salte han sitt asen og tok ut og drog hjem til sin by og beskikket sitt hus og hengte sig; og han døde og blev begravet i sin fars grav. ²⁴David var alt kommet til Mahana’im da Absalom satte over Jordan med alle Israels menn. ²⁵Absalom hadde satt Amasa over hæren i stedet for Joab; Amasa var sønn av en mann som hette Jitra, en jisre’elitt som hadde gått inn til Abigal, datter av Nahas og søster til Seruja, Joabs mor. ²⁶Og Israel og Absalom leiret sig i Gileads land. ²⁷Da David kom til Mahana’im, hendte det at Sobi, sønn av Nahas, fra Rabba i Ammons barns land, og Makir, sønn av Ammiel, fra Lo-Debar, og gileaditten Barsillai fra Rogelim ²⁸kom med senger og fat og lerkar og hvete og bygg og mel og ristet korn og bønner og linser og ristede belgfrukter ²⁹og honning og melk og småfe og oster av kumelk til føde for David og hans folk, for de tenkte: Folkene er blitt sultne og trette og tørste i ørkenen.

Kapittel 18

¹David mønstret folket som var med ham, og satte høvedsmenn over dem, nogen over tusen og nogen over hundre. ²Så sendte David folket avsted, en tredjedel under Joab, en tredjedel under Abisai, Serujas sønn, Joabs bror, og en tredjedel under gittitten Ittai, og kongen sa til folket: Jeg vil og dra ut med eder. ³Men folket sa: Du skal ikke dra ut; for om vi flykter, bryr ingen sig om oss, og om halvdelen av oss faller, bryr heller ingen sig om oss; men du er så god som ti tusen av oss, og nu er det bedre at du er rede til å komme oss til hjelp fra byen. ⁴Da sa kongen til dem: Jeg skal gjøre som I synes. Så stilte kongen sig ved siden av porten, og alt folket drog ut, hundrevis og tusenvis. ⁵Og kongen bød Joab og Abisai og Ittai og sa: Far varsomt med den unge mann – med Absalom! Og alt folket hørte på at kongen gav alle høvedsmennene dette påbud om Absalom. ⁶Så drog folket ut i marken mot Israel, og det kom til slag i Efra’imskogen. ⁷Der blev Israels folk slått av Davids menn, og det blev et stort mannefall der den dag – tyve tusen mann. ⁸Og striden bredte sig ut over hele landet deromkring, og skogen fortærte den dag flere av folket enn sverdet fortærte. ⁹Absalom kom like imot Davids menn; han red på sitt muldyr, og muldyret kom inn under de tette grener på en stor terebinte, så hans hode hang fast i terebinten, og han blev hengende mellem himmel og jord; for muldyret som han satt på, løp sin vei. ¹⁰Dette fikk en mann se, meldte det til Joab og sa: Jeg så Absalom henge i terebinten der borte. ¹¹Da sa Joab til mannen som meldte ham dette: Men når du har sett det, hvorfor slo du ham da ikke til jorden med det samme? Så hadde det vært min skyldighet å gi dig ti sekel sølv og et belte. ¹²Men mannen sa til Joab: Om jeg så fikk mig tilveid tusen sekel sølv midt op i hånden, vilde jeg ikke rekke ut min hånd mot kongens sønn; for vi hørte alle på at kongen bød dig og Abisai og Ittai og sa: Vær varsom med den unge mann, med Absalom, hvem det så er av eder! ¹³Men om jeg hadde gått svikefullt frem og tatt hans liv, så blir jo ingen ting skjult for kongen, og du vilde nok holde dig unda. ¹⁴Da sa Joab: Jeg kan ikke stå her med dig og hefte mig bort. Og han tok tre kastespyd i sin hånd og støtte dem i Absaloms hjerte, mens han ennu hang levende midt i terebinten. ¹⁵Så stilte ti unge menn – Joabs våbensvenner – sig rundt omkring og hugg til Absalom og drepte ham. ¹⁶Da støtte Joab i basunen, og folket holdt op med å forfølge Israel; for Joab holdt folket tilbake. ¹⁷Og de tok Absalom og kastet ham i en stor grøft i skogen og reiste en stor stenrøs over ham; og hele Israel flyktet, hver til sitt hjem. ¹⁸Men Absalom hadde, mens han levde, tatt og reist sig den støtte som står i Kongedalen; for han sa: Jeg har ingen sønn som kan holde oppe minnet om mitt navn. Han gav støtten navn efter sig selv, og den er blitt kalt Absaloms minnesmerke inntil denne dag. ¹⁹Akima’as, Sadoks sønn, sa til Joab: La mig få springe avsted til kongen med det gledelige budskap at Herren har hjulpet ham til hans rett mot hans fiender! ²⁰Men Joab sa til ham: Ikke vil du idag bli en mann med gledelig budskap; en annen dag kan du komme med gledelig budskap; men idag vilde du ikke komme med noget gledelig budskap, siden kongens sønn er død. ²¹Derefter sa Joab til kusitten^*: Gå og meld kongen hvad du har sett! Og kusitten bøide sig for Joab og sprang avsted. ²²Men Akima’as, Sadoks sønn, tok atter til orde og sa til Joab: Det får gå som det