2. Mosebok – Exodus

2. Mosebok – Exodus

Kapittel 1

¹Dette er navnene på Israels sønner som kom til Egypten; med Jakob kom de, hver med sitt hus: ²Ruben, Simeon, Levi og Juda, ³Issakar, Sebulon og Benjamin, ⁴Dan og Naftali, Gad og Aser. ⁵De som nedstammet fra Jakob, var i alt sytti sjeler; men Josef var allerede i Egypten. ⁶Og Josef døde og alle hans brødre og hele den slekt. ⁷Men Israels barn var fruktbare og tok sterkt til og blev mange og overmåte tallrike, og landet blev fullt av dem. ⁸Da kom det en ny konge over Egypten, som ikke visste noget om Josef. ⁹Og han sa til sitt folk: Se, israelittenes folk er større og tallrikere enn vi. ¹⁰Nu vel, la oss gå klokt til verks mot dem, forat de ikke skal ta mere til, og forat de ikke, om det kommer krig, skal slå sig i lag med våre fiender og føre krig mot oss og dra ut av landet. ¹¹Så satte de arbeidsfogder over dem til å plage dem med tvangsarbeid; og de måtte bygge for Farao to byer til oplagssteder, Pitom og Ra’amses. ¹²Men jo mere de plaget dem, dess mere tok de til, og dess mere bredte de sig ut, så egypterne begynte å grue for Israels barn. ¹³Og egypterne tvang Israels barn til å træle for sig, ¹⁴og de forbitret livet for dem med hårdt trælarbeid i ler og tegl og med alle slags trælarbeid på marken, alt det trælarbeid som de tvang dem til å gjøre. ¹⁵Og kongen i Egypten sa til de hebraiske jordmødre – den ene av dem hette Sifra og den andre Pua – : ¹⁶Når I hjelper de hebraiske kvinner til å føde, så skal I se efter i jordmorstolen; er det da en sønn, sa drep ham, men er det en datter, da kan hun leve. ¹⁷Men jordmødrene fryktet Gud og gjorde ikke som kongen i Egypten bød dem, men lot guttebarna leve. ¹⁸Da kalte kongen i Egypten jordmødrene til sig og sa til dem: Hvorfor gjør I dette og lar guttebarna leve? ¹⁹Jordmødrene svarte Farao: De hebraiske kvinner er ikke som de egyptiske, de er sterkere; før jordmoren kommer til dem, har de født. ²⁰Og Gud gjorde vel imot jordmødrene; og folket tok til og blev overmåte tallrikt. ²¹Og fordi jordmødrene fryktet Gud, gav han dem avkom. ²²Da bød Farao alt sitt folk og sa: Hver sønn som fødes^*, skal kastes i elven, men hver datter skal I la leve.

Kapittel 2

¹Så var det en mann av Levis hus som gikk bort og tok en Levis datter til ekte. ²Og kvinnen blev fruktsommelig og fødte en sønn; og da hun så at det var et vakkert barn, skjulte hun ham i tre måneder. ³Men da hun ikke lenger kunne skjule ham, tok hun en kiste til ham av rør og smurte den over med jordbek og tjære, og hun la gutten i den og satte den i sivet ved elvebredden. ⁴Men hans søster stod et stykke fra for å få vite hvorledes det gikk ham. ⁵Da kom Faraos datter ned til elven for å bade sig, mens hennes jomfruer gikk frem og tilbake på elvebredden; hun fikk se kisten midt i sivet og sendte sin pike avsted og lot den hente. ⁶Da hun åpnet den, så hun barnet, og se, det var en gutt som lå der og gråt; da ynkedes hun over ham og sa: Det er en av hebreernes guttebarn. ⁷Da sa hans søster til Faraos datter: Skal jeg gå og hente en amme til dig blandt de hebraiske kvinner, så hun kan fostre op barnet for dig? ⁸Faraos datter svarte henne: Ja, gå! Og piken gikk og hentet guttens mor. ⁹Da sa Faraos datter til henne: Ta denne gutt og fostre ham op for mig; jeg vil gi dig lønn for det. Og konen tok gutten og fostret ham op. ¹⁰Da gutten blev voksen, gikk hun med ham til Faraos datter, og han blev som en sønn for henne; hun kalte ham Moses^*, for – sa hun – av vannet har jeg dradd ham op. ¹¹Og det hendte på den tid da Moses var blitt voksen, at han gikk ut til sine brødre og så på deres slit og slep, og han fikk se en egyptisk mann som slo en hebraisk mann, en av hans brødre. ¹²Da vendte han sig hit og dit og så at det ikke var nogen der, og så slo han egypteren ihjel og skjulte ham i sanden. ¹³Den andre dag gikk han atter ut og så to hebraiske menn som holdt på å slåss; da sa han til ham som hadde urett: Hvorfor slår du din landsmann? ¹⁴Han svarte: Hvem har satt dig til høvding og dommer over oss? Tenker du å slå mig ihjel, likesom du slo egypteren ihjel? Da blev Moses redd og sa: Sannelig, saken er blitt kjent. ¹⁵Da Farao fikk høre det, søkte han å slå Moses ihjel; men Moses flyktet for Farao, og han tok bolig i landet Midian og bodde ved en brønn. ¹⁶Presten i Midian hadde syv døtre; de kom og øste op vann og fylte vannrennene for å vanne sin fars småfe. ¹⁷Så kom det nogen gjætere og drev dem bort; men Moses stod op og hjalp dem og vannet deres småfe. ¹⁸Da de så kom hjem til Re’uel, sin far, sa han: Hvorfor kommer I så snart idag? ¹⁹De svarte: En egyptisk mann hjalp oss mot gjæterne, og han øste også vann for oss og vannet småfeet. ²⁰Da sa han til sine døtre: Hvor er han da? Hvorfor lot I mannen bli igjen der? Be ham inn, så han kan ete med oss! ²¹Og Moses samtykket i å bli hos mannen; og han lot Moses få sin datter Sippora til hustru. ²²Hun fikk en sønn, og han kalte ham Gersom^*; for han sa: Jeg er blitt en gjest i et fremmed land. ²³Da lang tid var gått, døde kongen i Egypten, og Israels barn sukket over sin trældom og klaget; og deres rop over trældommen steg op til Gud. ²⁴Og Gud hørte deres sukk, og Gud kom i hu sin pakt med Abraham, Isak og Jakob. ²⁵Og Gud så til Israels barn, og Gud kjentes ved dem.

Kapittel 3

¹Og Moses gjætte småfeet hos Jetro, sin svigerfar, presten i Midian, og han drev engang småfeet bortom ørkenen og kom til Guds berg, til Horeb^*. ²Der åpenbarte Herrens engel sig for ham i en luende ild, midt ut av en tornebusk; og han så op, og se, tornebusken stod i lys lue, men tornebusken brente ikke op. ³Og Moses sa: Jeg vil gå bort og se dette vidunderlige syn, hvorfor tornebusken ikke brenner op. ⁴Da Herren så at han gikk bort for å se, ropte Gud til ham midt ut av tornebusken og sa: Moses, Moses! Og han svarte: Ja, her er jeg. ⁵Da sa han: Kom ikke nærmere, dra dine sko av dine føtter! For det sted du står på, er hellig jord. ⁶Så sa han: Jeg er din fars Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud. Da skjulte Moses sitt ansikt, for han fryktet for å skue Gud. ⁷Og Herren sa: Jeg har sett mitt folks nød i Egypten, og jeg har hørt deres klagerop over arbeidsfogdene; jeg vet hvad de lider. ⁸Og nu er jeg steget ned for å utfri dem av egypternes hånd og for å føre dem op fra dette land til et godt og vidtstrakt land, til et land som flyter med melk og honning, det land hvor kana’anittene bor og hetittene og amorittene og ferisittene og hevittene og jebusittene. ⁹Nu er Israels barns skrik nådd op til mig, og jeg har også sett hvorledes egypterne mishandler dem. ¹⁰Så gå nu du avsted, jeg vil sende dig til Farao, og du skal føre mitt folk, Israels barn, ut av Egypten! ¹¹Men Moses sa til Gud: Hvem er jeg, at jeg skulde gå til Farao, og at jeg skulde føre Israels barn ut av Egypten? ¹²Og han sa: Sannelig, jeg vil være med dig, og dette skal være dig et tegn på at jeg har sendt dig: Når du har ført folket ut av Egypten, da skal I holde gudstjeneste på dette fjell. ¹³Da sa Moses til Gud: Men når jeg nu kommer til Israels barn og sier til dem: Eders fedres Gud har sendt mig til eder, og de så spør mig: Hvad er hans navn? – hvad skal jeg da svare dem? ¹⁴Og Gud sa til Moses: Jeg er den jeg er ; og han sa: Så skal du si til Israels barn: «Jeg er» har sendt mig til eder. ¹⁵Og Gud sa fremdeles til Moses: Så skal du si til Israels barn: Herren^*, eders fedres Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud, har sendt mig til eder. Dette er mitt navn til evig tid, og så skal de kalle mig fra slekt til slekt. ¹⁶Gå nu og kall sammen de eldste i Israel og si til dem: Herren, eders fedres Gud, har åpenbaret sig for mig, Abrahams, Isaks og Jakobs Gud, og sagt: Jeg har sett til eder og vet hvorledes de farer frem mot eder i Egypten. ¹⁷Og jeg sa: Jeg vil føre eder ut av alt det onde I lider i Egypten, til kana’anittenes og hetittenes og amorittenes og ferisittenes og hevittenes og jebusittenes land, til et land som flyter med melk og honning. ¹⁸Og de skal høre på dine ord, og du skal gå inn til kongen i Egypten, du og de eldste i Israel, og I skal si til ham: Herren, hebreernes Gud, har møtt oss; la oss nu gå tre dagsreiser ut i ørkenen og ofre til Herren vår Gud. ¹⁹Men jeg vet at kongen i Egypten ikke vil gi eder lov til å dra ut, ikke engang om han får kjenne en sterk hånd over sig. ²⁰Derfor vil jeg rekke ut min hånd og slå Egypten med alle mine under, som jeg vil gjøre midt iblandt dem; så skal han la eder fare. ²¹Og jeg vil la dette folk finne yndest hos egypterne, så I, når I drar ut, ikke skal dra tomhendt bort; ²²men enhver kvinne skal be sin grannekvinne og den som bor i hennes hus, om smykker av sølv og gull og om klær, og I skal la eders sønner og eders døtre ta dem på sig; dette er det bytte I skal ta av egypterne.

Kapittel 4

¹Moses svarte: De vil visst ikke tro mig og ikke høre på mig, de vil si: Herren har ikke åpenbaret sig for dig. ²Da sa Herren til ham: Hvad er det du har i hånden? Han svarte: En stav. ³Da sa han: Kast den på jorden! Og han kastet den på jorden, og den blev til en slange; og Moses flyktet for den. ⁴Og Herren sa til Moses: Rekk ut din hånd og grip den i halen! Så rakte han ut hånden og grep fatt i den, og den blev til en stav i hans hånd. ⁵Så må de vel tro at Herren, deres fedres Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud, har åpenbaret sig for dig. ⁶Og Herren sa fremdeles til ham: Stikk din hånd i barmen! Og han stakk sin hånd i barmen; og da han drog den ut, se, da var hans hånd spedalsk, som sne. ⁷Og han sa: Stikk din hånd i barmen igjen! Og han stakk igjen sin hånd i barmen; og da han drog den ut av sin barm, se, da var den igjen blitt som hans legeme ellers. ⁸Om de nu ikke tror dig eller akter på det første tegn, så vil de da visst tro på det andre tegn. ⁹Men tror de ikke engang på disse to tegn, og vil de ikke høre på dig, da skal du ta vann av elven og helle det ut på jorden, og det vann du tar av elven, det skal bli til blod på jorden. ¹⁰Men Moses sa til Herren: Hør mig, Herre! Jeg har aldri vært nogen ordets mann, hverken før, eller siden du begynte å tale til din tjener; jeg er tung i mæle og tung i tale. ¹¹Men Herren sa til ham: Hvem har gitt mennesket munn, og hvem gjør stum eller døv eller seende eller blind? Er det ikke jeg, Herren? ¹²Gå nu du, og jeg vil være med din munn og lære dig hvad du skal tale. ¹³Men han sa: Hør mig, Herre! Send bud med hvem du ellers vil! ¹⁴Da optendtes Herrens vrede mot Moses, og han sa: Har du ikke din bror Aron, levitten? Han, vet jeg, kan tale; og nu kommer han dig også i møte, og når han ser dig, blir han glad. ¹⁵Og du skal tale til ham og legge ordene i hans munn, og jeg skal være med din munn og med hans munn og lære eder hvad I skal gjøre. ¹⁶Og han skal tale til folket for dig; han skal være din munn, og du skal være Gud for ham. ¹⁷Og du skal ta denne stav i din hånd; med den skal du gjøre tegnene. ¹⁸Så gikk Moses, og da han kom tilbake til Jetro, sin svigerfar, sa han til ham: Kjære, la mig få dra tilbake til mine brødre i Egypten og se om de ennu er i live. Og Jetro sa til Moses: Dra bort i fred! ¹⁹Og Herren sa til Moses i Midian: Dra avsted og vend tilbake til Egypten! Nu er de døde alle de som stod dig efter livet. ²⁰Så tok Moses sin hustru og sine sønner og satte dem på asenet og vendte tilbake til Egyptens land; og Moses tok Guds stav i sin hånd. ²¹Og Herren sa til Moses: Når du nu vender tilbake til Egypten, så se til at du gjør alle de under som jeg har gitt dig makt til å gjøre, for Faraos øine; men jeg vil forherde hans hjerte, så han ikke lar folket fare. ²²Da skal du si til Farao: Så sier Herren: Min sønn, min førstefødte, er Israel, ²³og jeg sa til dig: La min sønn fare, så han kan tjene mig, men du vilde ikke la ham fare; derfor vil jeg nu slå ihjel din sønn, din førstefødte. ²⁴Underveis, på et hvilested, hendte det at Herren kom imot ham og søkte å ta hans liv. ²⁵Da tok Sippora en skarp sten og skar bort sin sønns forhud og kastet den for hans føtter og sa: Sannelig, du er mig en blodbrudgom. ²⁶Så lot han ham være; da sa hun: En blodbrudgom for omskjærelsens skyld. ²⁷Og Herren sa til Aron: Gå Moses i møte i ørkenen! Og han gikk og traff ham ved Guds berg og kysset ham. ²⁸Og Moses forkynte Aron alt hvad Herren, som sendte ham, hadde talt, og alle de tegn han hadde pålagt ham å gjøre. ²⁹Så gikk Moses og Aron; og de samlet alle de eldste av Israels barn. ³⁰Og Aron bar frem alle de ord Herren hadde talt til Moses, og han gjorde tegnene for folkets øine. ³¹Og folket trodde; og da de hørte hvorledes Herren hadde sett til Israels barn og gitt akt på deres nød, bøide de sig og tilbad.

Kapittel 5

¹Derefter gikk Moses og Aron inn til Farao og sa: Så sier Herren, Israels Gud: La mitt folk fare, så de kan holde høitid for mig i ørkenen! ²Men Farao sa: Hvem er Herren som jeg skal lyde og la Israel fare? Jeg kjenner ikke Herren, og heller ikke vil jeg la Israel fare. ³Da sa de: Hebreernes Gud har møtt oss; la oss dra tre dagsreiser ut i ørkenen og ofre til Herren vår Gud, så han ikke skal slå oss med pest eller sverd! ⁴Men kongen i Egypten sa til dem: Hvorfor vil I, Moses og Aron, dra folket fra dets arbeid? Gå og gjør det I skal! ⁵Så sa Farao: Se, folket er nu blitt altfor tallrikt i landet, og så vil I dra dem bort fra det de har å gjøre! ⁶Og samme dag bød Farao arbeidsfogdene og opsynsmennene over folket og sa: ⁷I skal ikke mere gi folket halm til teglarbeidet, som før; de skal selv gå og sanke sig halm. ⁸Men den samme mengde teglsten som de før har gjort, skal I pålegge dem; I skal ikke avkorte noget i deres arbeid. For de er dovne; derfor skriker de og sier: La oss gå og ofre til vår Gud! ⁹Legg tungt arbeid på disse mennesker, så de har nok med det og ikke hører efter løgnaktige ord! ¹⁰Da gikk arbeidsfogdene og opsynsmennene ut og sa til folket: Så sier Farao: Jeg gir eder ikke lenger halm. ¹¹Gå selv og finn eder halm, hvor I kan; Men i eders arbeid skal det ikke avkortes noget. ¹²Da spredte folket sig over hele Egyptens land for å sanke stubber til å bruke istedenfor halm. ¹³Men arbeidsfogdene drev på og sa: Gjør eders arbeid ferdig, fullt dagsverk for hver dag, likesom dengang I hadde halm. ¹⁴Og opsynsmennene som Faraos arbeidsfogder hadde satt over Israels barn, fikk hugg, og arbeidsfogdene sa til dem: Hvorfor har I ikke gjort ferdig den fastsatte mengde teglsten, likesom før, hverken igår eller idag? ¹⁵Da gikk opsynsmennene over Israels barn til Farao og klaget høilydt for ham og sa: Hvorfor gjør du således med dine tjenere? ¹⁶Dine tjenere får ikke halm, og allikevel sier de til oss: Gjør tegl! Og så får dine tjenere hugg, enda det er ditt eget folk som har skylden. ¹⁷Men han sa: Dovne er I, dovne! Derfor sier I: Vi vil gå og ofre til Herren. ¹⁸Så gå nu og arbeid! Halm får I ikke, men den fastsatte mengde tegl skal I komme med. ¹⁹Israels barns opsynsmenn så at de var ille farne, da det blev sagt til dem: I skal ikke avkorte noget i den teglsten I skal ha ferdig – fullt dagsverk for hver dag! ²⁰Og da de kom ut fra Farao, møtte de Moses og Aron, som stod og ventet på dem. ²¹Og de sa til dem: Herren hjemsøke eder og dømme eder fordi I har ført oss i vanrykte hos Farao og hans tjenere, så I har gitt dem sverd i hånden til å slå oss ihjel. ²²Da vendte Moses sig igjen til Herren og sa: Herre, hvorfor har du gjort så ille med dette folk? Hvorfor har du sendt mig? ²³For fra den stund jeg gikk inn til Farao for å tale i ditt navn, har han gjort ille mot dette folk, og du har aldeles ikke hjulpet ditt folk.

Kapittel 6

¹Da sa Herren til Moses: Nu skal du se hvad jeg vil gjøre med Farao; ved min sterke hånd skal han tvinges til å la dem fare, ja, ved min sterke hånd tvinges til å drive dem ut av sitt land. ²Og Gud talte til Moses og sa til ham: Jeg er Herren. ³Jeg åpenbarte mig for Abraham, for Isak og for Jakob som den allmektige Gud; men ved mitt navn Herren var jeg ikke kjent av dem. ⁴Og jeg oprettet min pakt med dem, at jeg vilde gi dem Kana’ans land, det land hvor de bodde som fremmede. ⁵Og nu har jeg hørt hvorledes Israels barn sukker over at egypterne gjør dem til træler, og jeg har kommet min pakt i hu. ⁶Si derfor til Israels barn: Jeg er Herren^*, og jeg vil føre eder ut fra egypternes tunge byrder og utfri eder fra trælarbeidet under dem, og jeg vil forløse eder med utrakt arm og ved store straffedommer. ⁷Og jeg vil ta eder til mitt folk, og jeg vil være eders Gud, og I skal kjenne at jeg er Herren eders Gud, han som fører eder ut fra egypternes tunge byrder. ⁸Og jeg vil føre eder til det land som jeg med opløftet hånd har svoret å ville gi til Abraham, Isak og Jakob, og jeg vil gi eder det til eiendom; jeg er Herren. ⁹Og Moses sa dette til Israels barn; men de hørte ikke på Moses for angst og for det hårde trælarbeids skyld. ¹⁰Da talte Herren til Moses og sa: ¹¹Gå inn og si til Farao, kongen i Egypten, at han skal la Israels barn fare ut av sitt land. ¹²Og Moses tok således til orde, der han stod for Herrens åsyn: Du ser Israels barn hører ikke på mig; hvorledes skulde da Farao høre på mig, jeg som enda har uomskårne leber? ¹³Da talte Herren til Moses og Aron og sendte dem til Israels barn og til Farao, kongen i Egypten, med pålegg om at Israels barn skulde føres ut av Egyptens land. ¹⁴Dette er overhodene for deres familier: Sønnene til Ruben, Israels førstefødte, var Hanok og Pallu, Hesron og Karmi; dette er Rubens ætter. ¹⁵Simeons sønner var Jemuel og Jamin og Ohad og Jakin og Sohar og Saul, som var sønn av en Kana’anitterkvinne; dette er Simeons ætter. ¹⁶Og dette er navnene på Levis sønner efter deres ætter: Gerson og Kahat og Merari; og Levi blev hundre og syv og tretti år gammel. ¹⁷Gersons sønner var Libni og Sime’i efter deres ætter. ¹⁸Kahats sønner var Amram og Jishar og Hebron og Ussiel; og Kahat blev hundre og tre og tretti år gammel. ¹⁹Meraris sønner var Mahli og Musi. Dette er Levis ætter efter deres ættetavle. ²⁰Amram tok Jokebed, sin fars søster, til hustru, og med henne fikk han Aron og Moses; og Amram blev hundre og syv og tretti år gammel. ²¹Jishars sønner var Korah og Nefeg og Sikri. ²²Ussiels sønner var Misael og Elsafan og Sitri. ²³Aron tok Eliseba, Amminadabs datter, Nahsons søster, til hustru, og med henne fikk han Nadab og Abihu, Eleasar og Itamar. ²⁴Korahs sønner var Assir og Elkana og Abiasaf; dette er korahittenes ætter. ²⁵Eleasar, Arons sønn, tok en av Putiels døtre til hustru, og med henne fikk han Pinehas. Dette var overhodene for levittenes familier efter deres ætter. ²⁶Disse menn, Aron og Moses, var det Herren talte således til: Før Israels barn ut av Egyptens land, hær for hær! ²⁷Det var de som sa til Farao, kongen i Egypten, at Israels barn skulde føres ut av Egypten, disse menn, Moses og Aron. ²⁸Og det skjedde dengang Herren talte til Moses i Egyptens land, ²⁹da sa Herren til Moses: Jeg er Herren; tal til Farao, kongen i Egypten, alt det jeg taler til dig. ³⁰Men Moses sa, der han stod for Herrens åsyn: Du vet jeg har uomskårne leber; hvorledes skulde da Farao høre på mig?

