4. Mosebok – Numbers

4. Mosebok – Numbers

Kapittel 1

¹Og Herren talte til Moses i Sinai ørken i sammenkomstens telt på den første dag i den annen måned i det annet år efterat de var gått ut av Egyptens land, og sa: ²Ta op manntall over hele Israels barns menighet efter deres ætter og familier og skriv op deres navn – alle som er av mannkjønn, en for en, ³fra tyveårsalderen og opover; alle dem i Israel som kan dra ut i krig, skal I mønstre, hær efter hær, du og Aron. ⁴I skal ha med eder en mann for hver stamme, den som er overhode for stammens familier. ⁵Dette er navnene på de menn som I skal ha til hjelp: For Ruben: Elisur, Sede’urs sønn, ⁶for Simeon: Selumiel, Surisaddais sønn, ⁷for Juda: Nahson, Amminadabs sønn, ⁸for Issakar: Netanel, Suars sønn, ⁹for Sebulon: Eliab, Helons sønn, ¹⁰for Josefs sønner, for Efra’im: Elisama, Ammihuds sønn, for Manasse: Gamliel, Pedasurs sønn, ¹¹for Benjamin: Abidan, Gideonis sønn, ¹²for Dan: Akieser, Ammisaddais sønn, ¹³for Aser: Pagiel, Okrans sønn, ¹⁴for Gad: Eljasaf, De’uels sønn, ¹⁵for Naftali: Akira, Enans sønn. ¹⁶Dette var menighetens utkårne, høvdingene for sine fedrenestammer, overhodene for Israels tusener. ¹⁷Da lot Moses og Aron disse menn, som var nevnt ved navn, komme, ¹⁸og de samlet hele menigheten på den første dag i den annen måned; og de lot sig innføre i ættelistene med sine navn, efter sine ætter og familier, fra tyveårsalderen og opover, en for en, ¹⁹således som Herren hadde befalt Moses; og han mønstret dem i Sinai ørken. ²⁰Efterkommerne av Rubens sønner – han som var Israels førstefødte – opskrevet efter sine ætter og familier, med sine navn, en for en, alt mannkjønn fra tyveårsalderen og opover, alle som kunde dra ut i krig, ²¹så mange som blev mønstret av Rubens stamme, var seks og firti tusen og fem hundre. ²²Efterkommerne av Simeons sønner, opskrevet efter sine ætter og familier, med sine navn, så mange av dem som blev mønstret, en for en, alt mannkjønn fra tyveårsalderen og opover, alle som kunde dra ut i krig, ²³så mange som blev mønstret av Simeons stamme, var ni og femti tusen og tre hundre. ²⁴Efterkommerne av Gads sønner, opskrevet efter sine ætter og familier, med sine navn, fra tyveårsalderen og opover, alle som kunde dra ut i krig, ²⁵så mange som blev mønstret av Gads stamme, var fem og firti tusen, seks hundre og femti. ²⁶Efterkommerne av Judas sønner, opskrevet efter sine ætter og familier, med sine navn, fra tyveårsalderen og opover, alle som kunde dra ut i krig, ²⁷så mange som blev mønstret av Juda stamme, var fire og sytti tusen og seks hundre. ²⁸Efterkommerne av Issakars sønner, opskrevet efter sine ætter og familier, med sine navn, fra tyveårsalderen og opover, alle som kunde dra ut i krig, ²⁹så mange som blev mønstret av Issakars stamme, var fire og femti tusen og fire hundre. ³⁰Efterkommerne av Sebulons sønner, opskrevet efter sine ætter og familier, med sine navn, fra tyveårsalderen og opover, alle som kunde dra ut i krig, ³¹så mange som blev mønstret av Sebulons stamme, var syv og femti tusen og fire hundre. ³²Josefs barn: Efterkommerne av Efra’ims sønner, opskrevet efter sine ætter og familier, med sine navn, fra tyveårsalderen og opover, alle som kunde dra ut i krig, ³³så mange som blev mønstret av Efra’ims stamme, var firti tusen og fem hundre; ³⁴efterkommerne av Manasses sønner, opskrevet efter sine ætter og familier, med sine navn, fra tyveårsalderen og opover, alle som kunde dra ut i krig, ³⁵så mange som blev mønstret av Manasse stamme, var to og tretti tusen og to hundre. ³⁶Efterkommerne av Benjamins sønner, opskrevet efter sine ætter og familier, med sine navn, fra tyveårsalderen og opover, alle som kunde dra ut i krig, ³⁷så mange som blev mønstret av Benjamins stamme, var fem og tretti tusen og fire hundre. ³⁸Efterkommerne av Dans sønner, opskrevet efter sine ætter og familier, med sine navn, fra tyveårsalderen og opover, alle som kunde dra ut i krig, ³⁹så mange som blev mønstret av Dans stamme, var to og seksti tusen og syv hundre. ⁴⁰Efterkommerne av Asers sønner, opskrevet efter sine ætter og familier, med sine navn, fra tyveårsalderen og opover, alle som kunde dra ut i krig, ⁴¹så mange som blev mønstret av Asers stamme, var en og firti tusen og fem hundre. ⁴²Efterkommerne av Naftalis sønner, opskrevet efter sine ætter og familier, med sine navn, fra tyveårsalderen og opover, alle som kunde dra ut i krig, ⁴³så mange som blev mønstret av Naftali stamme, var tre og femti tusen og fire hundre. ⁴⁴Dette var de som blev mønstret, de som Moses og Aron og Israels høvdinger mønstret, og høvdingene var tolv i tallet, en for hver stamme. ⁴⁵Og alle de av Israels barn som blev mønstret efter sine familier, fra tyveårsalderen og opover, alle i Israel som kunde dra ut i krig, ⁴⁶så mange som blev mønstret, var seks hundre og tre tusen, fem hundre og femti; ⁴⁷Men levittene efter sin fedrenestamme blev ikke mønstret sammen med dem. ⁴⁸For Herren talte til Moses og sa: ⁴⁹Bare Levi stamme skal du ikke mønstre, og over dem skal du ikke opta manntall sammen med de andre Israels barn. ⁵⁰Men du skal sette levittene over vidnesbyrdets tabernakel og over alle dets redskaper og over alt som hører til; de skal bære tabernaklet og alle dets redskaper, og de skal tjene ved tabernaklet og leire sig rundt omkring det. ⁵¹Når tabernaklet skal bryte op, skal levittene ta det ned, og når tabernaklet skal leire sig, skal levittene reise det op; kommer nogen fremmed^*; ⁵²Israels barn skal leire sig, hver i sin leir og hver ved sitt banner, hær for hær. ⁵³Men levittene skal leire sig rundt omkring vidnesbyrdets tabernakel, forat det ikke skal komme vrede over Israels barns menighet; og levittene skal ta vare på det som er å vareta ved vidnesbyrdets tabernakel. ⁵⁴Og Israels barn gjorde så; de gjorde i ett og alt således som Herren hadde befalt Moses.

Kapittel 2

¹Og Herren talte til Moses og Aron og sa: ²Israels barn skal leire sig, hver ved sitt banner, ved sin families hærmerke; de skal leire sig midt imot sammenkomstens telt, rundt omkring det. ³På fremsiden, mot øst, skal Juda leire sig under sitt banner, hær for hær; og høvdingen for Judas barn er Nahson, Amminadabs sønn, ⁴og hans hær, så mange av dem som er mønstret, er fire og sytti tusen og seks hundre. ⁵Ved siden av ham skal Issakars stamme leire sig; og høvdingen for Issakars barn er Netanel, Suars sønn, ⁶og hans hær, så mange av dem som er mønstret, er fire og femti tusen og fire hundre. ⁷Likeså Sebulons stamme; og høvdingen for Sebulons barn er Eliab, Helons sønn, ⁸og hans hær, så mange av dem som er mønstret, er syv og femti tusen og fire hundre. ⁹Alle som er mønstret av Judas leir, hær for hær, er hundre og seks og åtti tusen og fire hundre; de skal være den første fylking som bryter op. ¹⁰Mot syd skal Ruben leire sig under sitt banner, hær for hær; og høvdingen for Rubens barn er Elisur, Sede’urs sønn, ¹¹og hans hær, så mange av dem som er mønstret, er seks og firti tusen og fem hundre. ¹²Ved siden av ham skal Simeons stamme leire sig; og høvdingen for Simeons barn er Selumiel, Surisaddais sønn, ¹³og hans hær, så mange av dem som er mønstret, er ni og femti tusen og tre hundre. ¹⁴Likeså Gads stamme; og høvdingen for Gads barn er Eljasaf, Re’uels sønn, ¹⁵og hans hær, så mange av dem som er mønstret, er fem og firti tusen, seks hundre og femti. ¹⁶Alle som er mønstret av Rubens leir, hær for hær, er hundre og en og femti tusen, fire hundre og femti; de skal være den annen fylking som bryter op. ¹⁷Så skal sammenkomstens telt bryte op, levittenes leir i midten av leirene; de skal bryte op efter som de har leiret sig, hver på sin plass under sine banner. ¹⁸Mot vest skal Efra’im leire sig under sitt banner, hær for hær; og høvdingen for Efra’ims barn er Elisama, Ammihuds sønn, ¹⁹og hans hær, så mange av dem som er mønstret, er firti tusen og fem hundre. ²⁰Ved siden av ham Manasse stamme; og høvdingen for Manasses barn er Gamliel, Pedasurs sønn, ²¹og hans hær, så mange av dem som er mønstret, er to og tretti tusen og to hundre. ²²Likeså Benjamins stamme; og høvdingen for Benjamins barn er Abidan, Gideonis sønn, ²³og hans hær, så mange av dem som er mønstret, er fem og tretti tusen og fire hundre. ²⁴Alle som er mønstret av Efra’ims leir, hær for hær, er hundre og åtte tusen og et hundre; de skal være den tredje fylking som bryter op. ²⁵Mot nord skal Dan leire sig under sitt banner, hær for hær; og høvdingen for Dans barn er Akieser, Ammisaddais sønn, ²⁶og hans hær, så mange av dem som er mønstret, er to og seksti tusen og syv hundre. ²⁷Ved siden av ham skal Asers stamme leire sig; og høvdingen for Asers barn er Pagiel, Okrans sønn, ²⁸og hans hær, så mange av dem som er mønstret, er en og firti tusen og fem hundre. ²⁹Likeså Naftali stamme; og høvdingen for Naftalis barn er Akira, Enans sønn, ³⁰og hans hær, så mange av dem som er mønstret, er tre og femti tusen og fire hundre. ³¹Alle som er mønstret av Dans leir, er hundre og syv og femti tusen og seks hundre; de skal være den siste fylking som bryter op under sine banner. ³²Dette var de av Israels barn som blev mønstret, efter sine familier; i alt var det seks hundre og tre tusen, fem hundre og femti mann som blev mønstret i leirene, hær for hær. ³³Men levittene blev ikke mønstret sammen med de andre Israels barn, således som Herren hadde befalt Moses. ³⁴Og Israels barn gjorde så; de leiret sig under sine banner og brøt op, enhver efter sin ætt og sin familie, i alle deler således som Herren hadde befalt Moses.

Kapittel 3

¹Dette var Arons og Moses’ ætt på den tid Herren talte med Moses på Sinai berg. ²Navnene på Arons sønner var: Nadab, som var den førstefødte, dernæst Abihu, Eleasar og Itamar. ³Dette var navnene på Arons sønner, de salvede prester, som var innvidd til å gjøre prestetjeneste. ⁴Men Nadab og Abihu døde for Herrens åsyn, dengang de bar fremmed ild inn for Herrens åsyn i Sinai ørken, og de hadde ingen sønner; siden utførte Eleasar og Itamar prestetjenesten for Arons, sin fars øine. ⁵Og Herren talte til Moses og sa: ⁶La Levi stamme komme hit og still den frem for Aron, presten, så de kan tjene ham. ⁷Og de skal ta vare på det han og hele menigheten skulde varetatt foran sammenkomstens telt, og således utføre tjenesten ved tabernaklet. ⁸Og de skal ta vare på alt som hører til sammenkomstens telt, og på det som Israels barn skulde varetatt; og således skal de utføre tjenesten ved tabernaklet. ⁹Du skal gi levittene til Aron og hans sønner; blandt Israels barn skal de være helt overgitt til ham. ¹⁰Men Aron og hans sønner skal du sette til å ta vare på sin prestetjeneste; kommer en fremmed nær til, skal han late livet. ¹¹Og Herren talte til Moses og sa: ¹²Se, jeg har tatt levittene ut blandt Israels barn i stedet for alle førstefødte, dem som åpner morsliv blandt Israels barn, forat levittene skal høre mig til. ¹³For mig hører alt førstefødt til; den dag jeg slo alt førstefødt i Egyptens land, helliget jeg mig alt som førstefødt er i Israel, både folk og fe; de skal høre mig til, mig, Herren. ¹⁴Og Herren talte til Moses i Sinai ørken og sa: ¹⁵Du skal mønstre Levis barn efter deres familier og ætter! Alt mannkjønn, fra den som er en måned gammel, og opover, skal du mønstre. ¹⁶Så mønstret Moses dem efter Herrens ord, som det var befalt ham. ¹⁷Navnene på Levis sønner var: Gerson og Kahat og Merari. ¹⁸Og navnene på Gersons sønner efter deres ætter var: Libni og Sime’i. ¹⁹Og Kahats sønner efter sine ætter var Amram og Jishar, Hebron og Ussiel. ²⁰Og Meraris sønner efter sine ætter var Mahli og Musi. Dette var Levis ætter med sine familier. ²¹Til Gerson hørte libnittenes ætt og sime’ittenes ætt; dette var gersonittenes ætter. ²²De av dem som blev mønstret, idet der blev tatt tall på alt mannkjønn, fra den som var en måned gammel, og opover, var syv tusen og fem hundre. ²³Gersonittenes ætter hadde sin leir bak tabernaklet, mot vest. ²⁴Og høvdingen for gersonittenes familie var Eljasaf, Laels sønn. ²⁵Og det som Gersons barn hadde å ta vare på ved sammenkomstens telt, var selve tabernaklet med dekke og varetak og dekket for inngangen til sammenkomstens telt, ²⁶og omhengene til forgården og forhenget for inngangen til forgården som er rundt om tabernaklet og alteret, og dets snorer og alt arbeidet derved. ²⁷Til Kahat hørte amramittenes ætt og jisharittenes ætt og hebronittenes ætt og ussielittenes ætt; dette var kahatittenes ætter. ²⁸Da der blev tatt tall på alt mannkjønn, fra den som var en måned gammel, og opover, var de åtte tusen og seks hundre mann, som skulde ta vare på det som var å vareta ved helligdommen. ²⁹Kahats barns ætter hadde sin leir ved siden av tabernaklet mot syd. ³⁰Og høvdingen for Kahat-ættenes familie var Elisafan, Ussiels sønn. ³¹Og det de hadde å ta vare på, var arken og bordet og lysestaken og alterne og helligdommens redskaper som bruktes ved tjenesten, og forhenget^* og alt arbeidet derved. ³²Men den øverste høvding for levittene var Eleasar, sønn til Aron, presten; han var satt over dem som skulde ta vare på det som var å vareta ved helligdommen. ³³Til Merari hørte mahlittenes ætt og musittenes ætt; dette var merarittenes ætter. ³⁴De av dem som blev mønstret, idet der blev tatt tall på alt mannkjønn, fra dén som var en måned gammel, og opover, var seks tusen og to hundre. ³⁵Og høvdingen for Merariættenes familie var Suriel, Abiha’ils sønn; de hadde sin leir ved siden av tabernaklet mot nord. ³⁶Og det som Meraris barn var satt til å ta vare på, var tabernaklets planker og dets tverrstenger og dets stolper og dets fotstykker og alt som hørte til, og alt arbeidet derved ³⁷og stolpene til forgården rundt omkring og fotstykkene og pluggene og snorene som hørte til. ³⁸Men foran tabernaklet, mot øst, foran sammenkomstens telt, mot solens opgang, hadde Moses og Aron og hans sønner sin leir, og de tok vare på det som var å vareta ved helligdommen, det som Israels barn skulde varetatt; men kom en fremmed nær til, skulde han late livet. ³⁹Alle de av levittene som blev mønstret, de som Moses og Aron mønstret efter Herrens ord, ætt for ætt, alt mannkjønn, fra den som var en måned gammel, og opover, var to og tyve tusen. ⁴⁰Og Herren sa til Moses: Du skal mønstre alle førstefødte av mannkjønn blandt Israels barn, fra den som er en måned gammel, og opover, og føre deres navn inn i manntallet. ⁴¹Og så skal du la mig, Herren, få levittene i stedet for alle førstefødte blandt Israels barn, og levittenes fe i stedet for alt førstefødt blandt Israels barns fe. ⁴²Da mønstret Moses alle førstefødte blandt Israels barn, således som Herren hadde befalt ham. ⁴³Og da han tok tall på alle førstefødte av mannkjønn og skrev op deres navn, fra den som var en måned gammel, og opover, var de, så mange som blev mønstret, to og tyve tusen, to hundre og tre og sytti. ⁴⁴Og Herren talte til Moses og sa: ⁴⁵Du skal ta levittene i stedet for alle førstefødte blandt Israels barn og levittenes fe i stedet for deres fe; og levittene skal høre mig til, mig, Herren. ⁴⁶Men som løsepenger for de to hundre og tre og sytti førstefødte av Israels barn som overskrider levittenes tall, ⁴⁷skal du ta fem sekel for hver; efter helligdommens sekel skal du ta dem, sekelen regnet til tyve gera. ⁴⁸Og du skal gi Aron og hans sønner disse penger som løsepenger for de overtallige blandt dem. ⁴⁹Så tok Moses løsepengene for dem som overskred deres tall som blev utløst ved levittene; ⁵⁰av Israels barns førstefødte fikk han pengene, et tusen, tre hundre og fem og seksti sekel efter helligdommens sekel. ⁵¹Og Moses gav Aron og hans sønner løsepengene efter Herrens ord, således som Herren hadde befalt Moses.

Kapittel 4

¹Og Herren talte til Moses og Aron og sa: ²Ta op manntal over Kahats barn blandt levittene efter deres ætter og familier, ³fra trettiårsalderen og opover inntil femtiårsalderen, over alle som skal trede inn i tjenesten og utføre arbeid ved sammenkomstens telt! ⁴Det som Kahats barn skal stelle med ved sammenkomstens telt, det er de høihellige ting. ⁵Når leiren bryter op, skal Aron og hans sønner gå inn og ta ned det dekkende forheng og bre det over vidnesbyrdets ark. ⁶De skal legge et dekke av takasskinn over den og over dette igjen bre et klæde, helt igjennem av blå ull, og så sette inn bærestengene. ⁷Over skuebrøds-bordet skal de bre et klæde av blå ull, og på det skal de legge fatene og skålene og begerne og drikkoffer-kannene, og det stadige brød^* skal også ligge der. ⁸Over alt dette skal de bre et klæde av karmosinrød ull og legge et dekke av takasskinn om det og sette inn bærestengene. ⁹Så skal de ta et klæde av blå ull og med det dekke lysestaken og dens lamper og lysesaksene og brikkene og alle oljekarene som brukes til tjenesten ved den. ¹⁰Og de skal legge den og alt som hører til den, i et dekke av takasskinn og legge det på en bærebør. ¹¹Over det gullklædde alter skal de bre et klæde av blå ull og legge et dekke av takasskinn om det og sette inn bærestengene. ¹²Så skal de ta alle de redskaper som brukes til tjenesten i helligdommen, og legge dem i et klæde av blå ull og dekke dem til med et dekke av takasskinn og legge dem på en bærebør. ¹³Alteret^* skal de rense for asken og bre et klæde av purpurrød ull over det. ¹⁴og på det legge alle de redskaper som brukes til tjenesten ved alteret: fyrfatene, kjøttgaflene og ildskuffene og skålene til å sprenge blod med, alle alterets redskaper; de skal bre et dekke av takasskinn over og sette inn bærestengene. ¹⁵Når så Aron og hans sønner ved leirens opbrudd er ferdig med å dekke over helligdommen og alle helligdommens redskaper, så skal Kahats barn komme og bære; men de må ikke røre ved helligdommen, forat de ikke skal dø. Dette er det Kahats barn har å bære av det som hører til sammenkomstens telt. ¹⁶Men Eleasar, sønn til Aron, presten, skal ha opsynet med oljen til lysestaken og den velluktende røkelse og det stadige matoffer og salvingsoljen, og opsynet med hele tabernaklet og alt som i det er av hellige ting og redskaper som hører til. ¹⁷Og Herren talte til Moses og Aron og sa: ¹⁸La ikke kahatittenes ættegren bli utryddet av levittenes stamme, ¹⁹men gjør således med dem forat de skal leve og ikke dø når de kommer nær til de høihellige ting: Aron og hans sønner skal gå inn og sette enhver av dem til sin tjeneste og til det han skal bære; ²⁰men selv må de ikke gå inn og se på de hellige ting, enn ikke et øieblikk, forat de ikke skal dø. ²¹Og Herren talte til Moses og sa: ²²Ta også op manntall over Gersons barn efter deres familier og ætter! ²³Fra trettiårsalderen og opover inntil femtiårsalderen skal du mønstre dem, alle som skal trede inn i tjenesten og utføre arbeid ved sammenkomstens telt. ²⁴Dette skal være Gerson-ættenes gjerning med å tjene og bære: ²⁵De skal bære tabernaklets tepper og sammenkomstens telt med dekket og varetaket av takasskinn, som ligger ovenpå, og dekket for inngangen til sammenkomstens telt ²⁶og omhengene til forgården og forhenget for porten til forgården som er rundt om tabernaklet og alteret, og snorene som hører til, og alle redskapene som brukes til arbeidet derved; og alt som er å gjøre med disse ting, skal de utføre. ²⁷Efter Arons og hans sønners ord skal all tjeneste utføres som Gersons barn har å gjøre, både med alt det de har å bære, og med hele deres tjeneste; og I skal overgi til deres varetekt alt det de har å bære. ²⁸Dette skal være Gerson-ættenes tjeneste ved sammenkomstens telt; og Itamar, sønn til Aron, presten, skal ha opsyn med det de har å ta vare på. ²⁹Meraris barn skal du mønstre efter deres ætter og familier. ³⁰Fra trettiårsalderen og opover inntil femtiårsalderen skal du mønstre dem, alle som skal trede inn i tjenesten og utføre arbeidet ved sammenkomstens telt. ³¹Og dette er det som de har å bære, alt det de skal stelle med ved sammenkomstens telt: tabernaklets planker og dets tverrstenger og stolper og fotstykker ³²og stolpene til forgården rundt omkring med deres fotstykker og plugger og snorer, alle redskaper som hører til, og alt som brukes til arbeidet derved; og I skal ved navn overgi dem de ting som de har å bære. ³³Dette skal være Merari-ættenes tjeneste, alt det de skal stelle med ved sammenkomstens telt under opsyn av Itamar, sønn til Aron, presten. ³⁴Så mønstret Moses og Aron og menighetens høvdinger kahatittene efter deres ætter og familier, ³⁵fra trettiårsalderen og opover inntil femtiårsalderen, alle som skulde trede inn i tjenesten og utføre arbeid ved sammenkomstens telt. ³⁶Og de av dem som blev mønstret, hver efter sin ætt, var to tusen, syv hundre og femti. ³⁷Så mange var de som blev mønstret i kahatittenes ætter, alle de som tjente ved sammenkomstens telt, og som Moses og Aron mønstret efter Herrens ord ved Moses. ³⁸Og de av gersonittene som blev mønstret efter sine ætter og familier, ³⁹fra trettiårsalderen og opover inntil femtiårsalderen, alle som skulde trede inn i tjenesten og utføre arbeid ved sammenkomstens telt – ⁴⁰de av dem som blev mønstret efter sine ætter og familier – var to tusen, seks hundre og tretti. ⁴¹Så mange var de som blev mønstret i gersonittenes ætter, alle de som tjente ved sammenkomstens telt, og som Moses og Aron mønstret efter Herrens ord. ⁴²Og de som blev mønstret i merarittenes ætter, hver efter sin ætt og familie, ⁴³fra trettiårsalderen og opover inntil femtiårsalderen, alle som skulde trede inn i tjenesten og utføre arbeid ved sammenkomstens telt – ⁴⁴de av dem som blev mønstret efter sine ætter – var tre tusen og to hundre. ⁴⁵Så mange var de som Moses og Aron mønstret i merarittenes ætter efter Herrens ord ved Moses. ⁴⁶Alle de som Moses og Aron og Israels høvdinger mønstret av levittene efter deres ætter og familier, ⁴⁷fra trettiårsalderen og opover inntil femtiårsalderen, alle som skulde utføre arbeid ved sammenkomstens telt med å tjene og med å bære – ⁴⁸de som blev mønstret – var åtte tusen, fem hundre og åtti. ⁴⁹Efter Herrens ord blev de mønstret under Moses’ opsyn, og hver blev satt til å utføre den tjeneste og bære den byrde han skulde; og de som blev mønstret av Moses, var de som Herren hadde befalt ham å mønstre.