vil, men la også mig få springe avsted efter kusitten! Joab sa: Hvorfor vil du endelig gjøre det, min sønn? Du har jo ikke noget gledelig budskap som du kunde få lønn for. ²³Han svarte: Det får gå som det vil, jeg springer avsted. Og han sa til ham: Så spring da! Da sprang Akima’as bort efter veien gjennem Jordansletten og kom forbi kusitten. ²⁴Imidlertid satt David mellem begge portene, og vekteren gikk på taket over porten, bort på muren, og så utover. Da fikk han se en mann som kom springende alene. ²⁵Vekteren ropte og meldte det til kongen. Da sa kongen: Er han alene, så er det et gledelig budskap i hans munn. Og han kom nærmere og nærmere. ²⁶Da så vekteren en annen mann som kom springende, og vekteren ropte til portneren og sa: Se, det kommer en mann springende alene. Da sa kongen: Han kommer og med gledelig budskap. ²⁷Og vekteren sa: Jeg synes den første springer så likt Akima’as, Sadoks sønn. Kongen sa: Det er en god mann; han kommer med godt budskap. ²⁸Og Akima’as ropte til kongen: Fred! Og han kastet sig på sitt ansikt til jorden for kongen og sa: Lovet være Herren din Gud, som har gitt de menn som løftet sin hånd mot min herre kongen, i din makt! ²⁹Og kongen sa: Står det vel til med den unge mann – med Absalom? Akima’as svarte: Jeg så det var et stort opstyr, da Joab sendte kongens tjener^* og mig, din tjener, avsted^**; men jeg vet ikke hvad det var. ³⁰Kongen sa: Gå til side og stå der! Så gikk han til side og blev stående der. ³¹Straks efter kom kusitten, og han sa: Min herre kongen motta det gledelige budskap at Herren idag har hjulpet dig til din rett mot alle dem som hadde reist sig imot dig! ³²Kongen spurte kusitten: Står det vel til med den unge mann – med Absalom? Kusitten svarte: Gid det må gå min herre kongens fiender og alle som reiser sig imot dig og vil gjøre ondt, som det gikk den unge mann! ³³Da blev kongen dypt rystet. Han gikk op på salen over porten og gråt, og mens han gikk, sa han så: Min sønn Absalom! Min sønn, min sønn Absalom! O, at jeg var død i ditt sted! Absalom, min sønn, min sønn!

Kapittel 19

¹Folk kom og sa til Joab: Kongen gråter og sørger over Absalom. ²Og seieren blev den dag til sorg for alt folket, fordi folket den dag fikk høre at kongen var bedrøvet over sin sønn. ³Den dag stjal folket sig inn i byen, som folk stjeler sig hjem når de er skamfulle fordi de har flyktet i krigen. ⁴Men kongen hadde tilhyllet sitt ansikt og ropte med høi røst: Min sønn Absalom! Absalom, min sønn, min sønn! ⁵Da gikk Joab inn i huset til kongen og sa: Idag vanærer du alle dine menn, som idag har berget både ditt liv og dine sønners og døtres og dine hustruers og medhustruers liv; ⁶du elsker jo dem som hater dig, og hater dem som elsker dig; for idag har du vist at hverken høvedsmenn eller tjenere er til for dig; og jeg skjønner nu at om Absalom var i live og alle vi andre var død idag, da syntes du det var som det skulde. ⁷Stå nu op og gå ut og tal vennlig til dine menn! For jeg sverger ved Herren at går du ikke ut, så blir det ikke en mann hos dig natten over, og dette vil bli verre for dig enn alt det onde som er kommet over dig fra din ungdom av til nu. ⁸Da stod kongen op og satte sig i porten, og da alt folket fikk vite at kongen satt i porten, kom de alle og gikk frem for kongen. Men Israel hadde flyktet, hver mann til sitt hjem. ⁹Og alt folket i alle Israels stammer gikk i rette med hverandre og sa: Kongen har fridd oss av våre fienders hånd, og han har reddet oss fra filistrene, og nu er han flyktet ut av landet for Absalom. ¹⁰Men Absalom, som vi hadde salvet til konge over oss, er død i krigen; hvorfor sier I da ikke et ord om å føre kongen tilbake? ¹¹Da sendte kong David bud til prestene Sadok og Abjatar med de ord: Tal til Judas eldste og si: Hvorfor er I de siste til å hente kongen tilbake til hans hus? For det var kommet kongen for øre i hans hus at hele Israel talte således. ¹²I er mine brødre, I er mitt eget kjød og blod; hvorfor er I da de siste til å hente kongen tilbake? ¹³Og til Amasa skal I si: Er du ikke mitt eget kjød og blod? Gud la det gå mig ille både nu og siden om ikke du alltid skal være min hærfører i stedet for Joab. ¹⁴Således bøide han alle Judas menns sinn og vant dem for sig alle som én, og de sendte det bud til kongen: Vend tilbake, du og alle dine menn! ¹⁵Så gav kongen sig på tilbakeveien og kom til Jordan. Da var Juda alt kommet til Gilgal for å dra