Kapittel 7

¹Da sa Herren til Moses: Se, jeg har satt dig til en Gud for Farao, og Aron, din bror, skal være din profet. ²Du skal tale alt det jeg byder dig; men Aron, din bror, skal tale til Farao, og han skal la Israels barn fare ut av sitt land. ³Men jeg vil forherde Faraos hjerte, og jeg vil gjøre mange tegn og under i Egyptens land. ⁴Farao skal ikke høre på eder; men jeg vil legge min hånd på Egypten og føre mine hærer, mitt folk, Israels barn, ut av Egyptens land ved store straffedommer. ⁵Og egypterne skal kjenne at jeg er Herren, når jeg rekker ut min hånd over Egypten og fører Israels barn ut fra dem. ⁶Og Moses og Aron gjorde dette; som Herren hadde pålagt dem, således gjorde de. ⁷Moses var åtti år gammel, og Aron tre og åtti år, da de talte til Farao. ⁸Og Herren sa til Moses og Aron: ⁹Når Farao taler til eder og sier: La mig få se et under av eder, da skal du si til Aron: Ta din stav og kast den ned foran Farao! Og den skal bli til en slange. ¹⁰Så gikk Moses og Aron inn til Farao og gjorde som Herren hadde sagt; Aron kastet sin stav ned foran Farao og hans tjenere, og den blev til en slange. ¹¹Da lot Farao sine vismenn og trollmenn kalle, og de, Egyptens tegnsutleggere, gjorde det samme med sine hemmelige kunster; ¹²de kastet hver sin stav, og de blev til slanger; men Arons stav slukte deres staver. ¹³Men Faraos hjerte blev forherdet, og han hørte ikke på dem, således som Herren hadde sagt. ¹⁴Da sa Herren til Moses: Faraos hjerte er hårdt; han vil ikke la folket fare. ¹⁵Gå til Farao imorgen tidlig når han går ned til elven, og still dig i hans vei på elvebredden, og staven som blev skapt om til en slange, skal du ta i hånden. ¹⁶Og du skal si til ham: Herren, hebreernes Gud, har sendt mig til dig og sier: La mitt folk fare, så de kan tjene mig i ørkenen! Men du har like til nu ikke villet lyde. ¹⁷Sa sier Herren: På dette skal du kjenne at jeg er Herren: Se, nu slår jeg med denne stav som jeg har i min hånd, på vannet i elven, og det skal bli til blod, ¹⁸og fiskene i elven skal dø, og elven skal lukte ille, så egypterne skal vemmes ved å drikke vannet. ¹⁹Og Herren sa til Moses: Si til Aron: Ta din stav og rekk ut din hånd over egypternes vann, over deres elver, over deres kanaler og over deres sjøer og over alle deres dammer, og de skal bli til blod, og det skal være blod i hele Egyptens land, både i trekar og i stenkar. ²⁰Og Moses og Aron gjorde som Herren hadde sagt; han løftet staven og slo på vannet i elven så de så på det, både Farao og hans tjenere; da blev alt vannet i elven til blod, ²¹og fiskene i elven døde, og elven luktet ille, så egypterne ikke kunde drikke vannet, og det var blod i hele Egyptens land. ²²Men Egyptens tegnsutleggere gjorde det samme med sine hemmelige kunster, og Faraos hjerte blev forherdet, og han hørte ikke på dem, således som Herren hadde sagt. ²³Og Farao vendte sig om og gikk hjem til sitt hus og la heller ikke dette på hjerte. ²⁴Men alle egypterne gravde rundt omkring elven efter drikkevann; for de kunde ikke drikke elvevannet. ²⁵Så gikk det syv dager efterat Herren hadde slått elven.

Kapittel 8

¹Da sa Herren til Moses: Gå inn til Farao og si til ham: Så sier Herren: La mitt folk fare, så de kan tjene mig! ²Dersom du nekter å la dem fare, da vil jeg plage hele ditt land med frosk. ³Og elven skal vrimle av frosk, og de skal krype op og komme inn i ditt hus og i ditt sengkammer og op i din seng og i dine tjeneres hus og på ditt folk og i dine bakerovner og i dine deigtrau. ⁴Ja, på dig og på ditt folk og på alle dine tjenere skal froskene krype op. ⁵Og Herren sa til Moses: Si til Aron: Rekk ut din hånd med din stav over elvene, over kanalene og over sjøene, og la froskene komme op over Egyptens land! ⁶Og Aron rakte ut sin hånd over Egyptens vann, og froskene kom op og dekket hele Egyptens land. ⁷Men tegnsutleggerne gjorde det samme med sine hemmelige kunster og lot froskene komme op over Egyptens land. ⁸Da kalte Farao Moses og Aron til sig og sa: Bed til Herren at han vil ta froskene bort fra mig og mitt folk! Da til jeg la folket fare, sa de kan ofre til Herren. ⁹Og Moses sa til Farao: Ha selv den ære å si når jeg skal bede for dig og dine tjenere og ditt folk at froskene må bli drevet bort fra dig og dine hus, så de bare blir tilbake i elven. ¹⁰Han svarte: Imorgen. Da sa Moses: La det bli som du sier, forat du kan kjenne at det ikke er nogen som Herren vår Gud. ¹¹Froskene skal vike fra dig og dine hus og fra dine tjenere og ditt folk; bare i elven skal de bli tilbake. ¹²Så gikk Moses og Aron ut igjen fra Farao, og Moses ropte til Herren for froskenes skyld som han hadde ført over Farao. ¹³Og Herren gjorde som Moses hadde sagt, og froskene som var i husene og gårdene og på markene, døde bort; ¹⁴og de samlet dem i dyngevis, og landet blev fylt med stank. ¹⁵Men da Farao så at han hadde fått luft, gjorde han sitt hjerte hårdt og hørte ikke på dem, således som Herren hadde sagt. ¹⁶Da sa Herren til Moses: Si til Aron: Rekk ut din stav og slå i støvet på jorden, så skal det bli til mygg i hele Egyptens land. ¹⁷Og de gjorde således; Aron rakte ut sin hånd med sin stav og slo i støvet på jorden, og myggene kom både på folk og fe; alt støvet på jorden blev til mygg i hele Egyptens land. ¹⁸Tegnsutleggerne gjorde likeså med sine hemmelige kunster; de søkte å få mygg frem, men kunde ikke. Og myggene blev sittende på folk og på fe. ¹⁹Da sa tegnsutleggerne til Farao: Dette er Guds finger. Men Faraos hjerte var og blev forherdet, og han hørte ikke på dem, således som Herren hadde sagt. ²⁰Da sa Herren til Moses: Stå tidlig op imorgen, og still dig frem for Farao når han går ned til elven, og si til ham: Så sier Herren: La mitt folk fare, så de kan tjene mig! ²¹For dersom du ikke lar mitt folk fare, da sender jeg fluesvermer over dig og dine tjenere og ditt folk og dine hus, og egypternes hus skal fylles av fluesvermene, ja endog jorden de står på. ²²Men på den dag vil jeg undta Gosen, hvor mitt folk bor, så det ikke skal være fluesvermer der; da skal du kjenne at jeg, Herren, er midt i landet. ²³For jeg vil frelse mitt folk og gjøre forskjell på mitt folk og ditt folk; imorgen skal dette tegn skje. ²⁴Og Herren gjorde som han hadde sagt, og det kom svære fluesvermer i Faraos hus og i hans tjeneres hus; i hele Egypten blev landet herjet av fluesvermer. ²⁵Da kalte Farao Moses og Aron til sig og sa: Gå og ofre til eders Gud her i landet! ²⁶Men Moses sa: Det er ikke rådelig å gjøre så; for det vi ofrer til Herren vår Gud, er en vederstyggelighet for egypterne; om vi nu ofret for egypternes øine det som er en vederstyggelighet for dem, vilde de da ikke stene oss? ²⁷Tre dagsreiser vil vi gå ut i ørkenen og ofre til Herren vår Gud, således som han byder oss. ²⁸Da sa Farao: Jeg vil la eder fare, så I kan ofre til Herren eders Gud i ørkenen; men I må ikke dra langt bort. Bed for mig! ²⁹Moses svarte: Se, jeg går nu ut og vil bede til Herren, og imorgen skal fluesvermene vike bort fra Farao, fra hans tjenere og fra hans folk; bare nu Farao ikke mere vil bruke svik, men la folket fare, så de kan ofre til Herren. ³⁰Så gikk Moses ut fra Farao og bad til Herren. ³¹Og Herren gjorde som Moses bad, og lot fluesvermene vike bort fra Farao, fra hans tjenere og fra hans folk; det blev ikke én igjen. ³²Men Farao forherdet sitt hjerte også denne gang; han lot ikke folket fare.

Kapittel 9

¹Og Herren sa til Moses: Gå inn til Farao og si til ham: Så sier Herren, hebreernes Gud: La mitt folk fare, så de kan tjene mig! ²For dersom du nekter å la dem fare og fremdeles holder på dem, ³da skal Herrens hånd komme over ditt fe på marken, over hestene, over asenene, over kamelene, over storfeet og over småfeet med en forferdelig pest. ⁴Men Herren skal gjøre forskjell på Israels fe og egypternes fe, og det skal ikke dø noget av alt det som hører Israels barn til. ⁵Og Herren fastsatte tiden og sa: Imorgen vil Herren la dette skje i landet. ⁶Dagen efter gjorde Herren som han hadde sagt, og alt egypternes fe døde, men av Israels barns fe døde ikke ett liv. ⁷Og Farao sendte bud, og da var det ikke død et eneste liv av Israels fe; men Faraos hjerte blev hårdt, og han lot ikke folket fare. ⁸Da sa Herren til Moses og Aron: Ta hendene fulle av aske fra ovnen, og Moses skal kaste den op i været så Farao ser på det, ⁹og den skal bli til støv utover hele Egyptens land, og den skal bli til bylder som bryter ut med blemmer, både på folk og fe i hele Egyptens land. ¹⁰Så tok de asken fra ovnen og trådte frem for Farao, og Moses kastet den op i været; og det blev bylder som brøt ut med blemmer, både på folk og fe. ¹¹Og tegnsutleggerne kunde ikke holde stand mot Moses for byldenes skyld; for det var kommet bylder på tegnsutleggerne og på alle egypterne. ¹²Men Herren forherdet Faraos hjerte, så han ikke hørte på dem, således som Herren hadde sagt til Moses ¹³Da sa Herren til Moses: Stå tidlig op imorgen, og tred frem for Farao og si til ham: Så sier Herren, hebreernes Gud: La mitt folk fare, så de kan tjene mig! ¹⁴For denne gang vil jeg sende alle mine plager over dig selv og over dine tjenere og ditt folk, forat du skal kjenne at ingen er som jeg på hele jorden. ¹⁵For nu hadde jeg allerede rakt ut min hånd og vilde slått dig og ditt folk med pesten, så du var blitt utslettet av jorden; ¹⁶men derfor lot jeg dig bli i live at jeg kunde vise dig min makt, og mitt navn kunde bli kunngjort over hele jorden. ¹⁷Ennu stiller du dig i veien for mitt folk og vil ikke la dem fare. ¹⁸Se, jeg vil på denne tid imorgen sende et forferdelig haglvær, som det aldri har vært make til i Egypten, like fra den dag det blev til, og til nu. ¹⁹Så send da folk og berg din buskap og alt det du har på marken! Alt folk og alt fe som er ute på marken og ikke har kommet sig i hus, på dem skal haglet falle, og de skal dø. ²⁰De av Faraos tjenere som fryktet Herrens ord, berget da sine folk og sin buskap i hus; ²¹men de som ikke gav akt på Herrens ord, lot sine folk og sin buskap bli ute på marken. ²²Da sa Herren til Moses: Rekk din hånd op mot himmelen, og det skal komme hagl i hele Egyptens land, både over folk og fe og over alle markens urter i Egyptens land. ²³Og Moses rakte sin stav op mot himmelen, og Herren lot komme torden og hagl, og det fôr ild ned på jorden, og Herren lot falle hagl over Egyptens land. ²⁴Det kom hagl, og midt i haglskuren lyn i lyn, et uvær så svært at det aldri hadde vært maken i hele Egyptens land fra den tid folk hadde bosatt sig der. ²⁵Og i hele Egyptens land slo haglet ned alt det som var på marken, både folk og fe; og alle markens urter slo haglet ned, og alle markens trær brøt det sønder. ²⁶Bare i Gosens land, hvor Israels barn bodde, falt det ikke hagl. ²⁷Da sendte Farao bud efter Moses og Aron og sa til dem: Denne gang har jeg syndet; Herren er den som har rett, og jeg og mitt folk har urett. ²⁸Bed til Herren at det nu må være nok av hans torden og hagl! Så vil jeg la eder fare, og I skal ikke bie lenger. ²⁹Moses svarte ham: Så snart jeg kommer ut av byen, vil jeg utbrede mine hender til Herren; så skal tordenen holde op og haglet ikke falle mere, forat du skal kjenne at jorden hører Herren til. ³⁰Men om dig og dine tjenere vet jeg at I ennu ikke frykter for Gud Herren. ³¹Lin og bygg var slått ned; for bygget stod i aks og linet i knopp; ³²men hvete og spelt var ikke slått ned, for de kommer senere. ³³Og Moses gikk bort fra Farao og ut av byen og utbredte sine hender til Herren; da holdt tordenen og haglet op, og regnet strømmet ikke mere ned på jorden. ³⁴Men da Farao så at regnet og haglet og tordenen hadde holdt op, blev han ved å synde, og han forherdet sitt hjerte, både han og hans tjenere. ³⁵Faraos hjerte var og blev forherdet, og han lot ikke Israels barn fare, således som Herren hadde sagt ved Moses.

Kapittel 10

¹Og Herren sa til Moses: Gå inn til Farao! For det er jeg som har forherdet hans hjerte og hans tjeneres hjerte, forat jeg kan gjøre disse mine tegn midt iblandt dem, ²og forat du skal fortelle din sønn og din sønnesønn hvad jeg har gjort mot egypterne, og hvad tegn jeg har gjort iblandt dem, så I skal kjenne at jeg er Herren. ³Så gikk Moses og Aron inn til Farao og sa til ham: Så sier Herren, hebreernes Gud: Hvor lenge vil du la være å ydmyke dig for mig? La mitt folk fare, så de kan tjene mig! ⁴For dersom du nekter å la mitt folk fare, da vil jeg imorgen la gresshopper komme over ditt land. ⁵Og de skal dekke landet, så ingen kan se jorden, og de skal ete op hvert eneste grand av det som blev tilovers for eder efter haglet, og de skal avete hvert tre som vokser på eders marker. ⁶Og de skal fylle dine hus og alle dine tjeneres hus og alle egypternes hus, så hverken dine fedre eller dine fedres fedre har sett noget slikt fra den tid de blev til på jorden, og til denne dag. Dermed vendte han sig om og gikk ut fra Farao. ⁷Da sa Faraos tjenere til ham: Hvor lenge skal denne mann være en snare for oss? La mennene fare, så de kan tjene Herren sin Gud! Ser du ikke ennu at Egypten blir ødelagt? ⁸Så blev Moses og Aron hentet tilbake til Farao, og han sa til dem: Gå avsted, tjen Herren eders Gud! Men hvem er det som skal fare? ⁹Moses svarte: Vi vil fare alle, både unge og gamle; både våre sønner og våre døtre vil vi ha med, både vårt småfe og vårt storfe; for vi skal holde høitid for Herren. ¹⁰Da sa han til dem: Herren være med eder, så visst som jeg lar eder og eders små barn fare! Se der om I ikke har ondt i sinne! ¹¹Nei, ikke så! I menn kan fare og tjene Herren! For det var jo det I bad om. Dermed drev de dem ut fra Farao. ¹²Da sa Herren til Moses: Rekk ut din hånd over Egyptens land, så skal gresshoppene komme inn over Egyptens land og ete op alle urter i landet, alt det haglet har levnet. ¹³Så rakte Moses ut sin stav over Egyptens land, og Herren lot en østenvind komme over landet hele den dag og hele natten; da det blev morgen, førte østenvinden gresshoppene med sig. ¹⁴Og gresshoppene kom inn over hele Egyptens land og slo sig ned i hele Egypten i store mengder; aldri hadde det før vært en slik gresshoppesverm, og aldri vil det komme nogen slik mere. ¹⁵De dekket hele landet, så landet blev mørkt, og de åt op alle urter i landet og all frukt på trærne som haglet hadde levnet, og det blev intet grønt tilbake på trærne eller på markens urter i hele Egyptens land. ¹⁶Da skyndte Farao sig og sendte bud efter Moses og Aron og sa: Jeg har syndet mot Herren eders Gud og mot eder. ¹⁷Men forlat mig nu min synd denne ene gang, og bed til Herren eders Gud at han bare vil avvende denne død fra mig! ¹⁸Og han gikk ut igjen fra Farao og bad til Herren. ¹⁹Og Herren vendte vinden, så det blev en meget sterk vestenvind, og den førte gresshoppene bort og kastet dem ned i det Røde Hav; det blev ikke én gresshoppe tilbake i hele Egyptens land. ²⁰Men Herren forherdet Faraos hjerte, så han ikke lot Israels barn fare. ²¹Og Herren sa til Moses: Rekk din hånd op mot himmelen, og det skal bli mørke over Egyptens land, et mørke så tykt at en kan ta på det. ²²Så rakte Moses sin hånd op mot himmelen, og det blev et tykt mørke i hele Egyptens land i tre dager. ²³Den ene kunde ikke se den andre, og ingen torde flytte sig fra sin plass i tre dager; men hos alle Israels barn var det lyst der de bodde. ²⁴Da kalte Farao Moses til sig og sa: Gå avsted, tjen Herren! Bare eders småfe og eders storfe skal bli tilbake; også eders små barn kan få dra med eder. ²⁵Men Moses sa: Du må også la oss få slaktoffer og brennoffer med, så vi kan ofre til Herren vår Gud; ²⁶også vår buskap må være med oss, ikke en klov må bli igjen; for det er det vi må ta av når vi skal tjene Herren vår Gud, og vi vet ikke hvad vi skal ofre til Herren før vi kommer dit. ²⁷Men Herren forherdet Faraos hjerte, så han ikke vilde la dem fare. ²⁸Og Farao sa til Moses: Gå fra mig, vokt dig, kom ikke mere for mine øine! For på den dag du kommer for mine øine, skal du dø! ²⁹Moses svarte: Du har talt rett; jeg skal aldri mere komme for dine øine.

Kapittel 11

¹Herren hadde sagt til Moses: Ennu én plage vil jeg la komme over Farao og over Egypten, så skal han la eder fare herfra; ja, når han lar eder fare, skal han endog drive eder herfra med alt det I har. ²Si nu så folket hører det at hver mann skal be sin granne og hver kvinne sin grannekvinne om smykker av sølv og gull. ³Og Herren gav folket yndest hos egypterne; og så var også Moses en meget stor mann i Egypten, både for Faraos tjenere og for folket. ⁴Og Moses sa: Så sier Herren: Ved midnatts tid vil jeg gå midt gjennem Egypten. ⁵og alle førstefødte i Egyptens land skal dø, fra den førstefødte sønn av Farao, som sitter på sin trone, til den førstefødte sønn av trælkvinnen, som står bak håndkvernen, og alt førstefødt blandt buskapen. ⁶Og det skal i hele Egyptens land bli et stort skrik som det ikke har vært maken til og heller ikke mere skal bli. ⁷Men ikke en hund skal gjø mot nogen av Israels barn, hverken mot folk eller fe, så I skal kjenne at Herren gjør forskjell på egypterne og Israel. ⁸Da skal alle disse dine tjenere komme ned til mig og bøie sig for mig og si: Dra ut, både du og hele det folk som følger dig! Og så skal jeg dra ut. Og han gikk bort fra Farao i brennende harme. ⁹Som Herren hadde sagt til Moses og Aron: Farao skal ikke høre på eder, så jeg kan få gjort mange under i Egyptens land, ¹⁰så gjorde Moses og Aron alle disse under for Farao; men Herren forherdet Faraos hjerte, så han ikke lot Israels barn dra bort fra sitt land.

