Ruts bok – Ruth

Rut (hebraisk: רוּת – Rûṯ; gresk: Ῥούθ – Rhoúth) er en av bøkene i Den hebraiske Bibelen (i tredje del av Ketuvim, «Skriftene») og i Det gamle testamente. I den kristne Bibelen er Ruts bok betraktet som en historisk tekst og plassert mellom Dommerne og Første Samuelsbok, da den foregår «i de dager da dommerne styrte», skjønt den gammelsyriske kristne tradisjonen plasserer den senere, mellom Forkynneren og Høysangen. Boken har navn etter kvinnen Rut fra Moab, oldemor til kong David av Israel.

Boken forteller at Rut aksepterte israelittenes gud Jahve som sin gud, og det israelittiske folket som hennes eget folk. I Ruts bok 1,16–17 forteller Rut til Noomi, hennes israelittiske svigermor, at «Dit du går, vil jeg gå, og hvor du bor, vil jeg bo. Ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud. Der du dør, vil jeg dø, og der vil jeg begraves.» Boken ble høyt verdsatt av jøder som kom inn under kategorien jøder av eget valg, som bevis på betydelig tilstedeværelse av Boas i rabbanittisk litteratur. Ruts bok ble også benyttet liturgisk da den ble lest under den jødiske helligdagen Sjabuót («Ukene»)

Ruts bok – Ruth

Kapittel 1

1I de dager da dommerne styrte, blev det engang hungersnød i landet. Da drog en mann med sin hustru og sine to sønner avsted fra Betlehem i Juda for å opholde sig nogen tid i Moabs land. 2Mannen hette Elimelek, hans hustru No’omi og hans to sønner Mahlon og Kiljon; de var efratitter* – fra Betlehem i Juda. De kom nu til Moabs land og blev der. 3Så døde Elimelek, No’omis mann, og hun blev tilbake med sine to sønner. 4De tok sig moabittiske hustruer, den ene hette Orpa og den andre Rut; og de bodde der omkring en ti års tid. 5Da døde også begge sønnene, Mahlon og Kiljon; og kvinnen var tilbake efter sine to sønner og efter sin mann. 6Da brøt hun op med sine sønnekoner og vendte tilbake fra Moabs land; for hun hadde hørt i Moabs land at Herren hadde sett til sitt folk og gitt dem brød. 7Hun drog bort fra det sted hvor hun hadde vært, og begge hennes sønnekoner var med henne. Mens de nu gikk frem efter veien for å vende tilbake til Juda land, 8sa No’omi til sine to sønnekoner: Vend om og gå hjem igjen, hver til sin mors hus. Herren vise godhet mot eder, som I har gjort mot de døde og mot mig! 9Herren gi eder at I må finne et hjem, hver i sin manns hus! Og hun kysset dem; men de brast i gråt 10og sa til henne: Nei, vi vil følge dig tilbake til ditt folk. 11Da sa No’omi: Vend om, mine døtre! Hvorfor vil I gå med mig? Har jeg da ennu sønner i mitt liv som kunde bli eders menn? 12Vend om, mine døtre, og gå hjem! For jeg er for gammel til å bli en manns hustru. Om jeg så tenkte: Jeg har ennu håp, ja, om jeg så ennu inatt fikk en mann og så fødte sønner, 13skulde I derfor vente til de blev store? Skulde I derfor stenge eder inne og ikke få eder menn? Nei, mine døtre! For det er meget bitrere for mig enn for eder, eftersom Herrens hånd har rammet mig så hårdt. 14Da brast de atter i gråt. Og Orpa kysset sin svigermor og sa henne farvel, men Rut vilde ikke skilles fra henne. 15Da sa hun: Du ser din svigerinne er vendt tilbake til sitt folk og til sin gud; vend nu du og tilbake og følg din svigerinne! 16Men Rut sa: Søk ikke å overtale mig til å forlate dig og vende tilbake! For dit du går, vil jeg gå, og hvor du blir, vil jeg bli; ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud; 17hvor du dør, vil jeg dø, og der vil jeg begraves. Herren la det gå mig ille både nu og siden om noget annet enn døden skal skille mig fra dig. 18Da No’omi så at hun var fast i sitt forsett om å gå med henne, holdt hun op med å tale til henne om det. 19Så gikk de begge videre til de kom til Betlehem. Og da de kom til Betlehem, kom hele byen i bevegelse for deres skyld, og kvinnene sa: Er dette No’omi? 20Da sa hun til dem: Kall mig ikke No’omi*, kall mig Mara**! For den Allmektige har gjort det meget bittert for mig; 21med fulle hender drog jeg bort, men med tomme hender har Herren latt mig vende tilbake. Hvorfor kaller I mig No’omi, når Herren har vidnet imot mig, og den Allmektige har latt det gå mig ille? 22Så kom da No’omi tilbake med sin sønnekone, moabittinnen Rut – hun var vendt tilbake fra Moabs land; og de kom til Betlehem i begynnelsen av bygghøsten.