kongen i møte og føre ham over Jordan. ¹⁶Benjaminitten Sime’i, Geras sønn, fra Bahurim, skyndte sig og drog ned med Judas menn for å møte kong David, ¹⁷og tusen mann av Benjamin var med ham, og Siba, som hadde vært tjener for Sauls hus, med sine femten sønner og tyve tjenere; og de satte skyndsomt over Jordan før kongen. ¹⁸Og ferjen fór over elven for å føre kongens hus over og være til hans rådighet i alle ting. Men Sime’i, Geras sønn, falt ned for kongen da han skulde fare over Jordan; ¹⁹og han sa til kongen: Herre, tilregn mig ikke min brøde og kom ikke i hu hvorledes din tjener forbrøt sig den dag da min herre konge drog ut fra Jerusalem! Kongen må ikke la det gå sig til hjerte! ²⁰For din tjener vet at jeg har syndet; men se, idag er jeg den første av hele Josefs hus som er kommet hit ned for å møte min herre kongen. ²¹Men Abisai, Serujas sønn, tok til orde og sa: Skal ikke Sime’i late livet – han som har bannet Herrens salvede? ²²Da sa David: Hvad har jeg med eder å gjøre, I Serujas sønner, at I idag skulde bli mine motstandere? Skulde nogen mann i Israel late livet idag? Jeg vet jo at jeg idag er blitt konge over Israel. ²³Så sa kongen til Sime’i: Du skal ikke dø. Og kongen tilsvor ham det. ²⁴Mefiboset, Sauls sønn, drog og ned for å møte kongen; han hadde ikke vasket sine føtter og ikke stelt sitt skjegg og ikke tvettet sine klær like fra den dag kongen drog bort, til den dag han kom tilbake med fred. ²⁵Da nu hele Jerusalem kom kongen i møte, sa kongen til ham: Hvorfor fulgte du ikke med mig, Mefiboset? ²⁶Han svarte: Herre konge! Min tjener narret mig; for din tjener sa: Jeg vil ha mitt asen salt, så jeg kan ride på det og følge med kongen; for din tjener er lam. ²⁷Og han baktalte din tjener for min herre kongen. Men min herre kongen er som en Guds engel; gjør derfor som du synes. ²⁸For hele min fars hus hadde ikke annet å vente av min herre kongen enn død, og dog gav du din tjener plass blandt dem som eter ved ditt bord; hvad rett har jeg da mere å kreve, og hvad mere har jeg å rope til kongen om? ²⁹Kongen sa til ham: Hvorfor blir du ved å tale herom? Jeg sier: Du og Siba skal dele jordeiendommen. ³⁰Da sa Mefiboset til kongen: Han kan gjerne få alt sammen, siden min herre kongen er kommet hjem igjen med fred. ³¹Gileaditten Barsillai var og kommet ned fra Rogelim og satte med kongen over Jordan for å ledsage ham et stykke på veien. ³²Barsillai var meget gammel, åtti år; han hadde sørget for mat og drikke til kongen under hans ophold i Mahana’im; for han var en meget rik mann. ³³Kongen sa da til Barsillai: Dra med mig, så vil jeg sørge for dig hjemme hos mig i Jerusalem. ³⁴Barsillai svarte: Hvor mange dager og år kan jeg vel ennu ha å leve, at jeg skulde dra med kongen op til Jerusalem? ³⁵Jeg er idag åtti år; kan jeg vel nu skjelne mellem godt og ondt, eller kan din tjener smake hvad jeg eter og drikker, eller kan jeg nu lenger høre på sangere og sangerinner? Hvorfor skulde da din tjener lenger være min herre kongen til byrde? ³⁶Bare for en kort tid kan din tjener gå med kongen over Jordan; men hvorfor skulde kongen vise mig en sådan velgjerning? ³⁷Kjære, la din tjener vende tilbake, så jeg kan dø i min egen by, hvor min fars og min mors grav er! Men se, her er din tjener Kimham; la ham få dra med min herre kongen, og gjør med ham som du synes! ³⁸Da sa kongen: Kimham skal dra med mig, og jeg vil gjøre mot ham som du vil, og alt hvad du ønsker av mig, vil jeg gjøre for dig. ³⁹Så drog da alt folket over Jordan, og kongen drog over; og kongen kysset Barsillai, og Barsillai velsignet ham og vendte tilbake til sitt hjem. ⁴⁰Kongen fór over til Gilgal, og Kimham fór med ham; og hele Judas folk førte kongen over, og likeså halvdelen av Israels folk. ⁴¹Men da kom alle Israels menn til kongen og sa til ham: Hvorfor har våre brødre, Judas menn, stjålet dig bort og ført kongen og hans hus og alle Davids menn med ham over Jordan? ⁴²Da tok alle Judas menn til orde og sa til Israels menn: Fordi kongen er oss nærmest. Og hvorfor er I harme for dette? Har vi vel tæret på kongens gods, eller har vi hatt nogen vinning av ham? ⁴³Men Israels menn svarte Judas menn således: Ti ganger større del enn I har vi i den som er konge, og således også i David; hvorfor har I da ringeaktet oss? Og var det ikke vi som først talte om å hente vår konge tilbake? Men Judas menns svar var enda hårdere enn det Israels menn hadde talt.