Kapittel 5

¹Og Herren talte til Moses og sa: ²Byd Israels barn at de skal sende ut av leiren alle spedalske og alle som har flod, og alle som er blitt urene ved lik! ³Både mann og kvinne skal I sende bort; utenfor leiren skal I sende dem, forat de ikke skal gjøre deres leir uren, der hvor jeg bor midt iblandt dem. ⁴Og Israels barn gjorde så og sendte dem utenfor leiren; som Herren hadde sagt til Moses, således gjorde Israels barn. ⁵Og Herren talte til Moses og sa: ⁶Si til Israels barn: Når en mann eller kvinne gjør nogen av de synder som mennesker gjør, og bærer sig troløst at mot Herren, så de fører skyld over sig, ⁷da skal de bekjenne den synd som de har gjort, og godtgjøre det de med urette har tatt, med dets fulle verd og enda legge til femtedelen; de skal gi det til den som de har syndet mot. ⁸Men dersom mannen ikke har efterlatt sig nogen nær slektning som de kan gi vederlaget til, da skal vederlaget høre Herren til og tilfalle presten foruten sonings-væren, som skal ofres til soning for dem. ⁹Og alle gaver, alt det som Israels barn helliger og kommer til presten med, skal høre ham til; ¹⁰hver manns hellige gaver skal høre presten til; det nogen gir ham, skal høre ham til. ¹¹Og Herren talte til Moses og sa: ¹²Tal til Israels barn og si til dem: Når en manns hustru forsynder sig og er ham utro, ¹³og en annen mann har samleie med henne, men hennes mann ikke vet om det, fordi hun har latt sig vanære i lønndom, og der ikke er noget vidne mot henne, og hun ikke er grepet på fersk gjerning, ¹⁴og det så kommer en skinnsykens ånd over ham, så han blir skinnsyk på sin hustru, og hun virkelig har latt sig vanære, eller det kommer en skinnsykens ånd over ham, så han blir skinnsyk på sin hustru, uaktet hun ikke har latt sig vanære, ¹⁵da skal mannen ta sin hustru med sig til presten og som offer for henne ha med tiendedelen av en efa byggmel; men han skal ikke helle olje på det, heller ikke legge virak på det; for det er et skinnsyke-matoffer, et ihukommelses-matoffer, som skal minne om en brøde. ¹⁶Så skal presten føre henne frem og stille henne for Herrens åsyn. ¹⁷Og presten skal ta hellig vann i et lerkar og ta noget av støvet som er på tabernaklets gulv, og kaste i vannet. ¹⁸Og når presten har stilt kvinnen frem for Herrens åsyn, skal han løse hennes hår og legge ihukommelses-matofferet i hennes hender – et skinnsyke-matoffer er det – og i sin hånd skal presten ha bitterhetens vann, som volder forbannelse. ¹⁹Så skal presten ta kvinnen i ed og si til henne: Så sant ingen har ligget hos dig, og så sant du ikke har vært utro mot din mann og latt dig vanære, så skal du intet mén ha av dette bitterhetens vann som volder forbannelse. ²⁰Men er det så at du har vært utro mot din mann og latt dig vanære, og at nogen annen enn din mann har hatt samleie med dig ²¹– nu skal presten lese op forbannelses-eden for kvinnen og si til henne: – så gjøre Herren dig til en forbannelse og til en ed blandt ditt folk; han la dine hofter svinne inn og din buk hovne op; ²²og dette vann som volder forbannelse, skal trenge inn i dine innvoller, så din buk hovner op og dine hofter svinner inn. Og kvinnen skal si: Amen! Amen! ²³Derefter skal presten skrive op disse forbannelser på et blad og vaske dem ut i bitterhetens vann, ²⁴og han skal la kvinnen drikke bitterhetens vann, som volder forbannelse, og vannet som volder forbannelse, skal trenge inn i henne og volde bitter ve. ²⁵Så skal presten ta skinnsyke-matofferet av kvinnens hånd og svinge det for Herrens åsyn og bære det frem til alteret. ²⁶Og presten skal ta en håndfull av matofferet som ihukommelses-offer og brenne det på alteret; Og så skal han la kvinnen drikke vannet. ²⁷Og når han har latt henne drikke vannet, da skal det skje at dersom hun har latt sig vanære og har vært utro mot sin mann, så skal vannet som volder forbannelse, trenge inn i henne og volde bitter ve; hennes buk skal hovne op og hennes hofter svinne inn; og den kvinne skal bli til en forbannelse blandt sitt folk. ²⁸Men har kvinnen ikke latt sig vanære, og er hun ren, da skal hun intet mén ha av det, og hun skal få barn. ²⁹Dette er skinnsyke-loven: Når en kvinne er utro mot sin mann og lar sig vanære, ³⁰eller når en skinnsykens ånd kommer over en mann, så han blir skinnsyk på sin hustru, så skal han stille kvinnen frem for Herrens åsyn, og presten skal gjøre med henne alt det som er sagt i denne lov. ³¹Og mannen skal være fri for skyld, men kvinnen skal lide for sin misgjerning.

Kapittel 6

¹Og Herren talte til Moses og sa: ²Tal til Israels barn og si til dem: Når en mann eller kvinne gjør et hellig løfte om å ville være nasireer og vie sig til Herren, ³så skal han holde sig fra vin og sterk drikk; eddik av vin eller annen sterk eddik skal han ikke drikke og heller ikke nogen saft som er tillaget av druer; hverken friske eller tørre druer skal han ete. ⁴Så lenge hans innvielse varer, skal han ikke ete noget av det som tillages av vintreet, like fra kjerne til skall. ⁵Så lenge hans innvielses-løfte gjelder, skal der ikke gå rakekniv over hans hode; inntil hans innvielses-tid er til ende, skal han være hellig, han skal la sitt hodehår vokse fritt. ⁶Så lenge han er innvidd til Herren, skal han ikke komme nær noget lik. ⁷Ikke engang om hans far eller mor eller bror eller søster dør, må han føre urenhet over sig for deres skyld; for han bærer på sitt hode tegnet på innvielsen til sin Gud. ⁸Hele sin innvielses-tid er han hellig for Herren. ⁹Men dør der nogen hos ham uventet og brått og fører urenhet over hans innvidde hode, da skal han rake sitt hode den dag han blir ren; den syvende dag skal han rake det. ¹⁰Og på den åttende dag skal han komme til presten med to turtelduer eller to dueunger, til inngangen til sammenkomstens telt. ¹¹Og presten skal ofre den ene til syndoffer og den andre til brennoffer og gjøre soning for ham og rense ham for den synd han har ført over sig ved å komme nær liket. Så skal han samme dag hellige sitt hode, ¹²og på ny vie sig til Herren for like sa lang tid som han først hadde lovt, og føre frem et årsgammelt lam til skyldoffer; den første tid gjelder ikke mere, fordi hans innvielse blev utskjemt. ¹³Dette er loven for nasireeren: Den dag hans innvielses-tid er til ende, skal han føres frem til inngangen til sammenkomstens telt, ¹⁴og han skal bære frem for Herren sitt offer, et årsgammelt værlam uten lyte til brennoffer og et årsgammelt hunlam uten lyte til syndoffer og en vær uten lyte til takkoffer ¹⁵og en kurv med usyrede kaker av fint mel, kaker med olje i, og usyrede brødleiver smurt med olje, og matofferet og drikkofferne som hører til. ¹⁶Og presten skal bære det frem for Herrens åsyn og ofre hans syndoffer og hans brennoffer. ¹⁷Og væren skal han ofre som takkoffer til Herren sammen med kurven med de usyrede kaker, og så skal presten ofre hans matoffer og hans drikkoffer. ¹⁸Derefter skal nasireeren rake sitt innvidde hode ved inngangen til sammenkomstens telt, og han skal ta sitt innvidde hodehår og legge det på ilden som er under takkofferet. ¹⁹Og presten skal ta en bog av væren, efterat den er kokt, og en usyret kake av kurven og en usyret brødleiv og legge dem i hendene på nasireeren, efterat han har raket av sitt innvielsestegn. ²⁰Så skal presten svinge dem for Herrens åsyn; det er helliget presten foruten svinge-brystet og løfte-låret. Siden kan nasireeren drikke vin. ²¹Dette er loven for den som gjør et nasireer-løfte, dette er det han skal ofre til Herren på grunn av sin innvielse, foruten det han ellers har råd til; han skal holde sig efter det løfte han har gjort, foruten det loven om hans innvielse krever. ²²Og Herren talte til Moses og sa: ²³Tal til Aron og hans sønner og si: Således skal I si når I velsigner Israels barn: ²⁴Herren velsigne dig og bevare dig! ²⁵Herren la sitt åsyn lyse over dig og være dig nådig! ²⁶Herren løfte sitt åsyn på dig og gi dig fred! ²⁷Således skal de legge mitt navn på Israels barn, og jeg vil velsigne dem.

Kapittel 7

¹Da nu Moses var ferdig med å reise tabernaklet og hadde salvet det og helliget det med alt som hørte til det, og likeledes salvet og helliget alteret med alt som hørte til det, ²da kom Israels høvdinger, overhodene for sine familier, stammefyrstene, de som stod over alle som var blitt mønstret, og bar frem gaver. ³De bar sin gave frem for Herrens åsyn, seks vogner med dekke over og tolv okser, en vogn for to høvdinger og en okse for hver; og de førte dem frem foran tabernaklet. ⁴Og Herren sa til Moses: ⁵Ta imot dette av dem, forat det kan brukes til tjenesten ved sammenkomstens telt, og du skal gi det til levittene, efter som enhver av dem trenger det til sin tjeneste. ⁶Da tok Moses vognene og oksene og gav dem til levittene. ⁷To av vognene og fire av oksene gav han til Gersons barn, efter deres særlige tjeneste. ⁸Og fire av vognene og åtte av oksene gav han til Meraris barn, efter deres særlige tjeneste under opsyn av Itamar, sønn til Aron, presten. ⁹Men til Kahats barn gav han ikke noget, fordi de skulde ta vare på de hellige ting og bære dem på sine skuldrer. ¹⁰Den dag alteret blev salvet, kom høvdingene med gaver til dets innvielse, og de bar sin gave frem foran alteret. ¹¹Da sa Herren til Moses: La høvdingene komme med sin gave til alterets innvielse hver sin dag! ¹²Og den som bar frem sin gave den første dag, var Nahson, Amminadabs sønn, høvdingen for Juda stamme. ¹³Hans gave var et sølvfat som veide hundre og tretti sekel, en sølvskål på sytti sekel efter helligdommens vekt, begge fulle av fint mel blandet med olje, til matoffer, ¹⁴en skål av gull på ti sekel, full av røkelse, ¹⁵en ung okse, en vær og et årsgammelt lam til brennoffer, ¹⁶en gjetebukk til syndoffer ¹⁷og til takkoffer to okser, fem værer, fem bukker og fem årsgamle lam. Dette var Nahsons, Amminadabs sønns gave. ¹⁸Den annen dag kom Netanel, Suars sønn, Issakars høvding, med sin gave. ¹⁹Han bar frem som sin gave et sølvfat som veide hundre og tretti sekel, en sølvskål på sytti sekel efter helligdommens vekt, begge fulle av fint mel blandet med olje, til matoffer, ²⁰en skål av gull på ti sekel, full av røkelse, ²¹en ung okse, en vær og et årsgammelt lam til brennoffer, ²²en gjetebukk til syndoffer ²³og til takkoffer to okser, fem værer, fem bukker og fem årsgamle lam. Dette var Netanels, Suars sønns gave. ²⁴Den tredje dag kom høvdingen for Sebulons barn, Eliab, Helons sønn. ²⁵Hans gave var et sølvfat som veide hundre og tretti sekel, en sølvskål på sytti sekel efter helligdommens vekt, begge fulle av fint mel blandet med olje, til matoffer, ²⁶en skål av gull på ti sekel, full av røkelse, ²⁷en ung okse, en vær og et årsgammelt lam til brennoffer, ²⁸en gjetebukk til syndoffer ²⁹og til takkoffer to okser, fem værer, fem bukker og fem årsgamle lam. Dette var Eliabs, Helons sønns gave. ³⁰Den fjerde dag kom høvdingen for Rubens barn, Elisur, Sede’urs sønn. ³¹Hans gave var et sølvfat som veide hundre og tretti sekel, en sølvskål på sytti sekel efter helligdommens vekt, begge fulle av fint mel blandet med olje, til matoffer, ³²en skål av gull på ti sekel, full av røkelse, ³³en ung okse, en vær og et årsgammelt lam til brennoffer, ³⁴en gjetebukk til syndoffer ³⁵og til takkoffer to okser, fem værer, fem bukker og fem årsgamle lam. Dette var Elisurs, Sede’urs sønns gave. ³⁶Den femte dag kom høvdingen for Simeons barn, Selumiel, Surisaddais sønn. ³⁷Hans gave var et sølvfat som veide hundre og tretti sekel, en sølvskål på sytti sekel efter helligdommens vekt, begge fulle av fint mel blandet med olje, til matoffer, ³⁸en skål av gull på ti sekel, full av røkelse, ³⁹en ung okse, en vær og et årsgammelt lam til brennoffer, ⁴⁰en gjetebukk til syndoffer ⁴¹og til takkoffer to okser, fem værer, fem bukker og fem årsgamle lam. Dette var Selumiels, Surisaddais sønns gave. ⁴²Den sjette dag kom høvdingen for Gads barn, Eljasaf, De’uels sønn. ⁴³Hans gave var et sølvfat som veide hundre og tretti sekel, en sølvskål på sytti sekel efter helligdommens vekt, begge fulle av fint mel blandet med olje, til matoffer, ⁴⁴en skål av gull på ti sekel, full av røkelse, ⁴⁵en ung okse, en vær og et årsgammelt lam til brennoffer, ⁴⁶en gjetebukk til syndoffer ⁴⁷og til takkoffer to okser, fem værer, fem bukker og fem årsgamle lam. Dette var Eljasafs, De’uels sønns gave. ⁴⁸Den syvende dag kom høvdingen for Efra’ims barn, Elisama, Ammihuds sønn. ⁴⁹Hans gave var et sølvfat som veide hundre og tretti sekel, en sølvskål på sytti sekel efter helligdommens vekt, begge fulle av fint mel blandet med olje, til matoffer, ⁵⁰en skål av gull på ti sekel, full av røkelse, ⁵¹en ung okse, en vær og et årsgammelt lam til brennoffer, ⁵²en gjetebukk til syndoffer ⁵³og til takkoffer to okser, fem værer, fem bukker og fem årsgamle lam. Dette var Elisamas, Ammihuds sønns gave. ⁵⁴Den åttende dag kom høvdingen for Manasses barn, Gamliel, Pedasurs sønn. ⁵⁵Hans gave var et sølvfat som veide hundre og tretti sekel, en sølvskål på sytti sekel efter helligdommens vekt, begge fulle av fint mel blandet med olje, til matoffer, ⁵⁶en skål av gull på ti sekel, full av røkelse, ⁵⁷en ung okse, en vær og et årsgammelt lam til brennoffer, ⁵⁸en gjetebukk til syndoffer ⁵⁹og til takkoffer to okser, fem værer, fem bukker og fem årsgamle lam. Dette var Gamliels, Pedasurs sønns gave. ⁶⁰Den niende dag kom høvdingen for Benjamins barn, Abidan, Gideonis sønn. ⁶¹Hans gave var et sølvfat som veide hundre og tretti sekel, en sølvskål på sytti sekel efter helligdommens vekt, begge fulle av fint mel blandet med olje, til matoffer, ⁶²en skål av gull på ti sekel, full av røkelse, ⁶³en ung okse, en vær og et årsgammelt lam til brennoffer, ⁶⁴en gjetebukk til syndoffer ⁶⁵og til takkoffer to okser, fem værer, fem bukker og fem årsgamle lam. Dette var Abidans, Gideonis sønns gave. ⁶⁶Den tiende dag kom høvdingen for Dans barn, Akieser, Ammisaddais sønn. ⁶⁷Hans gave var et sølvfat som veide hundre og tretti sekel, en sølvskål på sytti sekel efter helligdommens vekt, begge fulle av fint mel blandet med olje, til matoffer, ⁶⁸en skål av gull på ti sekel, full av røkelse, ⁶⁹en ung okse, en vær og et årsgammelt lam til brennoffer, ⁷⁰en gjetebukk til syndoffer ⁷¹og til takkoffer to okser, fem værer, fem bukker og fem årsgamle lam. Dette var Akiesers, Ammisaddais sønns gave. ⁷²Den ellevte dag kom høvdingen for Asers barn, Pagiel, Okrans sønn. ⁷³Hans gave var et sølvfat som veide hundre og tretti sekel, en sølvskål på sytti sekel efter helligdommens vekt, begge fulle av fint mel blandet med olje, til matoffer, ⁷⁴en skål av gull på ti sekel, full av røkelse, ⁷⁵en ung okse, en vær og et årsgammelt lam til brennoffer, ⁷⁶en gjetebukk til syndoffer ⁷⁷og til takkoffer to okser, fem værer, fem bukker og fem årsgamle lam. Dette var Pagiels, Okrans sønns gave. ⁷⁸Den tolvte dag kom høvdingen for Naftalis barn, Akira, Enans sønn. ⁷⁹Hans gave var et sølvfat som veide hundre og tretti sekel, en sølvskål på sytti sekel efter helligdommens vekt, begge fulle av fint mel blandet med olje, til matoffer, ⁸⁰en skål av gull på ti sekel, full av røkelse, ⁸¹en ung okse, en vær og et årsgammelt lam til brennoffer, ⁸²en gjetebukk til syndoffer ⁸³og til takkoffer to okser, fem værer, fem bukker og fem årsgamle lam. Dette var Akiras, Enans sønns gave. ⁸⁴Dette var gavene fra Israels høvdinger til alterets innvielse på den tid det blev salvet: tolv sølvfat, tolv sølvskåler, tolv gullskåler, ⁸⁵hvert sølvfat på hundre og tretti sekel og hver skål på sytti sekel; alt sølvet i karene gikk op til to tusen og fire hundre sekel efter helligdommens vekt – ⁸⁶tolv gullskåler fulle av røkelse, hver skål på ti sekel efter helligdommens vekt; alt gullet i skålene gikk op til hundre og tyve sekel. ⁸⁷Storfeet til brennofferet var i alt tolv okser; dertil kom tolv værer, tolv årsgamle lam med tilhørende matoffer og tolv gjetebukker til syndoffer. ⁸⁸Og storfeet til takkofferet var i alt fire og tyve okser; dertil kom seksti værer, seksti bukker og seksti årsgamle lam. Dette var gavene til alterets innvielse, efterat det var salvet. ⁸⁹Og når Moses gikk inn i sammenkomstens telt for å tale med ham^*, da hørte han røsten tale til sig fra nådestolen ovenover vidnesbyrdets ark mellem de to kjeruber; således talte han^* til ham.