Kapittel 12

¹Og Herren sa til Moses og Aron i Egyptens land: ²Denne måned^* skal være eders nytt årsmåned, den skal være den første av årets måneder hos eder. ³Tal til hele Israels menighet og si: På den tiende dag i denne måned skal hver husfar ta sig ut et lam, et lam for hvert hus. ⁴Men dersom huset er for lite til et lam, skal han og hans nærmeste nabo ta et lam sammen efter tallet på deres husfolk; efter hvad enhver eter, skal I regne folk på hvert lam. ⁵Det skal være et lam uten lyte, av hankjønn, årsgammelt; et lam eller et kje kan I ta. ⁶Og I skal gjemme det til den fjortende dag i denne måned; da skal hele Israels samlede menighet slakte det mellem de to aftenstunder^*. ⁷Og de skal ta av blodet og stryke på begge dørstolpene og på det øverste dørtre på de hus hvor de eter det. ⁸Og de skal ete kjøttet samme natt; stekt ved ild og med usyret brød og bitre urter skal de ete det. ⁹I må ikke ete noget av det rått eller kokt i vann, men stekt ved ild, med hode, føtter og innvoller. ¹⁰Og I skal ikke levne noget av det til om morgenen; er det noget igjen om morgenen, skal I brenne det op i ilden. ¹¹Og således skal I ete det: med ombundne lender, med sko på føttene og med stav i hånd, og I skal ete det i hast; det er påske^* for Herren. ¹²For samme natt vil jeg gå igjennem Egyptens land og slå ihjel alt førstefødt i Egyptens land, både folk og fe, og over alle Egyptens guder vil jeg holde dom; jeg er Herren. ¹³Og blodet på de hus som I er i, skal være til et tegn for eder; når jeg ser blodet, vil jeg gå eder forbi; og ikke skal noget slag ramme eder til ødeleggelse når jeg slår Egyptens land. ¹⁴Og denne dag skal være en minnedag for eder, og I skal holde den som en høitid for Herren; det skal være en evig forskrift for eder å holde den, slekt efter slekt. ¹⁵I syv dager skal I ete usyret brød. Straks på den første dag skal I ha all surdeig bort av eders hus; enhver som eter syret brød fra den første til den syvende dag, han skal utryddes av Israel. ¹⁶Og på den første dag skal I holde en hellig sammenkomst, og likeså på den syvende dag en hellig sammenkomst. Intet arbeid skal gjøres nogen av de dager; bare den mat som enhver av eder trenger, må I lage til. ¹⁷I skal holde de usyrede brøds høitid, for på denne samme dag førte jeg eders hærer ut av Egyptens land; derfor skal det være en evig forskrift for eder å holde denne dag, slekt efter slekt. ¹⁸I den første måned, på den fjortende dag i måneden om aftenen skal I ete usyret brød, og det skal I gjøre helt til den enogtyvende dag om aftenen i samme måned. ¹⁹I syv dager skal det ikke finnes surdeig i eders hus; enhver som eter syret brød, han skal utryddes av Israels menighet, enten han er en fremmed eller innfødt i landet. ²⁰Intet syret skal I ete, i alle hus skal I ete usyret brød. ²¹Da kalte Moses alle Israels eldste til sig og sa til dem: Gå og hent småfe for eders familier og slakt påskelammet! ²²Og I skal ta et knippe isop og dyppe i blodet som er i skålen, og stryke på det øverste dørtre og på begge dørstolpene noget av blodet i skålen, og ingen av eder skal gå ut av sin husdør før om morgenen. ²³For Herren skal gå igjennem landet for å slå egypterne, og når han ser blodet på det øverste dørtre og på begge dørstolpene, skal han gå døren forbi og ikke la ødeleggeren få komme inn i eders hus og slå eder. ²⁴Dette skal I holde; det skal være en forskrift for dig og dine barn til evig tid. ²⁵Og når I kommer inn i det land Herren skal gi eder, således som han har lovt, da skal I holde denne tjeneste. ²⁶Og når eders barn sier til eder: Hvad er dette for en tjeneste som I holder? – ²⁷da skal I si: Det er påskeoffer for Herren, som gikk forbi Israels barns hus i Egypten da han slo egypterne og fridde våre hus. Og folket bøide sig og tilbad. ²⁸Og Israels barn gikk bort og gjorde dette; som Herren hadde sagt til Moses og Aron, således gjorde de. ²⁹Så skjedde det ved midnatts tid at Herren slo ihjel alle førstefødte i Egyptens land, fra den førstefødte sønn av Farao, som satt på sin trone, til den førstefødte sønn av fangen, som var i fengslet, og alt førstefødt blandt buskapen. ³⁰Da stod Farao op om natten, han og alle hans tjenere og alle egypterne, og det blev et stort skrik i Egypten; for det var ikke et hus hvor det ikke var en død. ³¹Og han kalte Moses og Aron til sig om natten og sa: Gjør eder rede, dra ut fra mitt folk, både I og Israels barn, far bort og tjen Herren, som I har sagt! ³²Ta med eder både eders småfe og eders storfe, som I har sagt, gå og bed godt også over mig! ³³Og egypterne trengte hårdt på folket for å få dem hastig ut av landet; for de sa: Vi er dødsens alle sammen! ³⁴Så tok folket sin deig, før den var syret; de svøpte sine deigtrau i sine klær og bar dem på sine skuldrer. ³⁵Og Israels barn gjorde som Moses hadde sagt, og bad egypterne om smykker av sølv og gull og om klær. ³⁶Og Herren gav folket yndest hos egypterne, så de gjerne gav dem det de bad om. Det var det bytte de tok av egypterne. ³⁷Så brøt da Israels barn op fra Ra’amses og tok veien til Sukkot, omkring seks hundre tusen mann til fots foruten barna. ³⁸Og det drog også en stor hop av alle slags folk med dem, og småfeet og storfeet, en overmåte stor mengde fe. ³⁹Av den deig de hadde med sig fra Egypten, bakte de usyrede kaker; for den var ikke syret, fordi de var drevet ut av Egypten og ikke torde dryge der lenger; heller ikke hadde de laget i stand reisekost. ⁴⁰Men den tid Israels barn hadde bodd i Egypten, var fire hundre og tretti år. ⁴¹På den dag de fire hundre og tretti år var til ende, da var det alle Herrens hærer drog ut av Egyptens land. ⁴²Denne natt tok Herren i akt for å føre dem ut av Egyptens land; den samme natt skal alle Israels barn ta i akt for Herren, slekt efter slekt. ⁴³Og Herren sa til Moses og Aron: Dette er forskriften om påskelammet: Ingen fremmed skal ete av det. ⁴⁴Men enhver træl som er kjøpt for sølv, ham skal du omskjære; da kan han ete av det. ⁴⁵Ingen innerst eller dagarbeider skal ete av det. ⁴⁶I ett hus skal det etes; du skal ikke la noget av kjøttet komme utenfor huset, og I skal ikke bryte noget ben på det. ⁴⁷Således skal hele Israels menighet gjøre. ⁴⁸Og når en fremmed opholder sig hos dig og vil holde påske for Herren, skal alt mannkjønn hos ham omskjæres, og da kan han få være med og holde den; han skal være som en innfødt i landet; men ingen uomskåret skal ete av det. ⁴⁹Det skal være en og samme lov for den innfødte og for den fremmede som opholder sig hos eder. ⁵⁰Og alle Israels barn gjorde således; som Herren hadde befalt Moses og Aron, således gjorde de. ⁵¹På denne samme dag var det Herren førte Israels barn ut av Egyptens land, hær efter hær.

Kapittel 13

¹Og Herren talte til Moses og sa: ²Du skal hellige mig alt førstefødt, alt det som åpner morsliv blandt Israels barn, enten det er folk eller fe! Mig hører det til. ³Og Moses sa til folket: Kom i hu denne dag da I gikk ut av Egypten, av trælehuset, for med sterk hånd førte Herren eder ut derfra! Da skal I ikke ete syret brød. ⁴Idag drar I ut, i måneden abib. ⁵Når da Herren fører dig inn i kana’anittenes og hetittenes og amorittenes og hevittenes og jebusittenes land, som han tilsvor dine fedre å gi dig, et land som flyter med melk og honning, da skal du holde denne tjeneste i denne måned. ⁶I syv dager skal du ete usyret brød, og på den syvende dag skal det være høitid for Herren. ⁷Usyret brød skal du ete alle de syv dager, det skal ikke finnes syret brød hos dig, og ikke surdeig i hele ditt land. ⁸Og samme dag skal du fortelle din sønn det og si: Dette er til minne om det som Herren gjorde for mig da jeg drog ut av Egypten. ⁹Og det skal være dig til et tegn på din hånd og til en minneskrift på din panne, forat Herrens lov skal være i din munn; for med sterk hånd førte Herren dig ut av Egypten. ¹⁰Og du skal gjøre efter denne lov til fastsatt tid, år efter år. ¹¹Og når Herren har ført dig til kana’anittenes land, således som han tilsvor dig og dine fedre, og gir dig det, ¹²da skal du overgi til Herren alt det som åpner morsliv; alt som åpner morsliv, som faller av det fe du har, hvis det er av hankjønn, hører det Herren til. ¹³Og alt som åpner morsliv blandt asen, skal du løse med et stykke småfe; men hvis du ikke løser det, skal du bryte nakken på det; og alt førstefødt av mennesker, blandt dine sønner, skal du løse. ¹⁴Og når din sønn siden spør dig og sier: Hvad betyr dette? da skal du svare ham: Med sterk hånd førte Herren oss ut av Egypten, av trælehuset. ¹⁵For dengang da Farao satte sig hårdt imot å la oss fare, da slo Herren ihjel alt førstefødt i Egyptens land, både folk og fe; derfor ofrer jeg Herren alt det som åpner morsliv, det som er av hankjønn, og alle førstefødte blandt mine sønner løser jeg. ¹⁶Og det skal være til et tegn på din hånd og til en minneseddel på din panne; for med sterk hånd førte Herren oss ut av Egypten. ¹⁷Da nu Farao lot folket fare, da førte Gud dem ikke på veien til filistrenes land, skjønt den var den nærmeste; for Gud sa: Folket kunde angre det når de ser krig for sig, og så vende tilbake til Egypten. ¹⁸Men Gud lot folket ta omveien gjennem ørkenen mot det Røde Hav. Og Israels barn drog fullt rustet ut av Egyptens land. ¹⁹Og Moses tok Josefs ben med sig; for Josef hadde tatt en ed av Israels barn og sagt: Gud skal visselig se til eder, og da skal I føre mine ben med eder op herfra. ²⁰Så brøt de op fra Sukkot og slo leir i Etam ved grensen av ørkenen. ²¹Og Herren gikk foran dem, om dagen i en skystøtte for å lede dem på veien og om natten i en ildstøtte for å lyse for dem, så de kunde dra frem både dag og natt. ²²Skystøtten vek ikke fra folket om dagen, ikke heller ildstøtten om natten.

Kapittel 14

¹Og Herren talte til Moses og sa: ²Si til Israels barn at de skal vende om og slå leir foran Pi-Hakirot, mellem Migdol og havet; midt imot Ba’al-Sefon, der skal I slå leir ved havet. ³Farao vil da si om Israels barn: De farer vill i landet, ørkenen har lukket dem inne. ⁴Og jeg vil forherde Faraos hjerte, så han forfølger dem, og jeg vil åpenbare min herlighet på Farao og hele hans hær, og egypterne skal kjenne at jeg er Herren. Og de gjorde så. ⁵Da det nu blev meldt kongen i Egypten at folket var flyktet, skiftet Farao og hans tjenere sinn mot folket, og de sa: Hvorledes kunde vi gjøre dette og la Israel dra bort fra vår tjeneste? ⁶Så lot han spenne for sin vogn og tok sitt hærfolk med sig. ⁷Han tok seks hundre utvalgte vogner og alle de andre vogner i Egypten, og krigsmenn var det på dem alle. ⁸For Herren forherdet Faraos, egypterkongens, hjerte, så han forfulgte Israels barn; men Israels barn drog ut med løftet hånd. ⁹Så forfulgte egypterne dem og nådde dem igjen da de lå i leir ved havet, alle Faraos vogner og hestfolk og hele hans hær, ved Pi-Hakirot, foran Ba’al-Sefon. ¹⁰Og Farao kom nærmere og nærmere, og da Israels barn så sig om, fikk de se egypterne komme settende efter dem; da kom det stor redsel over Israels barn, og de ropte til Herren. ¹¹Og de sa til Moses: Var det da ingen graver i Egypten siden du har ført oss hit for å dø i ørkenen? Hvorfor har du gjort dette mot oss og ført oss ut av Egypten? ¹²Var det ikke det vi sa til dig i Egypten: La oss være i fred, vi vil tjene egypterne; det er bedre for oss å tjene egypterne enn å dø i ørkenen? ¹³Da sa Moses til folket: Frykt ikke, stå nu her og se Herrens frelse, som han vil sende eder idag! For som I ser egypterne idag, skal I aldri i evighet se dem mere. ¹⁴Herren skal stride for eder, og I skal være stille. ¹⁵Og Herren sa til Moses: Hvorfor roper du til mig? Si til Israels barn at de skal bryte op! ¹⁶Løft nu du op din stav og rekk ut din hånd over havet og skill det at, og Israels barn skal gå midt igjennem havet på det tørre. ¹⁷Men jeg vil forherde egypternes hjerte, så de setter efter eder; og jeg vil åpenbare min herlighet på Farao og hele hans hær, på hans vogner og hestfolk. ¹⁸Og egypterne skal kjenne at jeg er Herren, når jeg åpenbarer min herlighet på Farao, på hans vogner og hestfolk. ¹⁹Og Guds engel, som gikk foran Israels leir, flyttet sig og gikk bakefter dem; skystøtten, som var foran dem, flyttet sig og stilte sig bak dem, ²⁰så den kom imellem egypternes leir og Israels leir; på den ene side var den sky og mørke, og på den annen side lyste den op natten; og den ene leir kom ikke inn på den andre hele natten. ²¹Da rakte Moses ut sin hånd over havet, og Herren drev havet bort med en sterk østenvind, som blåste hele natten, og han gjorde havet til tørt land, og vannet skiltes at. ²²Og Israels barn gikk midt igjennem havet på det tørre, og vannet stod som en mur på deres høire og på deres venstre side. ²³Og egypterne satte efter og fulgte dem til midt ut i havet, alle Faraos hester, hans vogner og hestfolk. ²⁴Men ved morgenvaktens tid skuet Herren fra ild- og skystøtten ned på egypternes leir, og han forvirret egypternes leir, ²⁵og han slo hjulene av deres vogner, så det blev tungt for dem å komme frem. Da sa egypterne: La oss flykte for Israel; for Herren strider for dem imot egypterne. ²⁶Da sa Herren til Moses: Rekk ut din hånd over havet, så skal vannet vende tilbake over egypterne, over deres vogner og deres hestfolk. ²⁷Så rakte Moses ut sin hånd over havet, og da det led mot morgenen, vendte havet tilbake til sitt vanlige leie, og egypterne flyktet like mot det; og Herren styrtet egypterne midt ut i havet. ²⁸Vannet vendte tilbake og skjulte vognene og hestfolket i hele Faraos hær, som var kommet efter dem ut i havet; det blev ikke en eneste tilbake av dem. ²⁹Men Israels barn gikk på det tørre midt igjennem havet, og vannet stod som en mur på deres høire og på deres venstre side. ³⁰Således frelste Herren den dag Israel av egypternes hånd, og Israel så egypterne ligge døde på havstranden. ³¹Og da Israel så den veldige gjerning Herren hadde gjort med egypterne, da fryktet folket Herren; og de trodde på Herren og på hans tjener Moses.

Kapittel 15

¹Da sang Moses og Israels barn denne sang for Herren: Jeg vil lovsynge Herren, for han er høit ophøiet; hest og mann styrtet han i havet. ²Herren er min styrke og lovsang, og han blev mig til frelse; han er min Gud, og jeg vil prise ham, min fars Gud, og jeg vil ophøie ham. ³Herren er en stridsmann, Herren er hans navn. ⁴Faraos vogner og hans hær kastet han i havet, og hans utvalgte vognkjempere druknet i det Røde Hav. ⁵Avgrunner skjulte dem, de sank som sten i dype vann. ⁶Din høire hånd, Herre, er herliggjort i kraft, din høire hånd, Herre, knuser fiender. ⁷Og i din høihets velde slår du dine motstandere ned; du slipper din vrede løs, den fortærer dem som strå. ⁸Og ved ditt åndepust hopet vannene sig sammen, bølgene stod som voller, dype vann stivnet i havets hjerte. ⁹Fienden sa: Jeg vil forfølge dem, jeg vil innhente dem, jeg vil dele ut hærfang, jeg vil mette min sjel med dem; jeg vil dra mitt sverd, min hånd skal utrydde dem. ¹⁰Du blåste med din ånde, havet skjulte dem; de sank som bly i de veldige vann. ¹¹Herre, hvem er som du blandt gudene? Hvem er som du herliggjort i hellighet, forferdelig å love, underfull i gjerning? ¹²Du rakte ut din høire hånd, jorden slukte dem. ¹³Du fører ved din miskunnhet det folk som du forløste; du leder dem ved din kraft til din hellige bolig. ¹⁴Folkene hører det, de skjelver; angst griper dem som bor i Filisterland. ¹⁵Da forferdes Edoms stammefyrster, redsel griper Moabs høvdinger, alle Kana’ans innbyggere forgår av angst. ¹⁶Forferdelse og redsel faller over dem, ved din arms velde blir de målløse som sten, mens ditt folk drar frem, Herre, mens det folk drar frem som du har vunnet dig. ¹⁷Du fører dem inn og planter dem på din arvs berg, det sted du har skapt dig til bolig, Herre, den helligdom, Herre, som dine hender har grunnlagt. ¹⁸Herren skal være konge i all evighet. ¹⁹For da Faraos hester med hans vogner og menn for ut i havet, da lot Herren havets vann vende tilbake over dem, mens Israels barn gikk på det tørre midt igjennem havet. ²⁰Og profetinnen Mirjam, Arons søster, tok en tromme i sin hånd, og alle kvinnene gikk efter henne med trommer og dans. ²¹Og Mirjam sang fore: Lovsyng Herren, for han er høit ophøiet; hest og mann styrtet han i havet. ²²Så lot Moses Israel bryte op fra det Røde Hav, og de drog ut i ørkenen Sur; og tre dager drog de frem i ørkenen uten å finne vann. ²³Så kom de til Mara; men de kunde ikke drikke vannet i Mara fordi det var beskt; derfor blev stedet kalt Mara^*. ²⁴Da knurret folket mot Moses og sa: Hvad skal vi drikke? ²⁵Og han ropte til Herren, og Herren viste ham et tre; det kastet han i vannet, og vannet blev godt. Der satte han dem lov og rett, og der prøvde han dem; ²⁶og han sa: Dersom du hører på Herren din Guds røst, og gjør det som er rett i hans øine, og gir akt på hans bud, og holder alle hans forskrifter, da vil jeg ikke legge på dig nogen av de sykdommer som jeg la på egypterne; for jeg er Herren, din læge. ²⁷Så kom de til Elim; der var tolv vannkilder og sytti palmetrær; og de slo leir der ved vannet.

Kapittel 16

¹Så brøt de op fra Elim, og den femtende dag i den annen måned efterat de hadde draget ut av Egyptens land, kom hele Israels barns menighet til ørkenen Sin, som ligger mellem Elim og Sinai. ²Og hele Israels barns menighet knurret mot Moses og Aron i ørkenen. ³Og Israels barn sa til dem: Å, om vi var død for Herrens hånd i Egyptens land da vi satt ved kjøttgrytene, og da vi åt brød til vi blev mette! For I har ført oss hit ut i ørkenen for å la hele denne store folkeskare dø av hunger. ⁴Da sa Herren til Moses: Se, jeg vil la regne ned brød fra himmelen til eder, og folket skal gå ut og sanke for hver dag det de trenger; således vil jeg prøve dem, om de vil følge min lov eller ikke. ⁵Og på den sjette dag skal de lage til det som de har hatt med hjem, og det skal være dobbelt så meget som det de ellers sanker for hver dag. ⁶Og Moses og Aron sa til alle Israels barn: Iaften skal I kjenne at det er Herren som har ført eder ut av Egyptens land, ⁷og imorgen skal I få se Herrens herlighet, fordi han har hørt hvorledes I knurrer mot ham; for hvad er vi, at I knurrer mot oss? ⁸Så sa Moses: I skal få se det når Herren iaften gir eder kjøtt å ete og imorgen brød, så I blir mette; for Herren har hørt hvorledes I knurrer og murrer mot ham; for hvad er vel vi? Det er ikke mot oss I knurrer, men mot Herren. ⁹Og Moses sa til Aron: Si til hele Israels barns menighet: Kom frem for Herrens åsyn; for han har hørt hvorledes I knurrer. ¹⁰Da så Aron talte til hele Israels barns menighet, vendte de sig mot ørkenen, og se, Herrens herlighet åpenbarte sig i skyen. ¹¹Og Herren talte til Moses og sa: ¹²Jeg har hørt hvorledes Israels barn knurrer; tal til dem og si: Imellem de to aftenstunder^* skal I få kjøtt å ete, og imorgen skal I mettes med brød, og I skal kjenne at jeg er Herren eders Gud. ¹³Da det nu blev aften, kom det vaktler og dekket leiren, og om morgenen var det et lag av dugg rundt omkring leiren. ¹⁴Og da duggen gikk bort, se, da lå det utover ørkenen noget fint, kornet, fint som rim på jorden. ¹⁵Da Israels barn så det, sa de til hverandre: Hvad er det? for de visste ikke hvad det var. Da sa Moses til dem: Det er det brød Herren har gitt eder å ete. ¹⁶Således har Herren befalt: Sank av det efter som enhver trenger, en omer til manns efter tallet på eders husfolk; enhver skal ta for dem som er i hans telt. ¹⁷Og Israels barn gjorde således, og de sanket, den ene meget, den andre lite. ¹⁸Og da de målte det med omeren, hadde den som hadde sanket meget, intet tilovers, og den som hadde sanket lite, fattedes intet; enhver hadde sanket efter som han trengte. ¹⁹Og Moses sa til dem: Ingen skal levne noget av det til om morgenen. ²⁰Men de lød ikke Moses, for nogen levnet noget av det til om morgenen; da vokste det makk i det, og det luktet ille. Og Moses blev vred på dem. ²¹Siden sanket de det hver morgen efter som enhver trengte; men når solen brente hett, smeltet det. ²²På den sjette dag sanket de dobbelt så meget brød, to omer for hver; og alle menighetens høvdinger kom og meldte det til Moses. ²³Da sa han til dem: Det er det Herren har sagt. Imorgen er det sabbat, hellig sabbat for Herren; bak nu det I vil bake, og kok det I vil koke, men alt det som blir tilovers, skal I legge til side og gjemme til imorgen! ²⁴Så lot de det ligge til om morgenen, således som Moses hadde befalt; og det luktet ikke, heller ikke var det makk i det. ²⁵Da sa Moses: Et det idag. For idag er det sabbat for Herren; idag finner I ikke noget på marken. ²⁶I seks dager skal I sanke det; men på den syvende dag er det sabbat, da skal det ikke være å finne. ²⁷Allikevel gikk nogen av folket ut den syvende dag for å sanke; men de fant intet. ²⁸Da sa Herren til Moses: Hvor lenge vil I være gjenstridige og ikke holde mine bud og mine lover? ²⁹Kom i hu at Herren har gitt eder sabbaten; derfor gir han eder på den sjette dag brød for to dager; bli hjemme enhver hos sig, ingen gå hjemmefra på den syvende dag! ³⁰Så hvilte folket på den syvende dag. ³¹Og israelittene kalte det manna^*; det lignet korianderfrø, det var hvitt, og det smakte som honningkake. ³²Og Moses sa: Således har Herren befalt: Fyll en omer av det og gjem det for eders efterkommere, så de kan se det brød jeg gav eder å ete i ørkenen da jeg førte eder ut av Egyptens land. ³³Så sa Moses til Aron: Ta en krukke og legg i den en full omer manna, og sett den ned for Herrens åsyn til å gjemmes for eders efterkommere! ³⁴Som Herren hadde befalt Moses, således satte Aron den ned foran vidnesbyrdet^* til å gjemmes. ³⁵Og Israels barn åt manna i firti år, inntil de kom til bygget land; de åt manna helt til de kom til grensen av Kana’ans land. ³⁶En omer er tiendedelen av en efa.

