4. Mosebok – Numeri

4. Mosebok eller Numeri (hebraisk: במדבר) er den fjerde boka i Bibelen, og en av de fem Mosebøkene i Den hebraiske Bibelen (Tanakh) og Det gamle testamentet. Den norske tittelen henviser til at Moses var forfatteren til de fem første bøkene i Bibelen. På hebraisk heter den Ba-midbar, «I ørkenen». Den greske tittelen er Ἀριθμοί, Arithmoi, på latin Numeri (tall).

Fjerde Mosebok begynner på Sinaifjellet hvor israelittene har mottatt deres lover og deres pakt med Gud, og Gud har tatt bolig blant dem i tabernakelet (helligdommen). Det som nå ligger foran dem er å ta Det hellige land i besittelse. Det ble tatt opptelling av stammene og forberedelser ble gjort for å gjenoppta vandringen. Israelittene begynte sin reise, men det ble knurring over strabasene, og over autoriteten til Moses og Aron. For disse handlingene straffet Gud rundt 15 000 av dem på ulikt vis. De kommer til grensen av Kanaan og sender inn spioner. Da de får høre hva spionene fryktsomt kan fortelle om forholdene i Kanaan, nekter israelittene å ta landet i besittelse. Gud fordømmer dem til døden i villmarken inntil en ny generasjon kan vokse opp og utføre oppgaven. Boken ender med at den nye generasjonen av israelitter på slettene i Moab er klare til å krysse elven Jordan.

4. Mosebok – Numbers

Kapittel 1

1Og Herren talte til Moses i Sinai ørken i sammenkomstens telt på den første dag i den annen måned i det annet år efterat de var gått ut av Egyptens land, og sa: 2Ta op manntall over hele Israels barns menighet efter deres ætter og familier og skriv op deres navn – alle som er av mannkjønn, en for en, 3fra tyveårsalderen og opover; alle dem i Israel som kan dra ut i krig, skal I mønstre, hær efter hær, du og Aron. 4I skal ha med eder en mann for hver stamme, den som er overhode for stammens familier. 5Dette er navnene på de menn som I skal ha til hjelp: For Ruben: Elisur, Sede’urs sønn, 6for Simeon: Selumiel, Surisaddais sønn, 7for Juda: Nahson, Amminadabs sønn, 8for Issakar: Netanel, Suars sønn, 9for Sebulon: Eliab, Helons sønn, 10for Josefs sønner, for Efra’im: Elisama, Ammihuds sønn, for Manasse: Gamliel, Pedasurs sønn, 11for Benjamin: Abidan, Gideonis sønn, 12for Dan: Akieser, Ammisaddais sønn, 13for Aser: Pagiel, Okrans sønn, 14for Gad: Eljasaf, De’uels sønn, 15for Naftali: Akira, Enans sønn. 16Dette var menighetens utkårne, høvdingene for sine fedrenestammer, overhodene for Israels tusener. 17Da lot Moses og Aron disse menn, som var nevnt ved navn, komme, 18og de samlet hele menigheten på den første dag i den annen måned; og de lot sig innføre i ættelistene med sine navn, efter sine ætter og familier, fra tyveårsalderen og opover, en for en, 19således som Herren hadde befalt Moses; og han mønstret dem i Sinai ørken. 20Efterkommerne av Rubens sønner – han som var Israels førstefødte – opskrevet efter sine ætter og familier, med sine navn, en for en, alt mannkjønn fra tyveårsalderen og opover, alle som kunde dra ut i krig, 21så mange som blev mønstret av Rubens stamme, var seks og firti tusen og fem hundre. 22Efterkommerne av Simeons sønner, opskrevet efter sine ætter og familier, med sine navn, så mange av dem som blev mønstret, en for en, alt mannkjønn fra tyveårsalderen og opover, alle som kunde dra ut i krig, 23så mange som blev mønstret av Simeons stamme, var ni og femti tusen og tre hundre. 24Efterkommerne av Gads sønner, opskrevet efter sine ætter og familier, med sine navn, fra tyveårsalderen og opover, alle som kunde dra ut i krig, 25så mange som blev mønstret av Gads stamme, var fem og firti tusen, seks hundre og femti. 