Kapittel 8

¹Og Herren talte til Moses og sa: ²Tal til Aron og si til ham: Når du setter lampene op, skal alle syv lamper kaste sitt lys rett frem for lysestaken. ³Og Aron gjorde således; han satte lampene op så de kastet sitt lys rett frem for lysestaken, således som Herren hadde befalt Moses. ⁴Lysestaken var gjort av gull i drevet arbeid; både foten og blomstene var drevet arbeid; efter det billede Herren hadde vist Moses, hadde han gjort lysestaken. ⁵Og Herren talte til Moses og sa: ⁶Du skal ta levittene ut blandt Israels barn og rense dem! ⁷Og således skal du gjøre med dem for å rense dem: Du skal sprenge renselses-vann på dem, og de skal la rakekniv gå over hele sitt legeme og tvette sine klær og således rense sig. ⁸Så skal de ta en ung okse og matofferet som hører til, fint mel blandet med olje; og en annen ung okse skal du ta til syndoffer. ⁹Og du skal la levittene komme frem foran sammenkomstens telt, og du skal samle hele Israels barns menighet. ¹⁰Så skal du la levittene trede frem for Herrens åsyn, og Israels barn skal legge sine hender på levittene. ¹¹Og Aron skal innvie levittene for Herrens åsyn som et svinge-offer fra Israels barn, og deres arbeid skal være å utføre Herrens tjeneste. ¹²Så skal levittene legge sine hender på oksenes hoder, og du skal ofre den ene til syndoffer og den andre til brennoffer for Herren for å gjøre soning for levittene. ¹³Og du skal stille levittene frem for Aron og hans sønner, og du skal innvie dem som et svinge-offer for Herren. ¹⁴Således skal du skille levittene ut blandt Israels barn, og levittene skal høre mig til. ¹⁵Og derefter skal levittene komme og tjene ved sammenkomstens telt, når du har renset dem og innvidd dem. ¹⁶For de er helt overgitt til mig som en gave fra Israels barn; istedenfor alt som åpner morsliv, alle førstefødte blandt Israels barn, har jeg tatt dem ut for mig. ¹⁷For mig hører alt førstefødt til blandt Israels barn, både folk og fe; den dag jeg slo alt førstefødt i Egyptens land, helliget jeg dem for mig. ¹⁸Men nu har jeg tatt levittene i stedet for alle førstefødte blandt Israels barn. ¹⁹Jeg tok levittene ut blandt Israels barn og overgav dem helt til Aron og hans sønner, forat de skulde gjøre tjeneste ved sammenkomstens telt for Israels barn og gjøre soning for dem, så Israels barn ikke skal føre ulykke over sig ved å komme nær til helligdommen. ²⁰Og Moses og Aron og hele Israels barns menighet gjorde således med levittene; aldeles som Herren hadde befalt Moses om levittene, således gjorde Israels barn med dem. ²¹Og levittene renset sig og tvettet sine klær, og Aron innvidde dem for Herrens åsyn og gjorde soning for dem, så de blev rene. ²²Så kom levittene og utførte sin tjeneste ved sammenkomstens telt under tilsyn av Aron og hans sønner; som Herren hadde befalt Moses om levittene, således gjorde de med dem. ²³Og Herren talte til Moses og sa: ²⁴Dette er loven som gjelder for levittene: Fra han er fem og tyve år gammel, skal han komme og gjøre tjeneste med å arbeide ved sammenkomstens telt. ²⁵Men fra han er femti år gammel, skal han trede tilbake fra arbeidstjenesten og ikke arbeide mere. ²⁶Dog skal han gå sine brødre til hånde i sammenkomstens telt og ta vare på det som er å vareta; men nogen arbeidstjeneste skal han ikke utføre. Således skal du lage det for levittene med det de har å vareta.

Kapittel 9

¹Og Herren talte til Moses i Sinai ørken i det annet år efterat de var gått ut av Egyptens land, i den første måned, og sa: ²Israels barn skal holde påske på den fastsatte tid. ³Den fjortende dag i denne måned, mellem de to aftenstunder, skal I holde påske på den fastsatte tid. Efter alle lover og forskrifter som gjelder om den, skal I holde den. ⁴Da talte Moses til Israels barn og sa at de skulde holde påske. ⁵Og de holdt påske i den første måned, på den fjortende dag i måneden, mellem de to aftenstunder, i Sinai ørken; aldeles som Herren hadde befalt Moses, således gjorde Israels barn. ⁶Men det var nogen menn som var blitt urene av et lik, så de ikke kunde holde påske den dag; disse menn trådte samme dag frem for Moses og Aron ⁷og sa til ham: Vi er blitt urene av et lik; hvorfor skal det være oss nektet å bære frem Herrens offer på den fastsatte tid sammen med de andre Israels barn? ⁸Da sa Moses til dem: Vent, så jeg kan få høre hvad Herren befaler om eder. ⁹Og Herren talte til Moses og sa: ¹⁰Tal til Israels barn og si: Om nogen blandt eder eller blandt eders efterkommere er blitt uren av et lik eller er på langreise, skal han allikevel holde påske for Herren; ¹¹i den annen måned på den fjortende dag, mellem de to aftenstunder, skal de holde den; med usyret brød og bitre urter skal de ete påskelammet. ¹²De skal ikke levne noget av det til om morgenen og ikke bryte noget ben på det; de skal i ett og alt holde påsken efter loven som gjelder om den. ¹³Men den som er ren og ikke er på reise og enda lar være å holde påske, han skal utryddes av sitt folk, fordi han ikke bar frem Herrens offer på den fastsatte tid; den mann skal lide for sin synd. ¹⁴Og når en fremmed opholder sig hos eder og vil holde påske for Herren, så skal han holde den efter loven om påsken og efter forskriftene om den; der skal gjelde én lov for eder, både for den fremmede og for den innfødte i landet. ¹⁵Den dag tabernaklet blev reist, dekket skyen tabernaklet, vidnesbyrdets telt; og om aftenen var der som et ildskjær over tabernaklet like til om morgenen. ¹⁶Således var det alltid: Skyen dekket det^*, og om natten var der som et ildskjær. ¹⁷Og hver gang skyen løftet sig fra teltet, brøt Israels barn straks op; og på det sted hvor skyen lot sig ned, der leiret Israels barn sig. ¹⁸Efter Herrens befaling brøt Israels barn op, og efter Herrens befaling leiret de sig; alle de dager skyen hvilte over tabernaklet, lå de i leir. ¹⁹Når skyen blev over tabernaklet i mange dager, da rettet Israels barn sig efter det som Herren hadde sagt, og brøt ikke op. ²⁰Stundom hendte det at skyen var bare nogen få dager over tabernaklet; efter Herrens befaling lå de da i leir, og efter Herrens befaling brøt de op. ²¹Men stundom hendte det at skyen var der bare fra aften til morgen; når da skyen løftet sig om morgenen, brøt de op. Eller den var der en dag og en natt; når da skyen løftet sig, brøt de op. ²²Eller den var der et par dager eller en måned eller enda lenger; når skyen drygde så lenge og blev liggende over tabernaklet, da lå Israels barn i leir og brøt ikke op, men når den løftet sig, brøt de op. ²³Efter Herrens befaling leiret de sig, og efter Herrens befaling brøt de op; de rettet sig efter det som Herren hadde sagt – efter det som Herren hadde befalt ved Moses.

Kapittel 10

¹Og Herren talte til Moses og sa: ²Gjør dig to trompeter av sølv; i drevet arbeid skal du gjøre dem. Og du skal bruke dem når menigheten skal kalles sammen, og når leirene skal bryte op. ³Når der støtes i dem begge, da skal hele menigheten samle sig hos dig ved inngangen til sammenkomstens telt. ⁴Støtes der bare i den ene, da skal høvdingene, overhodene for Israels tusener, samle sig hos dig. ⁵Men når I blåser alarm, da skal de leire som ligger mot øst, bryte op. ⁶Og når I blåser alarm annen gang, da skal de leire som ligger mot syd, bryte op. Alarm skal der blåses når de skal bryte op. ⁷Men når menigheten skal kalles sammen, skal I støte i dem og ikke blåse alarm. ⁸Arons sønner, prestene, er det som skal blåse i trompetene. Dette skal være en evig lov for eder, fra slekt til slekt. ⁹Og når I drar i krig i eders land mot fiender som overfaller eder, da skal I blåse alarm med trompetene; og Herren eders Gud skal komme eder i hu, så I skal bli frelst fra eders fiender. ¹⁰Og på eders gledesdager og eders høitider og eders nymånedager skal I støte i trompetene når I ofrer eders brennoffer og eders takkoffer, og de skal minne om eder for eders Guds åsyn; jeg er Herren eders Gud. ¹¹Og det skjedde i det annet år i den annen måned, på den tyvende dag i måneden, da løftet skyen sig fra vidnesbyrdets tabernakel, ¹²og Israels barn brøt op og drog i dagsreiser fra Sinai ørken, og skyen lot sig ned i ørkenen Paran. ¹³Dette var første gang de brøt op, og det var efter Herrens ord ved Moses. ¹⁴Først brøt Judas barns leir op med sitt banner, hær efter hær, og høvdingen for deres hær var Nahson, Amminadabs sønn. ¹⁵Og høvding for Issakars stammes hær var Netanel, Suars sønn. ¹⁶Og høvding for Sebulons stammes hær var Eliab, Helons sønn. ¹⁷Så blev tabernaklet tatt ned, og Gersons barn og Meraris barn, de som bar tabernaklet, brøt op. ¹⁸Så brøt Rubens leir op med sitt banner, hær efter hær, og høvdingen for deres hær var Elisur, Sede’urs sønn. ¹⁹Og høvding for Simeons stammes hær var Selumiel, Surisaddais sønn. ²⁰Og høvding for Gads stammes hær var Eljasaf, De’uels sønn. ²¹Så brøt kahatittene op, de som bar de høihellige ting; og før de kom frem, hadde de andre^* reist tabernaklet. ²²Så brøt Efra’ims leir op med sitt banner, hær efter hær, og høvdingen for deres hær var Elisama, Ammihuds sønn. ²³Og høvding for Manasse stammes hær var Gamliel, Pedasurs sønn. ²⁴Og høvding for Benjamins stammes hær var Abidan, Gideonis sønn. ²⁵Så brøt Dans leir op med sitt banner, hær efter hær – de var hele togets baktropp, og høvdingen for deres hær var Akieser, Ammisaddais sønn. ²⁶Og høvding for Asers stammes hær var Pagiel, Okrans sønn. ²⁷Og høvding for Naftali stammes hær var Akira, Enans sønn. ²⁸Således var Israels barn fylket når de brøt op, hær for hær. Så brøt de op, ²⁹og Moses sa til midianitten Hobab, Re’uels sønn, Moses’ svoger: Vi bryter nu op til det sted hvorom Herren har sagt: Jeg vil gi eder det. Kom med oss! Så vil vi gjøre vel imot dig; for Herren har lovt Israel alt hvad godt er. ³⁰Men han svarte: Jeg vil ikke gå med, jeg vil dra hjem til mitt land og min slekt. ³¹Da sa Moses: Å nei, forlat oss ikke! Du vet jo best hvor vi kan leire oss i ørkenen, og du skal være vårt øie; ³²går du med oss, da vil vi la dig få godt av det gode som Herren gjør mot oss. ³³Så drog de da fra Herrens berg tre dagsreiser frem; og Herrens pakts ark drog foran dem de tre dagsreiser for å søke et hvilested for dem. ³⁴Herrens sky var over dem om dagen når de brøt op fra leiren. ³⁵Og når arken brøt op, sa Moses: Reis dig, Herre, så dine fiender spredes, og de som hater dig, flyr for ditt åsyn! ³⁶Og når den hvilte, sa han: Kom tilbake, Herre, til Israels titusen tusener!

Kapittel 11

¹Men folket knurret, og dette mishaget Herren; for da Herren hørte det, blev hans vrede optendt, og ild fra Herren slo ned mellem dem og fortærte nogen ytterst i leiren. ²Da ropte folket til Moses, og Moses bad til Herren, og ilden blev slukket. ³Og han kalte dette sted Tabera^*, fordi Herrens ild hadde slått ned mellem dem. ⁴Men den sammenløpne hop som fulgte med dem, blev grepet av lystenhet; også Israels barn begynte da atter å jamre sig og sa: Å, om vi hadde kjøtt å ete! ⁵Vi minnes fisken som vi åt i Egypten for intet, gresskarene og melonene og purren og rødløken og hvitløken. ⁶Men nu vansmekter vår sjel, for her er ingenting; Vi ser ikke annet for våre øine enn mannaen. ⁷Mannaen lignet korianderfrø, og av utseende var den som bdellium. ⁸Folket løp hit og dit og sanket og malte den på håndkvern eller støtte den i morter og kokte den i gryter eller bakte kaker av den, og den smakte som oljekake. ⁹Når duggen falt ned over leiren om natten, da falt mannaen ned sammen med den. ¹⁰Og Moses hørte folket gråte rundt om i alle familier, enhver i døren til sitt telt, og Herrens vrede optendtes storlig; og Moses blev ille til mote derover. ¹¹Da sa Moses til Herren: Hvorfor har du gjort så ille mot din tjener, og hvorfor har jeg ikke funnet nåde for dine øine, siden du har lagt byrden av hele dette folk på mig? ¹²Har jeg undfanget hele dette folk, har jeg født det, siden du sier jeg skal bære det i min favn, likesom ammen bærer det diende barn, og føre det til det land du har tilsvoret dets fedre? ¹³Hvor skal jeg ta kjøtt fra til hele dette folk? For de kommer gråtende til mig og sier: Gi oss kjøtt å ete! ¹⁴Jeg makter ikke å bære hele dette folk alene; det er mig for tungt. ¹⁵Vil du gjøre således mot mig, så drep mig heller med én gang, dersom jeg har funnet nåde for dine øine, og la mig slippe å se min ulykke! ¹⁶Da sa Herren til Moses: Kall mig sammen sytti menn av Israels eldste, de som du vet er folkets eldste og dets tilsynsmenn, og du skal ta dem med dig til sammenkomstens telt, og la dem stille sig op der sammen med dig. ¹⁷Så vil jeg komme ned og tale med dig der, og jeg vil ta av den ånd som er over dig, og legge på dem, så de kan bære byrden av folket sammen med dig, og du ikke skal bære den alene. ¹⁸Og til folket skal du si: Hellige eder til imorgen, så skal I få kjøtt å ete, siden I har grått for Herren og sagt: Å, om vi hadde kjøtt å ete, for i Egypten hadde vi det godt. Nu vil Herren gi eder kjøtt, så I kan ete. ¹⁹Ikke bare én dag skal I ete av det, og ikke to dager og ikke fem dager og ikke tyve dager, ²⁰men en hel måned, til I ikke lenger tåler lukten av det, og det byr eder imot, fordi I foraktet Herren, som er midt iblandt eder, og gråt for hans åsyn og sa: Hvorfor drog vi da ut av Egypten? ²¹Og Moses sa: Seks hundre tusen mann til fots teller det folk som jeg følges med, og du sier: Jeg vil gi dem kjøtt, så de kan ete en hel måned! ²²Skal der da slaktes så meget småfe og storfe til dem at det blir nok for dem? Eller skal alle fiskene i havet sankes sammen til dem, så det blir nok for dem? ²³Da sa Herren til Moses: Er Herrens arm for kort? Nu skal du få se om det vil gå dig som jeg har sagt, eller ikke. ²⁴Så gikk Moses ut og kunngjorde Herrens ord for folket, og han samlet sytti menn av folkets eldste og lot dem stille sig rundt om teltet. ²⁵Da kom Herren ned i skyen og talte til ham, og han tok av den ånd som var over ham, og la på de sytti eldste, og det skjedde da ånden hvilte over dem, da talte de profetiske ord, men siden gjorde de det ikke mere. ²⁶Men det var to menn blitt tilbake i leiren, den ene hette Eldad, og den andre Medad, og ånden hvilte over dem, for de var blandt de opskrevne, men de var ikke gått ut til teltet; og de talte profetisk i leiren. ²⁷Da løp en gutt ut og meldte det til Moses og sa: Eldad og Medad taler profetisk i leiren. ²⁸Og Josva, Nuns sønn, som hadde tjent Moses fra sin ungdom av, tok til orde og sa: Min herre Moses, forbyd dem det! ²⁹Men Moses sa til ham: Er du nidkjær for min skyld? Gid alt Herrens folk var profeter, gid Herren vilde legge sin Ånd på dem! ³⁰Så gikk Moses tilbake til leiren, både han og de eldste av Israel. ³¹Da brøt det løs en storm fra Herren, og den førte vaktler inn fra havet og strødde dem over leiren, omkring en dagsreise på den ene kant og omkring en dagsreise på den andre kant rundt om leiren og omkring to alen over jordens overflate. ³²Da stod folket op og gikk hele den dag og hele natten og hele den næste dag og sanket vaktlene; den som hadde samlet minst, hadde sanket ti homer. Og de bredte dem ut rundt om leiren. ³³Men mens kjøttet ennu var mellem deres tenner, før det var helt fortært, optendtes Herrens vrede mot folket, og Herren lot det bli et meget stort mannefall blandt folket. ³⁴Og de kalte dette sted Kibrot Hatta’ava^*, fordi de der begravde dem som hadde vært så lystne. ³⁵Fra Kibrot-Hatta’ava brøt folket op til Haserot, og de blev i Haserot.

Kapittel 12

¹Engang talte Mirjam og Aron ille om Moses for den etiopiske kvinnes skyld som han hadde tatt til hustru; for han hadde ektet en etiopisk kvinne. ²Og de sa: Er det bare Moses Herren har talt med, har han ikke talt med oss og? Og Herren hørte det. ³Men Moses var en meget saktmodig mann, mere enn alle mennesker på jorden. ⁴Og med ett sa Herren til Moses og til Aron og til Mirjam: Gå ut, alle tre, til sammenkomstens telt! Og de gikk ut alle tre. ⁵Da kom Herren ned i en skystøtte og stod i inngangen til teltet, og han kalte på Aron og Mirjam, og de gikk ut begge to. ⁶Og han sa: Hør nu hvad jeg har å si eder: Er det en profet som I, så gir jeg, Herren, mig til kjenne for ham i syner og taler med ham i drømmer. ⁷Men så er det ikke med min tjener Moses; han er tro i hele mitt hus. ⁸Munn til munn taler jeg med ham, klart og ikke i gåter, og han skuer Herrens skikkelse. Hvorledes kunde I da våge å tale ille om Moses, min tjener? ⁹Og Herrens vrede optendtes mot dem, og han gikk bort. ¹⁰Og da skyen vek bort fra teltet, se, da var Mirjam spedalsk, hvit som sne; og da Aron vendte sig mot Mirjam, så han at hun var spedalsk. ¹¹Da sa Aron til Moses: Hør mig, herre! La oss ikke lide for en synd vi har gjort i vår dårskap! ¹²La henne ikke være som et dødt foster, hvis kjøtt er halvt fortært når det kommer ut av morsliv! ¹³Da ropte Moses til Herren og sa: Akk Gud, helbred henne! ¹⁴Og Herren sa til Moses: Om hennes far hadde spyttet henne i ansiktet, skulde hun da ikke sitte med skammen i syv dager? La henne holdes innestengt utenfor leiren i syv dager, så kan hun komme tilbake igjen. ¹⁵Og Mirjam blev holdt innestengt utenfor leiren i syv dager; og folket brøt ikke op før Mirjam var kommet tilbake igjen. ¹⁶Derefter brøt folket op fra Haserot og leiret sig i ørkenen Paran.

Kapittel 13

¹Og Herren talte til Moses og sa: ²Send avsted menn for å utspeide Kana’ans land, som jeg nu vil gi Israels barn! En mann for hver fedrenestamme skal I sende; hver av dem skal være en høvding blandt folket. ³Da sendte Moses dem fra ørkenen Paran efter Herrens ord; alle var de overhoder for Israels barn. ⁴Og dette var deres navn: For Rubens stamme Sammua, Sakkurs sønn, ⁵for Simeons stamme Safat, Horis sønn, ⁶for Juda stamme Kaleb, Jefunnes sønn, ⁷for Issakars stamme Jigeal, Josefs sønn, ⁸for Efra’ims stamme Hosea, Nuns sønn, ⁹for Benjamins stamme Palti, Rafus sønn, ¹⁰for Sebulons stamme Gaddiel, Sodis sønn, ¹¹for Josefs stamme, for Manasse stamme Gaddi, Susis sønn, ¹²for Dans stamme Ammiel, Gemallis sønn, ¹³for Asers stamme Setur, Mikaels sønn, ¹⁴for Naftali stamme Nahbi, Vofsis sønn, ¹⁵for Gads stamme Ge’uel, Makis sønn. ¹⁶Dette var navnene på de menn som Moses sendte for å utspeide landet; men Moses gav Hosea, Nuns sønn, navnet Josva. ¹⁷Og Moses sendte dem for å utspeide Kana’ans land, og han sa til dem: Dra op her til sydlandet og stig op i fjellene ¹⁸og se hvordan landet er, og om folket som bor der, er sterkt eller svakt, om det er lite eller stort, ¹⁹og hvordan det land er som det bor i, om det er godt eller dårlig, og hvordan de byer er som det bor i, om det bor i leire eller i festninger, ²⁰og hvordan jorden er, om den er fet eller mager, om det er trær der eller ikke! Vær ved godt mot og ta med eder av landets frukt! Det var nettop på den tid de første druer blev modne. ²¹Så drog de da op og utspeidet landet fra ørkenen Sin til Rehob, bortimot Hamat. ²²De drog op til sydlandet og kom til Hebron; der bodde Akiman, Sesai og Talmai, Anaks barn – Hebron var bygget syv år før Soan i Egypten. ²³Så kom de til Eskol-dalen; der skar de av en vinranke med en drueklase, og den bar to mann mellem sig på en stang; likeledes tok de granatepler og fikener. ²⁴Dette sted blev kalt Eskol-dalen^* efter den drueklase som Israels barn skar av der. ²⁵Da firti dager var til ende, vendte de tilbake efter å ha utspeidet landet. ²⁶De gikk avsted og fant Moses og Aron og hele Israels barns menighet i ørkenen Paran, i Kades, og gav dem og hele menigheten beskjed om hvad de hadde sett, og viste dem landets frukt. ²⁷De fortalte ham og sa: Vi kom til det land du sendte oss til, og det flyter virkelig med melk og honning, og her er dets frukt. ²⁸Men det folk som bor i landet, er sterkt, og byene er som festninger og meget store; der så vi også Anaks barn. ²⁹Amalekittene bor i sydlandet, og hetittene og jebusittene og amorittene bor i fjellbygdene, og kana’anittene bor ute ved havet og langsmed Jordan. ³⁰Men da folket knurret mot Moses, søkte Kaleb å stagge dem og sa: Vi vil dra op og ta landet i eie; vi skal nok få det i vår makt. ³¹Men de menn som hadde vært med ham der op, sa: Vi makter ikke å dra op mot det folk; for det er sterkere enn vi. ³²Og de talte ille blandt Israels barn om det land de hadde utspeidet, og sa: Det land vi drog igjennem for å utspeide det, er et land som fortærer^* sine innbyggere, og alle de vi så der, var høivoksne folk; ³³der så vi kjempene, Anaks barn av kjempeætten, og mot dem var vi i våre egne øine som gresshopper, og det syntes også de at vi var.