Kapittel 20

¹Nu traff det sig så at det på det sted var en illesinnet mann som hette Seba, sønn av Bikri, en benjaminitt. Han støtte i basunen og sa: Vi har ingen del i David og ingen lodd i Isais sønn; hver mann til sine telt, Israel! ²Da forlot hver mann av Israel David og fulgte Seba, Bikris sønn, men Judas menn hang ved sin konge og fulgte ham fra Jordan like til Jerusalem. ³Så kom David hjem til Jerusalem. Og kongen tok de ti medhustruer som han hadde latt bli tilbake for å ta vare på huset, og lot dem bo i et hus for sig selv under varetekt; han forsørget dem med det nødvendige, men gikk ikke inn til dem. Der satt de nu innestengt til sin dødsdag og levde hele resten av sitt liv som enker. ⁴Så sa kongen til Amasa: Kall Judas menn sammen for mig innen tre dager og møt så selv frem her! ⁵Amasa tok da avsted for å kalle Juda sammen; men han drygde lenger enn den tid som var fastsatt. ⁶Da sa David til Abisai: Nu kommer Seba, Bikris sønn, til å gjøre oss mere ondt enn Absalom; ta du din herres menn og sett efter ham! Bare han ikke alt har funnet faste byer og har undsloppet oss! ⁷Så drog da Joabs menn og livvakten og alle de djerveste stridsmenn ut efter ham; de drog ut fra Jerusalem for å sette efter Seba, Bikris sønn. ⁸De var nettop kommet til den store sten ved Gibeon, da kom Amasa imot dem. Joab hadde på sig kappen som var hans vanlige drakt, og utenpå den et belte med et sverd i skjeden, fastbundet over hans lender, og da han gikk frem, falt det ut. ⁹Og Joab sa til Amasa: Går det dig vel, bror? og grep med sin høire hånd fatt i Amasas skjegg for å kysse ham. ¹⁰Men Amasa tok sig ikke i vare for sverdet som Joab hadde i hånden, og Joab stakk ham med det i underlivet, så hans innvoller rant ut på jorden. Han stakk ham ikke mere enn denne ene gang, så var han død. Derefter satte Joab og hans bror Abisai efter Seba, Bikris sønn. ¹¹Men en av Joabs unge menn blev stående hos Amasa og ropte: Hvem som holder med Joab, og som står på Davids side, følge Joab! ¹²Men Amasa lå veltet i sitt blod midt på landeveien, og da mannen så at alt folket blev stående. flyttet han Amasa fra landeveien bort på marken og kastet et klæde over ham, fordi han så at enhver som kom bort til ham, blev stående. ¹³Da han var ført bort fra landeveien, gikk hver mann forbi og fulgte Joab for å sette efter Seba, Bikris sønn. ¹⁴Han drog frem gjennem alle Israels stammer til Abel og Bet-Ma’aka og hele Berim; og de samlet sig og fulgte også efter ham. ¹⁵Og de kom og kringsatte ham^* i Abel-Bet-Ma’aka og opkastet en voll mot byen; den støtte op mot yttermuren; og alt folket som var med Joab, var i ferd med å ødelegge muren for å få den til å falle. ¹⁶Da ropte en klok kvinne fra byen: Hør, hør! Si til Joab: Kom nærmere, så jeg kan få tale med dig! ¹⁷Da gikk han bort til henne, og kvinnen spurte: Er du Joab? Han svarte: Ja. Hun sa til ham: Hør din tjenerinnes ord! Han svarte: Jeg hører. ¹⁸Da sa hun: Før pleide folk å si så: En skal spørre sig for i Abel, og så utførte de det. ¹⁹Jeg er en av de fredsommelige og trofaste i Israel^*; du søker å ødelegge en by, en mor i Israel, hvorfor vil du tilintetgjøre Herrens arv? ²⁰Da svarte Joab og sa: Langt, langt være det fra mig at jeg skulde tilintetgjøre eller ødelegge. ²¹Det har sig ikke så. Men en mann fra Efra’im-fjellet som heter Seba, sønn av Bikri, har løftet sin hånd mot kongen, mot David; la mig bare få ham, så skal jeg dra bort fra byen. Da sa kvinnen til Joab: Hans hode skal bli kastet ut til dig over muren. ²²Så gikk kvinnen med sitt kloke råd til alt folket, og de hugg hodet av Seba, Bikris sønn, og kastet det ut til Joab. Da støtte han i basunen, og de drog bort fra byen og spredte sig hver mann til sitt hjem; og Joab vendte tilbake til Jerusalem, til kongen. ²³Joab var høvding over hele Israels hær, og Benaja, sønn av Jojada, var høvding over livvakten; ²⁴Adoram hadde opsyn med dem som gjorde pliktarbeid, og Josafat, sønn av Akilud, var historieskriver; ²⁵Seja var statsskriver, og Sadok og Abjatar var prester. ²⁶Ja’iritten Ira var også prest^* hos David.