Kapittel 17

¹Så drog hele Israels barns menighet fra ørkenen Sin i dagsreiser efter Herrens befaling; de slo leir i Refidim, og folket hadde ikke vann å drikke. ²Da kivedes folket med Moses og sa: Gi oss vann, så vi får drikke! Moses svarte dem: Hvorfor kives I med mig? Hvorfor frister I Herren? ³Men folket tørstet efter vann og knurret mot Moses og sa: Hvorfor har du ført oss op fra Egypten for å la oss og våre barn og vår buskap dø av tørst? ⁴Da ropte Moses til Herren og sa: Hvad skal jeg gjøre med dette folk? Det er ikke langt fra at de stener mig! ⁵Og Herren sa til Moses: Gå frem foran folket og ta med dig nogen av Israels eldste, og din stav som du slo i elven med, ta den i hånden og gå! ⁶Se, jeg vil stå der foran dig på klippen ved Horeb, og du skal slå på klippen, og det skal flyte vann ut av den, så folket får drikke. Og Moses gjorde således så Israels eldste så på det. ⁷Og han kalte stedet Massa^* og Meriba^**, fordi Israels barn kivedes med ham, og fordi de fristet Herren og sa: Er Herren iblandt oss eller ikke? <^** kiv.> ⁸Så kom Amalek og stred med Israel i Refidim. ⁹Da sa Moses til Josva: Velg oss ut mannskap, dra så avsted og strid mot Amalek! Imorgen vil jeg stå øverst på haugen med Guds stav i min hånd. ¹⁰Og Josva gjorde som Moses hadde sagt ham, og stred mot Amalek; og Moses, Aron og Hur steg op øverst på haugen. ¹¹Da gikk det så at så lenge Moses holdt sin hånd opløftet, hadde Israel overtaket; men når han lot sin hånd synke, da fikk Amalek overtaket. ¹²Men da Moses’ hender blev tunge, tok de en sten og la under ham, og han satte sig på den; og Aron og Hur støttet hans hender, den ene på den ene side og den andre på den andre side; så holdt hans hender sig støe helt til solen gikk ned. ¹³Og Josva hugg Amalek og hans folk ned med sverdets egg. ¹⁴Og Herren sa til Moses: Skriv dette op i en bok, så I kommer det i hu, og prent det i Josvas ører! For jeg vil aldeles utslette minnet om Amalek over hele jorden. ¹⁵Så bygget Moses et alter og kalte det: Herren er mitt banner. ¹⁶Og han sa: En hånd er utrakt fra Herrens trone! Herren skal stride mot Amalek fra slekt til slekt.

Kapittel 18

¹Jetro, presten i Midian, Moses’ svigerfar, fikk høre alt det Gud hadde gjort for Moses og for sitt folk Israel, hvorledes Herren hadde ført Israel ut av Egypten. ²Da tok Jetro, Moses’ svigerfar, Sippora, Moses’ hustru, som Moses før hadde sendt hjem, ³og hennes to sønner – den ene hette Gersom, for Moses hadde sagt: Jeg er blitt gjest i et fremmed land, ⁴og den andre hette Elieser^*, for han hadde sagt: Min fars Gud var min hjelp og fridde mig fra Faraos sverd. ⁵Da nu Jetro, Moses’ svigerfar, kom med hans sønner og hans hustru til ham i ørkenen, der hvor Moses hadde slått leir, ved Guds berg, ⁶sendte han bud til Moses og sa: Jeg, din svigerfar Jetro, kommer til dig med din hustru og hennes to sønner. ⁷Da gikk Moses sin svigerfar møte, bøide sig for ham og kysset ham, og de spurte hverandre hvorledes det stod til; så gikk de inn i teltet. ⁸Og Moses fortalte sin svigerfar alt det Herren hadde gjort med Farao og egypterne for Israels skyld, og all den møie de hadde hatt på veien, og hvorledes Herren hadde hjulpet dem. ⁹Da blev Jetro glad over alt det gode Herren hadde gjort mot Israel, at han hadde fridd dem av egypternes hånd. ¹⁰Og Jetro sa: Lovet være Herren, som fridde eder av egypternes hånd Og av Faraos hånd – han som fridde folket av egypternes hånd! ¹¹Nu vet jeg at Herren er større enn alle guder; for således viste han sig ved det^* hvormed egypterne viste sitt overmot mot dette folk. ¹²Og Jetro, Moses’ svigerfar, tok og ofret brennoffer og slaktoffer til Gud; og Aron og alle Israels eldste kom og holdt måltid med Moses’ svigerfar for Guds åsyn. ¹³Dagen efter satt Moses og skiftet rett mellem folket, og folket stod omkring Moses fra morgen til kveld. ¹⁴Da Moses’ svigerfar så hvor meget han hadde å gjøre for folket, sa han: Hvad er dette for et arbeid du legger på dig for folket? Hvorfor sitter du alene og dømmer mens hele folket står omkring dig fra morgen til kveld? ¹⁵Moses svarte sin svigerfar: Folket kommer til mig for å få vite Guds vilje; ¹⁶når de har en sak, da kommer de til mig, og jeg skifter rett mellem dem og lærer dem Guds bud og lover. ¹⁷Da sa Moses’ svigerfar til ham: Det er ikke klokt det du her gjør. ¹⁸Du må jo bli altfor trett, både du og dette folk som er med dig; for dette arbeid er for svært for dig, du makter ikke å gjøre det alene. ¹⁹Men hør nu på mig! Jeg vil gi dig et råd, og Gud skal være med dig. Tred du frem for Gud på folkets vegne og legg deres saker frem for ham, ²⁰forklar dem budene og lovene, og lær dem den vei de skal vandre, og den gjerning de skal gjøre. ²¹Velg dig så ut duelige menn av hele folket, menn som frykter Gud, troverdige menn, som hater urettferdig vinning, og sett dem til domsmenn over dem, nogen over tusen, nogen over hundre, nogen over femti og nogen over ti! ²²Og de skal skifte rett mellem folket til enhver tid; enhver stor sak skal de komme til dig med, men enhver liten sak skal de selv dømme i. Således letter du byrden for dig selv, og de bærer den med dig. ²³Dersom du gjør dette, og Gud byder dig det, da vil du kunne holde ut, og da vil også alt folket her kunne gå hjem i fred. ²⁴Moses lød sin svigerfars råd og gjorde alt det han sa. ²⁵Han valgte ut duelige menn av hele Israel og satte dem til høvdinger over folket, til domsmenn, nogen over tusen, nogen over hundre, nogen over femti og nogen over ti. ²⁶Og de skiftet rett mellem folket til enhver tid; enhver vanskelig sak kom de til Moses med, men i enhver liten sak dømte de selv. ²⁷Så bad Moses farvel med sin svigerfar, og han drog hjem til sitt eget land.

Kapittel 19

¹På tremåneders-dagen efterat Israels barn var gått ut av Egyptens land, kom de til Sinai ørken. ²De brøt op fra Refidim og kom til Sinai ørken og slo leir i ørkenen, og Israel leiret sig der midt imot fjellet. – ³Men Moses steg op til Gud, og Herren ropte til ham fra fjellet og sa: Så skal du si til Jakobs hus og kunngjøre for Israels barn: ⁴I har sett hvad jeg har gjort med egypterne, og hvorledes jeg har båret eder på ørnevinger og ført eder til mig. ⁵Dersom I nu lyder min røst og holder min pakt, da skal I være min eiendom fremfor alle folk; for hele jorden hører mig til. ⁶Og I skal være mig et kongerike av prester og et hellig folk. Dette er de ord du skal tale til Israels barn. ⁷Da Moses kom tilbake, kalte han folkets eldste til sig og bar frem for dem alle disse ord som Herren hadde pålagt ham. ⁸Da svarte folket alle som én og sa: Alt det Herren har sagt, vil vi gjøre. Og Moses bar folkets ord tilbake til Herren. ⁹Da sa Herren til Moses: Se, jeg vil komme til dig i en tykk sky, så folket kan høre når jeg taler med dig, og alltid tro på dig. Og Moses bar folkets ord frem for Herren. ¹⁰Og Herren sa til Moses: Gå til folket og la dem hellige sig idag og imorgen og tvette sine klær, ¹¹og la dem holde sig rede den tredje dag; for på den tredje dag skal Herren stige ned på Sinai berg for hele folkets øine. ¹²Og du skal avmerke en grense for folket rundt omkring og si: Vokt eder for å stige op på fjellet eller røre ved dets fot! Enhver som rører ved fjellet, skal visselig late livet; ¹³ingen hånd skal røre ved ham, han skal stenes eller skytes; enten det er dyr eller mennesker, skal de ikke leve. Når basunen lyder med lange toner, da skal de^* stige op på fjellet. ¹⁴Så gikk Moses ned fra fjellet til folket, og han lot folket hellige sig og tvette sine klær. ¹⁵Og han sa til folket: Hold eder rede den tredje dag, kom ikke nær nogen kvinne! ¹⁶Så skjedde det den tredje dag da morgenen brøt frem, da tok det til å tordne og lyne, og det la sig en tung sky over fjellet, og det hørtes en sterk basunlyd; da skalv alt folket som var i leiren. ¹⁷Men Moses førte folket ut av leiren til møte med Gud, og de stilte sig nedenfor fjellet. ¹⁸Og hele Sinai berg stod i røk, fordi Herren var steget ned på det i ild, og røken av det steg op som røken av en ovn, og hele fjellet skalv. ¹⁹Og basunens lyd tok til og blev sterkere og sterkere; Moses talte, og Gud svarte ham med lydelig røst. ²⁰Og Herren steg ned på Sinai berg, på fjellets topp; og Herren kalte Moses op på fjellets topp, og Moses steg op. ²¹Og Herren sa til Moses: Stig ned og advar folket, så de ikke trenger sig frem til Herren for å se ham, for da kommer mange av dem til å falle. ²²Også prestene, de som treder Herren nær, skal hellige sig, forat Herren ikke skal bryte inn blandt dem. ²³Da sa Moses til Herren: Folket kan ikke stige op på Sinai berg; for du har selv advart oss og sagt at vi skulde avmerke en grense om fjellet og hellige det. ²⁴Og Herren sa til ham: Stig nu ned og kom så her op igjen, både du og Aron; men prestene og folket må ikke trenge sig frem og stige op til Herren, forat han ikke skal bryte inn blandt dem. ²⁵Da steg Moses ned til folket og sa det til dem.

Kapittel 20

¹Da talte Gud alle disse ord og sa: ²Jeg er Herren din Gud, som førte dig ut av Egyptens land, av trælehuset. ³Du skal ikke ha andre guder foruten mig. ⁴Du skal ikke gjøre dig noget utskåret billede eller nogen avbildning av det som er oppe i himmelen, eller av det som er nede på jorden, eller av det som er i vannet nedenfor jorden. ⁵Du skal ikke tilbede dem og ikke tjene dem; for jeg, Herren din Gud, er en nidkjær Gud, som hjemsøker fedres misgjerninger på barn inntil tredje og fjerde ledd, på dem som hater mig, ⁶og som gjør miskunnhet mot tusen ledd, mot dem som elsker mig og holder mine bud. ⁷Du skal ikke misbruke Herrens, din Guds navn; for Herren vil ikke holde den uskyldig som misbruker hans navn. ⁸Kom hviledagen i hu, så du holder den hellig! ⁹Seks dager skal du arbeide og gjøre all din gjerning. ¹⁰Men den syvende dag er sabbat for Herren din Gud; da skal du intet arbeid gjøre, hverken du eller din sønn eller din datter, din tjener eller din tjenestepike eller ditt fe eller den fremmede som er hos dig innen dine porter. ¹¹For i seks dager gjorde Herren himmelen og jorden, havet og alt det som i dem er, og han hvilte på den syvende dag; derfor velsignet Herren sabbatsdagen og helliget den. ¹²Hedre din far og din mor, så dine dager må bli mange i det land Herren din Gud gir dig. ¹³Du skal ikke slå ihjel. ¹⁴Du skal ikke drive hor. ¹⁵Du skal ikke stjele. ¹⁶Du skal ikke si falskt vidnesbyrd mot din næste. ¹⁷Du skal ikke begjære din næstes hus. Du skal ikke begjære din næstes hustru eller hans tjener eller hans tjenestepike eller hans okse eller hans asen eller noget som hører din næste til. ¹⁸Og alt folket så og hørte tordenen og luene og basunlyden og fjellet i røk; og da folket så og hørte dette, skalv de og holdt sig langt borte. ¹⁹Og de sa til Moses: Tal du med oss, så vil vi høre; men la ikke Gud tale med oss, forat vi ikke skal dø! ²⁰Men Moses sa til folket: Frykt ikke! Gud er kommet for å prøve eder, og forat frykt for ham skal være over eder, så I ikke synder. ²¹Så blev folket stående langt borte, og Moses gikk nær til mørket hvor Gud var. ²²Og Herren sa til Moses: Så skal du si til Israels barn: I har sett hvorledes jeg talte til eder fra himmelen. ²³I skal ikke gjøre eder nogen gud ved siden av mig; guder av sølv eller guder av gull skal I ikke gjøre eder. ²⁴Et alter av jord skal du gjøre mig, og på det skal du ofre dine brennoffer og dine takkoffer, ditt småfe og ditt storfe; på ethvert sted hvor jeg lar mitt navn ihukomme, vil jeg komme til dig og velsigne dig. ²⁵Men dersom du vil gjøre mig et alter av sten, da skal du ikke bygge det av huggen sten; for bruker du ditt huggjern på stenene, da vanhelliger du dem. ²⁶Og du skal ikke gå op til mitt alter på trapper, forat ikke din blusel skal blottes over det.

Kapittel 21

¹Dette er de lover som du skal legge frem for dem: ²Når du kjøper en hebraisk træl, skal han tjene i seks år; men i det syvende skal han gis fri uten vederlag. ³Dersom han kommer enslig, da skal han gå enslig bort; dersom han er gift mann, da skal hans hustru gå bort med ham. ⁴Dersom hans herre gir ham en hustru, og hun føder ham sønner eller døtre, da skal hustruen og barna høre hennes herre til, og han skal gå enslig bort. ⁵Men dersom trælen sier: Jeg holder av min herre, min hustru og mine barn, jeg vil ikke være fri og gå bort, ⁶da skal hans herre føre ham frem for Gud^* og stille ham ved døren eller ved dørstolpen, og hans herre skal stikke en syl gjennem hans øre, og han skal tjene ham all sin tid. ⁷Når nogen selger sin datter til trælkvinne, da skal hun ikke gis fri som trælene. ⁸Dersom hun mishager sin herre, som hadde utsett henne for sig selv, da skal han la henne få kjøpe sig fri; til et fremmed folk skal han ikke ha rett til å selge henne, siden han har vært troløs mot henne. ⁹Men dersom han utser henne for sin sønn, da skal han unne henne døtres rett. ¹⁰Dersom han lar ham få en annen foruten henne, da skal han ikke avkorte noget i hennes kost, klær eller ekteskapsrett. ¹¹Men dersom han ikke lar henne få disse tre ting, da skal hun gis fri for intet, uten vederlag. ¹²Den som slår et menneske så det dør, han skal visselig late livet. ¹³Men hvis han ikke har stått ham efter livet, men det er Gud som har latt ham komme ut for hans hånd, da vil jeg sette dig et fristed som han kan ty til. ¹⁴Men om nogen bærer sig så formastelig at, at han dreper sin næste med svik, da skal du ta ham om det så var fra mitt alter: han skal dø. ¹⁵Den som slår sin far eller sin mor, skal visselig late livet. ¹⁶Den som stjeler et menneske og selger ham eller holder ham fanget, skal visselig late livet. ¹⁷Den som banner sin far eller sin mor, skal visselig late livet. ¹⁸Når menn kommer i trette, og den ene slår den andre med en sten eller med neven, og han ikke dør, men blir sengeliggende – ¹⁹dersom han da kommer op igjen og går ute med stav, da skal den som slo, være fri for straff; men han skal gi ham vederlag for den tid han har tapt, og koste full lægedom på ham. ²⁰Når nogen slår sin træl eller trælkvinne med en stokk så de dør under hans hånd, da skal han straffes for det. ²¹Men dersom de blir i live én eller to dager, skal han ikke straffes; de er jo hans eiendom. ²²Når menn kommer i slagsmål med hverandre og støter til en fruktsommelig kvinne, så hun føder i utide, men ellers ingen ulykke skjer, så skal den som gjorde det, gi den bot som kvinnens mann pålegger ham; han skal gi efter dommeres skjønn. ²³Men dersom det skjer en ulykke, da skal du gi liv for liv, ²⁴øie for øie, tann for tann, hånd for hånd, fot for fot, ²⁵brent for brent, sår for sår, skramme for skramme. ²⁶Når nogen slår sin træl eller trælkvinne i øiet og forderver det, da skal han gi dem fri til vederlag for øiet. ²⁷Og dersom han slår ut en tann på sin træl eller trælkvinne, da skal han gi dem fri til vederlag for tannen. ²⁸Om en okse stanger mann eller kvinne så de dør, da skal oksen stenes, og dens kjøtt skal ikke etes; men oksens eier skal være fri for straff. ²⁹Men dersom det er en okse som før har pleid å stange, og dens eier er advart, men ikke passer på den, og den dreper mann eller kvinne, da skal oksen stenes, og dens eier skal også lide døden. ³⁰Men dersom bøter pålegges ham, da skal han gi så meget i løsepenger for sitt liv som det blir ham pålagt. ³¹Er det en gutt eller pike den stanger, skal det gjøres med ham efter denne lov. ³²Dersom oksen stanger en træl eller en trælkvinne, da skal eieren bøte tretti sekel sølv til deres herre; og oksen skal stenes. ³³Når nogen lar en brønn stå åpen eller graver en brønn og ikke dekker den til, og det faller en okse eller et asen i den, ³⁴da skal brønnens eier godtgjøre det; han skal gi dyrets eier penger i vederlag, men det døde dyr skal være hans. ³⁵Når en manns okse stanger en annen manns okse ihjel, da skal de selge den levende okse og dele pengene for den, og det døde dyr skal de også dele. ³⁶Men er det vitterlig at det er en okse som før har pleid å stange, og dens eier ikke passer på den, da skal han gi en annen okse isteden, men det døde dyr skal være hans.