Kapittel 14

¹Da tok hele menigheten til å rope og skrike, og folket gråt hele natten. ²Og alle Israels barn knurret mot Moses og Aron, og hele menigheten sa til dem: Gid vi var død i Egyptens land eller her i ørkenen! Å, at vi var død! ³Hvorfor fører Herren oss inn i dette land, så vi må falle for sverdet? Våre hustruer og våre barn vil bli til rov. Var det ikke bedre for oss å vende tilbake til Egypten? ⁴Og de sa til hverandre: La oss velge oss en høvding og vende tilbake til Egypten! ⁵Da falt Moses og Aron ned på sitt ansikt foran hele den forsamlede menighet av Israels barn. ⁶Og Josva, Nuns sønn, og Kaleb, Jefunnes sønn, som var blandt dem som hadde utspeidet landet, sønderrev sine klær ⁷og talte til hele Israels barns menighet og sa: Det land som vi drog igjennem for å utspeide det, er et overmåte godt land. ⁸Dersom Herren har velbehag i oss, så fører han oss inn i dette land og gir oss det – et land som flyter med melk og honning. ⁹Sett eder bare ikke op mot Herren og vær ikke redde for folket i det land, for vi skal fortære dem som det var brød; deres vern er veket fra dem, og Herren er med oss, vær ikke redde for dem! ¹⁰Da vilde hele menigheten stene dem; men Herrens herlighet åpenbarte sig i sammenkomstens telt for alle Israels barn. ¹¹Og Herren sa til Moses: Hvor lenge skal dette folk forakte mig, og hvor lenge vil de la være å tro på mig, enda jeg har gjort så mange tegn iblandt dem? ¹²Jeg vil slå dem med pest og utrydde dem, og så vil jeg gjøre dig til et større og sterkere folk enn dette. ¹³Da sa Moses til Herren: Egypterne har hørt at du med din kraft har ført dette folk ut fra dem, ¹⁴og de har sagt det til dette lands innbyggere; de har hørt at du, Herre, er midt iblandt dette folk, at du, Herre, har åpenbaret dig for dem øie til øie, og at din sky står over dem, og at du går foran dem i en skystøtte om dagen og i en ildstøtte om natten. ¹⁵Men dreper du nu dette folk, alle som en, da kommer hedningene, som har hørt ditt ry, til å si: ¹⁶Herren maktet ikke å føre dette folk inn i det land han hadde tilsvoret dem, derfor slaktet han dem ned i ørkenen. ¹⁷Men la nu din kraft, Herre, vise sig stor, som du har talt og sagt: ¹⁸Herren er langmodig og rik på miskunnhet, han forlater misgjerning og overtredelse; men han lar ikke den skyldige ustraffet, han hjemsøker fedres misgjerning på barn, på dem i tredje og på dem i fjerde ledd. ¹⁹Tilgi da dette folk dets misgjerning efter din store miskunnhet, som du har tilgitt dem hele veien fra Egypten og hit! ²⁰Da sa Herren: Jeg har tilgitt dem efter ditt ord. ²¹Men sa sant jeg lever og hele jorden er full av Herrens herlighet, ²²så skal alle de menn som har sett min herlighet og de tegn som Jeg har gjort i Egypten og i ørkenen, og som nu har fristet mig ti ganger og ikke hørt på min røst, ²³sannelig, de skal ikke se det land jeg bar tilsvoret deres fedre; ingen som har foraktet mig, skal få se det ²⁴Men min tjener Kaleb – fordi det var en annen ånd i ham, og han trolig fulgte mig, så vil jeg føre ham inn i det land han har vært i, og hans ætt skal eie det. ²⁵Men amalekittene og kana’anittene bor her i dalen; vend derfor om imorgen og dra ut i ørkenen på veien til det Røde Hav! ²⁶Og Herren talte til Moses og Aron og sa: ²⁷Hvor lenge skal denne onde menighet holde på å knurre mot mig? Jeg har hørt Israels barns knurr, hvorledes de knurrer mot mig. ²⁸Si til dem: Så sant jeg lever, sier Herren: Som I har talt for mine ører^*, således vil jeg gjøre med eder: ²⁹I denne ørken skal eders døde kropper falle, alle de blandt eder som blev mønstret, så mange som I er, fra tyveårsalderen og opover, I som har knurret mot mig; ³⁰sannelig, I skal ikke komme inn i det land som jeg med opløftet hånd har svoret å ville la eder bo i, undtagen Kaleb, Jefunnes sønn, og Josva, Nuns sønn. ³¹Eders barn, som I sa vilde bli til rov, dem vil jeg føre der inn, og de skal lære det land å kjenne som I har ringeaktet. ³²Men eders døde kropper skal falle i denne ørken. ³³Og eders barn skal flakke om som hyrder i ørkenen i firti år og bøte for eders utroskap mot Herren, inntil I alle er blitt til lik i ørkenen. ³⁴Likesom I utspeidet landet i firti dager, således skal I lide for eders misgjerninger i firti år, et år for hver dag; og I skal kjenne at jeg har vendt mig bort fra eder. ³⁵Jeg, Herren, har sagt: Sannelig, således vil jeg gjøre med hele denne onde menighet, som har sammensvoret sig mot mig; her i ørkenen skal de gå til grunne, her skal de dø. ³⁶De menn som Moses hadde sendt for å utspeide landet, og som var kommet tilbake og hadde fått hele menigheten til å knurre mot ham ved å tale ille om landet, ³⁷disse menn, som hadde talt ille om landet, blev slått ned for Herrens åsyn og døde. ³⁸Bare Josva, Nuns sønn, og Kaleb, Jefunnes sønn, blev i live av de menn som var gått avsted for å utspeide landet. ³⁹Og Moses bar disse ord frem for alle Israels barn; da sørget folket sårt. ⁴⁰Og de stod tidlig op om morgenen og drog opover mot fjellhøiden og sa: Se, her er vi, og vi vil dra op til det sted som Herren har talt om; for vi har syndet. ⁴¹Men Moses sa: Hvorfor overtreder I Herrens bud? Det vil ikke lykkes. ⁴²Dra ikke der op! For Herren er ikke blandt eder, I kommer bare til å bli slått av eders fiender. ⁴³For amalekittene og kana’anittene vil møte eder der, og I skal falle for sverdet, fordi I har vendt eder bort fra Herren, og Herren vil ikke være med eder. ⁴⁴Men de drog i overmodig tross op til fjellhøiden; men Herrens pakts ark og Moses forlot ikke leiren. ⁴⁵Da kom amalekittene og kana’anittene, som bodde der på fjellet, ned og slo dem sønder og sammen og forfulgte dem like til Horma.

Kapittel 15

¹Og Herren talte til Moses og sa: ²Tal til Israels barn og si til dem: Når I kommer inn i det land som I skal bo i, det som jeg vil gi eder, ³og I ofrer Herren ildoffer – brennoffer eller slaktoffer av storfeet eller av småfeet til en velbehagelig duft for Herren – enten for å opfylle et løfte eller som et frivillig offer eller på eders høitider, ⁴da skal den som bærer sitt offer frem for Herren, som matoffer ofre tiendedelen av en efa fint mel blandet med en fjerdedel av en hin olje, ⁵og som drikkoffer skal du ofre fjerdedelen av en hin vin sammen med brennofferet eller slaktofferet, hvis det er et lam. ⁶Men hvis det er en vær, da skal du ofre som matoffer to tiendedeler av en efa fint mel blandet med en tredjedel av en hin olje, ⁷og som drikkoffer tredjedelen av en hin vin; du skal ofre det til en velbehagelig duft for Herren. ⁸Ofrer du en ung okse til brennoffer eller slaktoffer for å opfylle et løfte eller som takkoffer til Herren, ⁹da skal der sammen med den unge okse ofres som matoffer tre tiendedeler av en efa fint mel blandet med en halv hin olje, ¹⁰og som drikkoffer skal du ofre en halv hin vin; det er et ildoffer til en velbehagelig duft for Herren. ¹¹Således skal der gjøres for hver okse og for hver vær og for hvert lam eller kje. ¹²Efter tallet på de dyr I ofrer, skal I gjøre således for hvert enkelt dyr, så mange som de er. ¹³Hver innfødt skal gjøre således når han ofrer et ildoffer til en velbehagelig duft for Herren. ¹⁴Og hvis en fremmed som holder til hos eder, eller som for alltid bor blandt eder, ofrer et ildoffer til en velbehagelig duft for Herren, så skal han gjøre like ens som I. ¹⁵I menigheten skal det være én lov for eder og for den fremmede som holder til hos eder – en evig lov, fra slekt til slekt; for Herrens åsyn gjelder det samme for den fremmede som for eder selv. ¹⁶Én lov og én rett skal det være for eder og for den fremmede som holder til hos eder. ¹⁷Og Herren talte til Moses og sa: ¹⁸Tal til Israels barn og si til dem: Når I kommer inn i det land som jeg fører eder til, ¹⁹og eter av landets brød, da skal I utrede en offergave til Herren. ²⁰Av det første av eders deig skal I gi en kake som gave; I skal gi den likesom I utreder gaven fra treskeplassen. ²¹Av det første av eders deig skal I alltid gi Herren en gave, slekt efter slekt. ²²Når I uforvarende gjør en synd og ikke holder alle disse bud som Herren har forkynt Moses, ²³alt det som Herren har befalt eder ved Moses fra den dag av da Herren befalte det, og siden gjennem alle følgende slekter, ²⁴da skal hele menigheten, hvis det er gjort uten dens vitende og av vanvare, ofre en ung okse som brennoffer til en velbehagelig duft for Herren med tilhørende matoffer og drikkoffer, som foreskrevet er, og en gjetebukk som syndoffer. ²⁵Og presten skal gjøre soning for hele Israels barns menighet, så får de forlatelse; for det var gjort av vanvare, og de har båret frem for Herrens åsyn sitt offer, et ildoffer til Herren, og sitt syndoffer for den synd de har gjort av vanvare. ²⁶Og hele Israels barns menighet og den fremmede som holder til hos dem, får forlatelse, fordi det var hendt hele folket av vanvare. ²⁷Men når en enkelt mann synder av vanvare, da skal han ofre en årsgammel gjet til syndoffer. ²⁸Og presten skal gjøre soning for Herrens åsyn for den som har forsyndet sig av vanvare, så han, når soningen for ham er fullført, kan få forlatelse. ²⁹For den innfødte blandt Israels barn og for den fremmede som holder til hos dem, skal det være én lov; den gjelder for eder alle når nogen gjør noget av vanvare. ³⁰Men den som gjør noget med opløftet hånd^*, enten det er en innfødt eller en fremmed, han håner Herren, og han skal utryddes av sitt folk; ³¹for han har ringeaktet Herrens ord og brutt hans bud. Den mann skal utryddes, han skal lide for sin misgjerning. ³²Mens Israels barn var i ørkenen, traff de på en mann som sanket ved på sabbatsdagen. ³³Og de som traff på ham da han sanket ved, førte ham frem for Moses og Aron og for hele menigheten. ³⁴Og de satte ham fast; for det var ikke gitt dem noget bud om hvad der skulde gjøres med ham. ³⁵Da sa Herren til Moses: Mannen skal late livet, hele menigheten skal stene ham utenfor leiren. ³⁶Så førte hele menigheten ham utenfor leiren og stenet ham, så han døde, således som Herren hadde befalt Moses. ³⁷Og Herren sa til Moses: ³⁸Tal til Israels barn og si til dem at de skal gjøre sig dusker på kantene av sine klær, slekt efter slekt, og de skal sette en blå snor på hver enkelt dusk. ³⁹Sådanne dusker skal I ha, forat I, når I ser på dem, skal komme i hu alle Herrens bud og holde dem og ikke fare hit og dit efter eders hjerte og efter eders øine, som lokker eder til utroskap ⁴⁰– forat I skal komme i hu alle mine bud og holde dem og være hellige for eders Gud. ⁴¹Jeg er Herren eders Gud, som førte eder ut av Egyptens land for å være eders Gud. Jeg er Herren eders

Kapittel 16

¹Korah, en sønn av Jishar, sønn av Kahat, Levis sønn, og Datan og Abiram, sønner av Eliab, og On, en sønn av Pelet, av Rubens ætt, tok en flokk med sig. ²De trådte fram for Moses, og sammen med dem to hundre og femti menn av Israels barn, høvdinger i menigheten, utkåret til medlemmer av folkerådet, aktede menn. ³De flokket sig sammen mot Moses og Aron og sa til dem: Nu får det være nok! Hele menigheten er hellig, alle sammen, og Herren er midt iblandt dem; hvorfor ophøier I eder da over Herrens menighet? ⁴Da Moses hørte disse ord, falt han på sitt ansikt. ⁵Og han talte til Korah og hele hans flokk og sa: Imorgen skal Herren åpenbare hvem som tilhører ham, og hvem som er hellig, så han lar ham komme nær til sig; og den som han utvelger, ham vil han la komme nær til sig. ⁶Gjør nu dette: Ta eder ildkar, både Korah og hele hans flokk, ⁷og ha ild i dem og legg røkelse på dem for Herrens åsyn imorgen, og den mann som Herren utvelger, han skal være den hellige. Det får nu være nok, I Levis barn! ⁸Og Moses sa til Korah: Hør nu, I Levis barn! ⁹Er det for lite for eder at Israels Gud har utskilt eder fra Israels menighet for å la eder komme nær til sig, så I skal utføre tjenesten ved Herrens tabernakel og stå for menighetens åsyn for å tjene den? ¹⁰Han har latt dig komme nær til, og med dig alle dine brødre, Levis barn; og nu attrår I endog prestedømmet! ¹¹Derfor er du og hele din flokk oprørere mot Herren; for hvad er Aron, at I knurrer mot ham? ¹²Så sendte Moses bud efter Datan og Abiram, Eliabs sønner; men de sa: Vi kommer ikke. ¹³Er det ikke nok at du har ført oss op fra et land som flyter med melk og honning, for å la oss dø i ørkenen, siden du endog vil gjøre dig til hersker over oss? ¹⁴Heller ikke har du ført oss inn i et land som flyter med melk og honning, eller gitt oss åkrer og vingårder i eie; tenker du du kan synkverve disse folk? Vi kommer ikke ¹⁵Da blev Moses meget vred og sa til Herren: Vend dig ikke til deres offer! Ikke så meget som et asen har jeg tatt fra dem, og ikke en eneste blandt dem har jeg gjort noget ondt. ¹⁶Så sa Moses til Korah: Imorgen skal du og hele din flokk stille eder frem for Herrens åsyn, du og de og Aron! ¹⁷Og I skal ta hver sitt ildkar og legge røkelse på dem, og I skal bære hver sitt ildkar frem for Herrens åsyn, to hundre og femti ildkar, og du og Aron skal og ta hver sitt ildkar. ¹⁸Så tok de hver sitt ildkar og hadde ild i dem og la røkelse på dem; og de stilte sig ved inngangen til sammenkomstens telt, og likeså Moses og Aron. ¹⁹Og Korah samlet hele menigheten imot dem ved inngangen til sammenkomstens telt; da åpenbarte Herrens herlighet sig for hele menigheten. ²⁰Og Herren talte til Moses og Aron og sa: ²¹Skill eder ut fra denne menighet, så vil jeg gjøre ende på dem i et øieblikk. ²²Men de falt ned på sitt ansikt og sa: Gud, du Gud som råder over livsens ånde i alt kjød! Vredes du på hele menigheten fordi om én mann synder? ²³Da talte Herren til Moses og sa: ²⁴Tal til menigheten og si: Gå bort fra hele plassen rundt omkring Korahs, Datans og Abirams bolig! ²⁵Så stod Moses op og gikk til Datan og Abiram, og de eldste i Israel fulgte ham. ²⁶Og han talte til menigheten og sa: Vik bort fra disse ugudelige menns telter, og rør ikke ved noget av det som hører dem til, forat I ikke skal bli bortrykket for alle deres synders skyld! ²⁷Da gikk de bort fra Korahs, Datans og Abirams bolig, rundt omkring; men Datan og Abiram var gått ut og stod i inngangen til sine telt med sine hustruer og sine barn, både store og små. ²⁸Og Moses sa: Derpå skal I kjenne at det er Herren som har sendt mig til å gjøre alle disse gjerninger, og at det ikke er av egen drift jeg gjør det: ²⁹Dersom disse folk dør på samme måte som alle andre mennesker, eller de hjemsøkes på samme måte som alle andre mennesker, da har Herren ikke sendt mig; ³⁰men dersom Herren gjør noget som ikke før er hendt – dersom jorden lukker op sin munn og sluker dem og alle deres, så de farer levende ned i dødsriket, da vet I at disse menn har foraktet Herren. ³¹Med det samme han hadde endt denne tale, da revnet jorden under dem; ³²jorden lukket op sin munn og slukte dem og deres boliger og alle de folk som hørte Korah til, og alt det de eide, ³³og de fòr levende ned i dødsriket med alle sine; jorden skjulte dem, og de omkom og blev utryddet av menigheten. ³⁴Og hele Israel som stod rundt omkring dem, rømte da de hørte deres skrik; de sa: Jorden kunde sluke oss og. ³⁵Og det fòr ild ut fra Herren og fortærte de to hundre og femti menn som hadde båret frem røkelsen. ³⁶Da talte Herren til Moses og sa: ³⁷Si til Eleasar, Arons sønn, presten, at han skal ta ildkarene ut av branden, men sprede glørne langt bort! For de er hellige, ³⁸de ildkar som tilhørte disse menn som ved sin synd har forbrutt sitt liv; der skal gjøres tynne plater av dem til å klæ alteret med, for de bar dem frem for Herrens åsyn, og derfor er de hellige; og de skal være til et tegn for Israels barn. ³⁹Så tok Eleasar, presten, de ildkar av kobber som de hadde båret frem de menn som var brent op, og lot dem hamre ut til plater til å klæ alteret med, ⁴⁰forat Israels barn skulde komme i hu at ingen fremmed mann – ingen som ikke er av Arons ætt – skulde komme nær til for å brenne røkelse for Herrens åsyn, så det ikke skulde gå ham som det gikk Korah og hans flokk – således som Herren hadde talt til ham ved Moses. ⁴¹Men dagen efter knurret hele Israels barns menighet mot Moses og Aron og sa: Det er I som har slått Herrens folk ihjel! ⁴²Da nu menigheten samlet sig imot Moses og Aron, vendte de sig begge mot sammenkomstens telt, og se, skyen dekket det, og Herrens herlighet åpenbarte sig. ⁴³Og Moses og Aron gikk frem foran sammenkomstens telt, ⁴⁴og Herren talte til Moses og sa: ⁴⁵Gå bort fra denne menighet, så vil jeg gjøre ende på dem i et øieblikk. Da falt de ned på sitt ansikt, ⁴⁶og Moses sa til Aron: Ta ildkaret og ha ild fra alteret i det og legg røkelse på og skynd dig så bort til menigheten med det og gjør soning for dem! For vreden er gått ut fra Herrens åsyn, hjemsøkelsen har begynt. ⁴⁷Og Aron gjorde som Moses hadde sagt, og tok ildkaret og løp midt inn i flokken, og se, hjemsøkelsen hadde alt begynt blandt folket. Så la han røkelsen på og gjorde soning for folket, ⁴⁸mens han stod der mellem de døde og de levende; da stanset hjemsøkelsen. ⁴⁹Men det var fjorten tusen og syv hundre mann som døde under hjemsøkelsen, foruten dem som døde for Korahs skyld. ⁵⁰Og Aron vendte tilbake til Moses ved inngangen til sammenkomstens telt; og hjemsøkelsen var stanset.

Kapittel 17

¹Og Herren talte til Moses og sa: ²Tal til Israels barn, og få tolv staver av dem, en stav for hver stamme; av hver stammehøvding skal du få en stav, og på den skal du skrive hans navn. ³Og Arons navn skal du skrive på Levis stav; for det skal være en stav for hvert overhode over deres stammer. ⁴Og du skal legge dem i sammenkomstens telt foran vidnesbyrdet, der hvor jeg kommer sammen med eder. ⁵Da skal det skje at den manns stav som jeg utvelger, skal spire; så får jeg vel fred for Israels barns knurr, som de plager eder med. ⁶Så talte Moses til Israels barn, og alle deres høvdinger gav ham hver sin stav, en stav for hver stamme, i alt tolv staver; og Arons stav var mellem deres staver. ⁷Og Moses la stavene ned for Herrens åsyn i vidnesbyrdets telt. ⁸Da nu Moses dagen efter kom inn i vidnesbyrdets telt, fikk han se at Arons stav – den som var for Levis hus – hadde spiret; den hadde både skutt spirer og satt blomster og fått modne mandler. ⁹Da bar Moses alle stavene ut fra Herrens åsyn og viste dem til alle Israels barn; og de så dem og tok hver sin stav. ¹⁰Og Herren sa til Moses: Bær Arons stav inn igjen foran vidnesbyrdet for å gjemmes som et tegn for de gjenstridige; og du skal gjøre ende på deres knurr, så jeg slipper å høre på det; ellers skal de dø. ¹¹Og Moses gjorde så; han gjorde som Herren hadde befalt ham. ¹²Men Israels barn sa til Moses: Se, vi omkommer, vi er fortapt, vi er fortapt alle sammen! ¹³Enhver som kommer nær – som kommer nær til Herrens tabernakel, han må dø. Skal vi da omkomme alle sammen?