26Efterkommerne av Judas sønner, opskrevet efter sine ætter og familier, med sine navn, fra tyveårsalderen og opover, alle som kunde dra ut i krig, 27så mange som blev mønstret av Juda stamme, var fire og sytti tusen og seks hundre. 28Efterkommerne av Issakars sønner, opskrevet efter sine ætter og familier, med sine navn, fra tyveårsalderen og opover, alle som kunde dra ut i krig, 29så mange som blev mønstret av Issakars stamme, var fire og femti tusen og fire hundre. 30Efterkommerne av Sebulons sønner, opskrevet efter sine ætter og familier, med sine navn, fra tyveårsalderen og opover, alle som kunde dra ut i krig, 31så mange som blev mønstret av Sebulons stamme, var syv og femti tusen og fire hundre. 32Josefs barn: Efterkommerne av Efra’ims sønner, opskrevet efter sine ætter og familier, med sine navn, fra tyveårsalderen og opover, alle som kunde dra ut i krig, 33så mange som blev mønstret av Efra’ims stamme, var firti tusen og fem hundre; 34efterkommerne av Manasses sønner, opskrevet efter sine ætter og familier, med sine navn, fra tyveårsalderen og opover, alle som kunde dra ut i krig, 35så mange som blev mønstret av Manasse stamme, var to og tretti tusen og to hundre. 36Efterkommerne av Benjamins sønner, opskrevet efter sine ætter og familier, med sine navn, fra tyveårsalderen og opover, alle som kunde dra ut i krig, 37så mange som blev mønstret av Benjamins stamme, var fem og tretti tusen og fire hundre. 38Efterkommerne av Dans sønner, opskrevet efter sine ætter og familier, med sine navn, fra tyveårsalderen og opover, alle som kunde dra ut i krig, 39så mange som blev mønstret av Dans stamme, var to og seksti tusen og syv hundre. 40Efterkommerne av Asers sønner, opskrevet efter sine ætter og familier, med sine navn, fra tyveårsalderen og opover, alle som kunde dra ut i krig, 41så mange som blev mønstret av Asers stamme, var en og firti tusen og fem hundre. 42Efterkommerne av Naftalis sønner, opskrevet efter sine ætter og familier, med sine navn, fra tyveårsalderen og opover, alle som kunde dra ut i krig, 43så mange som blev mønstret av Naftali stamme, var tre og femti tusen og fire hundre. 44Dette var de som blev mønstret, de som Moses og Aron og Israels høvdinger mønstret, og høvdingene var tolv i tallet, en for hver stamme. 45Og alle de av Israels barn som blev mønstret efter sine familier, fra tyveårsalderen og opover, alle i Israel som kunde dra ut i krig, 46så mange som blev mønstret, var seks hundre og tre tusen, fem hundre og femti; 47Men levittene efter sin fedrenestamme blev ikke mønstret sammen med dem. 48For Herren talte til Moses og sa: 49Bare Levi stamme skal du ikke mønstre, og over dem skal du ikke opta manntall sammen med de andre Israels barn. 50Men du skal sette levittene over vidnesbyrdets tabernakel og over alle dets redskaper og over alt som hører til; de skal bære tabernaklet og alle dets redskaper, og de skal tjene ved tabernaklet og leire sig rundt omkring det. 51Når tabernaklet skal bryte op, skal levittene ta det ned, og når tabernaklet skal leire sig, skal levittene reise det op; kommer nogen fremmed*; 52Israels barn skal leire sig, hver i sin leir og hver ved sitt banner, hær for hær. 53Men levittene skal leire sig rundt omkring vidnesbyrdets tabernakel, forat det ikke skal komme vrede over Israels barns menighet; og levittene skal ta vare på det som er å vareta ved vidnesbyrdets tabernakel. 54Og Israels barn gjorde så; de gjorde i ett og alt således som Herren hadde befalt Moses.