Kapittel 2

1No’omi hadde en frende på sin manns side, en mektig mann av Elimeleks slekt, som hette Boas. 2En dag sa Rut, moabittinnen, til No’omi: Kjære, la mig få gå ut på akeren og sanke aks efter en for hvis øine jeg finner nåde! Hun svarte: Gå du, min datter! 3Så gikk hun avsted, og hun kom og sanket aks på akeren efter høstfolkene; og det traff sig så at den aker hun sanket på, tilhørte Boas, som var av Elimeleks slekt. 4Da kom Boas nettop fra Betlehem, og han sa til høstfolkene: Herren være med eder! De svarte: Herren velsigne dig! 5Og Boas sa til den av sine tjenere som var satt over høstfolkene: Hvem tilhører denne pike? 6Tjeneren som var satt over høstfolkene, svarte: Det er den unge moabittinne som har fulgt No’omi tilbake fra Moabs land; 7hun sa: La mig få sanke op og samle aks mellem kornbåndene efter høstfolkene! Så kom hun og har stått her fra imorges like til nu; hun har bare sittet en liten stund i huset. 8Da sa Boas til Rut: Hør, min datter! Gå ikke bort og sank aks på nogen annen aker og gå heller ikke herfra, men hold dig til mine piker her! 9Se efter hvor høstfolkene arbeider på akeren, og gå efter dem! Jeg har befalt tjenerne ikke å røre dig; og blir du tørst, så gå bort til karene og drikk av det som tjenerne øser! 10Da falt hun på sitt ansikt og bøide sig til jorden og sa til ham: Hvorfor har jeg funnet nåde for dine øine, så du tar dig av mig, enda jeg er en fremmed? 11Boas svarte henne: Det er blitt mig fortalt alt hvad du har gjort mot din svigermor efter din manns død, hvorledes du forlot din far og din mor og ditt fedreland og drog til et folk som du før ikke kjente. 12Herren gjengjelde dig hvad du har gjort! Gid du må få full lønn av Herren, Israels Gud, til hvem du er kommet for å søke ly under hans vinger! 13Hun sa: La mig finne nåde for dine øine, min herre, siden du har trøstet mig og talt vennlig til din tjenerinne, enda jeg ikke engang er som en av de kvinner som er i din tjeneste. 14Da tiden var kommet til å holde måltid, sa Boas til henne: Kom hit og et av brødet og dypp ditt stykke i vineddiken! Så satte hun sig ved siden av høstfolkene, og han rakte henne ristet korn, og hun åt og blev mett, og enda hadde hun tilovers. 15Derefter stod hun op for å sanke, og Boas bød sine tjenere og sa: Også mellem kornbåndene kan hun sanke, og I skal ikke gjøre henne fortred. 16I skal endog trekke aks ut av kornbåndene til henne og la dem ligge så hun kan sanke dem op, og I skal ikke skjenne på henne. 17Så sanket hun aks på akeren like til aftenen, og da hun banket ut det hun hadde sanket, var det omkring en efa bygg. 18Hun tok det og gikk til byen, og hennes svigermor fikk se det hun hadde sanket. Så tok hun frem det hun hadde tilovers, da hun hadde ett sig mett, og gav henne det. 19Da sa hennes svigermor til henne: Hvor har du sanket idag, og hvor har du arbeidet? Velsignet være han som tok sig av dig! Og hun fortalte sin svigermor hvem hun hadde arbeidet hos, og sa: Den mann jeg har arbeidet hos idag, heter Boas. 20Da sa No’omi til sin sønnekone: Velsignet være han av Herren, som ikke har tatt sin miskunnhet bort hverken fra de levende eller fra de døde! Og No’omi sa til henne: Den mann er en nær slektning av oss; han er en av våre løsere. 21Da sa Rut, moabittinnen: Han sa også til mig: Hold dig til mine folk til de er ferdig med hele min høst. 22Og No’omi sa til Rut, sin sønnekone: Det er godt, min datter, at du går ut med hans piker, forat du ikke skal komme til å lide noget ondt på en annen manns aker. 23Så holdt hun sig til Boas’ piker og sanket aks til både bygghøsten og hvetehøsten var til ende. Men hun bodde hos sin svigermor.