Kapittel 18

¹Da sa Herren til Aron: Du og dine sønner og hele din fars hus skal bære skylden for overtredelser mot helligdommen, og du og dine sønner skal bære skylden for overtredelser mot eders presteembede. ²Også dine brødre, Levi stamme, din fars stamme, skal du la komme nær til sammen med dig, – og de skal holde sig til dig og tjene dig; men du og dine sønner, I skal stå foran vidnesbyrdets telt. ³Og de skal ta vare på det du skulde varetatt, og det som er å vareta ved hele teltet; men helligdommens redskaper^* og alteret må de ikke komme nær, forat de ikke skal dø, både de og I. ⁴De skal holde sig til dig og ta vare på det som er å vareta ved sammenkomstens telt, hele arbeidet ved teltet; men ingen fremmed må komme nær til eder. ⁵Men I skal ta vare på det som skal varetas ved helligdommen, og det som er å vareta ved alteret, forat det ikke mere skal komme vrede over Israels barn. ⁶For det er jeg som har tatt eders brødre levittene ut blandt Israels barn som en gave til eder, overgitt til Herren for å utføre tjenesten ved sammenkomstens telt. ⁷Men du og dine sønner skal ta vare på eders prestetjeneste i alt som vedkommer alteret og gjerningen innenfor forhenget, og utføre tjenesten. Jeg gir eder eders prestetjeneste som en gave; men den fremmede som kommer nær til, skal late livet. ⁸Og Herren talte til Aron: Se, jeg har gitt dig det som skal gjemmes av gavene til mig; alt det som Israels barn helliger, har jeg gitt dig som ditt embedes del og dine sønner som en evig rettighet. ⁹Dette skal høre dig til av det høihellige og undtas fra ilden: alle deres offer, både matoffer og syndoffer og skyldoffer, som de gir mig til gjengjeld; de er høihellige og skal høre dig og dine sønner til. ¹⁰På det høihellige sted skal du ete det; alt mannkjønn kan ete av det, hellig skal det være for dig. ¹¹Likeledes skal dette høre dig til som de gaver de skal avgi: Alle Israels barns svingegaver, dem har jeg gitt dig og dine sønner og dine døtre som en evig rettighet; enhver i ditt hus som er ren, kan ete av det. ¹²Alt det beste av olje og alt det beste av most og korn, førstegrøden derav, som de skal gi Herren, har jeg gitt dig. ¹³Førstegrøden av alt det som er i deres land, som de kommer til Herren med, skal høre dig til; enhver i ditt hus som er ren, kan ete av det. ¹⁴Alt bannlyst i Israel skal høre dig til. ¹⁵Alt som åpner morsliv, alt levende som de kommer til Herren med, enten det er mennesker eller dyr, skal høre dig til. Dog skal du la dem løse det som er førstefødt av mennesker, og likeså skal du la dem løse det som er førstefødt av de urene dyr. ¹⁶Og løsepengene for en gutt skal du la dem utrede fra han er en måned gammel, efter det verd du skal sette på ham: fem sekel sølv efter helligdommens vekt, sekelen regnet til tyve gera. ¹⁷Men det førstefødte av kyr eller av får eller av gjeter skal ikke løses; de er hellige; deres blod skal du sprenge på alteret, og deres fett skal du brenne som ildoffer til en velbehagelig duft for Herren. ¹⁸Men deres kjøtt skal høre dig til; likesom svinge-brystet og det høire lår skal det høre dig til. ¹⁹Alle hellige gaver som Israels barn skal avgi til Herren, har jeg gitt dig og dine sønner og dine døtre som en evig rettighet; dette er en evig saltpakt^* for Herrens åsyn for dig og dine efterkommere. ²⁰Og Herren sa til Aron: Du skal ikke ha nogen arv i deres land, og det skal ikke tilfalle dig nogen del iblandt dem; jeg er din del og din arv blandt Israels barn. ²¹Men all tiende i Israel har jeg gitt Levis barn til arv, som lønn for den tjeneste de utfører, tjenesten ved sammenkomstens telt. ²²Israels barn skal ikke mere komme nær til sammenkomstens telt, for da fører de synd over sig og må dø. ²³Men levittene, de skal utføre tjenesten ved sammenkomstens telt, og de skal bære skylden for folkets overtredelser; det skal være en evig lov, fra slekt til slekt. Men nogen arvedel skal de ikke ha blandt Israels barn. ²⁴For den tiende som Israels barn skal avgi til Herren, har jeg gitt levittene til arv; derfor har jeg sagt til dem at de ikke skal ha nogen arv blandt Israels barn. ²⁵Og Herren talte til Moses og sa: ²⁶Du skal tale til levittene og si til dem: Når I tar imot den tiende av Israels barn som jeg har sagt I skal få av dem som eders arv da skal I gi Herren en gave av den – tiendedelen av tienden, ²⁷og denne eders gave skal regnes for eder som jevngod med kornet fra treskeplassen og med vinen fra persen. ²⁸Således skal også I avgi en gave til Herren av all den tiende som I får av Israels barn, og denne gave til Herren av eders tiende skal I gi til Aron, presten. ²⁹Av alle de gaver I får, skal I avgi til Herren hele den gave som tilkommer ham; det beste av enhver gave skal være den del som helliges ham. ³⁰Og du skal si til dem: Når I har avgitt den beste del av det, da skal det regnes for levittene likt med det som kommer inn fra treskeplassen og fra vinpersen. ³¹I kan ete det hvor I vil, I og eders husfolk; for det er den lønn I får for eders tjeneste ved sammenkomstens telt. ³²Når I således avgir det beste av det, kommer I ikke til å føre synd over eder, og da vanhelliger I ikke Israels barns hellige gaver og skal ikke dø.

Kapittel 19

¹Og Herren talte til Moses og Aron og sa: ²Dette er et lovbud som Herren har kunngjort: Si til Israels barn at de skal komme til dig med en rød kvige som ikke har lyte eller feil, og som det ikke er kommet åk på. ³Den skal I gi til Eleasar, presten, og han skal føre den utenfor leiren, og de skal slakte den for hans åsyn. ⁴Og Eleasar, presten, skal ta noget av dens blod på sin finger, og han skal sprenge med blodet syv ganger bortimot forsiden av sammenkomstens telt. ⁵Så skal de brenne kvigen for hans øine; både dens hud og dens kjøtt og dens blod, og skarnet med, skal de brenne. ⁶Og presten skal ta sedertre og isop og karmosinrød ull og kaste det i ilden, der hvor kvigen brennes. ⁷Derefter skal presten tvette sine klær og bade sitt legeme i vann, så kan han komme inn i leiren; men han skal være uren til om aftenen. ⁸Den mann som brenner kvigen, skal og tvette sine klær i vann og bade sitt legeme i vann; men han skal være uren til om aftenen. ⁹Og en mann som er ren, skal sanke sammen asken av kvigen og legge den utenfor leiren på et rent sted, og den skal gjemmes for Israels barns menighet til renselsesvann; det er et syndoffer. ¹⁰Og den som sanker sammen asken av kvigen, skal tvette sine klær og være uren til om aftenen. Dette skal være en evig lov for Israels barn og for den fremmede som bor iblandt dem. ¹¹Den som rører ved en død, ved liket av et menneske, han skal være uren i syv dager. ¹²Den tredje og den syvende dag skal han rense sig med vannet,^* så blir han ren; men renser han sig ikke den tredje dag og den syvende dag, da blir han ikke ren. ¹³Hver den som rører ved en død, ved liket av et menneske som er død, og ikke renser sig, han gjør Herrens tabernakel urent, han skal utryddes av Israel; fordi det ikke er sprengt renselsesvann på ham, er han uren, hans urenhet kleber fremdeles ved ham. ¹⁴Dette er loven: Når et menneske dør i et telt, skal hver den som kommer inn i teltet, og alt det som er i teltet, være urent i syv dager. ¹⁵Og ethvert åpent kar som der ikke er bundet dekke over, er urent. ¹⁶Og hver den som ute på marken rører ved en som er drept med sverd, eller ved et annet lik eller ved menneskeben eller ved en grav, skal være uren i syv dager. ¹⁷Og for å rense den som således er blitt uren, skal de ta noget av asken efter det brente syndoffer og helle rinnende vann på det i et kar. ¹⁸Og en mann som er ren, skal ta Isop og dyppe i vannet og sprenge på teltet og på alle de ting og alle de folk som var der, og på den som har rørt ved menneskeben eller ved en som er drept, eller ved et annet lik eller ved en grav. ¹⁹Og den tredje dag og den syvende dag skal den rene sprenge noget av vannet på den som er blitt uren; og når hans renselse er fullført på den syvende dag, skal han tvette sine klær og bade sig i vann, så blir han ren om aftenen. ²⁰Men den som blir uren og ikke renser sig, han skal utryddes av menigheten; for han har gjort Herrens helligdom uren; det er ikke sprengt renselsesvann på ham, han er uren. ²¹Dette skal være en evig lov for dem. Den som sprenger med renselsesvannet, skal tvette sine klær, og den som rører ved renselsesvannet, skal være uren til om aftenen. ²²Og alt det den urene rører ved, skal være urent, og den som rører ved ham, skal være uren til om aftenen.

Kapittel 20

¹I den første måned^* kom Israels barn, hele menigheten, til ørkenen Sin, og folket blev nogen tid i Kades; der døde Mirjam, og der blev hun begravet; ²Men menigheten hadde ikke vann; da samlet de sig mot Moses og Aron. ³Og folket kivedes med Moses og sa: Å, at vi var omkommet dengang våre brødre omkom for Herrens åsyn! ⁴Hvorfor har I ført Herrens menighet inn i denne ørken, så vi må dø her, både vi og vår buskap? ⁵Og hvorfor har I ført oss op fra Egypten, så vi er kommet til dette onde sted, hvor det hverken vokser korn eller fiken eller vintrær eller granatepler, og hvor det ikke finnes vann å drikke? ⁶Men Moses og Aron gikk bort fra folket, til inngangen til sammenkomstens telt, og falt ned på sitt ansikt; da åpenbarte Herrens herlighet sig for dem. ⁷Og Herren talte til Moses og sa: ⁸Ta staven og kall menigheten sammen, du og Aron, din bror, og I skal tale til klippen midt for deres øine, så skal den gi vann fra sig; således skal du la vann strømme ut av klippen for dem og gi både menigheten og dens buskap å drikke. ⁹Da tok Moses staven som lå foran Herrens åsyn, således som Herren hadde befalt ham. ¹⁰Og Moses og Aron kalte menigheten sammen foran klippen, og han sa til dem: Nu, I gjenstridige! Mon vi kan la vann strømme frem for eder av denne klippe? ¹¹Så løftet Moses sin hånd og slo med sin stav to ganger på klippen; da strømmet der meget vann ut, så både menigheten og dens buskap fikk drikke. ¹²Men Herren sa til Moses og Aron: Fordi I ikke trodde på mig og ikke helliget mig for Israels barns øine, derfor skal I ikke føre dette folk inn i det land jeg har gitt dem. ¹³Dette var Meribas vann, hvor Israels barn kivedes med Herren, og han helliget sig på dem. ¹⁴Fra Kades sendte Moses bud til Edoms konge og lot si: Så sier din bror Israel: Du vet hvor meget ondt vi har lidt. ¹⁵Våre fedre drog ned til Egypten, og vi bodde i Egypten i lang tid, og egypterne fór ille med oss og våre fedre. ¹⁶Da ropte vi til Herren, og han hørte vår bønn og sendte en engel og førte oss ut av Egypten. Og nu er vi her i byen Kades like ved grensen av ditt land. ¹⁷Kjære, la oss få dra gjennem ditt land! Vi skal hverken gå gjennem åker eller vingård, heller ikke drikke vann av nogen brønn; efter kongeveien vil vi dra og ikke bøie av hverken til høire eller til venstre, før vi er kommet gjennem ditt land. ¹⁸Men Edom svarte: Du må ikke dra gjennem mitt land, ellers drar jeg ut mot dig med sverd. ¹⁹Da sa Israels barn til ham: Vi skal følge landeveien, og dersom vi eller vår buskap drikker av ditt vann, så vil jeg gi dig vederlag for det. Det er ikke stort jeg ber om; jeg vil bare dra igjennem på min fot. ²⁰Men han sa: Du må ikke dra igjennem her. Og Edom drog ut mot ham med en mengde folk og med væbnet hånd. ²¹Således nektet Edom Israel å dra gjennem sitt land; og Israel bøide til side for ham. ²²Så brøt de op fra Kades, og Israels barn, hele menigheten, kom til fjellet Hor. ²³Og Herren sa til Moses og Aron ved fjellet Hor, på grensen av Edoms land: ²⁴Aron skal samles til sine fedre; han skal ikke komme inn i det land jeg har gitt Israels barn, fordi I var gjenstridige mot mitt ord ved Meribas vann. ²⁵Ta Aron og Eleasar, hans sønn, og før dem op på fjellet Hor, ²⁶og ta av Aron hans klær og la Eleasar, hans sønn, ta dem på; så skal Aron samles til sine fedre og dø der. ²⁷Og Moses gjorde som Herren hadde befalt. De gikk op på fjellet Hor for hele menighetens øine, ²⁸og Moses tok av Aron hans klær og lot Eleasar, hans sønn, ta dem på, og Aron døde der på toppen av fjellet; men Moses og Eleasar steg ned fra fjellet. ²⁹Og da hele menigheten så at Aron var død, gråt hele Israels hus over Aron i tretti dager.

Kapittel 21

¹Da den kana’anittiske konge i Arad, som bodde i sydlandet, hørte at Israel drog frem på veien til Atarim, gav han sig i strid med Israel og førte nogen av dem bort som fanger. ²Da gjorde Israel et løfte til Herren og sa: Gir du dette folk i min hånd, så vil jeg slå deres byer med bann. ³Og Herren hørte Israels bønn og overgav kana’anittene til dem, og de slo dem og deres byer med bann; og de kalte stedet Horma^*. ⁴Så brøt de op fra fjellet Hor og tok veien til det Røde Hav for å dra omkring Edoms land; men på veien blev folket utålmodig, ⁵og de talte mot Gud og mot Moses og sa: Hvorfor har I ført oss op fra Egypten, så vi må dø her i ørkenen? For her er hverken brød eller vann, og vi er inderlig leie av denne usle mat. ⁶Da sendte Herren seraf-slanger^* inn iblandt folket, og de bet folket; og der døde meget folk av Israel. ⁷Så kom folket til Moses og sa: Vi har syndet, fordi vi har talt mot Herren og mot dig; bed til Herren at han vil ta slangene fra oss! Og Moses bad for folket. ⁸Da sa Herren til Moses: Gjør dig en seraf-slange og sett den på en stang, så skal hver den som er bitt og ser på den, få leve. ⁹Så gjorde Moses en kobberslange og satte den på en stang; og når en slange hadde bitt nogen, og han så på kobberslangen, blev han i live. ¹⁰Siden brøt Israels barn op og leiret sig i Obot. ¹¹Så brøt de op fra Obot og leiret sig ved Ije-Ha’abarim i ørkenen rett i øst for Moab. ¹²Derfra brøt de op og leiret sig i Sered-dalen. ¹³Derfra brøt de op og leiret sig på hin side Arnon, som går gjennem ørkenen og kommer fra amorittenes land; for Arnon er grensen mellem Moab og amorittene. ¹⁴Derfor sies det i boken om Herrens kriger: Vaheb tok de med storm og bekkene, Arnons bekker, ¹⁵og bekkelien som strekker sig bort til Ar-bygden og støter til Moabs grense. ¹⁶Derfra brøt de op til Be’er; det er den brønn som Herren talte om da han sa til Moses: Kall folket sammen, så vil jeg gi dem vann. ¹⁷Da sang Israel denne sang: Vell op, du brønn! Hils den med sang! ¹⁸Du brønn som høvdinger har gravd, som folkets ypperste har boret med herskerstav, med sine kongespir! Fra ørkenen brøt de op til Matana ¹⁹og fra Matana til Nahaliel og fra Nahaliel til Bamot ²⁰og fra Bamot til den dal som ligger i Moab-marken, tett ved toppen av Pisga, og hvor en skuer ut over ørkenen. ²¹Så sendte Israel bud til Sihon, amorittenes konge, og lot si: ²²La mig få dra gjennem ditt land! Vi skal ikke komme inn på akrene eller i vingårdene, heller ikke drikke vann av nogen brønn; efter kongeveien vil vi dra, til vi er kommet gjennem ditt land. ²³Men Sihon gav ikke Israel lov til å dra gjennem sitt land. Han samlet alt sitt folk og drog ut i ørkenen mot Israel, og han kom til Jahas og stred mot Israel. ²⁴Men Israel slo ham med sverdets egg og tok hans land fra Arnon til Jabbok, til Ammons barns land; for Ammons barns grense var befestet. ²⁵Og Israel tok alle disse byer; og Israel bosatte sig i alle amorittenes byer, i Hesbon og alle byer som hørte under det. ²⁶For Hesbon var Sihons, amoritter-kongens, stad; han hadde ført krig mot Moabs forrige konge og tatt alt hans land fra ham like til Arnon. ²⁷Derfor sier skalden: Kom til Hesbon! Bygges og grunnfestes skal Sihons stad; ²⁸for ild fór ut fra Hesbon, en lue fra Sihons stad; den fortærte Ar i Moab, dem som bodde på høidene ved Arnon. ²⁹Ve dig, Moab! Fortapt er du, Kamos’ folk! Han^* har sendt sine sønner som flyktninger og sine døtre som fanger til amorittenes konge Sihon. ³⁰Og vi skjøt dem ned; ødelagt er Hesbon, like til Dibon! vi herjet til Nofah, med ild helt til Medba. ³¹Så blev Israel boende i amorittenes land. ³²Og Moses sendte folk for å utspeide Jaser, og de^* tok de byer som hørte under det; og han drev ut amorittene som bodde der. ³³Så vendte de sig til en annen kant og drog opover til Basan; men Og, kongen i Basan, drog ut mot dem til Edre’i med alt sitt folk for å stride mot dem. ³⁴Da sa Herren til Moses: Frykt ikke for ham! For jeg har gitt ham og alt hans folk og hans land i din hånd, og du skal gjøre med ham som du gjorde med Sihon, amorittenes konge, som bodde i Hesbon. ³⁵Så slo de ham og hans sønner og alt hans folk, så ingen blev tilbake eller slapp unda; og de tok hans land i eie.