Kapittel 22

¹Når nogen stjeler en okse eller et får og slakter eller selger dem, så skal han gi fem okser istedenfor oksen og fire får for fåret. ²Dersom tyven blir grepet mens han bryter inn, og blir slått så han dør, da kommer det ingen blodskyld derav. ³Men skjer det efterat solen er gått op, da blir det blodskyld derav. Tyven skal gi full bot; har han intet, skal han selges til vederlag for det han har stjålet. ⁴Dersom det han har stjålet, finnes levende hos ham, enten det er en okse eller et asen eller et får, da skal han gi dobbelt igjen. ⁵Når nogen lar sitt fe beite på sin aker eller i sin vingård, og han slipper det løs så det kommer til å beite på en annens aker, da skal han gi i vederlag det beste på sin aker og det beste i sin vingård. ⁶Når ild bryter løs og fatter i tornehekker, og kornbånd eller det stående korn eller hele akeren brenner op, da skal den som voldte branden, gi fullt vederlag. ⁷Når nogen gir sin næste penger eller gods å gjemme, og det blir stjålet bort fra mannens hus, da skal tyven, om han finnes, gi dobbelt igjen. ⁸Men finnes ikke tyven, da skal husets eier føres frem for Gud^*, forat det kan avgjøres om han ikke har forgrepet sig på sin næstes eiendom. ⁹Hver gang det gjelder svikefull adferd med gods, enten det er en okse eller et asen eller et får eller klær eller i det hele noget som er kommet bort, og så en sier: her er det, da skal saken mellem de to komme frem for Gud^*; den som Gud dømmer skyldig, han skal gi sin næste dobbelt igjen. ¹⁰Når nogen gir sin næste et asen eller en okse eller et får eller i det hele noget husdyr å ta vare på, og det dør eller kommer til skade eller røves uten at nogen ser det, ¹¹da skal ed ved Herren skille mellem dem og avgjøre om han ikke har forgrepet sig på sin næstes eiendom, og eieren skal ta eden for god, og den andre skal ikke gi noget vederlag. ¹²Men blir det stjålet fra ham, da skal han gi dets eier vederlag. ¹³Blir det revet ihjel, da skal han føre det frem til bevis; han skal ikke gi vederlag for det som er revet ihjel. ¹⁴Når nogen låner et dyr av sin næste, og det kommer til skade eller dør, og dets eier ikke er til stede, da skal han gi full bot. ¹⁵Men dersom eieren er til stede, da skal han ikke gi vederlag; dersom det er leiet, går det inn i leien. ¹⁶Når nogen forfører en jomfru som ikke er trolovet, og ligger hos henne, da skal han gi festegave for henne og ta henne til hustru. ¹⁷Dersom faren ikke vil la ham få henne, da skal han gi så meget i pengebøter som en pleier å gi i festegave for en jomfru. ¹⁸En trollkvinne skal du ikke la leve ¹⁹Enhver som blander sig med fe, skal visselig late livet. ²⁰Den som ofrer til avgudene og ikke til Herren alene, skal være forbannet. ²¹En fremmed skal du ikke plage og ikke undertrykke; for I har selv vært fremmede i Egyptens land. ²²I skal ikke plage nogen enke eller farløs; ²³dersom du plager dem, og de roper til mig, skal jeg visselig høre deres rop, ²⁴og min vrede skal optendes, og jeg skal slå eder ihjel med sverdet, og eders hustruer skal bli enker og eders barn farløse. ²⁵Dersom du låner penger til nogen av mitt folk, til den fattige som bor hos dig, da skal du ikke være imot ham som en ågerkar; I skal ikke kreve renter av ham. ²⁶Dersom du tar din næstes kappe i pant, skal du gi ham den igjen før solen går ned; ²⁷for den er det eneste dekke han har, det er den han skal klæ sitt legeme med; hvad skal han ellers ligge i? Og når han roper til mig, vil jeg høre; for jeg er barmhjertig. ²⁸Gud^* skal du ikke spotte, og en høvding blandt ditt folk skal du ikke banne. ²⁹Av alt det som fyller din lade, og som flyter av din vinperse, skal du ikke dryge med å gi mig. Den førstefødte av dine sønner skal du gi mig. ³⁰Det samme skal du gjøre med ditt storfe og ditt småfe; syv dager skal det være hos moren; den åttende dag skal du gi mig det. ³¹I skal være hellige mennesker for mig; I skal ikke ete kjøtt av ihjelrevne dyr som I finner på marken; I skal kaste det for hundene.

Kapittel 23

¹Du skal ikke utbrede falskt rykte; du skal ikke gjøre felles sak med en ugudelig, så du blir et urettferdig vidne; ²du skal ikke følge mengden i det som ondt er, og du skal ikke vidne således i en rettssak at du bøier dig efter mengden og forvender retten; ³heller ikke om det gjelder en ringe mann, skal du pynte på hans sak. ⁴Når du treffer din fiendes okse eller hans asen som har gått sig vill, da skal du føre dem tilbake til ham. ⁵Når du ser din fiendes asen ligge under sin byrde, da vokt dig for å gå fra ham; du skal hjelpe ham med å løse byrden av. ⁶Du skal ikke i nogen sak bøie retten for den fattige som bor hos dig. ⁷Du skal holde dig langt borte fra en falsk sak og ikke hjelpe til at den uskyldige og rettferdige mister livet; for jeg dømmer ikke en skyldig å være uskyldig. ⁸Du skal ikke ta imot gave; for gaven gjør seende blinde og forvender de rettferdiges sak. ⁹En fremmed skal du ikke undertrykke; I vet jo hvorledes den fremmede er til mote; I var selv fremmede i Egyptens land. ¹⁰Seks år skal du så ditt land til og høste dets grøde; ¹¹men i det syvende år skal du la det hvile og ligge, så de fattige blandt ditt folk kan ete derav, og hvad de levner, kan markens dyr ete. Det samme skal du gjøre med din vingård og dine oljetrær. ¹²Seks dager skal du gjøre din gjerning; men på den syvende dag skal du hvile, så din okse og ditt asen kan ha ro, og din trælkvinnes sønn og den fremmede får hvile sig ut. ¹³I alt det jeg har sagt til eder, skal I ta eder i vare. Andre guders navn skal I ikke nevne; slikt skal ikke høres av din munn. ¹⁴Tre ganger om året skal du holde høitid for mig. ¹⁵De usyrede brøds høitid skal du holde: Syv dager skal du ete usyret brød, således som jeg har befalt dig, på den fastsatte tid i abib måned, for i den drog du ut av Egypten; og ingen skal vise sig for mitt åsyn tomhendt. ¹⁶Likeså kornhøstens høitid, når førstegrøden faller av ditt arbeid, av det som du sår på marken, og frukthøstens høitid ved årets utgang, når du samler inn frukten av ditt arbeid på marken. ¹⁷Tre ganger om året skal alle menn blandt eder møte frem for Herrens, Israels Guds åsyn. ¹⁸Du skal ikke ofre blodet av mitt slaktoffer sammen med syret brød, og det fete av mitt høitidsoffer skal ikke bli liggende natten over til om morgenen. ¹⁹Det første av din jords førstegrøde skal du bære til Herrens, din Guds hus. Du skal ikke koke et kje i dets mors melk. ²⁰Se, jeg sender en engel foran dig for å vokte dig på veien og for å føre dig til det sted jeg har utsett for dig. ²¹Ta dig i vare for ham og hør på hans røst, vær ikke gjenstridig mot ham! Han skal ikke bære over med eders overtredelser, for mitt navn er i ham. ²²Men dersom du lyder hans røst og gjør alt det jeg sier, da vil jeg være en fiende av dine fiender og en motstander av dine motstandere. ²³For min engel skal gå foran dig og føre dig frem til det land hvor amorittene og hetittene og ferisittene og kana’anittene, hevittene og jebusittene bor, og jeg vil tilintetgjøre dem. ²⁴Du skal ikke tilbede deres guder eller tjene dem; du skal ikke gjøre som de gjør; men du skal rive deres avgudsbilleder ned og slå deres stenstøtter i stykker. ²⁵I skal tjene Herren eders Gud, og han skal velsigne ditt brød og ditt vann. Og jeg vil holde sykdom borte fra dig; ²⁶det skal ikke være nogen kvinne i ditt land som føder i utide eller er ufruktbar; dine dagers tall vil jeg gjøre fullt. ²⁷Redsel for mig vil jeg sende foran dig og forvirre alle de folk du kommer til, og jeg vil la alle dine fiender flykte for dig. ²⁸Og jeg vil sende hvepser foran dig, og de skal jage hevittene, kana’anittene og hetittene bort fra dig. ²⁹Jeg vil ikke jage dem bort fra dig på ett år, forat ikke landet skal bli øde og de ville dyr bli for mange for dig; ³⁰litt efter litt vil jeg jage dem bort fra dig, inntil du blir så stort et folk at du kan ta landet i eie. ³¹Jeg vil la ditt lands grenser gå fra det Røde Hav til filistrenes hav^* og fra ørkenen til elven^**; for jeg vil gi landets innbyggere i eders hånd, og du skal jage dem bort fra dig. <^** Eufrat.> ³²Du skal ikke gjøre nogen pakt med dem eller med deres guder. ³³De skal ikke bo i ditt land, forat de ikke skal forføre dig til å synde mot mig; for du vilde da tjene deres guder, og det vilde bli en snare for dig.

Kapittel 24

¹Og til Moses sa han: Stig op til Herren, du og Aron, Nadab og Abihu og sytti av Israels eldste, og I skal tilbede på avstand. ²Men Moses alene skal komme nær til Herren, de andre skal ikke gå nær til, og folket skal ikke stige op med ham. ³Så kom Moses og forkynte folket alle Herrens ord og alle lovene; og hele folket svarte med én røst: Alle de ord Herren har talt, vil vi holde oss efter. ⁴Så skrev Moses op alle Herrens ord, og han stod tidlig op om morgenen og bygget et alter nedenfor fjellet og tolv støtter for de tolv Israels stammer. ⁵Siden sendte han nogen unge menn av Israels barn dit, og de bar frem brennoffer og ofret slaktoffer av okser til takkoffer for Herren. ⁶Og Moses tok halvdelen av blodet og helte det ut i skåler, og halvdelen av blodet sprengte han på alteret. ⁷Så tok han paktens bok og leste den op for folket; og de sa: Alt det Herren har sagt, vil vi gjøre og lyde. ⁸Da tok Moses blodet og sprengte det på folket; og han sa: Se, dette er paktens blod, den pakt som Herren opretter med eder på alle disse ord. ⁹Så steg Moses og Aron, Nadab og Abihu og sytti av Israels eldste op. ¹⁰Og de så Israels Gud; under hans føtter var det likesom et gulv av gjennemsiktig safirsten og som himmelen selv i klarhet. ¹¹Og han løftet ikke sin hånd mot de ypperste av Israels barn, men de skuet Gud og åt og drakk. ¹²Og Herren sa til Moses: Stig op til mig på fjellet og bli der! Så vil jeg gi dig stentavler og loven og budet, som jeg har skrevet op for å veilede dem. ¹³Da gikk Moses avsted med sin tjener Josva; og Moses gikk op på Guds berg. ¹⁴Og han sa til de eldste: Bli her til vi kommer tilbake til eder; Aron og Hur er jo hos eder; den som har en rettssak, kan gå til dem! ¹⁵Så steg Moses op på fjellet, og skyen skjulte fjellet. ¹⁶Og Herrens herlighet hvilte på Sinai berg, og skyen skjulte det i seks dager; den syvende dag kalte han på Moses midt ut av skyen. ¹⁷Og Herrens herlighet var å se til for Israels barns øine som en fortærende ild på fjellets topp. ¹⁸Og Moses gikk midt inn skyen og steg op på fjellet; og Moses var på fjellet i firti dager og firti netter.

Kapittel 25

¹Og Herren talte til Moses og sa: ²Si til Israels barn at de skal komme med en gave til mig; av hver mann som har hjertelag til det, skal I ta imot gaven til mig. ³Og dette er den gave I skal ta imot av dem: gull og sølv og kobber ⁴og blå og purpurrød og karmosinrød ull og fint lin og gjetehår ⁵og rødfarvede værskinn og takasskinn^* og akasietre, ⁶olje til lysestaken, krydderier til salvings-oljen og til den velluktende røkelse, ⁷onyksstener og andre edelstener til å sette på livkjortelen og brystduken. ⁸Og de skal gjøre mig en helligdom, så vil jeg bo midt iblandt dem. ⁹Tabernaklet og alt som dertil hører, skal I i alle måter gjøre efter det billede jeg vil vise dig. ¹⁰De skal gjøre en ark av akasietre, halvtredje alen lang og halvannen alen bred og halvannen alen høi. ¹¹Den skal du klæ med rent gull, både innvendig og utvendig skal du klæ den med gull; og du skal gjøre en gullkrans på den rundt omkring. ¹²Du skal støpe fire gullringer og feste dem i de fire føtter på arken, to ringer på den ene side og to på den andre. ¹³Så skal du gjøre stenger av akasietre og klæ dem med gull. ¹⁴Og du skal stikke stengene inn i ringene på sidene av arken, så arken kan bæres på dem. ¹⁵Stengene skal bli i ringene på arken, de må aldri tas ut av dem. ¹⁶Og i arken skal du legge vidnesbyrdet^* som jeg vil gi dig. ¹⁷Så skal du gjøre en nådestol^* av rent gull, halvtredje alen lang og halvannen alen bred. ¹⁸Og du skal gjøre to kjeruber av gull; i drevet arbeid skal du gjøre dem og sette dem ved begge endene av nådestolen. ¹⁹Den ene kjerub skal du sette ved den ene ende og den andre kjerub ved den andre ende; i ett med nådestolen skal I gjøre kjerubene, én på hver ende av den. ²⁰Kjerubene skal holde vingene utbredt og opløftet, så de dekker over nådestolen med sine vinger, og deres ansikter skal vende mot hverandre; mot nådestolen skal kjerubene vende sitt ansikt. ²¹Så skal du sette nådestolen ovenpå arken, og i arken skal du legge vidnesbyrdet, som jeg vil gi dig. ²²Og jeg vil komme sammen med dig der; fra nådestolen mellem begge kjerubene som er på vidnesbyrdets ark, vil jeg tale med dig om alt det jeg vil byde dig å si Israels barn. ²³Så skal du gjøre et bord av akasietre, to alen langt og én alen bredt og halvannen alen høit. ²⁴Du skal klæ det med rent gull og gjøre en gullkrans på det rundt omkring. ²⁵Og du skal gjøre en list på det av en hånds bredde rundt omkring, og rundt om listen skal du gjøre en gullkrans. ²⁶Så skal du gjøre fire gullringer til det og sette ringene i de fire hjørner på de fire føtter. ²⁷Like ved listen skal ringene sitte, de skal være til å stikke stengene i, så bordet kan bæres. ²⁸Stengene skal du gjøre av akasietre og klæ dem med gull, og bordet skal bæres på dem. ²⁹Så skal du gjøre fatene og skålene som hører til bordet, og kannene og begerne som det skal ofres drikkoffer med; av rent gull skal du gjøre dem. ³⁰Og på bordet skal du alltid legge skuebrød for mitt åsyn. ³¹Så skal du gjøre en lysestake av rent gull; i drevet arbeid skal lysestaken gjøres; både foten på den og stangen, begerne, knoppene og blomstene skal være i ett med den. ³²Seks armer skal gå ut fra lysestakens sider, tre armer fra den ene side, og tre fra den andre. ³³Det skal være tre mandelformede beger på den første arm med knopp og blomst, og tre mandelformede beger på den annen arm med knopp og blomst; således skal det være på alle de seks armer som går ut fra lysestaken. ³⁴På selve lysestaken skal det være fire mandelformede beger med knopper og blomster, ³⁵én knopp under de to første armer i ett med den, og én knopp under de to næste armer i ett med den, og én knopp under de to øverste armer i ett med den – én knopp under hvert par av de seks armer som går ut fra lysestaken. ³⁶Både knoppene og armene skal være i ett med den; alt sammen skal være ett drevet arbeid av rent gull. ³⁷Så skal du gjøre syv lamper til lysestaken; og lampene skal settes således op at lyset faller rett frem for den. ³⁸Lysesaksene og brikkene som hører til, skal være av rent gull. ³⁹En talent^* rent gull skal I bruke til lysestaken og alle disse redskaper. ⁴⁰Se nu til at du gjør alt efter det billede som blev vist dig på fjellet!

Kapittel 26

¹Tabernaklet skal du gjøre av ti tepper av fint, tvunnet lingarn og blå og purpurrød og karmosinrød ull; du skal gjøre dem med kjeruber på i kunstvevning. ²Hvert teppe skal være åtte og tyve alen langt og fire alen bredt; alle teppene skal holde samme mål. ³Fem av teppene skal festes sammen, det ene til det andre, og likeså de andre fem tepper. ⁴Og du skal gjøre hemper av blå ull i kanten på det ene teppe, ytterst der hvor sammenfestingen skal være, og likeså i kanten på det ytterste teppe, der hvor den andre sammenfesting skal være. ⁵Femti hemper skal du gjøre på det ene teppe, og femti hemper skal du gjøre på det teppe som er der hvor den andre sammenfesting skal være; hempene skal være like mot hverandre, den ene mot den andre. ⁶Og du skal gjøre femti gullkroker og feste teppene til hverandre med krokene, så tabernaklet blir et sammenhengende telt. ⁷Så skal du gjøre tepper av gjetehår til et dekke over tabernaklet; elleve sådanne tepper skal du gjøre. ⁸Hvert teppe skal være tretti alen langt og fire alen bredt; alle de elleve tepper skal holde samme mål. ⁹Og du skal feste fem av teppene sammen for sig, og seks for sig, og du skal legge det sjette teppe dobbelt på fremsiden av dekket. ¹⁰Du skal gjøre femti hemper i kanten på det ene teppe, ytterst der hvor sammenfestingen skal være, og likeså femti hemper i kanten på det andre teppe, der hvor sammenfestingen skal være. ¹¹Og du skal gjøre femti kobberkroker og hekte krokene inn i hempene, og du skal feste teppene sammen, så de blir ett dekke. ¹²Men det overskytende av dekketeppene – det halve teppe som er tilovers – skal henge ned på baksiden av tabernaklet. ¹³Og den alen på hver av sidene som dekketeppene er for lange, skal henge ned på begge sider av tabernaklet for å dekke det. ¹⁴Over dekket skal du gjøre et varetak av rødfarvede værskinn og ovenpå det et varetak av takasskinn. ¹⁵Plankene til tabernaklet skal du gjøre av akasietre; de skal reises på ende. ¹⁶Hver planke skal være ti alen lang og halvannen alen bred. ¹⁷På hver planke skal det være to tapper, med en tverrlist imellem; således skal du gjøre med alle plankene til tabernaklet. ¹⁸Og av plankene som du gjør til tabernaklet, skal du reise tyve planker på den side som vender mot syd; ¹⁹og firti fotstykker av sølv skal du gjøre til å sette under de tyve planker, to fotstykker under hver planke til å feste begge tappene i. ²⁰Likeså skal du til tabernaklets andre side, den som vender mot nord, gjøre tyve planker, ²¹og til dem firti fotstykker av sølv, to fotstykker under hver planke. ²²Til baksiden av tabernaklet, mot vest, skal du gjøre seks planker. ²³Og to planker skal du gjøre til tabernaklets hjørner på baksiden; ²⁴de skal være dobbelte nedenfra og likeledes begge være dobbelte helt op, til den første ring; således skal det være med dem begge; de skal stå i hver sitt hjørne. ²⁵Således blir det åtte planker med sine fotstykker av sølv – seksten fotstykker, to under hver planke. ²⁶Så skal du gjøre tverrstenger av akasietre, fem til plankene på den ene side av tabernaklet, ²⁷og fem til plankene på den andre side, og fem til plankene på baksiden av tabernaklet, mot vest. ²⁸Og den mellemste tverrstang, den som er midt på plankeveggen, skal gå tvert over, fra den ene ende til den andre. ²⁹Plankene skal du klæ med gull, og ringene på dem, som tverrstengene skal stikkes i, skal du gjøre helt av gull; tverrstengene skal du også klæ med gull. ³⁰Du skal reise tabernaklet på den rette måte, således som det blev vist dig på fjellet. ³¹Så skal du gjøre et forheng av blå og purpurrød og karmosinrød ull og fint, tvunnet lingarn; det skal gjøres i kunstvevning med kjeruber på. ³²Og du skal henge det på fire gullklædde stolper av akasietre som det er gullhaker på, og som står på fire fotstykker av sølv. ³³Og du skal henge forhenget under krokene^* og føre vidnesbyrdets ark dit og sette den innenfor forhenget; og forhenget skal være for eder en skillevegg mellem det Hellige og det Aller-helligste. ³⁴Og du skal sette nådestolen ovenpå vidnesbyrdets ark i det Aller-helligste. ³⁵Du skal sette bordet utenfor forhenget, og lysestaken midt imot bordet ved den søndre side av tabernaklet; bordet skal du sette ved den nordre side. ³⁶Til teltdøren skal du gjøre et teppe av blå og purpurrød og karmosinrød ull og fint, tvunnet lingarn med utsydd arbeid. ³⁷Og du skal gjøre fem stolper av akasietre til teppet og klæ dem med gull; hakene på dem skal være av gull, og du skal støpe fem fotstykker av kobber til dem.

Kapittel 27

¹Du skal gjøre et alter av akasietre, fem alen langt og fem alen bredt; firkantet skal alteret være og tre alen høit. ²Og du skal gjøre et horn på hvert av dets fire hjørner, og hornene skal være i ett med alteret; og du skal klæ det med kobber. ³Så skal du gjøre bøttene som asken skal bæres bort med, og ildskuffene og skålene til å sprenge blod med, og kjøttgaflene og fyrfatene; alle disse redskaper skal du gjøre av kobber. ⁴Til alteret skal du gjøre et gitter, et nettverk av kobber, og på nettet skal du gjøre fire kobberringer, én på hvert hjørne. ⁵Og du skal sette det under alterets avsats nedentil, så det rekker til midt på alteret. ⁶Så skal du gjøre stenger til alteret, stenger av akasietre, og du skal klæ dem med kobber. ⁷Stengene skal stikkes inn i ringene, så de er på begge sider av alteret når det blir båret. ⁸Alteret skal du gjøre av bord; det skal være hult; som det blev vist dig på fjellet, således skal det gjøres. ⁹Så skal du gjøre en forgård til tabernaklet. På den side som vender mot syd, skal det være et omheng om forgården av fint, tvunnet lingarn, hundre alen langt på den ene side, ¹⁰og tyve stolper dertil og til stolpene tyve fotstykker av kobber; hakene på stolpene og stengene til dem skal være av sølv. ¹¹Likeså skal det på den nordre side efter lengden være et omheng, hundre alen langt, og tyve stolper dertil og til stolpene tyve fotstykker av kobber; hakene på stolpene og stengene til dem skal være av sølv. ¹²På den ene tverrside av forgården, mot vest, skal det være et omheng på femti alen, ti stolper dertil og til stolpene ti fotstykker. ¹³På den andre tverrside, som vender frem mot øst, skal forgården også holde femti alen i bredden. ¹⁴Således skal det være femten alen omheng på den ene kant med tre stolper og tre fotstykker til dem, ¹⁵og på den andre kant femten alen omheng med tre stolper og tre fotstykker til dem. ¹⁶Og i porten til forgården skal det være et forheng, tyve alen langt, av blå og purpurrød og karmosinrød ull og fint, tvunnet lingarn med utsydd arbeid, med fire stolper og fire fotstykker til dem. ¹⁷Alle stolpene rundt omkring forgården skal være sammenbundet med stenger av sølv; hakene på dem skal være av sølv og fotstykkene under dem av kobber. ¹⁸Lengden på forgården skal være hundre alen, og bredden overalt femti alen; og omhenget skal være fem alen høit av fint, tvunnet lingarn, og fotstykkene til det skal være av kobber. ¹⁹Alle arbeidsredskaper i tabernaklet og alle pluggene, både til tabernaklet og til forgården, skal være av kobber. ²⁰Og du skal byde Israels barn at de skal la dig få ren olje av støtte oliven til lysestaken, så lampene kan settes op til enhver tid. ²¹I sammenkomstens telt, utenfor forhenget som henger foran vidnesbyrdet, skal Aron og hans sønner holde lampene i stand fra aften til morgen for Herrens åsyn; det skal være en evig gyldig vedtekt for Israels barn, fra slekt til slekt.