Kapittel 3

1Og No’omi, hennes svigermor, sa til henne: Min datter! Jeg vil prøve å la dig få et hjem, så du kan ha det godt. 2Hør nu: Boas, hvis piker du har vært sammen med, er jo vår frende. Han kaster inatt sitt bygg på treskeplassen. 3Nu skal du tvette dig og salve dig og ta dine klær på og gå ned til treskeplassen; men gi dig ikke til kjenne for mannen før han er ferdig med å ete og drikke! 4Når han så legger sig, skal du merke dig stedet hvor han legger sig; gå så der bort og slå op dekket ved hans føtter og legg dig; så vil han selv si dig hvad du skal gjøre. 5Hun svarte: Jeg skal gjøre alt det du sier. 6Så gikk hun ned til treskeplassen og gjorde aldeles som hennes svigermor hadde pålagt henne. 7Da Boas hadde ett og drukket og var blitt vel til mote, gikk han og la sig ved kanten av kornhaugen; da kom hun stille og slo op dekket ved hans føtter og la sig der. 8Midt på natten blev mannen opskremt; han bøide sig frem og fikk se at der lå en kvinne ved hans føtter. 9Og han sa: Hvem er du? Hun svarte: Jeg er Rut, din tjenerinne. Bre ditt dekke ut over din tjenerinne; for du er løser*. 10Da sa han: Velsignet være du av Herren, min datter! Du har nu lagt en større kjærlighet for dagen enn før, ved ikke å gå efter de unge menn, hverken de fattige eller de rike. 11Så vær nu ikke redd, min datter! Alt det du sier, vil jeg gjøre for dig; for alt folket i min by vet at du er en bra kvinne. 12Det er sant som du sier: Jeg er virkelig løser; men det er en annen løser som er nærmere enn jeg. 13Bli nu her natten over! Vil han da imorgen løse dig, godt, så la ham det! Men har han ikke lyst til å løse dig, så løser jeg dig, så sant Herren lever! Bli liggende til imorgen tidlig! 14Så blev hun liggende ved hans føtter til om morgenen; da stod hun op, før folk ennu kunde kjenne hverandre. For han sa: Det må ikke bli kjent at kvinnen er kommet hit til treskeplassen. 15Så sa han: Kom hit med den kåpe du har på, og hold i den! Og hun holdt i den, og han målte op seks mål bygg og la det på hennes rygg; og hun gikk inn til byen. 16Da hun kom til sin svigermor, spurte hun: Hvorledes er det gått dig, min datter? Og hun fortalte henne alt det mannen hadde gjort mot henne, 17og sa: Disse seks mål bygg gav han mig; for han sa: Du må ikke komme tomhendt hjem til din svigermor. 18Men hun sa: Hold dig nu i ro, min datter, til du får vite hvorledes saken faller ut! For den mann hviler ikke før han får saken avgjort, og det ennu idag.