Kapittel 22

¹Så brøt Israels barn op og leiret sig på Moabs ødemarker på hin side Jordan midt imot Jeriko. ²Da Balak, Sippors sønn, så alt det Israel hadde gjort mot amorittene, ³da blev Moab meget redd for folket, fordi det var så tallrikt, og de grudde for Israels barn. ⁴Og Moab sa til de eldste i Midian: Nu vil denne store flokk ete op alt det som er her rundt omkring oss, likesom oksen eter op markens grønne urter. – På den tid var Balak, Sippors sønn, konge i Moab. ⁵Han sendte bud til Bileam, Beors sønn, i Petor, som ligger ved den store elv, til det land hvor han bodde blandt sitt folk, for å be ham komme og si til ham: Se, her er kommet et folk fra Egypten; det fyller hele landet, og det har leiret sig midt imot mig. ⁶Så kom nu og forbann dette folk for mig, for det er mig for mektig! Kanskje jeg da kunde slå det og drive det ut av landet; for jeg vet at den du velsigner, er velsignet, og den du forbanner, er forbannet. ⁷Og Moabs eldste drog avsted sammen med Midians eldste og hadde spåmannslønn med sig; og de kom til Bileam og bar frem Balaks ord til ham. ⁸Da sa han til dem: Bli her inatt, så vil jeg gi eder svar efter som Herren taler til mig. Og Moabs høvdinger blev hos Bileam. ⁹Da kom Gud til Bileam og sa: Hvad er det for folk som er hos dig? ¹⁰Bileam svarte Gud: Balak, Sippors sønn, kongen i Moab, har sendt dette bud til mig: ¹¹Se, her er kommet et folk fra Egypten som fyller hele landet; kom nu og forbann det for mig! Kanskje jeg da blir i stand til å stride mot det og drive det ut. ¹²Da sa Gud til Bileam: Du skal ikke gå med dem; du skal ikke forbanne folket, for det er velsignet. ¹³Om morgenen, da Bileam var stått op, sa han til Balaks høvdinger: Dra hjem til eders land! For Herren vil ikke gi mig lov til å følge med eder. ¹⁴Da tok Moabs høvdinger avsted, og da de kom tilbake til Balak, sa de: Bileam vilde ikke følge med oss. ¹⁵Da sendte Balak andre høvdinger, flere og gjævere enn de første. ¹⁶Og de kom til Bileam og sa til ham: Så sier Balak, Sippors sønn: Kjære, la dig ikke hindre fra å komme til mig! ¹⁷Jeg vil vise dig stor ære, og alt det du sier til mig, vil jeg gjøre; så kom da og forbann dette folk for mig! ¹⁸Da svarte Bileam og sa til Balaks tjenere: Om Balak gav mig hele sitt hus fullt av sølv og gull, kunde jeg ikke overtrede Herrens, min Guds ord, hverken i smått eller stort. ¹⁹Men bli nu også I her inatt, forat jeg kan få vite hvad mere Herren har å si mig. ²⁰Og Gud kom til Bileam om natten og sa til ham: Dersom disse menn er kommet for å hente dig, så gjør dig ferdig og dra med dem! Men gjør ikke annet enn hvad jeg sier til dig! ²¹Om morgenen stod Bileam op og salte sin aseninne og drog med Moabs høvdinger. ²²Men Guds vrede optendtes fordi han reiste, og Herrens engel stilte sig på veien for å stå ham imot da han kom ridende på sin aseninne og hadde sine to tjenere med sig. ²³Og aseninnen så Herrens engel, som stod på veien med et draget sverd i sin hånd; da tok den av veien og ut på marken; men Bileam slo aseninnen for å vike den inn på veien igjen. ²⁴Siden stilte Herrens engel sig på en smal vei mellem vingårdene, hvor det var stengjerde på begge sider. ²⁵Og da aseninnen så Herrens engel, trykte den sig inn til muren og klemte Bileams fot mot muren; da slo han den igjen. ²⁶Så gikk Herrens engel lenger frem og stilte sig på et trangt sted, hvor det ingen råd var til å bøie av, hverken til høire eller til venstre. ²⁷Og da aseninnen så Herrens engel, la den sig ned under Bileam; da optendtes Bileams vrede, og han slo aseninnen med sin kjepp. ²⁸Men Herren oplot aseninnens munn, og den sa til Bileam: Hvad har jeg gjort dig, siden du nu har slått mig tre ganger? ²⁹Bileam svarte aseninnen: Du har hatt mig til narr. Hadde jeg bare et sverd i min hånd, så vilde jeg nu slå dig ihjel. ³⁰Da sa aseninnen til Bileam: Er ikke jeg din aseninne, som du har ridd på all din tid like til denne dag? Har jeg nogensinne hatt for vis å gjøre således mot dig? Han sa: Nei! ³¹Og Herren oplot Bileams øine, så han så Herrens engel, som stod på veien med et draget sverd i sin hånd; da bøide han sig og falt ned på sitt ansikt. ³²Og Herrens engel sa til ham: Hvorfor har du nu tre ganger slått din aseninne? Se, jeg er gått ut for å stå dig imot; for jeg ser at denne vei fører til fordervelse. ³³Aseninnen så mig og har nu tre ganger bøid av veien for mig; hvis den ikke hadde bøid av veien for mig, så hadde jeg nu slått dig ihjel, men latt den leve. ³⁴Da sa Bileam til Herrens engel: Jeg har syndet, fordi jeg ikke skjønte at du stod imot mig på veien; men hvis det er dig imot, så vil jeg vende tilbake. ³⁵Herrens engel sa til Bileam: Følg med mennene! Men tal ikke annet enn hvad jeg sier til dig! Så fulgte Bileam med Balaks høvdinger. ³⁶Da Balak hørte at Bileam kom, drog han ham i møte til den by i Moab som ligger på grensen ved Arnon, ved den ytterste grense. ³⁷Og Balak sa til Bileam: Sendte jeg ikke bud til dig og bad dig komme hit? Hvorfor kom du ikke til mig? Mener du jeg ikke skulde kunne vise dig ære nok? ³⁸Bileam svarte: Nu ser du jeg er kommet til dig; men står det vel i min makt å tale noget? Det ord Gud legger i min munn, det må jeg tale. ³⁹Så drog Bileam med Balak, og de kom til Kirjat-Husot. ⁴⁰Og Balak ofret storfe og småfe og sendte til Bileam og de høvdinger som var med ham. ⁴¹Morgenen efter tok Balak Bileam med sig og førte ham op på Bamot Ba’al; derfra så han den ytterste del av folket.

Kapittel 23

¹Da sa Bileam til Balak: Bygg syv alter for mig her, og la mig få hit syv okser og syv værer! ²Balak gjorde som Bileam sa; og Balak og Bileam ofret en okse og en vær på hvert alter. ³Så sa Bileam til Balak: Bli stående her ved ditt brennoffer, så vil jeg gå bort en stund; kanskje Herren kommer mig i møte, og hvad han lar mig skue, det skal jeg la dig få vite. Så gikk han op på en bar høide. ⁴Der kom Gud Bileam i møte, og Bileam sa til ham: Nu har jeg stelt til syv alter og ofret en okse og en vær på hvert alter. ⁵Da la Herren et ord i Bileams munn og sa: Vend tilbake til Balak og tal som jeg har sagt dig! ⁶Da han kom tilbake, så han Balak stå ved sitt brennoffer sammen med alle Moabs høvdinger. ⁷Da tok han til å kvede og sa: Fra Aram henter mig Balak, fra Østens fjell Moabs konge: Kom og forbann for mig Jakob! Kom og tal ondt over Israel! ⁸Hvorledes skal jeg forbanne den Gud ikke forbanner? Hvorledes skal jeg tale ondt over den Herren ikke taler ondt over? ⁹For fra fjellets tinde ser jeg ham, og fra høidene skuer jeg ham: Se, det er et folk som bor for sig selv, og blandt hedningefolkene regner det sig ikke. ¹⁰Hvem teller Jakobs ætt, tall-løs som støvet, eller endog bare fjerdedelen av Israel? Min sjel dø de opriktiges død, og mitt endelikt vorde som deres! ¹¹Da sa Balak til Bileam: Hvad har du gjort mot mig? Til å forbanne mine fiender hentet jeg dig, og se, du har velsignet! ¹²Men han svarte: Skulde jeg ikke akte på det Herren legger i min munn, og tale det? ¹³Da sa Balak til ham: Kjære, kom og vær med mig til et annet sted, hvorfra du kan se dem – dog vil du bare få se den ytterste del av folket, det hele folk får du ikke se – og forbann dem for mig derfra! ¹⁴Så tok han ham med sig til speider-haugen på toppen av Pisga og bygget der syv alter og ofret en okse og en vær på hvert alter. ¹⁵Og Bileam sa til Balak: Bli stående her ved ditt brennoffer mens jeg går der bort for å få en åpenbaring. ¹⁶Og Herren kom Bileam i møte og la et ord i hans munn og sa: Vend tilbake til Balak og tal som jeg har sagt dig! ¹⁷Da han kom til ham, så han ham stå ved sitt brennoffer sammen med Moabs høvdinger; og Balak sa til ham: Hvad har Herren talt? ¹⁸Da tok han til å kvede og sa: Stå op, Balak, og hør! Lytt til mig, du Sippors sønn! ¹⁹Gud er ikke et menneske at han skulde lyve, ei heller et menneskes barn at han skulde angre; skulde han si noget og ikke gjøre det, skulde han tale og ikke sette det i verk? ²⁰Se, å velsigne blev mig gitt; han har velsignet, og jeg kan ikke omstøte det. ²¹Ei skuer han urett i Jakob, ei ser han elendighet i Israel; Herren hans Gud er med ham, og kongejubel lyder der. ²²Gud førte dem ut av Egypten; styrke har de som en villokse. ²³For ikke finnes det trolldom i Jakob, og ikke spådomskunster i Israel; når tiden er der, blir det sagt til Jakob og til Israel hvad Gud vil gjøre. ²⁴Se – et folk som reiser sig som en løvinne, springer op som en løve; ei legger det sig før det har mettet sig med rov og drukket dreptes blod. ²⁵Da sa Balak til Bileam: Du skal hverken forbanne det eller velsigne det. ²⁶Men Bileam svarte Balak: Har jeg ikke allerede sagt dig at jeg i ett og alt må gjøre som Herren sier? ²⁷Da sa Balak til Bileam: Kjære, kom, så vil jeg ta dig med til et annet sted; kanskje Gud vil tillate at du forbanner dem for mig derfra. ²⁸Så tok Balak Bileam med op på toppen av Peor, hvorfra en skuer ut over ørkenen. ²⁹Da sa Bileam til Balak: Bygg syv alter for mig her og la mig få syv okser og syv værer! ³⁰Og Balak gjorde som Bileam sa, og ofret en okse og en vær på hvert alter.

Kapittel 24

¹Da Bileam så at det var Herrens vilje at han skulde velsigne Israel, gikk han ikke bort for å søke tegn, som han hadde gjort de to første ganger, men vendte sig mot ørkenen. ²Og Bileam løftet sine øine og så Israel leiret efter sine stammer. Da kom Guds Ånd over ham, ³og han tok til å kvede og sa: Så sier Bileam, Beors sønn, så sier mannen hvis øie er lukket^*, ⁴så sier han som hører ord fra Gud, som skuer syner fra den Allmektige, segnet til jorden med oplatt øie: ⁵Hvor fagre er dine telt, Jakob, dine boliger, Israel! ⁶Som vide bekkedaler, som haver ved en elv, som aloëtrær Herren har plantet, som sedrer ved vannet! ⁷Det strømmer vann av hans spann, og hans ætt bor ved store vann. Mektigere enn Agag^* skal hans konge være, ophøiet hans kongerike! ⁸Gud førte ham ut av Egypten; styrke har han som en villokse; han skal fortære hedningefolkene som står ham imot, og knuse deres ben og gjennembore dem med sine piler. ⁹Han legger sig, han hviler som en løve, som en løvinne; hvem våger å vekke ham? Velsignet være den som velsigner dig, og forbannet den som forbanner dig! ¹⁰Da optendtes Balaks vrede mot Bileam, og han slo sine hender sammen. Og Balak sa til Bileam: Jeg kalte dig hit for å forbanne mine fiender, og nu har du velsignet tre ganger. ¹¹Far nu hjem så fort du kan! Jeg hadde tenkt å vise dig ære, men du ser Herren har nektet dig den. ¹²Bileam svarte Balak: Sa jeg ikke allerede til de bud du sendte til mig: ¹³Om Balak gav mig sitt hus fullt av sølv og gull, kunde jeg ikke overtrede Herrens ord og gjøre noget efter mitt eget tykke, enten godt eller ondt; jeg kan ikke tale annet enn hvad Herren sier. ¹⁴Se, jeg vender nu hjem til mitt folk; men la mig først varsle dig om hvad dette folk skal gjøre med ditt folk i de siste dager^*. ¹⁵Og han tok til å kvede og sa: Så sier Bileam, Beors sønn, så sier mannen hvis øie er lukket, ¹⁶så sier han som hører ord fra Gud og har fått kunnskap fra den Høieste, han som skuer syner fra den Allmektige, segnet til jorden med oplatt øie: ¹⁷Jeg ser ham, men ikke nu, jeg skuer ham, men ikke nær; en stjerne stiger op av Jakob, et spir løfter sig fra Israel; han knuser Moabs tinninger og utrydder ufreds-ætten. ¹⁸Edom blir ham underlagt, og Se’ir, hans fiende, blir ham underlagt; stort velde vinner Israel. ¹⁹En hersker går ut fra Jakob, han utrydder av byene dem som har reddet sig dit. ²⁰Så fikk han se amalekittene; da tok han til å kvede og sa: Det første blandt hedningefolkene er Amalek; men til sist skal han gå til grunne. ²¹Så fikk han se kenittene, og han tok til å kvede og sa: Fast er din bolig, og bygget på klippen ditt rede; ²²men enda skal Kain^* bli ødelagt når Assur fører dig bort i fangenskap. ²³Så tok han igjen til å kvede og sa: Ve! Hvem skal bli i live når Gud lar dette skje? ²⁴Skiber kommer fra Kittims kyst^*, de kuer Assur, og de kuer Eber; men også han^** skal gå til grunne. ²⁵Så gjorde Bileam sig rede og vendte hjem igjen; og Balak drog også sin vei.

Kapittel 25

¹Mens Israel opholdt sig i Sittim, begynte folket å drive utukt med Moabs døtre. ²De innbød folket til offermåltidene for sine guder, og folket åt og tilbad deres guder; ³og Israel holdt sig til Ba’al-Peor. Da optendtes Herrens vrede mot Israel, ⁴og Herren sa til Moses: Hent alle folkets høvdinger og la hine menn nagles til pelen under åpen himmel for Herren! Så skal Herrens brennende vrede avvendes fra Israel. ⁵Og Moses sa til Israels dommere: Hver av eder skal slå ihjel dem av sine folk som har holdt sig til Ba’al-Peor! ⁶Da kom en mann av Israels barn og førte en midianittisk kvinne inn blandt sine brødre for Moses’ og hele Israels menighets øine mens de satt og gråt ved inngangen til sammenkomstens telt. ⁷Da Pinehas, sønn av Eleasar og sønnesønn av Aron, presten, så det, trådte han frem av menigheten og tok et spyd i sin hånd ⁸og gikk efter den israelittiske mann inn i koven og stakk spydet gjennem dem begge, både den israelittiske mann og kvinnen, så det gikk inn i hennes liv; da stanset sotten og vek fra Israels barn. ⁹Og de som døde i sotten, var fire og tyve tusen. ¹⁰Og Herren talte til Moses og sa: ¹¹Pinehas, sønn av Eleasar og sønnesønn av Aron, presten, har avvendt min vrede fra Israels barn, fordi han brente av min nidkjærhet iblandt dem, så jeg ikke gjorde ende på Israels barn i min nidkjærhet. ¹²Derfor skal du si: Se, jeg gjør min pakt med ham at det skal gå ham vel; ¹³med ham og hans efterkommere gjør jeg en pakt at de skal ha et evig prestedømme, fordi han var nidkjær for sin Gud og gjorde soning for Israels barn. ¹⁴Men navnet på den drepte israelittiske mann, han som blev drept sammen med den midianittiske kvinne, var Simri, sønn av Salu, høvding for en familie blandt simeonittene; ¹⁵og den drepte midianittiske kvinnes navn var Kosbi, datter av Sur; han var høvding for en stammefamilie blandt midianittene. ¹⁶Og Herren talte til Moses og sa: ¹⁷Angrip midianittene og slå dem! ¹⁸For de angrep eder med de svikefulle råd som de brukte mot eder, da det hendte dette med Peor og med Kosbi, deres søster, den midianittiske fyrstes datter, hun som blev drept dengang sotten kom over eder for Peors skyld.

Kapittel 26

¹Da sotten var forbi, sa Herren til Moses og til Eleasar, sønn av Aron, presten: ²Ta op manntall over hele Israels barns menighet fra tyveårsalderen og opover, efter deres familier, over alle dem i Israel som kan dra ut i strid. ³Og Moses og Eleasar, presten, talte med dem på Moabs ødemarker ved Jordan, midt imot Jeriko, og sa: ⁴Fra tyveårsalderen og opover skal de mønstres – således som Herren hadde befalt Moses og Israels barn, dem som hadde draget ut av Egyptens land. ⁵Ruben var Israels førstefødte; Rubens barn var: Fra Hanok hanokittenes ætt, fra Pallu pallu’ittenes ætt, ⁶fra Hesron hesronittenes ætt, fra Karmi karmittenes ætt. ⁷Dette var rubenittenes ætter, og de av dem som blev mønstret, var tre og firti tusen, syv hundre og tretti. ⁸Pallus sønn var Eliab, ⁹og Eliabs barn var Nemuel og Datan og Abiram. Det var den Datan og den Abiram som var utkåret av menigheten, og som yppet strid mot Moses og Aron dengang Korahs flokk satte sig op imot Herren, ¹⁰og jorden oplot sin munn og slukte både dem og Korah, og hele flokken omkom idet ilden fortærte de to hundre og femti menn, og de blev til et tegn; ¹¹men Korahs barn omkom ikke. ¹²Simeons barn var efter sine ætter: Fra Nemuel nemuelittenes ætt, fra Jamin jaminittenes ætt, fra Jakin jakinittenes ætt, ¹³fra Serah serahittenes ætt, fra Sa’ul sa’ulittenes ætt. ¹⁴Dette var simeonittenes ætter, to og tyve tusen og to hundre. ¹⁵Gads barn var efter sine ætter: Fra Sefon sefonittenes ætt, fra Haggi haggittenes ætt, fra Suni sunittenes ætt, ¹⁶fra Osni osnittenes ætt, fra Eri erittenes ætt, ¹⁷fra Arod arodittenes ætt, fra Areli arelittenes ætt. ¹⁸Dette var Gads barns ætter, så mange av dem som blev mønstret, firti tusen og fem hundre. ¹⁹Judas barn var Er og Onan; men Er og Onan døde i Kana’ans land. ²⁰Og Judas barn var efter sine ætter: Fra Sela selanittenes ætt, fra Peres peresittenes ætt, fra Serah serahittenes ætt. ²¹Peres’ barn var: Fra Hesron hesronittenes ætt, fra Hamul hamulittenes ætt. ²²Dette var Judas ætter, så mange av dem som blev mønstret, seks og sytti tusen og fem hundre. ²³Issakars barn var efter sine ætter: Fra Tola tola’ittenes ætt, fra Puva punittenes ætt, ²⁴fra Jasub jasubittenes ætt, fra Simron simronittenes ætt. ²⁵Dette var Issakars ætter, så mange av dem som blev mønstret, fire og seksti tusen og tre hundre. ²⁶Sebulons barn var efter sine ætter: Fra Sered sardittenes ætt, fra Elon elonittenes ætt, fra Jahle’el jahle’elittenes ætt. ²⁷Dette var sebulonittenes ætter, så mange av dem som blev mønstret, seksti tusen og fem hundre. ²⁸Josefs barn var efter sine ætter: Manasse og Efra’im. ²⁹Manasses barn var: Fra Makir makirittenes ætt, og Makir var far til Gilead, fra Gilead gileadittenes ætt. ³⁰Gileads barn det var: Fra Jeser jesrittenes ætt, fra Helek helkittenes ætt ³¹og fra Asriel asrielittenes ætt og fra Sekem sikmittenes ætt ³²og fra Semida semida’ittenes ætt og fra Hefer hefrittenes ætt. ³³Men Selofhad, Hefers sønn, hadde ingen sønner, bare døtre, og Selofhads døtre hette Mahla og Noa, Hogla, Milka og Tirsa. ³⁴Dette var Manasses ætter, og de av dem som blev mønstret, var to og femti tusen og syv hundre. ³⁵Efra’ims barn det var efter deres ætter: Fra Sutelah sutelahittenes ætt, fra Beker bakrittenes ætt, fra Tahan tahanittenes ætt. ³⁶Sutelahs barn det var: Fra Eran eranittenes ætt. ³⁷Dette var Efra’ims barns ætter, så mange av dem som blev mønstret, to og tretti tusen og fem hundre. Dette var Josefs barn efter deres ætter. ³⁸Benjamins barn var efter sine ætter: Fra Bela balittenes ætt, fra Asbel asbelittenes ætt, fra Akiram akiramittenes ætt, ³⁹fra Sefufam sufamittenes ætt, fra Hufam hufamittenes ætt. ⁴⁰Belas barn var: Ard og Na’aman, fra Ard ardittenes ætt, fra Na’aman na’amittenes ætt. ⁴¹Dette var Benjamins barn efter deres ætter, og de av dem som blev mønstret, var fem og firti tusen og seks hundre. ⁴²Dans barn var efter sine ætter: Fra Suham suhamittenes ætt. Dette var Dans ætter efter deres ættetavle. ⁴³Alle suhamittenes ætter, så mange av dem som blev mønstret, var fire og seksti tusen og fire hundre. ⁴⁴Asers barn var efter sine ætter: Fra Jimna jimna’ittenes ætt, fra Jisvi jisvittenes ætt, fra Beria beriittenes ætt; ⁴⁵av Berias barn: Fra Heber hebrittenes ætt, fra Malkiel malkielittenes ætt. ⁴⁶Asers datter hette Serah. ⁴⁷Dette var Asers barns ætter, så mange av dem som blev mønstret, tre og femti tusen og fire hundre. ⁴⁸Naftalis barn var efter sine ætter: Fra Jahse’el jahse’elittenes ætt, fra Guni gunittenes ætt, ⁴⁹fra Jeser jisrittenes ætt, fra Sillem sillemittenes ætt. ⁵⁰Dette var Naftalis ætter efter deres ættetavle, og de av dem som blev mønstret, var fem og firti tusen og fire hundre. ⁵¹Dette var de av Israels barn som blev mønstret, seks hundre og ett tusen, syv hundre og tretti. ⁵²Og Herren talte til Moses og sa: ⁵³Mellem disse skal landet skiftes ut til arv efter folketallet. ⁵⁴Den stamme som er stor, skal du gi en stor arv, og den som er liten, skal du gi en liten arv; hver stamme skal få sin arv efter tallet på dem som blev mønstret der. ⁵⁵Men ved loddkasting skal landet skiftes ut; efter navnene på sine fedrenestammer skal de ta arv. ⁵⁶Efter som loddet faller, skal hver stamme, stor eller liten, få sin arv. ⁵⁷Dette var de av levittene som blev mønstret, efter sine ætter: Fra Gerson gersonittenes ætt, fra Kahat kahatittenes ætt, fra Merari merarittenes ætt. ⁵⁸Dette var levittenes ætter: libnittenes ætt, hebronittenes ætt, mahlittenes ætt, musittenes ætt, korahittenes ætt. Kahat var far til Amram, ⁵⁹og Amrams hustru hette Jokebed; hun var datter av Levi og født i Egypten; og Amram fikk med henne Aron og Moses og deres søster Mirjam. ⁶⁰Og Aron fikk sønnene Nadab og Abihu, Eleasar og Itamar; ⁶¹men Nadab og Abihu døde dengang de bar fremmed ild inn for Herrens åsyn. ⁶²Og de av levittene som blev mønstret, var tre og tyve tusen, alt mannkjønn blandt dem fra den som var en måned gammel og opover; de blev ikke mønstret sammen med de andre Israels barn, fordi det ikke var gitt dem arv blandt Israels barn. ⁶³Disse var det som blev mønstret av Moses og Eleasar, presten, da de mønstret Israels barn på Moabs ødemarker ved Jordan midt imot Jeriko, ⁶⁴og blandt disse var det ikke nogen av dem som blev mønstret av Moses og Aron, presten, dengang de mønstret Israels barn i Sinai ørken. ⁶⁵For Herren hadde sagt at de skulde dø i ørkenen. Og det var ingen tilbake av dem uten Kaleb, Jefunnes sønn, og Josva, Nuns sønn.