Kapittel 21

¹I Davids tid var det engang en hungersnød som varte i tre år efter hverandre. Da søkte David Herrens åsyn, og Herren svarte: Det er fordi det hviler blodskyld på Saul og hans hus, siden han drepte gibeonittene. ²Kongen lot da gibeonittene kalle og talte med dem. Gibeonittene hørte ikke til Israels barn, men var av de amoritter som var blitt tilbake i landet, og Israels barn hadde svoret dem en ed, men Saul søkte å slå dem ihjel i sin nidkjærhet for Israels og Judas barn. ³David sa til gibeonittene: Hvad skal jeg gjøre for eder, og hvormed skal jeg gjøre soning, så I velsigner Herrens arv? ⁴Gibeonittene svarte: Vi krever ikke sølv eller gull hos Saul og hans hus, og vi har ikke rett til å drepe nogen mann i Israel. Han sa: Hvad I krever, vil jeg gjøre for eder. ⁵Og de sa til kongen: Den mann som ødela oss, og som hadde i sinne å utrydde oss, så det ikke skulde finnes nogen av oss igjen innen hele Israels landemerker – ⁶la oss av hans sønner få syv menn, så vil vi henge dem op for Herren i Gibea, hvor Saul, Herrens utvalgte, hørte hjemme. Kongen svarte: Jeg skal gi eder dem. ⁷Kongen sparte Mefiboset, sønn av Jonatan, Sauls sønn, for den eds skyld som de – David og Jonatan, Sauls sønn – hadde svoret hverandre ved Herren. ⁸Men de to sønner som Rispa, Ajas datter, hadde fått med Saul, Armoni og Mefiboset, og de fem sønner som Mikal^*, Sauls datter, hadde fått med Adriel, sønn av meholatitten Barsillai, dem tok kongen ⁹og overgav dem til gibeonittene, og de hengte dem op på fjellet for Herrens åsyn; de omkom alle syv på en gang. Det var i de første dager av høsten, i begynnelsen av bygghøsten, de blev drept. ¹⁰Men Rispa, Ajas datter, tok sin sørgedrakt og bredte den ut på klippen fra høstens begynnelse inntil det strømmet vann ned på dem fra himmelen^*; og hun lot ikke himmelens fugler få slå ned på dem om dagen eller markens ville dyr om natten. ¹¹Da David fikk vite hvad Rispa, Ajas datter, Sauls medhustru, hadde gjort, ¹²tok han avsted og hentet Sauls og hans sønn Jonatans ben fra mennene i Jabes i Gilead, som hemmelig hadde tatt dem bort fra torvet i Betsan; der hadde filistrene hengt dem op den dag de slo Saul på Gilboa. ¹³Og da han hadde ført Sauls og hans sønn Jonatans ben op derfra, samlet de også benene av dem som var hengt, ¹⁴og de begravde Sauls og hans sønn Jonatans ben i Benjamins land, i Sela, i hans far Kis’ grav. De gjorde alt det kongen hadde befalt. Og derefter hørte Gud landets bønn. ¹⁵Atter kom det til krig mellem filistrene og Israel; og David drog ned med sine menn, og de stred med filistrene. David blev trett, ¹⁶og Jisbo-Benob, som hørte til Rafas barn – han hadde en lanse som veide tre hundre sekel kobber, og han var omgjordet med et nytt sverd – han tenkte på å slå David ihjel. ¹⁷Men Abisai, Serujas sønn, kom ham til hjelp og slo filisteren og drepte ham. Da svor Davids menn og sa til ham: Du skal ikke mere dra ut med oss i striden, forat du ikke skal utslukke Israels lys. ¹⁸Siden blev det atter strid med filistrene; det var ved Gob; da slo husatitten Sibbekai Saf, som hørte til Rafas barn. ¹⁹Ennu en gang blev det strid med filistrene ved Gob, og betlehemitten Elhanan, sønn av Ja’are-Orgim, slo gittitten Goliat, som hadde et spyd hvis skaft var som en veverstang. ²⁰Så kom det atter til strid ved Gat. Der var en høivoksen mann som hadde seks fingrer på hver hånd og seks tær på hver fot – i alt fireogtyve fingrer og tær; han var og en efterkommer av Rafa. ²¹Han hånte Israel; men Jonatan, sønn av Davids bror Simea, hugg ham ned. ²²Disse fire var efterkommere av Rafa i Gat, og de falt for Davids og hans menns hånd.