Kapittel 28

¹Så skal du kalle din bror Aron ut av Israels barns mengde, og la ham trede frem til dig, både han og hans sønner, og sette dem til prester for mig – Aron og Nadab og Abihu og Eleasar og Itamar, Arons sønner. ²Og du skal gjøre hellige klær for Aron, din bror, til ære og til pryd. ³Og du skal tale til alle kunstforstandige menn, alle som jeg har fylt med kunstnerånd; og de skal gjøre de klær som Aron skal bære, forat han kan helliges til å tjene mig som prest. ⁴Dette er de klær som de skal gjøre: en brystduk og en livkjortel og en overkjortel og en ternet underkjortel, en hue og et belte – hellige klær skal de gjøre til Aron, din bror, og hans sønner, så han kan tjene mig som prest. ⁵De skal ta gullet og den blå og den purpurrøde og den karmosinrøde ull og det fine lingarn, ⁶og de skal gjøre livkjortelen av gull, blå, purpurrød og karmosinrød ull og fint, tvunnet lingarn i kunstvevning. ⁷Den skal ha to skulderstykker som kan festes til hverandre, ett i hver ende; det skal være til å hekte den sammen med. ⁸Og beltet som skal sitte på den og holde den sammen, skal være av samme slags vevning og i ett stykke med den, av gull og blå og purpurrød og karmosinrød ull og fint, tvunnet lingarn. ⁹Og du skal ta to onyksstener, og på dem skal du inngrave navnene på Israels barn, ¹⁰seks navn på den ene sten og de andre seks navn på den andre sten efter alderen. ¹¹Som en arbeider i sten og skjærer ut et signet, således skal du la navnene på Israels barn skjære ut på begge stenene; du skal sette dem inn i flettverk av gull. ¹²Og du skal sette begge stenene på livkjortelens skulderstykker, forat de skal minne om Israels barn; og når Aron står for Herrens åsyn, skal han bære deres navn på begge sine skuldrer for å minne om dem. ¹³Så skal du gjøre flettverk av gull ¹⁴og to kjeder av rent gull; de skal være slynget, således som de slynger snorer; disse slyngede kjeder skal du feste til flettverkene. ¹⁵Så skal du gjøre en doms-brystduk^* i kunstvevning, i samme slags vevning som livkjortelen; av gull og blå, purpurrød og karmosinrød ull og fint, tvunnet lingarn skal du gjøre den. ¹⁶Den skal være firkantet og dobbelt lagt, et spann lang og et spann bred. ¹⁷Og du skal sette på den fire rader med innfattede stener. I en rad skal det være en karneol, en topas og en smaragd; det er den første rad. ¹⁸I den annen rad skal det være en karfunkel, en safir og en diamant, ¹⁹og i den tredje rad en hyasint, en agat og en ametyst, ²⁰og i den fjerde rad en krysolitt og en onyks og en jaspis. De skal være innfattet i flettverk av gull. ²¹Stenene skal være tolv i tallet, efter navnene på Israels sønner, en for hvert navn; på hver sten skal navnet på en av de tolv stammer være innskåret likesom på et signet. ²²Til brystduken skal du også gjøre kjeder av rent gull, slynget som snorer. ²³Likeså skal du gjøre to gullringer til brystduken, og dem skal du sette på hver sitt hjørne av den. ²⁴Og du skal feste de to slyngede gullkjeder i de to ringer på hjørnene av brystduken. ²⁵Og de to andre ender av de to slyngede kjeder skal du feste i de to flettverk^* og så feste dem til livkjortelens skulderstykker på fremsiden. ²⁶Så skal du gjøre to andre gullringer og sette dem på de to andre hjørner av brystduken på den indre side av den, den som vender inn mot livkjortelen. ²⁷Og du skal gjøre ennu to gullringer og sette dem på livkjortelens to skulderstykker nedentil på fremsiden, der hvor den festes sammen, ovenfor livkjortelens belte. ²⁸Så skal ringene på brystduken bindes til ringene på livkjortelen med en snor av blå ull, så brystduken kommer til å sitte ovenfor livkjortelens belte og ikke kan skilles fra livkjortelen. ²⁹Og når Aron går inn i helligdommen, skal han bære navnene på Israels barn i doms-brystduken på sitt hjerte for alltid å minne om dem for Herrens åsyn. ³⁰I doms-brystduken skal du legge urim og tummim^*; de skal ligge ved Arons hjerte når han går inn for Herrens åsyn, så Aron alltid skal bære Israels barns dom på sitt hjerte for Herrens åsyn. ³¹Overkjortelen^* som hører til livkjortelen, skal du gjøre helt igjennem av blå ull. ³²Midt på den skal det være en åpning for hodet, og rundt omkring åpningen skal det være en vevet bord – likesom åpningen på en brynje – forat den ikke skal revne. ³³Og rundt omkring på kanten av den nedentil skal du sette granatepler av blå, purpurrød og karmosinrød ull og mellem dem gullbjeller rundt omkring, ³⁴først en gullbjelle og et granateple og så atter en gullbjelle og et granateple, og således rundt omkring hele kanten av overkjortelen nedentil. ³⁵Denne overkjortel skal Aron ha på hver gang han gjør tjeneste, så lyden av den kan høres når han går inn i helligdommen for Herrens åsyn, og når han går ut – forat han ikke skal dø. ³⁶Så skal du gjøre en plate av rent gull og skjære ut på den således som en skjærer ut et signet: Helliget Herren. ³⁷Du skal feste den til en snor av blå ull, og den skal sitte på huen; på fremsiden av huen skal den sitte. ³⁸Over Arons panne skal den sitte, så Aron kan bære den synd som henger ved de hellige ting Israels barn vier til Herren, alle de hellige gaver de bærer frem; den skal alltid sitte over hans panne, forat de kan finne velbehag for Herrens åsyn. ³⁹Så skal du veve en ternet underkjortel av fint lin og gjøre en hue av fint lin, og et belte med utsydd arbeid. ⁴⁰Og til Arons sønner skal du gjøre underkjortler, og du skal gjøre dem belter, og du skal gjøre dem høie huer, til ære og til pryd. ⁴¹Med dette skal du klæ Aron, din bror, og likeså hans sønner, og du skal salve dem og fylle deres hender^* og hellige dem, så de kan tjene mig som prester. ⁴²Så skal du gjøre dem benklær av lerret til å skjule deres blusel; fra lendene ned til lårene skal de nå. ⁴³Og dem skal Aron og hans sønner ha på når de går inn i sammenkomstens telt, eller når de treder frem til alteret for å gjøre tjeneste i helligdommen, så de ikke skal føre skyld over sig og dø. Dette skal være en evig lov for ham og hans ætt efter ham.

Kapittel 29

¹Og dette er hvad du skal gjøre med dem for å hellige dem til å tjene mig som prester: Ta en ung okse og to værer som er uten lyte, ²Og usyret brød Og usyrede kaker med olje i, og usyrede, tynne brødleiver, smurt med olje; av fint hvetemel skal du lage dem. ³Og du skal legge dem i en kurv og bære dem frem i kurven, og lede frem oksen og de to værer. ⁴Så skal du føre Aron og hans sønner frem til inngangen til sammenkomstens telt, og du skal tvette dem med vann. ⁵Og du skal ta klærne og klæ Aron i underkjortelen og overkjortelen som hører til livkjortelen, og livkjortelen og brystduken og binde livkjortelens belte om ham ⁶Og sette huen på hans hode Og feste det hellige hodesmykke på huen. ⁷Og du skal ta salvings-oljen og helle ut over hans hode og salve ham. ⁸Så skal du føre hans sønner frem og klæ dem i underkjortler ⁹og spenne beltet om dem – både om Aron og hans sønner – og binde de høie huer på dem, og de skal ha prestedømmet som en evig rett. Så skal du fylle Arons hånd og hans sønners hånd. ¹⁰Du skal lede oksen frem foran sammenkomstens telt, og Aron og hans sønner skal legge sine hender på oksens hode. ¹¹Og du skal slakte oksen for Herrens åsyn ved inngangen til sammenkomstens telt. ¹²Og du skal ta av oksens blod og stryke på alterets horn med din finger, Og resten av blodet skal du helle ut ved alterets fot. ¹³Og du skal ta alt fettet som dekker innvollene, og den store leverlapp og begge nyrene med fettet som er på dem, og du skal brenne det på alteret. ¹⁴Men kjøttet av oksen og dens hud og dens skarn skal du brenne op med ild utenfor leiren – det er et syndoffer. ¹⁵Så skal du ta den ene vær, og Aron og hans sønner skal legge sine hender på værens hode. ¹⁶Og du skal slakte væren og ta dens blod og sprenge rundt om på alteret. ¹⁷Men væren selv skal du dele op i sine stykker; og du skal tvette innvollene og føttene og legge dem ovenpå stykkene og hodet. ¹⁸Og du skal brenne hele væren på alteret – det er et brennoffer for Herren, en velbehagelig duft; det er et ildoffer for Herren. ¹⁹Så skal du ta den andre vær, og Aron og hans sønner skal legge sine hender på værens hode. ²⁰Og du skal slakte væren og ta av dens blod og stryke på den høire ørelapp på Aron og hans sønner og på tommelfingeren på deres høire hånd og på stortåen på deres høire fot, og du skal sprenge resten av blodet rundt om på alteret. ²¹Og du skal ta av blodet som er på alteret, og av salvings-oljen og sprenge på Aron og på hans klær, og likeledes på hans sønner og på deres klær, så blir han hellig, han selv og hans klær, og likeledes hans sønner og deres klær. ²²Og du skal ta det feteste på væren, bade halen og fettet som dekker innvollene, og den store leverlapp og begge nyrene og fettet på dem og det høire lår; for dette er innvielses-væren. ²³Så skal du ta et rundt brød og en oljekake og en tynn brødleiv av kurven med de usyrede brød som står for Herrens åsyn. ²⁴Alt dette skal du legge i Arons hender og i hans sønners hender, og du skal svinge det for Herrens åsyn. ²⁵Så skal du ta det av deres hånd og brenne det på alteret sammen med brennofferet til en velbehagelig duft for Herrens åsyn; det er et ildoffer for Herren. ²⁶Derefter skal du ta brystet av Arons innvielses-vær og svinge det for Herrens åsyn; det skal være din del. ²⁷Og du skal hellige svingebrystet og løftelåret – det som svinges og det som løftes av Arons og hans sønners innvielses-vær. ²⁸Det skal være en rettighet for Aron og hans sønner hos Israels barn til evig tid; for det er en gave, en gave som Israels barn skal gi av sine takkoffer, en gave fra dem til Herren. ²⁹De hellige klær som Aron har, skal hans sønner ha efter ham; dem skal de ha på når de salves og vies til prester. ³⁰I syv dager skal den av hans sønner som blir prest i hans sted, bære disse klær – han som skal gå inn i sammenkomstens telt for å gjøre tjeneste i helligdommen. ³¹Så skal du ta innvielses-væren og koke kjøttet på et hellig sted. ³²Og Aron og hans sønner skal ete kjøttet av væren og brødet som er i kurven, ved inngangen til sammenkomstens telt. ³³De skal ete dette soningsoffer, det som bæres frem når de vies til prester og helliges; men en uinnvidd skal ikke ete av det; for det er hellig. ³⁴Men dersom det blir noget tilovers av innvielses-kjøttet eller av brødet til om morgenen, da skal du brenne op det som er tilovers; det skal ikke etes, for det er hellig. ³⁵Således skal du gjøre med Aron og hans sønner, i ett og alt således som jeg har befalt dig. Syv dager skal deres innvielse vare. ³⁶Du skal hver dag ofre en okse som syndoffer til soning, og du skal rense alteret fra synd idet du gjør soning for det, og du skal salve det for å hellige det. ³⁷I syv dager skal du gjøre soning for alteret og hellige det, og da skal alteret være høihellig; hver den som rører ved alteret, blir hellig. ³⁸Dette er det du alltid skal ofre på alteret: hver dag to årsgamle lam. ³⁹Det ene lam skal du ofre om morgenen, og det andre lam skal du ofre mellem de to aftenstunder, ⁴⁰og til det første lam tiendedelen av en efa^* fint mel, blandet med fjerdedelen av en hin olje av støtte oliven, og til drikkoffer fjerdedelen av en hin vin. ⁴¹Det andre lam skal du ofre mellem de to aftenstunder; med det samme matoffer som om morgenen og med det samme drikkoffer skal du ofre det, til en velbehagelig duft, et ildoffer for Herren. ⁴²Dette skal være et stadig brennoffer hos eders efterkommere, og det skal bæres frem for Herrens åsyn ved inngangen til sammenkomstens telt, hvor jeg vil komme sammen med eder for å tale til eder. ⁴³Der vil jeg komme sammen med Israels barn, og det skal helliges ved min herlighet. ⁴⁴Og jeg vil hellige sammenkomstens telt og alteret; og Aron og hans sønner vil jeg hellige til å tjene mig som prester. ⁴⁵Og jeg vil bo midt iblandt Israels barn, og jeg vil være deres Gud. ⁴⁶Og de skal kjenne at jeg er Herren deres Gud, som førte dem ut av Egyptens land for å bo midt iblandt dem. Jeg er Herren deres Gud.

Kapittel 30

¹Så skal du gjøre et alter til å brenne røkelse på; av akasietre skal du gjøre det. ²Det skal være en alen langt og en alen bredt, firkantet, og to alen høit; hornene på det skal være i ett med det. ³Du skal klæ det med rent gull både ovenpå og på sidene rundt omkring og på hornene; og du skal gjøre en gullkrans på det rundt omkring. ⁴Og du skal gjøre to gullringer til det og sette dem nedenfor kransen, på begge sider av det; du skal sette to på hver side; de skal være til å stikke stenger i, så alteret kan bæres på dem. ⁵Stengene skal du gjøre av akasietre og klæ dem med gull. ⁶Og du skal sette alteret foran forhenget som henger foran vidnesbyrdets ark, foran nådestolen som er ovenover vidnesbyrdet, hvor jeg vil komme sammen med dig. ⁷Og Aron skal brenne velluktende røkelse på det; hver morgen når han steller lampene, skal han brenne den. ⁸Og når han setter lampene op mellem de to aftenstunder, skal han også brenne den; det skal være et stadig røkoffer for Herrens åsyn hos eders efterkommere. ⁹I skal ikke ofre fremmed røkelse på alteret, heller ikke brennoffer eller matoffer; og I skal ikke helle ut drikkoffer på det. ¹⁰Én gang om året skal Aron gjøre soning for dets horn; med blodet av sonings-syndofferet skal han én gang om året gjøre soning for det, slekt efter slekt; det er høihellig for Herren. ¹¹Og Herren talte til Moses og sa: ¹²Når du holder manntall over Israels barn, da skal alle de som kommer med i manntallet, gi Herren løsepenger for sitt liv når de telles, så det ikke skal komme nogen ulykke over dem fordi de telles. ¹³Dette skal enhver gi som kommer med i manntallet: en halv sekel efter helligdommens vekt – sekelen er tyve gera – denne halve sekel er en gave til Herren. ¹⁴Enhver som kommer med i manntallet fra tyveårsalderen og opover, skal gi denne gave til Herren. ¹⁵Den rike skal ikke gi mere og den fattige ikke mindre enn en halv sekel når I gir gaven til Herren som løsepenger for eders liv. ¹⁶Og du skal ta imot løsepengene av Israels barn og bruke dem til arbeidet ved sammenkomstens telt, så det kan være til å minne om Israels barn for Herrens åsyn, til løsepenger for eders liv. ¹⁷Og Herren talte til Moses og sa: ¹⁸Du skal gjøre et kar av kobber med fotstykke av kobber til å tvette sig i; og du skal sette det mellem sammenkomstens telt og alteret og ha vann i det. ¹⁹Og Aron og hans sønner skal tvette sine hender og sine føtter i det. ²⁰Når de går inn i sammenkomstens telt, skal de tvette sig med vann forat de ikke skal dø; likeså når de treder frem til alteret for å gjøre tjeneste og brenne ildoffer for Herren. ²¹De skal tvette sine hender og sine føtter forat de ikke skal dø; dette skal være en evig lov for dem, for ham og hans ætt, slekt efter slekt. ²²Og Herren talte til Moses og sa: ²³Ta dig krydderier av ypperste slag, av den edleste myrra fem hundre sekel og av krydder-kanel halvt så meget, to hundre og femti sekel, og av krydder-kalmus to hundre og femti sekel ²⁴og av kassia fem hundre sekel efter helligdommens vekt og en hin olivenolje. ²⁵Av det skal du lage en hellig salvings-olje, en kryddersalve, slik som det gjøres av dem som lager salver; en hellig salvings-olje skal det være, ²⁶og med den skal du salve sammenkomstens telt og vidnesbyrdets ark ²⁷og bordet med alt som dertil hører, og lysestaken med det som hører til den, og røkoffer-alteret ²⁸og brennoffer-alteret med alt som dertil hører, og karet med sitt fotstykke. ²⁹Og du skal hellige dem, så de blir høihellige; hver den som rører ved dem, skal være hellig. ³⁰Og du skal salve Aron og hans sønner, og du skal hellige dem til å tjene mig som prester. ³¹Og du skal tale til Israels barn og si: Dette skal være min hellige salvings-olje hos eder, slekt efter slekt. ³²På et annet menneskes legeme må den ikke komme, og I skal ikke lage nogen annen olje således blandet som den; hellig er den, hellig skal den være for eder. ³³Den som lager maken til denne kryddersalve, eller som bruker den på en uinnvidd, han skal utryddes av sitt folk. ³⁴Og Herren sa til Moses: Ta dig røkelses-krydderier, stakte og sjønegl og galban – disse tre slags krydderier – og ren virak; det skal være like meget av hvert. ³⁵Av det skal du gjøre røkelse, en krydderblanding slik som det gjøres av dem som lager salve, saltet, ren, hellig. ³⁶Og du skal støte noget av det smått og legge det foran vidnesbyrdet i sammenkomstens telt, hvor jeg vil komme sammen med dig; høihellig skal det være for eder. ³⁷Og ingen annen røkelse skal I lage eder således blandet som denne; hellig for Herren skal den være dig. ³⁸Den som lager maken til den for å røke med, han skal utryddes av sitt folk.

Kapittel 31

¹Og Herren talte til Moses og sa: ²Se, jeg har kalt Besalel, sønn av Uri, Hurs sønn, av Juda stamme, ³og jeg har fylt ham med Guds Ånd, med visdom og med forstand og med kunnskap og med dyktighet til alle slags arbeid, ⁴til å uttenke kunstverker, til å arbeide i gull og i sølv og i kobber ⁵og til å slipe stener til innfatning og skjære ut i tre, til å utføre alle slags arbeid. ⁶Og se, jeg har gitt ham til medhjelper Oholiab, Akisamaks sønn, av Dans stamme, og alle kunstforstandige menn har jeg gitt visdom i hjertet, så de kan gjøre alt det jeg har sagt dig: ⁷sammenkomstens telt og vidnesbyrdets ark og nådestolen ovenover den og alt som hører teltet til, ⁸og bordet med det som dertil hører, og lysestaken av rent gull med alt som hører til den, og røkofferalteret ⁹og brennoffer-alteret med alt som dertil hører, og tvettekaret med sitt fotstykke, ¹⁰og embedsklærne og de hellige klær til Aron, presten, og presteklærne til hans sønner, ¹¹og salvings-oljen og røkelsen av velluktende krydderier til helligdommen. De skal i ett og alt gjøre således som jeg har sagt dig. ¹²Og Herren sa til Moses: ¹³Tal til Israels barn og si: Mine sabbater skal I holde; for det er et tegn mellem mig og eder fra slekt til slekt, forat I skal vite at jeg er Herren som helliger eder. ¹⁴Derfor skal I holde sabbaten; den skal være eder hellig; den som vanhelliger den, skal visselig late livet; hver den som gjør noget arbeid på den dag, han skal utryddes av sitt folk. ¹⁵I seks dager skal der arbeides; men på den syvende dag skal det være høihellig sabbat, hellig for Herren; hver den som gjør noget arbeid på sabbatsdagen, skal visselig late livet. ¹⁶Og Israels barn skal ta vare på sabbaten, så de holder den slekt efter slekt, en evig pakt. ¹⁷Den skal være et evig tegn mellem mig og Israels barn; for i seks dager gjorde Herren himmelen og jorden, og på den syvende dag hvilte han og holdt sig i ro. ¹⁸Og da han hadde talt ut med Moses på Sinai berg, gav han ham vidnesbyrdets to tavler, tavler av sten, skrevet med Guds finger.