Kapittel 27

¹Men Selofhads døtre – han var sønn av Hefer, Gileads sønn, som igjen var sønn av Makir, Manasses sønn, av Manasses, Josefs sønns ætt, og hans døtre hette Mahla, Noa og Hogla og Milka og Tirsa – ²de gikk frem for Moses og Eleasar, presten, og høvdingene og hele menigheten ved inngangen til sammenkomstens telt og sa: ³Vår far døde i ørkenen, og han var ikke med i den flokk som satte sig op mot Herren – i Korahs flokk – men han døde for sin egen synds skyld^*, og han hadde ingen sønner. ⁴Hvorfor skal vår fars navn gå ut av hans ætt, fordi om han ingen sønn hadde? Gi oss eiendom blandt vår fars brødre! ⁵Og Moses førte deres sak frem for Herrens åsyn. ⁶Da sa Herren til Moses: ⁷Selofhads døtre har rett i det de sier; du skal gi dem eiendom til arv blandt deres fars brødre og la deres fars arv gå over til dem. ⁸Og til Israels barn skal du tale således: Når en mann dør, og han ingen sønn har, da skal I la hans arv gå over til hans datter. ⁹Og dersom han ingen datter har, så skal I gi hans brødre hans arv. ¹⁰Og dersom han ingen brødre har, så skal I gi hans fars brødre hans arv. ¹¹Men dersom hans far ingen brødre har, så skal I gi hans arv til den nærmeste frende i ætten; han skal arve den. Dette skal være gjeldende rett blandt Israels barn, således som Herren har befalt Moses. ¹²Siden sa Herren til Moses: Stig op på Abarim-fjellet her og se utover landet som jeg har gitt Israels barn! ¹³Og når du har sett det, da skal du og samles til dine fedre likesom din bror Aron blev samlet til sine fedre, ¹⁴fordi I var. gjenstridige mot mitt ord i ørkenen Sin, dengang menigheten kivedes med mig, og I skulde helliget mig ved å la vann strømme frem for deres øine. Det er Meribas vann ved Kades i ørkenen Sin. ¹⁵Da talte Moses til Herren og sa: ¹⁶Herre, du Gud som råder over livsens ånde i alt kjød, vil du ikke sette en mann over menigheten, ¹⁷som kan gå ut og inn foran dem, og som kan føre dem ut og føre dem inn, så Herrens menighet ikke skal være som får uten hyrde! ¹⁸Og Herren sa til Moses: Ta Josva, Nuns sønn. Han er en mann som det er ånd i. Legg din hånd på ham, ¹⁹og still ham frem for Eleasar, presten, og for hele menigheten og innsett ham i hans tjeneste for deres øine, ²⁰og legg noget av din verdighet på ham, så hele Israels barns menighet må lyde ham! ²¹Og han skal stå frem for Eleasar, presten, og Eleasar skal for Herrens åsyn søke urims dom for ham; efter hans ord skal de gå ut, og efter hans ord skal de gå inn, han selv med alle Israels barn og hele menigheten. ²²Så gjorde Moses som Herren hadde befalt ham; han tok Josva og stilte ham frem for Eleasar, presten, og for hele menigheten, ²³og han la sine hender på ham og innsatte ham i hans tjeneste, således som Herren hadde talt ved Moses.

Kapittel 28

¹Og Herren talte til Moses og sa: ²Byd Israels barn og si til dem: Mitt offer, min mat, mine ildoffer, som er til velbehagelig duft for mig, skal I akte på å bære frem for mig til fastsatt tid. ³Og du skal si til dem: Dette er det ildoffer som I skal bære frem for Herren: hver dag to årsgamle lam uten lyte til et stadig brennoffer. ⁴Det ene lam skal du ofre om morgenen, og det andre skal du ofre mellem de to aftenstunder, ⁵og som matoffer tiendedelen av en efa fint mel blandet med fjerdedelen av en hin olje av støtte oliven. ⁶Dette er det stadige brennoffer, det samme som blev ofret ved Sinai berg til en velbehagelig duft, et ildoffer for Herren. ⁷Og drikkofferet som hører til det første lam, skal være fjerdedelen av en hin; i helligdommen skal du ofre drikkoffer av sterk drikk til Herren. ⁸Det andre lam skal du ofre mellem de to aftenstunder; med det samme matoffer som om morgenen og med det samme drikkoffer skal du ofre det; det er et ildoffer til en velbehagelig duft for Herren. ⁹På sabbatsdagen skal du ofre to årsgamle lam uten lyte og som matoffer to tiendedeler av en efa fint mel blandet med olje, og drikkofferet som hører til. ¹⁰Dette er sabbats-brennofferet, som skal bæres frem hver sabbat, foruten det stadige brennoffer med tilhørende drikkoffer. ¹¹Den første dag i hver måned skal I ofre Herren et brennoffer: to unge okser og en vær og syv årsgamle lam uten lyte, ¹²og til matoffer tre tiendedeler av en efa fint mel blandet med olje for hver okse, og til væren to tiendedeler fint mel blandet med olje ¹³og en tiendedel fint mel blandet med olje for hvert lam; da er det et brennoffer til en velbehagelig duft, et ildoffer for Herren; ¹⁴og drikkofferne som hører til, skal være en halv hin vin for hver okse og tredjedelen av en hin til væren og fjerdedelen av en hin for hvert lam. Dette er måneds-brennofferet, som skal bæres frem hver nymånedag i året. ¹⁵Der skal også ofres en gjetebukk som syndoffer til Herren, foruten det stadige brennoffer med tilhørende drikkoffer. ¹⁶I den første måned, på den fjortende dag i måneden, er det påske for Herren. ¹⁷Og på den femtende dag i samme måned er det høitid; i syv dager skal der etes usyret brød. ¹⁸På den første dag skal det være en hellig sammenkomst; I skal ikke gjøre nogen arbeidsgjerning. ¹⁹Og I skal ofre et ildoffer, et brennoffer for Herren: to unge okser og en vær og syv årsgamle lam – uten lyte skal de være – ²⁰og som tilhørende matoffer fint mel blandet med olje; tre tiendedeler av en efa skal I ofre for hver okse og til væren to tiendedeler, ²¹og en tiendedel for hvert av de syv lam, ²²og en gjetebukk som syndoffer, til å gjøre soning for eder. ²³Dette skal I ofre foruten morgen-brennofferet, som hører til det stadige brennoffer^*. ²⁴Sådanne offer skal I ofre hver dag i syv dager; det er ildoffermat til en velbehagelig duft for Herren; foruten det stadige brennoffer med tilhørende drikkoffer skal det ofres. ²⁵Og på den syvende dag skal I holde en hellig sammenkomst; I skal ikke gjøre nogen arbeidsgjerning. ²⁶På førstegrødens dag, når I bærer frem for Herren et offer av den nye grøde, på ukenes høitid, skal I holde en hellig sammenkomst; I skal ikke gjøre nogen arbeidsgjerning. ²⁷Og I skal ofre et brennoffer til en velbehagelig duft for Herren: to unge okser og en vær og syv årsgamle lam, ²⁸og som tilhørende matoffer fint mel blandet med olje, tre tiendedeler av en efa for hver okse og til væren to tiendedeler, ²⁹og en tiendedel for hvert av de syv lam, ³⁰og en gjetebukk til å gjøre soning for eder. ³¹Foruten det stadige brennoffer med tilhørende matoffer skal I ofre disse offer – uten lyte skal de være – med tilhørende drikkoffer.

Kapittel 29

¹I den syvende måned, på den første dag i måneden, skal I holde en hellig sammenkomst; I skal ikke gjøre nogen arbeidsgjerning; den dag skal basunene lyde hos eder. ²Og I skal ofre et brennoffer til en velbehagelig duft for Herren: en ung okse og en vær og syv årsgamle lam uten lyte, ³og som tilhørende matoffer fint mel blandet med olje, tre tiendedeler av en efa til oksen, to tiendedeler til væren ⁴og en tiendedel for hvert av de syv lam, ⁵og en gjetebukk som syndoffer, til å gjøre soning for eder, ⁶foruten måneds-brennofferet med tilhørende matoffer og det stadige brennoffer med tilhørende matoffer og foreskrevne drikkoffer, til en velbehagelig duft, et ildoffer for Herren. ⁷Den tiende dag i den samme syvende måned skal I holde en hellig sammenkomst; da skal I faste. I skal ikke gjøre nogen arbeidsgjerning. ⁸Og I skal ofre Herren et brennoffer til en velbehagelig duft: en ung okse og en vær og syv årsgamle lam – uten lyte skal de være – ⁹og som tilhørende matoffer fint mel blandet med olje, tre tiendedeler av en efa til oksen, to tiendedeler til væren ¹⁰Og en tiendedel for hvert av de syv lam, ¹¹Og en gjetebukk som syndoffer, foruten sonings-syndofferet og det stadige brennoffer med tilhørende matoffer og drikkoffer. ¹²Den femtende dag i den syvende måned skal I holde en hellig sammenkomst; I skal ikke gjøre nogen arbeidsgjerning; I skal holde høitid for Herren i syv dager. ¹³Og I skal ofre et brennoffer, et ildoffer til en velbehagelig duft for Herren: tretten unge okser og to værer og fjorten årsgamle lam – uten lyte skal de være – ¹⁴og som tilhørende matoffer fint mel blandet med olje, tre tiendedeler av en efa for hver av de tretten okser, to tiendedeler for hver av de to værer, ¹⁵og en tiendedel for hvert av de fjorten lam, ¹⁶og en gjetebukk som syndoffer, foruten det stadige brennoffer med tilhørende matoffer og drikkoffer. ¹⁷Og den annen dag tolv unge okser og to værer og fjorten årsgamle lam uten lyte ¹⁸med tilhørende matoffer og drikkoffer, svarende til tallet på oksene og værene og lammene, alt således som foreskrevet er, ¹⁹og en gjetebukk som syndoffer, foruten det stadige brennoffer med tilhørende matoffer og drikkoffer. ²⁰Og den tredje dag elleve okser og to værer og fjorten årsgamle lam uten lyte, ²¹med tilhørende matoffer og drikkoffer, svarende til tallet på oksene og værene og lammene, således som foreskrevet er, ²²og en gjetebukk som syndoffer, foruten det stadige brennoffer med tilhørende matoffer og drikkoffer. ²³Og den fjerde dag ti okser og to værer og fjorten årsgamle lam uten lyte, ²⁴med tilhørende matoffer og drikkoffer, svarende til tallet på oksene og værene og lammene, således som foreskrevet er, ²⁵og en gjetebukk som syndoffer, foruten det stadige brennoffer med tilhørende matoffer og drikkoffer. ²⁶Og den femte dag ni okser og to værer og fjorten årsgamle lam uten lyte, ²⁷med tilhørende matoffer og drikkoffer, svarende til tallet på oksene og værene og lammene, således som foreskrevet er, ²⁸og en gjetebukk som syndoffer, foruten det stadige brennoffer med tilhørende matoffer og drikkoffer. ²⁹Og den sjette dag åtte okser og to værer og fjorten årsgamle lam uten lyte, ³⁰med tilhørende matoffer og drikkoffer, svarende til tallet på oksene og værene og lammene, således som foreskrevet er, ³¹og en gjetebukk som syndoffer, foruten det stadige brennoffer med tilhørende matoffer og drikkoffer. ³²Og den syvende dag syv okser og to værer og fjorten årsgamle lam uten lyte, ³³med tilhørende matoffer og drikkoffer, svarende til tallet på oksene og værene og lammene, således som foreskrevet er, ³⁴og en gjetebukk som syndoffer, foruten det stadige brennoffer med tilhørende matoffer og drikkoffer. ³⁵Den åttende dag skal I holde en festlig sammenkomst; I skal ikke gjøre nogen arbeidsgjerning. ³⁶Og I skal ofre et brennoffer, et ildoffer til en velbehagelig duft for Herren: en okse og en vær og syv årsgamle lam uten lyte, ³⁷med tilhørende matoffer og drikkoffer, svarende til oksen og væren og lammene efter deres tall, således som foreskrevet er, ³⁸og en gjetebukk som syndoffer, foruten det stadige brennoffer med tilhørende matoffer og drikkoffer. ³⁹Disse offer skal I ofre Herren på eders høitider, foruten eders lovede og eders frivillige offer, enten det er brennoffer eller matoffer eller drikkoffer eller takkoffer.

Kapittel 30

¹Og Moses sa dette til Israels barn, i ett og alt som Herren hadde befalt ham. ²Og Moses talte til høvdingene for Israels barns stammer og sa: Således har Herren befalt: ³Når en mann gjør Herren et løfte eller sverger en ed hvormed han forplikter sig til avhold i en eller annen ting, så skal han ikke bryte sitt ord; alt hvad han har sagt, skal han gjøre. ⁴Og når en ung kvinne som ennu er hjemme hos sin far, gjør Herren et løfte eller forplikter sig til avhold i nogen ting, ⁵og hennes far får høre om hennes løfte eller om den forpliktelse til avhold som hun har pålagt sig, og tier til det, da skal alle hennes løfter og enhver forpliktelse til avhold som hun har pålagt sig, stå ved makt. ⁶Men dersom hennes far samme dag han hører om det, sier nei til det, da skal intet av hennes løfter eller de forpliktelser til avhold som hun har pålagt sig, stå ved makt, og Herren skal tilgi henne, fordi hennes far sa nei til det. ⁷Blir hun en manns hustru, og det hviler noget løfte på henne, eller det er kommet et tankeløst ord over hennes leber, som hun har bundet sig med, ⁸og hennes mann får høre om det, men tier til det den dag han hører om det, da skal hennes løfter og de forpliktelser til avhold som hun har pålagt sig, stå ved makt. ⁹Men dersom hennes mann samme dag han hører om det, sier nei til det, så gjør han det løfte hun har på sig, ugyldig, og likeså det tankeløse ord som er kommet over hennes leber, og som hun har bundet sig med, og Herren skal tilgi henne. ¹⁰En enkes eller en fraskilt hustrus løfte skal stå ved makt for henne, hvad hun enn har forpliktet sig til. ¹¹Men dersom hun i sin manns hus har lovt noget eller med ed har forpliktet sig til avhold i en eller annen ting, ¹²og hennes mann fikk høre om det, men tidde og ikke sa nei til det, da skal alle hennes løfter og enhver forpliktelse til avhold som hun har pålagt sig, stå ved makt. ¹³Men har hennes mann gjort dem ugyldige den dag han hørte om det, da skal intet stå ved makt av det som er kommet over hennes leber, enten det er et løfte hun har gjort, eller det er en forpliktelse til avhold; hennes mann har gjort dem ugyldige, og Herren skal tilgi henne. ¹⁴Ethvert løfte og enhver forpliktelse til avhold og faste som hun med ed har pålagt sig, kan hennes mann enten stadfeste eller gjøre ugyldig. ¹⁵Tier hennes mann til det fra den ene dag til den annen, så har han stadfestet alle hennes løfter eller alle de forpliktelser til avhold som hviler på henne; han har stadfestet dem, fordi han tidde til det den dag han hørte om det. ¹⁶Men gjør han dem først ugyldige en tid efterat han har fått høre om dem, da skal han bære ansvaret for hennes misgjerning. ¹⁷Dette er de forskrifter som Herren gav Moses om den rett en mann har over sin hustru, og en far over sin datter så lenge hun er ung og ennu er hjemme hos sin far.

Kapittel 31

¹Og Herren talte til Moses og sa: ²Ta hevn over midianittene for det de har gjort mot Israels barn! Derefter skal du samles til dine fedre. ³Da talte Moses til folket og sa: La nogen av eder ruste sig til strid! De skal kjempe mot midianittene og føre Herrens hevn over Midian; ⁴tusen av hver stamme, av alle Israels stammer, skal I sende ut til strid. ⁵Så blev der av Israels tusener tatt ut tusen av hver stamme – tolv tusen, rustet til strid. ⁶Dem sendte Moses ut i striden – tusen av hver stamme – og med dem Pinehas, sønn av Eleasar, presten; han hadde med sig helligdommens redskaper og larmtrompetene. ⁷Og de stred mot Midian, som Herren hadde befalt Moses, og de slo alt mannkjønn ihjel. ⁸Og blandt dem de slo ihjel, var også Midians konger, Evi og Rekem og Sur og Hur og Reba, Midians fem konger; også Bileam, Beors sønn, slo de ihjel med sverdet. ⁹Og Israels barn førte Midians kvinner og deres barn bort som fanger, og alle deres kløvdyr og all deres buskap og alt deres gods gjorde de til bytte. ¹⁰Og alle deres byer overalt hvor de bodde, og alle deres teltleire brente de op med ild. ¹¹Og de tok alt byttet og alt det de hadde røvet, både folk og fe, ¹²og de førte fangene og byttet og det de hadde røvet, til Moses og Eleasar, presten, og til Israels barns menighet, til leiren på Moabs ødemarker ved Jordan, midt imot Jeriko. ¹³Og Moses og Eleasar, presten, og alle menighetens høvdinger gikk dem i møte utenfor leiren. ¹⁴Men Moses blev vred på dem som var satt over hæren, på høvdingene over tusen og høvdingene over hundre, da de kom tilbake fra krigstoget. ¹⁵Og Moses sa til dem: Har I latt alle kvinner leve? ¹⁶Det var jo de som på Bileams råd forførte Israels barn til troløshet mot Herren for Peors skyld, så sotten kom over Herrens menighet. ¹⁷Så slå nu ihjel alle guttebarn og alle kvinner som har hatt samleie med menn. ¹⁸Men alle unge piker som ikke har hatt samleie med menn, skal I la leve, og de skal høre eder til. ¹⁹Og så skal I holde eder utenfor leiren i syv dager! Enhver av eder som har slått nogen ihjel, og enhver som har rørt ved en som er slått ihjel, skal rense sig på den tredje og på den syvende dag – både I og eders fanger . ²⁰Og alle klær og alt som er gjort av skinn eller av gjetehår, og alle trekar skal I rense. ²¹Og Eleasar, presten, sa til stridsmennene som hadde vært med i krigen: Dette er det lovbud som Herren har gitt Moses: ²²Gull og sølv, kobber, jern, tinn og bly, ²³alt som tåler ild, skal I la gå gjennem ilden, så blir det rent; men det skal også renses med renselsesvannet. Men alt som ikke tåler ild, skal I la gå gjennem vann. ²⁴Og den syvende dag skal I tvette eders klær, så blir I rene; og derefter kan I komme inn i leiren. ²⁵Og Herren sa til Moses: ²⁶Ta tall på hele det bortførte bytte, både folk og fe, du og Eleasar, presten, og overhodene for menighetens familier. ²⁷Og du skal dele byttet i to deler mellem krigsfolket som drog ut i striden, og hele menigheten. ²⁸Og du skal ta en avgift til Herren av krigsfolket som drog ut i striden, ett liv av hvert fem hundre, både av mennesker og av storfeet og asenene og småfeet. ²⁹Dette skal I ta av den halvdel som tilfaller krigsfolket; og du skal gi det til Eleasar, presten, som en gave til Herren. ³⁰Og av den halvdel som tilfaller Israels barn, skal du ta ut ett liv av hvert femti, både av mennesker og av storfeet og asenene og småfeet – av alt feet; og du skal gi dem til levittene, som tar vare på det som er å vareta ved Herrens tabernakel. ³¹Og Moses og Eleasar, presten, gjorde således som Herren hadde befalt Moses. ³²Og byttet – det som var tilovers av alt det som stridsfolket hadde røvet – var: av småfe seks hundre og fem og sytti tusen ³³og av storfe to og sytti tusen ³⁴og av asener en og seksti tusen. ³⁵Og av mennesker – kvinner som ikke hadde hatt samleie med menn – var det i alt to og tretti tusen. ³⁶Halvdelen av dette – den del som falt på stridsmennene – var: av småfeet tre hundre og syv og tretti tusen og fem hundre, ³⁷så avgiften til Herren av småfeet blev seks hundre og fem og sytti, ³⁸og av storfeet seks og tretti tusen, og avgiften derav til Herren to og sytti, ³⁹og av asener tretti tusen og fem hundre, og avgiften derav til Herren en og seksti, ⁴⁰og av mennesker seksten tusen, og avgiften derav til Herren to og tretti. ⁴¹Og Moses gav avgiften til Eleasar, presten, som en gave til Herren, således som Herren hadde befalt Moses. ⁴²Den halvdel som tilfalt Israels barn, og som Moses hadde skilt ut fra stridsmennenes del – ⁴³den halvdel som tilfalt menigheten – var: av småfe tre hundre og syv og tretti tusen og fem hundre ⁴⁴og av storfe seks og tretti tusen ⁴⁵og av asener tretti tusen og fem hundre ⁴⁶og av mennesker seksten tusen. ⁴⁷Av denne halvdel – den som tilfalt Israels barn – tok Moses ut ett liv for hvert femti, både av mennesker og av dyr, og gav dem til levittene, som tok vare på det som er å vareta ved Herrens tabernakel, således som Herren hadde befalt Moses. ⁴⁸Så gikk de som var satt over hærens tusener, høvdingene over tusen og høvdingene over hundre, frem for Moses ⁴⁹og sa til ham: Dine tjenere har tatt tall på krigsfolkene som stod under vår befaling, og det fattedes ikke én mann av oss. ⁵⁰Derfor bærer vi frem som gave til Herren hvad enhver av oss har tatt av gullsaker, armkjeder og armbånd, fingerringer, ørenringer og kulekjeder; det skal være til soning for oss for Herrens åsyn. ⁵¹Og Moses og Eleasar, presten, tok imot gullet av dem, alle slags fint arbeidede ting. ⁵²Og hele den gave av gull som høvdingene over tusen og høvdingene over hundre avgav til Herren, var seksten tusen, syv hundre og femti sekel. ⁵³Men stridsmennene hadde og hver for sig vunnet bytte. ⁵⁴Da Moses og Eleasar, presten, hadde tatt imot gullet av høvdingene over tusen og over hundre, bar de det inn i sammenkomstens telt, forat det skulde minne om Israels barn for Herrens åsyn.