Kapittel 22

¹David kvad denne sang for Herren den dag da Herren hadde utfridd ham av alle hans fienders hånd og av Sauls hånd. ²Og han sa: Herren er min klippe og min festning og min redder, ³min klippefaste Gud, som jeg setter min lit til, mitt skjold og min frelses horn, min borg og min tilflukt, min frelser; fra vold frelser du mig. ⁴Jeg påkaller den Høilovede, Herren, og blir frelst fra mine fiender. ⁵Dødens bølger omspente mig, fordervelsens strømmer forferdet mig. ⁶Dødsrikets rep omgav mig, dødens snarer overfalt mig. ⁷I min trengsel påkalte jeg Herren, og jeg ropte til min Gud; han hørte fra sitt tempel min røst, og mitt skrik kom for hans ører. ⁸Da rystet og bevet jorden, himmelens grunnvoller skalv, og de rystet; for hans vrede var optendt. ⁹Det steg røk op av hans nese, og fortærende ild fra hans munn; glør brente ut av ham. ¹⁰Og han bøide himmelen og steg ned, og det var mørke under hans føtter. ¹¹Og han fór på kjeruber og fløi, og han lot sig se på vindens vinger. ¹²Og han gjorde mørke til skjul rundt omkring sig, vannmasser, tykke skyer. ¹³Frem av glansen foran ham brente gloende kull. ¹⁴Herren tordnet fra himmelen, den Høieste lot sin røst høre. ¹⁵Og han utsendte piler og spredte dem^* omkring – lyn og forvirret dem. ¹⁶Da kom havets strømmer til syne; jordens grunnvoller blev avdekket ved Herrens trusel, for hans neses åndepust. ¹⁷Han rakte sin hånd ut fra det høie, han grep mig; han drog mig op av store vann. ¹⁸Han fridde mig ut fra min sterke fiende, fra mine avindsmenn; for de var mig for mektige. ¹⁹De overfalt mig på min motgangs dag; men Herren blev min støtte. ²⁰Og han førte mig ut i fritt rum; han frelste mig, for han hadde behag i mig. ²¹Herren gjengjeldte mig efter min rettferdighet, han betalte mig efter mine henders renhet. ²²For jeg tok vare på Herrens veier og vek ikke i ondskap fra min Gud; ²³for alle hans lover hadde jeg for øie, og fra hans bud vek jeg ikke, ²⁴og jeg var ulastelig for ham og voktet mig vel for min synd. ²⁵Og Herren gjengjeldte mig efter min rettferdighet, efter min renhet for hans øine. ²⁶Mot den fromme viser du dig from, mot den rettvise stridsmann viser du dig rettvis, ²⁷mot den rene viser du dig ren, mot den forvendte viser du dig vrang^*. ²⁸Elendige folk frelser du, men dine øine er mot de overmodige; dem fornedrer du. ²⁹For du er mitt lys, Herre, og Herren opklarer mitt mørke. ³⁰For ved dig stormer jeg løs på fiendeskarer, ved min Gud springer jeg over murer. ³¹Gud, hans vei er fullkommen; Herrens ord er rent, han er et skjold for alle dem som setter sin lit til ham. ³²For hvem er Gud foruten Herren, og hvem er en klippe foruten vår Gud? ³³Gud, han er mitt sterke vern og leder den ulastelige på hans vei. ³⁴Han gir ham føtter likesom hindene og stiller mig på mine høider. ³⁵Han oplærer mine hender til krig, så mine armer spenner kobberbuen. ³⁶Og du gir mig din frelse til skjold, og din mildhet gjør mig stor. ³⁷Du gjør rummet vidt for mine skritt under mig, og mine ankler vakler ikke. ³⁸Jeg vil forfølge mine fiender og ødelegge dem, og jeg vender ikke tilbake før jeg har gjort ende på dem. ³⁹Jeg gjør ende på dem og knuser dem, så de ikke kan reise sig; de faller under mine føtter. ⁴⁰Og du omgjorder mig med kraft til krig, du bøier mine motstandere under mig. ⁴¹Og mine fiender lar du vende mig ryggen, mine avindsmenn utrydder jeg. ⁴²De ser sig om, men der er ingen frelser – efter Herren, men han svarer dem ikke. ⁴³Og jeg knuser dem som jordens støv; jeg sønderknuser dem, tramper dem ned som søle på gatene. ⁴⁴Og du redder mig fra mitt folks kamper, du bevarer mig til å være hode for hedninger; folkeferd som jeg ikke kjenner, tjener mig. ⁴⁵Fremmede kryper for mig; bare de hører om mig, blir de mig lydige. ⁴⁶Fremmede visner bort og går bevende ut av sine borger. ⁴⁷Herren lever, og priset er min klippe, og ophøiet er min frelses klippefaste Gud, ⁴⁸den Gud som gir mig hevn og legger folkeferd under mig, ⁴⁹og som fører mig ut fra mine fiender; over mine motstandere ophøier du mig, fra voldsmannen redder du mig. ⁵⁰Derfor vil jeg prise dig, Herre, blandt hedningene og lovsynge ditt navn. ⁵¹Han gjør frelsen stor for sin konge, og han gjør miskunnhet mot sin salvede, mot David og mot hans ætt til evig tid.