Kapittel 32

¹Men da folket så at Moses drygde med å komme ned fra fjellet, samlet folket sig om Aron og sa til ham: Kom, gjør oss en gud som kan dra foran oss! For denne Moses, han som førte oss op fra Egyptens land – vi vet ikke hvad det er blitt av ham. ²Da sa Aron til dem: Ta gullringene som eders hustruer, eders sønner og eders døtre har i sine ører, og kom til mig med dem! ³Da tok alt folket gullringene ut av sine ører og kom til Aron med dem; ⁴og han tok imot gullet og støpte det om og laget det med meiselen til en kalv. Da sa de: Dette er din Gud, Israel, som førte dig op fra Egyptens land. ⁵Da Aron så dette, bygget han et alter for den og lot utrope: Imorgen er det høitid for Herren! ⁶Dagen efter stod de tidlig op og ofret brennoffer og bar frem takkoffer; og folket satte sig ned for å ete og drikke og stod op for å leke. ⁷Da sa Herren til Moses: Skynd dig og stig ned! Ditt folk, som du har ført op fra Egyptens land, har fordervet sin vei. ⁸De er hastig veket av fra den vei jeg bød dem å vandre; de har gjort sig en støpt kalv; den har de tilbedt og ofret til og sagt: Dette er din Gud, Israel, som førte dig op fra Egyptens land. ⁹Og Herren sa til Moses: Jeg har lagt merke til dette folk og sett at det er et hårdnakket folk. ¹⁰La nu mig få råde, så min vrede kan optendes mot dem, og jeg kan ødelegge dem; så vil jeg gjøre dig til et stort folk. ¹¹Men Moses bønnfalt Herren sin Gud og sa: Herre! Hvorfor skal din vrede optendes mot ditt folk, som du har ført ut av Egyptens land med stor kraft og med veldig hånd? ¹²Hvorfor skal egypterne si: Til ulykke har han ført dem ut; han vilde slå dem ihjel i fjellene og utrydde dem av jorden? Vend om fra din brennende vrede og angre det onde du har tenkt å gjøre mot ditt folk! ¹³Kom i hu dine tjenere Abraham, Isak og Israel, til hvem du har sagt og svoret ved dig selv: Jeg vil gjøre eders ætt tallrik som stjernene på himmelen, og hele dette land som jeg har talt om, vil jeg gi eders ætt, og de skal eie det til evig tid. ¹⁴Så angret Herren det onde han hadde talt om å gjøre mot sitt folk. ¹⁵Og Moses vendte sig og gikk ned fra fjellet med vidnesbyrdets to tavler i sin hånd, og på begge sider av tavlene var der skrevet; både på forsiden og baksiden var der skrevet. ¹⁶Og tavlene var Guds arbeid, og skriften var Guds skrift, som var inngravd på tavlene. ¹⁷Da Josva hørte hvorledes folket støiet og skrek, sa han til Moses: Det lyder krigsrop i leiren. ¹⁸Men han svarte: Det lyder ikke som seiersrop og ikke som skrik over mannefall; det er lyd av sang jeg hører. ¹⁹Og da Moses kom nær til leiren, så han kalven og dansen; da optendtes hans vrede; han kastet tavlene fra sig og slo dem i stykker ved foten av fjellet. ²⁰Og han tok kalven som de hadde gjort, og kastet den på ilden og knuste den til den blev til støv, og støvet strødde han ovenpå vannet og gav Israels barn det å drikke. ²¹Så sa Moses til Aron: Hvad har dette folk gjort dig, siden du har ført så stor en synd over det? ²²Aron svarte: La ikke din vrede optendes, herre! Du vet selv at dette folk ligger i det onde; ²³de sa til mig: Gjør oss en gud som kan dra foran oss! For denne Moses, han som førte oss op fra Egyptens land – vi vet ikke hvad det er blitt av ham. ²⁴Da sa jeg til dem: Den som har gullsmykker på sig, ta dem av sig! Så gav de mig dem, og jeg kastet dem på ilden, og således blev denne kalv til. ²⁵Da Moses så at folket var ustyrlig – for Aron hadde sloppet det løs til spott for deres motstandere – ²⁶så stilte han sig i porten til leiren og sa: Hver den som hører Herren til, han komme hit til mig! Da samlet alle Levis barn sig om ham. ²⁷Og han sa til dem: Så sier Herren, Israels Gud: Hver binde sitt sverd ved sin lend! Gå så frem og tilbake fra port til port i leiren og slå ihjel hver sin bror og hver sin venn og hver sin frende! ²⁸Og Levis barn gjorde som Moses sa; og den dag falt det av folket omkring tre tusen mann. ²⁹For Moses sa: Innvi eder idag til prester for Herren, om det så er med blodet av sønn eller bror; så skal han idag gi eder sin velsignelse. ³⁰Dagen efter sa Moses til folket: I har gjort en stor synd. Nu vil jeg stige op til Herren; kanskje jeg kunde gjøre soning for eders synd. ³¹Så vendte Moses tilbake til Herren og sa: Akk, dette folk har gjort en stor synd; de har gjort sig en gud av gull. ³²Å, om du vilde forlate dem deres synd! Men hvis ikke, da slett mig ut av din bok som du har skrevet! ³³Da sa Herren til Moses: Hver den som har syndet mot mig, ham vil jeg slette ut av min bok. ³⁴Så gå nu og før folket dit jeg har sagt dig! Se, min engel skal gå foran dig, men på min hjemsøkelses dag vil jeg hjemsøke dem for deres synd. ³⁵Således slo Herren folket fordi de hadde gjort kalven – den som Aron hadde laget.

Kapittel 33

¹Og Herren talte til Moses: Dra nu bort herfra, både du og det folk som du har ført op fra Egyptens land, til det land jeg tilsvor Abraham, Isak og Jakob, da jeg sa: Din ætt vil jeg gi det; ²og jeg vil sende en engel foran dig og drive ut kana’anittene, amorittene og hetittene og ferisittene og hevittene og jebusittene. ³Dra op til et land som flyter med melk og honning; jeg vil ikke selv dra op med dig, fordi du er et hårdnakket folk; jeg vilde ellers komme til å ødelegge dig på veien. ⁴Da folket hørte denne hårde tale, sørget de, og ingen tok sine smykker på sig. ⁵For Herren sa til Moses: Si til Israels barn: I er et hårdnakket folk; drog jeg endog bare et øieblikk op med dig, så måtte jeg ødelegge dig; men legg nu dine smykker av dig, så jeg kan vite hvad jeg skal gjøre med dig. ⁶Da tok Israels barn sine smykker av og bar dem ikke mere, efterat de hadde draget fra fjellet Horeb. ⁷Men Moses tok et telt og slo det op utenfor leiren et godt stykke fra; han kalte det sammenkomstens telt, og enhver som søkte Herren, gikk ut til sammenkomstens telt utenfor leiren. ⁸Og hver gang Moses gikk ut til teltet, reiste hele folket sig, og de stod hver i døren til sitt telt og så efter Moses, til han var kommet inn i teltet. ⁹Og når Moses var kommet inn i teltet, da senket skystøtten sig og stod i døren til teltet, og han^* talte med Moses. ¹⁰Og alt folket så skystøtten stå i døren til teltet, og alt folket reiste sig og bøide sig hver i døren til sitt telt. ¹¹Og Herren talte til Moses åsyn til åsyn, likesom en mann taler med sin næste. Så vendte han tilbake til leiren, men hans tjener Josva, Nuns sønn, en ung mann, vek ikke fra teltet. ¹²Og Moses sa til Herren: Se, du sier til mig: Før dette folk op! Men du har ikke latt mig vite hvem du vil sende med mig, enda du selv har sagt: Jeg kjenner dig ved navn, og du har funnet nåde for mine øine. ¹³Dersom jeg nu har funnet nåde for dine øine, så la mig se din vei, så jeg kan kjenne dig og finne nåde for dine øine, og kom i hu at dette folk er ditt folk! ¹⁴Da sa han: Mitt åsyn^* skal gå med, og jeg vil føre dig til hvile. ¹⁵Men han sa til ham: Dersom ditt åsyn ikke går med, da la oss ikke dra op herfra! ¹⁶Hvorav kan jeg da vite at jeg har funnet nåde for dine øine, jeg og ditt folk, medmindre du går med oss, så jeg og ditt folk blir æret fremfor alle folkeslag på jorden? ¹⁷Da sa Herren til Moses: Også det du nu ber om, vil jeg gjøre; for du har funnet nåde for mine øine, og jeg kjenner dig ved navn. ¹⁸Men han sa: La mig da få se din herlighet! ¹⁹Og han sa: Jeg vil la all min godhet gå forbi ditt åsyn, og jeg vil rope ut Herrens navn for ditt åsyn; for jeg vil være nådig mot den som jeg er nådig imot, og miskunne mig over den som jeg miskunner mig over. ²⁰Og han sa: Du kan ikke se mitt åsyn; for intet menneske kan se mig og leve. ²¹Derefter sa Herren: Se, her tett ved mig er et sted; still dig der på berget, ²²og når min herlighet går forbi, da vil jeg la dig stå i fjellkløften, og jeg vil dekke med min hånd over dig til jeg er gått forbi; ²³så vil jeg ta min hånd bort; da kan du se mig bakfra, men mitt åsyn kan ingen se.

Kapittel 34

¹Og Herren sa til Moses: Hugg dig ut to stentavler likesom de første! Så vil jeg skrive på tavlene de ord som stod på de første tavler, de som du slo i stykker. ²Hold dig så rede til imorgen tidlig! Da skal du stige op på Sinai berg og vente på mig der på toppen av fjellet. ³Ingen må gå med dig op, og ingen må vise sig på hele fjellet, heller ikke må får eller okser beite under dette fjell. ⁴Så hugg Moses ut to stentavler likesom de første, og han stod tidlig op om morgenen og steg op på Sinai berg, som Herren hadde befalt ham, og hadde de to stentavler i sin hånd. ⁵Og Herren steg ned i skyen og stilte sig der hos ham og ropte ut Herrens navn. ⁶Og Herren gikk forbi hans ansikt og ropte: Herren, Herren er en barmhjertig og nådig Gud, langmodig og rik på miskunnhet og sannhet; ⁷han bevarer miskunnhet imot tusen ledd, han forlater misgjerning og overtredelse og synd; men han lar ikke den skyldige ustraffet, han hjemsøker fedres misgjerning på barn og på barnebarn, på dem i tredje og på dem i fjerde ledd. ⁸Da bøide Moses sig hastig til jorden og tilbad. ⁹Og han sa: Herre, dersom jeg har funnet nåde for dine øine, så gå med oss, Herre! For vel er det et hårdnakket folk; men du vil jo forlate oss vår misgjerning og vår synd og gjøre oss til din eiendom. ¹⁰Han svarte: Se, jeg vil gjøre en pakt: For hele ditt folks øine vil jeg gjøre underfulle ting, ting som det ikke har vært make til på hele jorden eller hos noget folkeslag; og hele det folk som du lever blandt, skal se Herrens gjerning, hvor forferdelig den er, den som jeg vil gjøre for dig. ¹¹Hold du de bud jeg gir dig idag! Se, jeg vil jage amorittene og kana’anittene og hetittene og ferisittene og hevittene og jebusittene bort for dig. ¹²Ta dig i vare så du ikke gjør nogen pakt med innbyggerne i det land du kommer til, forat de ikke skal bli til en snare blandt eder. ¹³I skal rive ned deres altere, og I skal slå i stykker deres billedstøtter, og I skal hugge ned deres Astarte-billeder^*. ¹⁴Du skal ikke tilbede nogen fremmed gud; for Herren heter Nidkjær, en nidkjær Gud er han. ¹⁵Ta dig i vare så du ikke gjør nogen pakt med landets innbyggere! For de vil drive avgudsdyrkelse og ofre til sine guder, og når de da innbyr dig, så vil du ete av deres offer. ¹⁶Og du vil ta hustruer blandt deres døtre til dine sønner, og deres døtre vil drive avgudsdyrkelse med sine guder og få dine sønner til å gjøre det samme. ¹⁷Støpte gudebilleder skal du ikke gjøre dig. ¹⁸De usyrede brøds høitid skal du holde; i syv dager skal du ete usyret brød, som jeg har befalt dig, på den fastsatte tid i måneden abib; for i måneden abib drog du ut av Egypten. ¹⁹Alt det som åpner morsliv, hører mig til, alt ditt fe av hankjønn som åpner morsliv, enten det er storfe eller småfe. ²⁰Og det som åpner morsliv av asener, skal du løse med et stykke småfe, men dersom du ikke løser det, da skal du bryte nakken på det. Hver førstefødt blandt dine sønner skal du løse, og ingen skal vise sig tomhendt for mitt åsyn. ²¹Seks dager skal du arbeide, og på den syvende dag skal du hvile; om det så er i våronnen eller høstonnen, så skal du holde hviledagen. ²²Ukenes høitid^* skal du holde når du får førstegrøden av hvetehøsten, og innsamlingens høitid^** når året er omme. ²³Tre ganger om året skal alle menn blandt eder vise sig for Herrens, Israels Guds åsyn. ²⁴For jeg vil jage hedningene bort for dig og utvide ditt land, og ingen skal attrå ditt land mens du går op for å vise dig for Herren din Guds åsyn tre ganger om året. ²⁵Du skal ikke ofre blodet av mitt slaktoffer, så lenge det er syret brød hos dig, og påskehøitidens slaktoffer skal ikke bli liggende natten over til om morgenen. ²⁶Det første av din jords førstegrøde skal du bære til Herren din Guds hus. Du skal ikke koke et kje i dets mors melk. ²⁷Og Herren sa til Moses: Skriv nu du op disse ord! For efter disse ord har jeg gjort en pakt med dig og med Israel. ²⁸Og han var der hos Herren firti dager og firti netter uten å ete brød og uten å drikke vann; og han^* skrev på tavlene paktens ord, de ti ord. ²⁹Så gikk Moses ned fra Sinai berg, og da han gikk ned fra fjellet, hadde han vidnesbyrdets to tavler i sin hånd; men Moses visste ikke at hans ansikts hud skinte fordi han^* hadde talt med ham. ³⁰Og Aron og alle Israels barn så at huden på Moses’ ansikt skinte; og de fryktet for å komme nær til ham. ³¹Da kalte Moses på dem, og Aron og alle menighetens høvdinger vendte tilbake til ham, og Moses talte til dem. ³²Derefter gikk alle Israels barn nær til, og han bar frem til dem alle de bud som Herren hadde gitt ham på Sinai berg. ³³Og da Moses holdt op å tale til dem, la han et dekke over sitt ansikt. ³⁴Men når Moses gikk inn for Herrens åsyn for å tale med ham, tok han dekket av, til han gikk ut igjen; og når han kom ut, talte han til Israels barn det som var blitt sagt ham. ³⁵Og Israels barn så at huden på Moses’ ansikt skinte; og Moses la atter dekket over sitt ansikt, til han gikk inn igjen for å tale med ham.

Kapittel 35

¹Og Moses kalte sammen hele Israels barns menighet og sa til dem: Dette er det som Herren har befalt at I skal gjøre: ²I seks dager skal der gjøres arbeid, men den syvende dag skal I holde hellig hvile, en høihellig sabbat for Herren; enhver som gjør noget arbeid på den dag, skal lide døden. ³I skal ikke tende op ild i nogen av eders boliger i sabbatsdagen. ⁴Og Moses sa til hele Israels barns menighet: Dette er det som Herren har befalt: ⁵Ta ut en gave til Herren av det I eier! Enhver som har hjertelag til det, skal komme med gaven til Herren, gull og sølv og kobber ⁶og blå og purpurrød og karmosinrød ull og fint lingarn og gjetehår ⁷og rødfarvede værskinn og takasskinn og akasietre ⁸og olje til lysestaken og krydderier til salvings-oljen og til den velluktende røkelse ⁹og onyksstener og andre edelstener til å sette på livkjortelen og brystduken. ¹⁰Og enhver av eder som er kunstforstandig, skal komme og gjøre alt det Herren har befalt: ¹¹tabernaklet med dekke og varetak, med kroker og planker, tverrstenger, stolper og fotstykker, ¹²arken med stenger, nådestolen og det dekkende forheng, ¹³bordet med stenger og alt som hører til, og skuebrødene ¹⁴og lysestaken og det som hører til den, og lampene og oljen til lysestaken, ¹⁵og røkoffer-alteret med stenger og salvings-oljen og den velluktende røkelse og dekket for inngangen – for inngangen til tabernaklet, ¹⁶brennoffer-alteret med kobbergitteret, stengene og alt som hører til, karet med fotstykke, ¹⁷omhengene til forgården med stolpene og fotstykkene, og forhenget til forgårdens port, ¹⁸pluggene både til tabernaklet og til forgården og snorene dertil, ¹⁹embedsklærne til tjenesten i helligdommen, de hellige klær til Aron, presten, og klærne for hans sønner til prestetjenesten. ²⁰Og hele Israels barns menighet gikk bort fra Moses. ²¹Og de kom enhver hvis hjerte drev ham til det; og enhver hvis ånd tilskyndte ham, kom med gaver til Herren til arbeidet på sammenkomstens telt og til all tjeneste der og til de hellige klær. ²²De kom både menn og kvinner: Enhver som hadde hjertelag til det, kom med spenner og ørenringer og fingerringer og kulekjeder, alle slags saker av gull; og likeså kom enhver som vilde vie en gave av gull til Herren. ²³Og enhver som eide blå og purpurrød og karmosinrød ull og fint lingarn og gjetehår og rødfarvede værskinn og takasskinn, kom med det. ²⁴Enhver som vilde gi en gave av sølv eller kobber, kom med sin gave til Herren; og enhver som eide akasietre til noget av det som skulde arbeides, han kom med det. ²⁵Og enhver kvinne som var kunstforstandig, spant med sine hender, og de kom med det de hadde spunnet, blå og purpurrød og karmosinrød ull og fint lingarn. ²⁶Og alle kvinner hvis hu og evner drev dem til det, spant gjetehårene. ²⁷Og høvdingene bar frem onyksstenene og de andre edelstener til å sette på livkjortelen og på brystduken, ²⁸og krydderiene og oljen til lysestaken og til salvings-oljen og til den velluktende røkelse. ²⁹Enhver mann og kvinne av Israels barn hvis hjerte drev dem til å gi noget til det store verk som Herren ved Moses hadde befalt å gjøre, de kom med det som en frivillig gave til Herren. ³⁰Og Moses sa til Israels barn: Se, Herren har kalt Besalel, sønn av Uri, Hurs sønn, av Juda stamme; ³¹han har fylt ham med Guds Ånd, med visdom, med forstand og med kunnskap og med dyktighet til alle slags arbeid ³²og til å uttenke kunstverker, til å arbeide i gull og i sølv og i kobber ³³og til å slipe stener til innfatning og skjære ut i tre, til å utføre alle slags kunstverker. ³⁴Og forstand til å lære andre har han gitt både ham og Oholiab, Akisamaks sønn, av Dans stamme. ³⁵Han har fylt dem med kunstnergaver, så de kan utføre alle slags treskjæring og kunstvevning og utsydd arbeid med blå og purpurrød og karmosinrød ull og fint lingarn og almindelig vevning – utføre alle slags arbeid og uttenke kunstverker.