Kapittel 32

¹Rubens barn og Gads barn hadde en mengde fe, en svær mengde; og da de så at Jasers land og Gileads land var vel skikket for feavl, ²kom de – både Gads barn og Rubens barn – og sa til Moses og Eleasar, presten, og menighetens høvdinger: ³Atarot og Dibon og Jaser og Nimra og Hesbon og El’ale og Sebam og Nebo og Beon, ⁴det land som Herren har latt Israels menighet vinne med sverdet, er et land som er vel skikket for feavl, og dine tjenere har meget fe. ⁵Og de sa: Dersom vi har funnet nåde for dine øine, så la dine tjenere få dette land til eiendom, la oss slippe å dra over Jordan! ⁶Da sa Moses til Gads barn og Rubens barn: Skal eders brødre dra i krigen, og I bli her? ⁷Hvorfor vil I vende Israels barns hu bort, så de ikke vil dra over til det land Herren hat gitt dem? ⁸Det samme gjorde eders fedre da jeg sendte dem fra Kades-Barnea for å se på landet; ⁹da de hadde draget op til Eskoldalen og hadde sett på landet, vendte de Israels barns hu bort, så de ikke vilde gå inn i det land Herren hadde gitt dem. ¹⁰Den dag optendtes Herrens vrede, og han svor og sa: ¹¹Ingen av de menn som drog op fra Egypten, fra tyveårsalderen og opover, skal få se det land som jeg har tilsvoret Abraham, Isak og Jakob; for de har ikke fulgt mig som de skulde – ¹²ingen uten Kaleb, Jefunnes sønn, kenisitten, og Josva, Nuns sønn; for de har trolig fulgt Herren. ¹³Så optendtes Herrens vrede mot Israel, og han lot dem vanke om i ørkenen i firti år, til hele den slekt var utdød som hadde gjort det som var ondt i Herrens øine. ¹⁴Og nu treder I i eders fedres spor, en yngel av syndige menn, for ennu mere å øke Herrens brennende vrede mot Israel; ¹⁵for vender I eder bort, så I ikke vil følge ham, da vil han la Israel bli ennu lenger i ørkenen, og I vil føre ulykke over hele dette folk. ¹⁶Da gikk de frem til ham og sa: Vi vil bare bygge hegn her for vårt fe og byer for våre kvinner og barn, ¹⁷men selv vil vi skyndsomt væbne oss og dra frem foran Israels barn, til vi har ført dem dit de skal; men våre kvinner og barn skal bli i de faste byer, så de kan være trygge for landets innbyggere. ¹⁸Vi vil ikke vende tilbake til våre hus før Israels barn har fått hver sin arv; ¹⁹for vi vil ikke ta arv med dem på den andre side av Jordan og lenger borte når vi har fått vår arv på denne side, østenfor Jordan. ²⁰Da sa Moses til dem: Dersom I gjør dette, så I væbner eder for Herrens åsyn til krigen, ²¹og alle eders væbnede menn drar over Jordan for Herrens åsyn, til han har drevet sine fiender bort fra sine øine, ²²og I ikke vender tilbake før landet er undertvunget for Herrens åsyn, så skal I være uten skyld både for Herren og for Israel, og I skal ha landet her til eiendom for Herrens åsyn. ²³Men dersom I ikke gjør så, da synder I mot Herren, og I skal vite at eders synd skal finne eder. ²⁴Bygg eder da byer for eders kvinner og barn og hegn for eders småfe, og gjør som I har lovt! ²⁵Da sa Gads barn og Rubens barn til Moses: Dine tjenere skal gjøre som min herre har befalt; ²⁶våre barn, våre hustruer, vårt fe og alle våre kløvdyr skal bli her i Gileads byer; ²⁷men dine tjenere, så mange av oss som er væbnet til strid, vil dra over Jordan for Herrens åsyn og være med i krigen, således som min herre sier. ²⁸Og Moses gav befaling om dem til Eleasar, presten, og Josva, Nuns sønn, og overhodene for familiene i Israels barns stammer. ²⁹Og Moses sa til dem: Dersom Gads barn og Rubens barn, så mange av dem som er væbnet, drar med eder over Jordan til krigen for Herrens åsyn, og I legger landet under eder, da skal I gi dem Gileads land til eiendom; ³⁰men dersom de ikke drar væbnet over med eder, da skal de få sin eiendom i Kana’ans land, sammen med eder andre. ³¹Og Gads barn og Rubens barn svarte og sa: Det som Herren har sagt til dine tjenere, det vil vi gjøre; ³²Vi vil dra væbnet over til Kana’ans land for Herrens åsyn, men vår arve-eiendom skal være på denne side av Jordan. ³³Så lot Moses Gads barn og Rubens barn og halvdelen av Manasses, Josefs sønns stamme få de riker som Sihon, amorittenes konge, og Og, kongen i Basan, hadde eid, hele landet med byer og omliggende marker, alle byene i landet rundt omkring. ³⁴Og Gads barn bygget op igjen Dibon og Atarot og Aroer ³⁵og Atrot-Sofan og Jaser og Jogbeha ³⁶og Bet-Nimra og Bet-Haran, faste byer og hegn for feet. ³⁷Og Rubens barn bygget op igjen Hesbon og El’ale og Kirjata’im ³⁸og Nebo og Ba’al-Meon, hvis navn blev forandret, og Sibma; og de gav de byer som de bygget op igjen, deres navn. ³⁹Og Makirs, Manasses sønns barn drog til Gilead og inntok det og drev amorittene, som bodde der, bort. ⁴⁰Og Moses gav Makir^*, Manasses sønn, Gilead, og han bodde der. ⁴¹Og Ja’ir, Manasses sønn, drog avsted og inntok deres^* landsbyer; og han kalte dem Ja’irs byer. ⁴²Og Nobah drog avsted og inntok Kenat med tilhørende småbyer; og han kalte det Nobah efter sitt eget navn.

Kapittel 33

¹Dette var Israels barns vandringer da de drog ut av Egyptens land, hær for hær, under Moses’ og Arons førerskap. ²Efter Herrens befaling skrev Moses op de steder som de drog ut fra på sine vandringer, og dette er deres vandringer efter de steder som de drog ut fra: ³I den første måned, på den femtende dag i måneden, drog de ut fra Ra’amses; dagen efter påske drog Israels barn ut med løftet hånd for alle egypternes øine, ⁴mens egypterne jordet dem som Herren hadde slått ihjel blandt dem, alle sine førstefødte; også over deres guder hadde Herren holdt dom. ⁵Så drog da Israels barn fra Ra’amses og leiret sig i Sukkot. ⁶Og de drog fra Sukkot og leiret sig i Etam, som ligger ved grensen av ørkenen. ⁷Og de drog fra Etam og vendte sa om og tok veien til Pi-Hakirot, som ligger midt imot Ba’al-Sefon, og de leiret sig foran Migdol. ⁸Og de drog fra Hakirot og gikk gjennem havet til ørkenen; og de drog tre dagsreiser i Etams ørken og leiret sig i Mara. ⁹Og de drog fra Mara og kom til Elim. I Elim var det tolv vannkilder og sytti palmetrær, og de leiret sig der. ¹⁰Og de drog fra Elim og leiret sig ved det Røde Hav. ¹¹Og de drog fra det Røde Hav og leiret sig i ørkenen Sin. ¹²Og de drog fra ørkenen Sin og leiret sig i Dofka. ¹³Og de drog fra Dofka og leiret sig i Alus. ¹⁴Og de drog fra Alus og leiret sig i Refidim; der hadde folket ikke vann å drikke. ¹⁵Og de drog fra Refidim og leiret sig i Sinai ørken. ¹⁶Og de drog fra Sinai ørken og leiret sig i Kibrot-Hatta’ava. ¹⁷Og de drog fra Kibrot-Hatta’ava og leiret sig i Haserot. ¹⁸Og de drog fra Haserot og leiret sig i Ritma. ¹⁹Og de drog fra Ritma og leiret sig i Rimmon-Peres. ²⁰Og de drog fra Rimmon-Peres og leiret sig i Libna. ²¹Og de drog fra Libna og leiret sig i Rissa. ²²Og de drog fra Rissa og leiret sig i Kehelata. ²³Og de drog fra Kehelata og leiret sig ved Sefer-fjellet. ²⁴Og de drog fra Sefer-fjellet og leiret sig i Harada. ²⁵Og de drog fra Harada og leiret sig i Makhelot. ²⁶Og de drog fra Makhelot og leiret sig i Tahat. ²⁷Og de drog fra Tahat og leiret sig i Tarah. ²⁸Og de drog fra Tarah og leiret sig i Mitka. ²⁹Og de drog fra Mitka og leiret sig i Hasmona. ³⁰Og de drog fra Hasmona og leiret sig i Moserot. ³¹Og de drog fra Moserot og leiret sig i Bene-Ja’akan. ³²Og de drog fra Bene-Ja’akan og leiret sig i Hor-Hagidgad. ³³Og de drog fra Hor-Hagidgad og leiret sig i Jotbata. ³⁴Og de drog fra Jotbata og leiret sig i Abrona. ³⁵Og de drog fra Abrona og leiret sig i Esjon-Geber. ³⁶Og de drog fra Esjon-Geber og leiet sig i ørkenen Sin, i Kades. ³⁷Og de drog fra Kades og leiret sig ved fjellet Hor på grensen av Edoms land. ³⁸Da gikk Aron, presten, efter Herrens befaling op på fjellet Hor, og der døde han i det firtiende år efterat Israels barn var gått ut av Egyptens land, i den femte måned, på den første dag i måneden. ³⁹Aron var hundre og tre og tyve år gammel da han døde på fjellet Hor. ⁴⁰Men den kana’anittiske konge i Arad, som bodde i den sydlige del av Kana’ans land, fikk høre at Israels barn kom. ⁴¹Så drog de fra fjellet Hor og leiret sig i Salmona. ⁴²og de drog fra Salmona og leiret sig i Punon. ⁴³Og de drog fra Punon og leiret sig i Obot. ⁴⁴Og de drog fra Obot og leiret sig i Ije-Ha’abarim ved Moabs grense. ⁴⁵Og de drog fra Ijim og leiret sig i Dibon-Gad. ⁴⁶Og de drog fra Dibon-Gad og leiret sig i Almon-Diblataima. ⁴⁷Og de drog fra Almon-Diblataima og leiret sig ved Abarim-fjellene, foran Nebo. ⁴⁸Og de drog fra Abarim-fjellene og leiret sig på Moabs ødemarker ved Jordan, midt imot Jeriko. ⁴⁹Og deres leir ved Jordan strakte sig fra Bet-Hajesimot til Abel-Hassittim på Moabs ødemarker. ⁵⁰Og Herren talte til Moses på Moabs ødemarker ved Jordan, midt imot Jeriko, og sa: ⁵¹Tal til Israels barn og si til dem: Når I har draget over Jordan inn i Kana’ans land, ⁵²da skal I drive alle landets innbyggere bort foran eder og tilintetgjøre alle deres stener med innhugne billeder, og I skal tilintetgjøre alle deres støpte billeder og ødelegge alle deres offerhauger. ⁵³Og I skal ta landet i eie og bo i det; for eder har jeg gitt landet til eiendom. ⁵⁴Og I skal skifte landet mellem eder ved loddkasting efter eders ætter; den store ætt skal I gi en stor arv, og den lille ætt skal du gi en liten arv; enhver skal få sin del, efter som loddet faller; efter eders fedrenestammer skal I skifte det mellem eder. ⁵⁵Men dersom I ikke driver landets innbyggere bort foran eder, da skal de som I lar bli tilbake av dem, bli torner i eders øine og brodder i eders sider, og de skal plage eder i det land som I bor i. ⁵⁶Og det som jeg hadde tenkt å gjøre med dem, det vil jeg da gjøre med eder.

Kapittel 34

¹Og Herren talte til Moses og sa: ²Byd Israels barn og si til dem: Når I kommer inn i Kana’ans land, så er dette det land som skal tilfalle eder som arv – Kana’ans land, så langt dets grenser når. ³På sydsiden skal eders land gå fra ørkenen Sin langsmed Edom, og eders sydgrense skal i øst begynne ved enden av Salthavet. ⁴Så skal grensen svinge sørom Akrabbim-skaret og gå frem til Sin, og den skal gå ut i syd for Kades-Barnea og så gå videre til Hasar-Adar og derfra ta over til Asmon. ⁵Fra Asmon skal grensen svinge bort til Egyptens bekk og så gå ut i havet. ⁶I vest skal eders grense være det store hav og landet langsmed det; dette skal være eders grense i vest. ⁷Og dette skal være eders grense i nord: Fra det store hav skal I avmerke grenselinjen til fjellet Hor. ⁸Fra fjellet Hor skal I avmerke grensen dit hvor veien går til Hamat, og grensen skal gå ut ved Sedad. ⁹Så skal grensen gå videre til Sifron og ende ved Hasar-Enan. Dette skal være eders grense i nord. ¹⁰Mot øst skal I avmerke eder en grenselinje som går fra Hasar-Enan til Sefam. ¹¹Fra Sefam skal grensen gå ned til Ribla østenfor Ajin og derfra gå videre ned til den når fjellskråningen østenfor Kinnerets sjø^*. ¹²Så skal grensen gå videre ned til Jordan og ende ved Salthavet. Dette skal være eders land efter dets grenser rundt omkring. ¹³Og Moses bød Israels barn og sa: Dette er det land I skal få til arv ved loddkasting, og som Herren har befalt å gi de ni stammer og den halve stamme. ¹⁴For Rubens barns stamme med sine familier og Gads barns stamme med sine familier og den halve Manasse stamme har alt fått sin arv; ¹⁵disse to og en halv stamme har fått sin arv på denne side av Jordan midt imot Jeriko – mot øst, mot solens opgang. ¹⁶Og Herren talte til Moses og sa: ¹⁷Dette er navnene på de menn som skal skifte ut landet mellem eder: Eleasar, presten, og Josva, Nuns sønn, ¹⁸og så en høvding for hver stamme, som I skal ta til å skifte ut landet, ¹⁹og dette er navnene på disse menn: for Juda stamme Kaleb, Jefunnes sønn, ²⁰og for Simeons barns stamme Semuel, Ammihuds sønn, ²¹for Benjamins stamme Elidad, Kislons sønn, ²²og for Dans barns stamme en høvding, Bukki, Joglis sønn, ²³for Josefs barn: for Manasses barns stamme en høvding, Hanniel, Efods sønn, ²⁴og for Efra’ims barns stamme en høvding, Kemuel, Siftans sønn, ²⁵og for Sebulons barns stamme en høvding, Elisafan, Parnaks sønn, ²⁶og for Issakars barns stamme en høvding, Paltiel, Assans sønn, ²⁷og for Asers barns stamme en høvding, Akihud, Selomis sønn, ²⁸og for Naftalis barns stamme en høvding, Pedael, Ammihuds sønn. ²⁹Disse menn var det som Herren sa skulde skifte ut arveloddene mellem Israels barn i Kana’ans land.

Kapittel 35

¹Og Herren talte til Moses på Moabs ødemarker ved Jordan, midt imot Jeriko, og sa: ²Byd Israels barn at de skal gi levittene byer av sin arveeiendom til å bo i; dessuten skal I gi levittene jorder rundt omkring disse byer. ³De skal ha byene til å bo i, og jordene som hører til, skal være til beite for deres kløvdyr og for deres fe og for alle deres andre dyr. ⁴Og jordene omkring byene, som I skal gi levittene, skal strekke sig fra bymuren tusen alen utefter rundt omkring. ⁵Utenfor byen skal I måle to tusen alen på østsiden og to tusen alen på sydsiden og to tusen alen på vestsiden og to tusen alen på nordsiden, og byen skal være i midten; dette skal være jordene til deres byer. ⁶De byer I skal gi levittene, skal være de seks tilfluktsstæder som I skal gi, forat manndrapere kan fly dit, og foruten dem skal I gi to og firti byer. ⁷I alt skal I gi levittene åtte og firti byer med tilhørende jorder. ⁸Og av de byer som I skal gi av Israels barns eiendom, skal I ta flere av de store stammer og færre av de mindre; enhver av dem skal gi levittene byer efter som de har fått land til. ⁹Og Herren talte til Moses og sa: ¹⁰Tal til Israels barn og si til dem: Når I er gått over Jordan inn i Kana’ans land, ¹¹da skal I velge ut nogen byer som skal være tilfluktsstæder for eder, forat en manndraper som av vanvare slår nogen ihjel, kan fly dit. ¹²Disse byer skal I ha til tilfluktsstæder for manndraperen når han flykter for blodhevneren, forat han ikke skal dø før han har stått til doms for menigheten. ¹³Og de av eders byer som I skal gi til tilfluktsstæder, skal være seks i tallet. ¹⁴De tre byer skal I gi på hin side^* Jordan, og de tre andre byer skal I gi i Kana’ans land; de skal være tilfluktsstæder. ¹⁵Både for Israels barn og for de fremmede og innflyttede som bor iblandt dem, skal disse seks byer være tilfluktsstæder, så hver den som av vanvare slår nogen ihjel, kan fly dit. ¹⁶Den som slår nogen med et jernredskap så han dør, han er en manndraper, og manndraperen skal late livet. ¹⁷Og den som tar en sten i sin hånd stor nok til å drepe en med og slår nogen med den så han dør, han er en manndraper, og manndraperen skal late livet. ¹⁸Eller om en har et redskap av tre i sin hånd, som han kan drepe folk med, og slår nogen med det så han dør, da er han en manndraper, og manndraperen skal late livet. ¹⁹Blodhevneren kan drepe manndraperen; når han treffer på ham, kan han drepe ham. ²⁰Dersom en støter til nogen av hat eller kaster noget på ham med vilje så han dør, ²¹eller av fiendskap slår ham med sin hånd så han dør, da skal den som slo, late livet; han er en manndraper, og blodhevneren kan drepe manndraperen når han treffer på ham. ²²Men dersom en støter til nogen av vanvare, uten fiendskap, eller kaster en eller annen ting på ham uten å ville noget ondt, ²³eller uten å se ham rammer ham med en sten stor nok til å drepe en med, så han dør, men drapsmannen ikke er hans fiende og ikke vil ham noget ondt, ²⁴da skal menigheten dømme mellem drapsmannen og blodhevneren efter disse lover. ²⁵Og menigheten skal verge manndraperen mot blodhevneren og la ham vende tilbake til den tilfluktsstad som han var flyktet til; og der skal han bli til ypperstepresten – han som er salvet med den hellige olje – er død. ²⁶Men dersom manndraperen kommer utenfor den tilfluktsstads enemerker som han er flyktet til, ²⁷og blodhevneren treffer ham utenfor hans tilfluktsstads enemerker og dreper manndraperen, så har han ingen blodskyld på sig. ²⁸For manndraperen skal bli i sin tilfluktsstad til ypperstepresten er død; men efter yppersteprestens død kan han vende tilbake til den bygd hvor han har sin eiendom. ²⁹Dette skal være en rettsordning for eder fra slekt til slekt hvor I så bor. ³⁰Om en slår nogen ihjel, skal manndraperen efter vidners utsagn lide døden; men ett vidne er ikke nok til at nogen dømmes til døden. ³¹I skal ikke ta imot løsepenger for en manndrapers liv når han er skyldig til døden; han skal late livet. ³²Og I skal ikke ta imot løsepenger for en som er flyktet til en tilfluktsstad, så han kan vende tilbake og bo et sted i landet før presten er død. ³³I skal ikke vanhellige det land I bor i; for blod vanhelliger landet, og landet kan ikke få soning for det blod som utøses der, uten ved dens blod som utøser det. ³⁴Du skal ikke gjøre det land I bor i, urent, det land i hvis midte jeg bor; for jeg er Herren, som bor midt iblandt Israels barn.

Kapittel 36

¹Overhodene for familiene i den ætt som nedstammet fra Gilead, en sønn av Manasses sønn Makir, og hørte til Josefs barns ætter, gikk frem for Moses og for de høvdinger som var overhoder for Israels barns familier, ²og de sa: Herren har befalt min herre å gi Israels barn landet til arv ved loddkasting, og min herre har fått befaling av Herren om å gi vår bror Selofhads arv til hans døtre. ³Men blir nu de gift med menn av Israels barns andre stammer, så går deres arv fra våre fedres arv og legges til den stammes arv som de kommer til å tilhøre, og således blir vår arvelodd mindre. ⁴Og når jubelåret kommer for Israels barn, så blir deres arv lagt til den stammes arv som de kommer til å tilhøre, og deres arv går fra vår fedrenestammes arv. ⁵Da bød Moses Israels barn efter Herrens ord og sa: Josefs barns stamme har rett i det de sier. ⁶Således byder Herren om Selofhads døtre: De kan gifte sig med hvem de vil, bare de gifter sig innen sin fedrenestammes ætt, ⁷forat ikke nogen arv hos Israels barn skal gå over fra en stamme til en annen – Israels barn skal holde fast hver ved sin fedrenestammes arv. ⁸Og enhver datter i Israels barns stammer som får arv, skal gifte sig med en mann av sin fedrenestammes ætt, forat Israels barn kan arve hver sine fedres arv, ⁹og forat ingen arv skal gå over fra en stamme til en annen, men Israels barns stammer holde fast hver ved sin arv. ¹⁰Selofhads døtre gjorde således som Herren hadde befalt Moses. ¹¹Mahla, Tirsa og Hogla og Milka og Noa, Selofhads døtre, blev gift med sine farbrødres sønner; ¹²de blev gift med menn av Manasses, Josefs sønns ætter, så deres arv blev hos deres fedreneætts stamme. ¹³Dette er de bud og lover som Herren gav Israels barn ved Moses på Moabs ødemarker ved Jordan, midt imot Jeriko.