Kapittel 23

¹Dette er Davids siste ord: Så sier David, Isais sønn, så sier mannen som høit var satt, Jakobs Guds salvede og Israels liflige sanger: ²Herrens Ånd taler gjennem mig, og hans ord er på min tunge. ³Israels Gud har talt, til mig har Israels klippe sagt: Der skal være en hersker over menneskene, en rettferdig, en hersker i gudsfrykt; ⁴han skal være lik morgenens lys når solen går op, en morgen uten skyer, når ved solskinn og ved regn gresset spirer frem av jorden. ⁵For har ikke mitt hus det således med Gud? En evig pakt har han jo gjort med mig, ordnet i alle deler og trygget; all min frelse og alt hvad ham behager – skulde han ikke la det gro frem? ⁶Men de onde, de er alle sammen lik torner som ryddes bort, som folk ikke tar i med hånden, ⁷men kommer nogen nær dem, så væbner han sig med jern og spydskaft, og med ild brennes de op der hvor de står. ⁸Dette er navnene på Davids helter: Joseb-Bassebet, takmonitten, høvedsmann for drabantene; han svang sin lanse over åtte hundre falne på én gang. ⁹Efter ham kom Eleasar, sønn av Dodo, sønn av Ahohi; han var en av de tre helter som var med David da de hånte filistrene som var samlet der til strid. Da så Israels menn drog sig tilbake, ¹⁰reiste han sig og hugg inn på filistrene, til hans hånd blev så trett at den hang fast ved sverdet. Den dag gav Herren dem en stor seier, og da folket vendte om og fulgte ham, hadde de ikke annet å gjøre enn å plyndre de falne. ¹¹Efter ham kom Samma, sønn av Age, hararitten. Filistrene hadde engang samlet sig til en hel flokk, og der var det et jorde som var fullt av linser. Da nu folket flyktet for filistrene, ¹²stilte han sig midt på jordet og berget det og slo filistrene, og Herren gav dem en stor seier. ¹³Engang da det led mot høsten, drog tre av de tretti høvdinger ned og kom til David i hulen ved Adullam. Filisterflokken lå i leir i Refa’imdalen. ¹⁴David var dengang selv i borgen, og filistrenes forpost var i Betlehem. ¹⁵Så kom det en brå lyst over David, og han sa: Hvem lar mig få vann å drikke av den brønn som er ved porten i Betlehem? ¹⁶Da brøt de tre helter sig igjennem filistrenes leir og øste vann op av brønnen ved Betlehems port og tok det med sig og kom til David med det; men han vilde ikke drikke det – han øste det ut for Herren. ¹⁷Og han sa: Det være langt fra mig, Herre, å gjøre dette! Skulde jeg drikke de menns blod som gikk avsted med fare for sitt liv? Og han vilde ikke drikke det. Dette gjorde de tre helter. ¹⁸Så var det Abisai, bror til Joab, sønn av Seruja; han var høvedsmann for drabantene. Han svang sitt spyd over tre hundre falne; og han hadde et navn blandt de tre. ¹⁹Fremfor de tretti var han visstnok æret og blev deres høvding; men til de tre nådde han ikke op. ²⁰Så var det Benaja, sønn av Jojada, som var sønn av en djerv seierrik stridsmann fra Kabse’el; han slo Moabs to løvehelter. En dag det hadde snedd, steg han ned i en brønn og slo ihjel en løve. ²¹Likeledes slo han ihjel en egypter, en kjempestor mann; egypteren hadde et spyd i hånden; men han gikk ned mot ham med sin stav og rev spydet ut av hånden på egypteren og drepte ham med hans eget spyd. ²²Dette gjorde Benaja, Jojadas sønn; han hadde et navn blandt de tre helter. ²³Fremfor de tretti var han æret, men til de tre nådde han ikke op. David gav ham plass blandt sine fortrolige rådgivere. ²⁴Asael, Joabs bror, var blandt de tretti; likeså Elhanan, sønn av Dodo, fra Betlehem, ²⁵haroditten Samma; haroditten Elika; ²⁶paltitten Heles; teko’itten Ira, sønn av Ikkes; ²⁷anatotitten Abieser; husatitten Mebunnai; ²⁸ahohitten Salmon; netofatitten Maharai; ²⁹netofatitten Heleb, sønn av Ba’ana; Ittai, sønn av Ribai, fra Gibea i Benjamins stamme; ³⁰piratonitten Benaja; Hiddai fra Ga’as-dalene; ³¹arbatitten Abi-Albon; barhumitten Asmavet; ³²sa’albonitten Eljahba; Bene-Jasen; Jonatan; ³³hararitten Samma; araritten Akiam, sønn av Sarar; ³⁴Elifelet, sønn av Ahasbai, ma’akatittens sønn; gilonitten Eliam, sønn av Akitofel; ³⁵karmelitten Hesro; arbitten Pa’arai; ³⁶Jigal, sønn av Natan, fra Soba; gaditten Bani; ³⁷ammonitten Selek; be’erotitten Naharai, Joabs, Serujas sønns våbensvenn; ³⁸jitritten Ira; jitritten Gared; ³⁹hetitten Uria – i alt syv og tretti.