Kapittel 4

1Men Boas var gått op til byporten og hadde satt sig der. Da kom løseren som Boas hadde talt om, nettop forbi, og Boas sa: Kom hit og sett dig her, min venn! Og han kom og satte sig. 2Så kalte han til sig ti menn av byens eldste og sa: Sett eder her! Og de satte sig. 3Derefter sa han til løseren: Den aker som tilhørte vår bror Elimelek, har No’omi solgt, hun som er kommet tilbake fra Moabs land. 4Og jeg tenkte jeg vilde la dette komme til din kunnskap og si: Kjøp den i overvær av dem som sitter her, og av mitt folks eldste! Vil du innløse den, sa gjør det; men hvis ikke, så si mig det, sa jeg kan vite det! For det er ingen til å innløse den uten du og efter dig jeg selv. Han svarte: Jeg vil innløse den. 5Da sa Boas: Når du kjøper akeren av No’omi, kjøper du den også av moabittinnen Rut, den avdødes hustru, for å opreise den avdødes navn på hans arvelodd. 6Løseren svarte: Jeg kan ikke innløse den for mig, for da vilde jeg ødelegge min egen arvelodd; innløs du for dig det jeg skulde løse, for jeg kan ikke innløse det. 7I gamle dager var det skikk i Israel ved innløsning og bytte at den ene part til stadfestelse av saken drog sin sko av og gav den til den andre; dette gjaldt som bekreftelse i Israel. 8Derfor sa løseren til Boas: Kjøp du det! Og med det samme drog han sin sko av. 9Da sa Boas til de eldste og alt folket: I er idag vidner på at jeg har kjøpt av No’omi alt det som tilhørte Elimelek, og alt som tilhørte Kiljon og Mahlon. 10Også moabittinnen Rut, Mahlons enke, har jeg vunnet mig til hustru for å opreise den avdødes navn på hans arvelodd, så den avdødes navn ikke skal bli utryddet blandt hans brødre og i hans hjemsteds port; det er I vidner på idag. 11Og alt folket som var i porten, og de eldste sa: Ja, det er vi vidner på. Herren la den kvinne som nu drar inn i ditt hus, bli som Rakel og Lea, de to som bygget Israels hus, og gid du må bli en mektig mann i Efrata og få en navnkundig sønn i Betlehem! 12Ditt hus bli som Peres’ hus – han som Tamar fødte Juda – ved de efterkommere som Herren vil gi dig med denne unge kvinne! 13Så tok Boas Rut hjem til sig, og hun blev hans hustru, og han gikk inn til henne; og Herren gav henne livsfrukt, og hun fødte en sønn. 14Da sa kvinnene til No’omi: Lovet være Herren, som ikke lot dig fattes en løser idag, og han bli navnkundig i Israel*! 15Han skal bli din sjels trøster og din alderdoms forsørger; for din sønnekone, som har dig kjær, har født ham, hun som er mere for dig enn syv sønner. 16Og No’omi tok barnet og la ham i sitt fang, og hun blev hans fostermor. 17Og grannekonene gav ham navn og sa: No’omi har fått en sønn! De kalte ham Obed; han blev far til Isai, Davids far. 18Dette er Peres’ efterkommere: Peres fikk sønnen Hesron, 19og Hesron fikk sønnen Ram, og Ram fikk sønnen Amminadab, 20og Amminadab fikk sønnen Nahson, og Nahson fikk sønnen Salma, 21og Salmon fikk sønnen Boas, og Boas fikk sønnen Obed, 22og Obed fikk sønnen Isai, og Isai fikk sønnen David.