Kapittel 36

¹Og Besalel og Oholiab og alle kunstforstandige menn, som Herren hadde gitt forstand og kunnskap, så de forstod sig på alt det arbeid som skulde til for å få helligdommen ferdig, gjorde i ett og alt som Herren hadde sagt. ²For Moses kalte Besalel og Oholiab og alle kunstforstandige menn, som Herren hadde gitt kunstnergaver, alle hvis hjerte drev dem, til å skride til verket for å fullføre det. ³Og de fikk hos Moses hele den gave som Israels barn hadde båret frem til det arbeid som skulde utføres for å få helligdommen ferdig. Men folket bar fremdeles frivillige gaver frem til ham hver morgen. ⁴Da kom alle de kunstforstandige menn som utførte alt arbeidet ved helligdommen, enhver fra det arbeid han var i ferd med, ⁵og de sa til Moses: Folket bærer frem meget mere enn det trenges til det arbeid som Herren har befalt å fullføre. ⁶Da lot Moses rope ut i hele leiren: Ingen, hverken mann eller kvinne, skal lenger bære noget frem som gave til helligdommen! Så holdt folket op med å bære frem gaver. ⁷Men det som var gitt, var nok til hele det arbeid som skulde fullføres, ja mere enn nok. ⁸Så gjorde da alle de kunstforstandige blandt dem som var med i arbeidet, tabernaklet av ti tepper; av fint, tvunnet lingarn og blå og purpurrød og karmosinrød ull blev de gjort med kjeruber på i kunstvevning. ⁹Hvert teppe var åtte og tyve alen langt og fire alen bredt; alle teppene holdt samme mål. ¹⁰Fem av teppene festet de sammen, det ene til det andre, og likeså de andre fem tepper. ¹¹Og de gjorde hemper av blå ull i kanten på det ene teppe, ytterst der hvor sammenfestingen skulde være; likeså gjorde de i kanten på det ytterste teppe, der hvor den andre sammenfesting skulde være. ¹²Femti hemper gjorde de på det ene teppe, og femti hemper gjorde de ytterst på det teppe som var der hvor den andre sammenfesting skulde være; hempene var like mot hverandre, den ene mot den andre. ¹³Og de gjorde femti gullkroker og festet teppene til hverandre med krokene, så tabernaklet blev et sammenhengende telt. ¹⁴Så gjorde de tepper av gjetehår til et dekke over tabernaklet; elleve sådanne tepper gjorde de. ¹⁵Hvert teppe var tretti alen langt og fire alen bredt; alle de elleve tepper holdt samme mål. ¹⁶Og de festet fem av teppene sammen for sig og seks for sig. ¹⁷De gjorde femti hemper i kanten på det ene teppe, ytterst der hvor sammenfestingen skulde være, og likeså femti hemper i kanten på det andre teppe, der hvor sammenfestingen skulde være. ¹⁸Og de gjorde femti kobberkroker til å feste teppene sammen med så det blev ett dekke. ¹⁹Over dekket gjorde de et varetak av rødfarvede værskinn og ovenpå det et varetak av takasskinn. ²⁰Plankene til tabernaklet gjorde de av akasietre og reiste dem på ende. ²¹Hver planke var ti alen lang og halvannen alen bred. ²²På hver planke var det to tapper, med en tverrlist imellem; således gjorde de med alle plankene til tabernaklet. ²³Og av plankene som de gjorde til tabernaklet, reiste de tyve planker på den side som vendte mot syd; ²⁴og firti fotstykker av sølv gjorde de til å sette under de tyve planker, to fotstykker under hver planke til å feste begge tappene i. ²⁵Likeså gjorde de tyve planker til tabernaklets andre side, den som vendte mot nord, ²⁶og til dem firti fotstykker av sølv, to fotstykker under hver planke. ²⁷Til baksiden av tabernaklet, mot vest, gjorde de seks planker. ²⁸Og to planker gjorde de til tabernaklets hjørner på baksiden; ²⁹de var dobbelte nedenfra og likeledes begge dobbelte helt op, til den første ring; således gjorde de med dem begge på begge hjørnene. ³⁰Således blev det åtte planker med sine fotstykker av sølv – seksten fotstykker, to under hver planke. ³¹Så gjorde de tverrstenger av akasietre, fem til plankene på den ene side av tabernaklet ³²og fem til plankene på den andre side, og fem til plankene på baksiden av tabernaklet, mot vest. ³³Og den mellemste tverrstang satte de således at den gikk tvert over midt på plankeveggen, fra den ene ende til den andre. ³⁴Plankene klædde de med gull, og ringene på dem, som tverrstengene skulde stikkes i, gjorde de helt av gull; tverrstengene klædde de også med gull. ³⁵Så gjorde de forhenget av blå og purpurrød og karmosinrød ull og fint, tvunnet lingarn; de gjorde det i kunstvevning med kjeruber på. ³⁶Og de gjorde fire stolper av akasietre til forhenget og klædde dem med gull; hakene på dem var av gull, og de støpte fire fotstykker av sølv til dem. ³⁷Til teltdøren gjorde de et teppe av blå og purpurrød og karmosinrød ull og fint, tvunnet lingarn med utsydd arbeid, ³⁸og til teppet fem stolper med sine haker, og de klædde stolpehodene og stengene med gull; og til stolpene gjorde de fem fotstykker av kobber.

Kapittel 37

¹Og Besalel gjorde arken av akasietre, halvtredje alen lang og halvannen alen bred og halvannen alen høi. ²Han klædde den med rent gull, både innvendig og utvendig, og han gjorde en gullkrans på den rundt omkring. ³Han støpte fire gullringer som han festet i de fire føtter på arken, to ringer på den ene side og to på den andre. ⁴Så gjorde han stenger av akasietre og klædde dem med gull, ⁵og han stakk stengene inn i ringene på sidene av arken, så arken kunde bæres. ⁶Så gjorde han en nådestol av rent gull, halvtredje alen lang og halvannen alen bred. ⁷Og han gjorde to kjeruber av gull; i drevet arbeid gjorde han dem og satte dem ved begge endene av nådestolen, ⁸en kjerub ved den ene ende og en kjerub ved den andre ende; i ett med nådestolen gjorde han kjerubene, én på hver ende av den. ⁹Kjerubene holdt vingene utbredt og opløftet, så de dekket over nådestolen med sine vinger, og deres ansikter vendte mot hverandre; mot nådestolen vendte kjerubene sitt ansikt. ¹⁰Så gjorde han bordet av akasietre, to alen langt og én alen bredt og halvannen alen høit. ¹¹Han klædde det med rent gull og gjorde en gullkrans på det rundt omkring. ¹²Og han gjorde en list på det av en hånds bredde rundt omkring, og rundt om listen gjorde han en gullkrans. ¹³Så støpte han fire gullringer til det og satte ringene i de fire hjørner på de fire føtter. ¹⁴Like ved listen satt ringene til å stikke stengene i, så bordet kunde bæres. ¹⁵Stengene gjorde han av akasietre og klædde dem med gull; på dem skulde bordet bæres. ¹⁶Så gjorde han karene som skulde stå på bordet, av rent gull, fatene og skålene som hørte til bordet, og begerne og kannene som det skulde ofres drikkoffer med. ¹⁷Så gjorde han lysestaken av rent gull; i drevet arbeid gjorde han den; både foten på den og stangen, begerne og knoppene og blomstene var i ett med den. ¹⁸Seks armer gikk ut fra dens sider, tre armer fra den ene side og tre fra den andre. ¹⁹Det var tre mandelformede beger på den første arm med knopp og blomst, og tre mandelformede beger på den annen arm med knopp og blomst; således var det på alle de seks armer som gikk ut fra lysestaken. ²⁰På selve lysestaken var det fire mandelformede beger med knopper og blomster, ²¹én knopp under de to første armer i ett med den, og én knopp under de to næste armer i ett med den, og én knopp under de to øverste armer i ett med den – én knopp under hvert par av de seks armer som gikk ut fra lysestaken. ²²Både knoppene og armene var i ett med den; alt sammen var ett drevet arbeid av rent gull. ²³Så gjorde han syv lamper til lysestaken og lysesakser og brikker til den av rent gull. ²⁴Én talent rent gull brukte han til lysestaken og alle redskaper som hørte til den. ²⁵Så gjorde han røkoffer-alteret av akasietre, en alen langt og en alen bredt, firkantet, og to alen høit; hornene på alteret var i ett med det. ²⁶Han klædde det med rent gull, både ovenpå og på sidene rundt omkring og på hornene; og han gjorde en gullkrans på det rundt omkring. ²⁷Og han gjorde to gullringer til det og satte dem nedenfor kransen, på begge sider av det, to på hver side; de skulde være til å stikke stenger i, så alteret kunde bæres på dem. ²⁸Stengene gjorde han av akasietre og klædde dem med gull. ²⁹Så laget han den hellige salvings-olje og den rene røkelse av velluktende krydderier, slik som det gjøres av dem som lager salver.

Kapittel 38

¹Så gjorde han brennoffer-alteret av akasietre, fem alen langt og fem alen bredt, firkantet, og tre alen høit. ²Og han gjorde et horn på hvert av dets fire hjørner, og hornene var i ett med alteret; og han klædde det med kobber. ³Derefter gjorde han alle de redskaper som hørte til alteret, bøttene og ildskuffene og skålene til å sprenge blod med, kjøttgaflene og fyrfatene; alle disse redskaper gjorde han av kobber. ⁴Til alteret gjorde han et gitter, et nettverk av kobber, og han satte det under dets avsats nedentil, så det rakk til midt på alteret. ⁵Og han støpte fire ringer til de fire hjørner av kobber-gitteret til å stikke stengene i. ⁶Stengene gjorde han av akasietre og klædde dem med kobber. ⁷Og han stakk stengene inn i ringene på alterets sider, så det kunde bæres på dem; alteret gjorde han av bord, så det var hult. ⁸Siden gjorde han karet og dets fotstykke av kobber og brukte dertil speil^* som tilhørte de kvinner som gjorde tjeneste ved inngangen til sammenkomstens telt. ⁹Så gjorde han forgården: På den side som vendte mot syd, gjorde han omhengene til forgården av fint, tvunnet lingarn, hundre alen lange, ¹⁰de tyve stolper dertil og de tyve fotstykker til dem av kobber og hakene på stolpene og stengene til dem av sølv. ¹¹På den nordre side gjorde han også omheng, hundre alen lange, de tyve stolper dertil og de tyve fotstykker til dem av kobber og hakene på stolpene og stengene til dem av sølv. ¹²På den vestre side gjorde han omheng på femti alen, de ti stolper dertil og de ti fotstykker til dem, hakene på stolpene og stengene til dem av sølv. ¹³Og på forsiden, mot øst, gjorde han også omheng på femti alen, ¹⁴femten alen på den ene kant, de tre stolper dertil og de tre fotstykker til dem, ¹⁵og femten alen på den andre kant, de tre stolper dertil og de tre fotstykker til dem, så det blev likt på begge sider av forgårdens port. ¹⁶Alle forgårdens omheng helt rundt var av fint, tvunnet lingarn. ¹⁷Fotstykkene til stolpene var av kobber; hakene på stolpene og stengene til dem var av sølv, og stolpehodene var klædd med sølv. Alle disse stolper i forgården var sammenbundet med stenger av sølv. ¹⁸Forhenget til forgårdens port var i utsydd arbeid av blå og purpurrød og karmosinrød ull og fint, tvunnet lingarn, tyve alen langt og fem alen høit efter vevens bredde, i likhet med forgårdens omheng. ¹⁹De fire stolper dertil og de fire fotstykker til dem var av kobber; hakene på dem var av sølv; stolpehodene var klædd med sølv, og stengene til dem var av sølv. ²⁰Alle pluggene til tabernaklet og til forgården helt rundt var av kobber. ²¹Her følger regnskapet over hvad som gikk med til tabernaklet, vidnesbyrdets telt – for Moses bød levittene å regne det over, og Itamar, sønn av Aron, presten, forestod utregningen. ²²Men Besalel, sønn av Uri, Hurs sønn, av Juda stamme, var den som gjorde alt det Herren hadde befalt Moses, ²³og sammen med ham Oholiab, Akisamaks sønn, av Dans stamme, som var kyndig i utskjæring og i kunstvevning og utsyning med blå og purpurrød og karmosinrød ull og med fint lingarn – : ²⁴Alt det gull som blev brukt til arbeidet med å gjøre hele helligdommen ferdig, det vidde gul, var ni og tyve talenter og syv hundre og tretti sekel efter helligdommens vekt. ²⁵Og sølvet som blev gitt av dem i menigheten som var mønstret, var hundre talenter og ett tusen, syv hundre og fem og sytti sekel efter helligdommens vekt, ²⁶en beka eller en halv sekel efter helligdommens vekt for hver enkelt som blev optatt blandt de mønstrede, fra tyveårsalderen og opover, og det var seks hundre og tre tusen, fem hundre og femti mann. ²⁷De hundre talenter sølv blev brukt til å støpe fotstykkene til helligdommen og fotstykkene til forhenget, hundre fotstykker av de hundre talenter, en talent til hvert fotstykke. ²⁸Og de tusen, syv hundre og fem og sytti sekel brukte de til hakene på stolpene, til å klæ stolpehodene og til å sammenbinde dem med stenger. ²⁹Det vidde kobber var sytti talenter og to tusen og fire hundre sekel. ³⁰Av det gjorde de fotstykkene ved inngangen til sammenkomstens telt og kobber-alteret og kobber-gitteret som hørte til, og alle alterets redskaper ³¹og fotstykkene til forgården rundt omkring og fotstykkene ved forgårdens port og alle pluggene til tabernaklet og alle pluggene til forgården rundt omkring.

Kapittel 39

¹Av den blå og purpurrøde og karmosinrøde ull gjorde de embedsklær til tjenesten i helligdommen; og de gjorde de hellige klær som Aron skulde ha, således som Herren hadde befalt Moses ²Livkjortelen gjorde de av gull og blå og purpurrød og karmosinrød ull og fint, tvunnet lingarn. ³De hamret ut gullet til plater og klippet det op til tråder, så det kunde virkes inn i den blå og purpurrøde og karmosinrøde ull og i det fine lingarn med kunstvevning. ⁴De gjorde skulderstykker som blev festet til hverandre; med dem blev den hektet sammen i begge ender. ⁵Beltet som skulde sitte på den og holde den sammen, gjorde de i ett stykke med den og i samme slags vevning som den, av gull og blå og purpurrød og karmosinrød ull og fint, tvunnet lingarn, således som Herren hadde befalt Moses. ⁶Så gjorde de onyksstenene i stand og satte dem inn i flettverk av gull; på dem var navnene på Israels barn innskåret, likesom på et signet. ⁷Og de satte dem på livkjortelens skulderstykker, forat de skulde minne om Israels barn, således som Herren hadde befalt Moses. ⁸Så gjorde de brystduken i kunstvevning, i samme slags vevning som livkjortelen, av gull og blå og purpurrød og karmosinrød ull og fint, tvunnet lingarn. ⁹Den var firkantet og dobbelt lagt; et spann lang og et spann bred var den og dobbelt lagt. ¹⁰Og de satte på den fire rader med stener. I en rad var det en karneol, en topas og en smaragd; det var den første rad. ¹¹I den annen rad var det en karfunkel, en safir og en diamant, ¹²og i den tredje rad en hyasint, en agat og en ametyst, ¹³og i den fjerde rad en krysolitt, en onyks og en jaspis. De blev innfattet i hver sitt flettverk av gull. ¹⁴Stenene var tolv i tallet efter navnene på Israels sønner, en for hvert navn; på hver sten var navnet på en av de tolv stammer innskåret, likesom på et signet. ¹⁵Til brystduken gjorde de også kjeder av rent gull, slynget som snorer. ¹⁶Likeså gjorde de to flettverk av gull og to gullringer, og de satte de to ringer på hver sitt hjørne av brystduken, ¹⁷og de festet de to slyngede gullkjeder i de to ringer på hjørnene av brystduken. ¹⁸Og de to andre ender av de to slyngede kjeder festet de i de to flettverk og festet dem så til livkjortelens skulderstykker på fremsiden. ¹⁹Så gjorde de to gullringer og satte dem på de to andre hjørner av brystduken, på den indre side av den, den som vender inn mot livkjortelen. ²⁰Og de gjorde ennu to gullringer og satte dem på livkjortelens to skulderstykker nedentil på fremsiden, der hvor den festes sammen, ovenfor livkjortelens belte. ²¹Ringene på brystduken bandt de til ringene på livkjortelen med en snor av blå ull, så brystduken satt ovenfor livkjortelens belte og ikke kunde skilles fra livkjortelen – således som Herren hadde befalt Moses. ²²Så gjorde de overkjortelen som hører til livkjortelen, av vevd arbeid, helt igjennem av blå ull. ²³Midt på overkjortelen var det en åpning – likesom åpningen på en brynje – og rundt omkring åpningen var det en bord, forat den ikke skulde revne. ²⁴På overkjortelens kant nedentil satte de granatepler av tvunnet blå og purpurrød og karmosinrød ull. ²⁵Og de gjorde bjeller av rent gull, og de satte bjellene rundt omkring hele kanten av overkjortelen nedentil, imellem granateplene, ²⁶en bjelle og et granateple og så atter en bjelle og et granateple, og således rundt omkring hele kanten av overkjortelen nedentil, til bruk ved tjenesten, således som Herren hadde befalt Moses. ²⁷Så gjorde de de vevde underkjortler av fint lin til Aron og hans sønner, ²⁸og huen av fint lin og de høie huer til pryd av fint lin og lerretsbenklærne av fint, tvunnet lingarn, ²⁹og beltet av fint, tvunnet lingarn og blå og purpurrød og karmosinrød ull i utsydd arbeid, således som Herren hadde befalt Moses. ³⁰Så gjorde de platen, det hellige hodesmykke, av rent gull, og de skrev på den, således som en skjærer ut et signet: Helliget Herren. ³¹Og de satte en snor av blå ull i den for å feste den til huen oventil, således som Herren hadde befalt Moses. ³²Således blev hele arbeidet med tabernaklet, sammenkomstens telt, fullendt. Israels barn gjorde det i ett og alt således som Herren hadde befalt Moses. ³³Og de førte tabernaklet frem til Moses: teltet med alt som hørte til det, krokene, plankene, tverrstengene og stolpene og fotstykkene ³⁴og varetaket av rødfarvede værskinn og varetaket av takasskinn og det dekkende forheng, ³⁵vidnesbyrdets ark med sine stenger og nådestolen, ³⁶bordet med alt som hørte til, og skuebrødene, ³⁷lysestaken av rent gull med lampene som skulde settes i rad, og alt som hørte til, og oljen til lysestaken ³⁸Og det gullklædde alter og salvings-oljen og den velluktende røkelse og teppet for inngangen til teltet, ³⁹kobber-alteret og kobber-gitteret til det, stengene og alt som hørte til, tvettekaret med sitt fotstykke, ⁴⁰omhengene til forgården med stolpene og fotstykkene og teppet til forgårdens port, snorene og pluggene og alle de ting som skulde brukes til tjenesten i tabernaklet, sammenkomstens telt, ⁴¹embedsklærne til tjenesten i helligdommen, de hellige klær til Aron, presten, og presteklærne til hans sønner. ⁴²Som Herren hadde befalt Moses, således gjorde Israels barn i ett og alt hele arbeidet. ⁴³Og Moses så på alt det som var gjort, og da han så at det var ferdig, og at de i alle deler hadde gjort det således som Herren hadde befalt, da velsignet han dem.

Kapittel 40

¹Og Herren talte til Moses og sa: ²I den første måned, på den første dag i måneden, skal du reise tabernaklet, sammenkomstens telt. ³Der skal du sette vidnesbyrdets ark og dekke for arken med forhenget. ⁴Så skal du sette inn bordet, og på det skal du legge alt som skal ligge på det; og du skal bære inn lysestaken og sette op lampene på den. ⁵Og du skal sette det gullklædde røkoffer-alter foran vidnesbyrdets ark og henge op teppet for inngangen til tabernaklet. ⁶Brennoffer-alteret skal du sette foran inngangen til tabernaklet, sammenkomstens telt. ⁷Og tvettekaret skal du sette mellem sammenkomstens telt og alteret og ha vann i det. ⁸Og så skal du sette op forgården rundt omkring og henge op teppet for porten til forgården. ⁹Derefter skal du ta salvingsoljen og salve tabernaklet og alt som er i det, og du skal hellige tabernaklet og alt som hører det til, så det blir hellig. ¹⁰Og du skal salve brennofferalteret og alt som hører det til, og du skal hellige alteret, og alteret skal være høihellig. ¹¹Og du skal salve tvettekaret og dets fotstykke og hellige det. ¹²Så skal du føre Aron og hans sønner frem til inngangen til sammenkomstens telt Og tvette dem med vann. ¹³Og du skal klæ Aron i de hellige klær og salve ham og hellige ham, og så skal han tjene mig som prest. ¹⁴Og hans sønner skal du også føre frem og klæ dem i underkjortlene. ¹⁵Og du skal salve dem, likesom du salvet deres far, og så skal de tjene mig som prester; og denne salving skal gi dem retten til prestedømmet for evig tid, slekt efter slekt. ¹⁶Og Moses gjorde så; han gjorde i ett og alt således som Herren befalte ham. ¹⁷I den første måned i det annet år, på den første dag i måneden, var det tabernaklet blev reist. ¹⁸Da reiste Moses tabernaklet: Han satte ned fotstykkene og stilte op plankene, la tverrstengene inn og reiste stolpene. ¹⁹Så bredte han ut dekket over tabernaklet og la varetaket ovenpå, således som Herren hadde befalt Moses. ²⁰Derefter tok han og la vidnesbyrdet i arken og satte stengene i og satte nådestolen ovenpå arken. ²¹Og arken satte han inn i tabernaklet og hengte op det dekkende forheng foran vidnesbyrdets ark, således som Herren hadde befalt Moses. ²²Så satte han bordet i sammenkomstens telt ved den nordre vegg av tabernaklet utenfor forhenget ²³og la brødene i rad på det for Herrens åsyn, således som Herren hadde befalt Moses ²⁴Lysestaken satte han i sammenkomstens telt midt imot bordet ved den søndre vegg av tabernaklet ²⁵og satte op lampene for Herrens åsyn, således som Herren hadde befalt Moses ²⁶Så satte han det gullklædde alter i sammenkomstens telt foran forhenget ²⁷og brente velluktende røkelse på det, således som Herren hadde befalt Moses ²⁸Derefter hengte han op teppet for inngangen til tabernaklet. ²⁹Brennoffer-alteret satte han ved inngangen til tabernaklet, sammenkomstens telt, og ofret brennoffer og matoffer på det, således som Herren hadde befalt Moses ³⁰Tvettekaret satte han mellem sammenkomstens telt og alteret og hadde vann i det til å tvette sig med. ³¹Og Moses og Aron og hans sønner tvettet sine hender og sine føtter i det. ³²Når de gikk inn i sammenkomstens telt, og når de trådte nær til alteret, tvettet de sig, således som Herren hadde befalt Moses. ³³Så reiste han op forgården omkring tabernaklet og alteret og hengte op teppet for porten til forgården. Således fullendte Moses verket. ³⁴Da dekket skyen sammenkomstens telt, og Herrens herlighet fylte tabernaklet. ³⁵Og Moses kunde ikke gå inn i sammenkomstens telt fordi skyen hvilte over det, og Herrens herlighet fylte tabernaklet. ³⁶Og når skyen løftet sig fra tabernaklet, brøt Israels barn op; så gjorde de på alle sine tog. ³⁷Men når skyen ikke løftet sig, brøt de ikke op, men ventet til den dag den atter løftet sig. ³⁸For Herrens sky lå over tabernaklet om dagen, og om natten lyste den som ild, for alle Israels barns øine på alle deres tog.