Kapittel 24

¹Men Herrens vrede optendtes atter^* mot Israel, og han egget David op imot dem og sa: Gå avsted og tell Israel og Juda! ²Da sa kongen til sin hærfører Joab, som var hos ham: Dra omkring i alle Israels stammer fra Dan like til Be’erseba og mønstre folket, så jeg kan få vite tallet på dem! ³Joab svarte: Herren din Gud legge hundre ganger så mange til dette folk som de er nu, så min herre kongen selv får se det! Men hvorfor har min herre kongen fått lyst til dette? ⁴Men kongen holdt fast ved sin befaling og gav ikke efter for Joab og hærførerne. Så drog da Joab og hærførerne ut i kongens tjeneste for å mønstre Israels folk. ⁵De satte over Jordan og leiret sig ved Aroer, på høire side av den by som ligger midt i Gads-dalen og bortimot Jaser. ⁶Så kom de til Gilead og til lavlandet, som nylig var inntatt; siden kom de til Dan-Ja’an^* og så rundt om bortimot Sidon. ⁷Så kom de til Tyrus’ festning og til alle hevittenes og kana’anittenes byer; og til sist drog de til sydlandet i Juda, til Be’erseba. ⁸Således drog de om i hele landet og kom efter ni måneder og tyve dager tilbake til Jerusalem. ⁹Og Joab opgav for kongen det tall som var utkommet ved folkemønstringen: I Israel var det åtte hundre tusen sterke menn som kunde dra sverd, og Judas menn var fem hundre tusen. ¹⁰Men samvittigheten slo David efterat han hadde tellet folket, og David sa til Herren: Jeg har syndet storlig med det jeg har gjort; men tilgi nu, Herre, din tjeners misgjerning; for jeg har båret mig meget uforstandig at. ¹¹Da David stod op om morgenen, kom Herrens ord til profeten Gad, Davids seer, og det lød så: ¹²Gå og tal til David: Så sier Herren: Tre ting forelegger jeg dig; velg en av dem, så vil jeg gjøre så mot dig! ¹³Da kom Gad til David og forkynte ham dette og sa til ham: Vil du at det skal være hungersnød i ditt land i syv år, eller at du skal komme til å flykte for dine fiender i tre måneder, mens de forfølger dig, eller at det skal bli pest i ditt land i tre dager? Tenk nu efter og se til hvad jeg skal svare ham som har sendt mig! ¹⁴David sa til Gad: Jeg er i stor angst; la oss da helst falle i Herrens hånd! For hans barmhjertighet er stor, men i menneskers hånd vil jeg nødig falle. ¹⁵Sa lot Herren det komme en pest i Israel, fra morgenen til sammenkomstens tid^*; og der døde av folket fra Dan til Be’erseba sytti tusen mann. ¹⁶Og engelen rakte ut sin hånd mot Jerusalem for å ødelegge det; da angret Herren det onde, og han sa til engelen som gjorde ødeleggelse blandt folket: Det er nok; dra nu din hånd tilbake! Herrens engel var da ved jebusitten Aravnas treskeplass. ¹⁷Da David så engelen som slo ihjel blandt folket, sa han til Herren: Det er jeg som har syndet, det er jeg som har gjort ille; men denne min hjord, hvad har de gjort? La din hånd komme over mig og over min fars hus! ¹⁸Samme dag kom Gad til David og sa til ham: Gå op og reis Herren et alter på jebusitten Aravnas treskeplass! ¹⁹Så gikk David dit op efter Gads ord, således som Herren hadde befalt. ²⁰Da Aravna så ut, fikk han se kongen og hans tjenere som kom over til ham; da gikk Aravna ut og kastet sig ned for kongen med ansiktet mot jorden. ²¹Og Arvna sa: Hvorfor kommer min herre kongen til sin tjener? David svarte: For å kjøpe treskeplassen av dig og bygge et alter der for Herren, forat hjemsøkelsen kan stanse og vike fra folket. ²²Da sa Aravna til David: Min herre kongen må ta og ofre hvad han finner for godt! Se, her er oksene til brennofferet og treskesledene og åkene som er på oksene, til ved; ²³alt dette, konge, gir Aravna kongen. Og Aravna sa til kongen: Herren din Gud ta nådig imot dig! ²⁴Men kongen svarte: Nei, jeg vil kjøpe det av dig for penger; jeg vil ikke ofre Herren min Gud brennoffere som jeg har fått for intet. Så kjøpte David treskeplassen og oksene for femti sekel sølv^*. ²⁵Og David bygget der et alter for Herren og ofret brennoffere og takkoffere; og Herren hørte landets bønn, og hjemsøkelsen stanset og vek fra Israel.