Kapittel 2

1Og Herren talte til Moses og Aron og sa: 2Israels barn skal leire sig, hver ved sitt banner, ved sin families hærmerke; de skal leire sig midt imot sammenkomstens telt, rundt omkring det. 3På fremsiden, mot øst, skal Juda leire sig under sitt banner, hær for hær; og høvdingen for Judas barn er Nahson, Amminadabs sønn, 4og hans hær, så mange av dem som er mønstret, er fire og sytti tusen og seks hundre. 5Ved siden av ham skal Issakars stamme leire sig; og høvdingen for Issakars barn er Netanel, Suars sønn, 6og hans hær, så mange av dem som er mønstret, er fire og femti tusen og fire hundre. 7Likeså Sebulons stamme; og høvdingen for Sebulons barn er Eliab, Helons sønn, 8og hans hær, så mange av dem som er mønstret, er syv og femti tusen og fire hundre. 9Alle som er mønstret av Judas leir, hær for hær, er hundre og seks og åtti tusen og fire hundre; de skal være den første fylking som bryter op. 10Mot syd skal Ruben leire sig under sitt banner, hær for hær; og høvdingen for Rubens barn er Elisur, Sede’urs sønn, 11og hans hær, så mange av dem som er mønstret, er seks og firti tusen og fem hundre. 12Ved siden av ham skal Simeons stamme leire sig; og høvdingen for Simeons barn er Selumiel, Surisaddais sønn, 13og hans hær, så mange av dem som er mønstret, er ni og femti tusen og tre hundre. 14Likeså Gads stamme; og høvdingen for Gads barn er Eljasaf, Re’uels sønn, 15og hans hær, så mange av dem som er mønstret, er fem og firti tusen, seks hundre og femti. 16Alle som er mønstret av Rubens leir, hær for hær, er hundre og en og femti tusen, fire hundre og femti; de skal være den annen fylking som bryter op. 17Så skal sammenkomstens telt bryte op, levittenes leir i midten av leirene; de skal bryte op efter som de har leiret sig, hver på sin plass under sine banner. 18Mot vest skal Efra’im leire sig under sitt banner, hær for hær; og høvdingen for Efra’ims barn er Elisama, Ammihuds sønn, 19og hans hær, så mange av dem som er mønstret, er firti tusen og fem hundre. 20Ved siden av ham Manasse stamme; og høvdingen for Manasses barn er Gamliel, Pedasurs sønn, 21og hans hær, så mange av dem som er mønstret, er to og tretti tusen og to hundre. 22Likeså Benjamins stamme; og høvdingen for Benjamins barn er Abidan, Gideonis sønn, 23og hans hær, så mange av dem som er mønstret, er fem og tretti tusen og fire hundre. 24Alle som er mønstret av Efra’ims leir, hær for hær, er hundre og åtte tusen og et hundre; de skal være den tredje fylking som bryter op. 25Mot nord skal Dan leire sig under sitt banner, hær for hær; og høvdingen for Dans barn er Akieser, Ammisaddais sønn, 26og hans hær, så mange av dem som er mønstret, er to og seksti tusen og syv hundre. 27Ved siden av ham skal Asers stamme leire sig; og høvdingen for Asers barn er Pagiel, Okrans sønn, 28og hans hær, så mange av dem som er mønstret, er en og firti tusen og fem hundre. 29Likeså Naftali stamme; og høvdingen for Naftalis barn er Akira, Enans sønn, 30og hans hær, så mange av dem som er mønstret, er tre og femti tusen og fire hundre. 31Alle som er mønstret av Dans leir, er hundre og syv og femti tusen og seks hundre; de skal være den siste fylking som bryter op under sine banner. 32Dette var de av Israels barn som blev mønstret, efter sine familier; i alt var det seks hundre og tre tusen, fem hundre og femti mann som blev mønstret i leirene, hær for hær. 33Men levittene blev ikke mønstret sammen med de andre Israels barn, således som Herren hadde befalt Moses. 34Og Israels barn gjorde så; de leiret sig under sine banner og brøt op, enhver efter sin ætt og sin familie, i alle deler således som Herren hadde befalt Moses.

Kapittel 3

1Dette var Arons og Moses’ ætt på den tid Herren talte med Moses på Sinai berg. 2Navnene på Arons sønner var: Nadab, som var den førstefødte, dernæst Abihu, Eleasar og Itamar. 3Dette var navnene på Arons sønner, de salvede prester, som var innvidd til å gjøre prestetjeneste. 4Men Nadab og Abihu døde for Herrens åsyn, dengang de bar fremmed ild inn for Herrens åsyn i Sinai ørken, og de hadde ingen sønner; siden utførte Eleasar og Itamar prestetjenesten for Arons, sin fars øine. 5Og Herren talte til Moses og sa: 6La Levi stamme komme hit og still den frem for Aron, presten, så de kan tjene ham. 7Og de skal ta vare på det han og hele menigheten skulde varetatt foran sammenkomstens telt, og således utføre tjenesten ved tabernaklet. 8Og de skal ta vare på alt som hører til sammenkomstens telt, og på det som Israels barn skulde varetatt; og således skal de utføre tjenesten ved tabernaklet. 9Du skal gi levittene til Aron og hans sønner; blandt Israels barn skal de være helt overgitt til ham. 10Men Aron og hans sønner skal du sette til å ta vare på sin prestetjeneste; kommer en fremmed nær til, skal han late livet. 11Og Herren talte til Moses og sa: 12Se, jeg har tatt levittene ut blandt Israels barn i stedet for alle førstefødte, dem som åpner morsliv blandt Israels barn, forat levittene skal høre mig til. 13For mig hører alt førstefødt til; den dag jeg slo alt førstefødt i Egyptens land, helliget jeg mig alt som førstefødt er i Israel, både folk og fe; de skal høre mig til, mig, Herren. 14Og Herren talte til Moses i Sinai ørken og sa: 15Du skal mønstre Levis barn efter deres familier og ætter! Alt mannkjønn, fra den som er en måned gammel, og opover, skal du mønstre. 16Så mønstret Moses dem efter Herrens ord, som det var befalt ham. 17Navnene på Levis sønner var: Gerson og Kahat og Merari. 18Og navnene på Gersons sønner efter deres ætter var: Libni og Sime’i. 19Og Kahats sønner efter sine ætter var Amram og Jishar, Hebron og Ussiel. 20Og Meraris sønner efter sine ætter var Mahli og Musi. Dette var Levis ætter med sine familier. 21Til Gerson hørte libnittenes ætt og sime’ittenes ætt; dette var gersonittenes ætter. 22De av dem som blev mønstret, idet der blev tatt tall på alt mannkjønn, fra den som var en måned gammel, og opover, var syv tusen og fem hundre. 23Gersonittenes ætter hadde sin leir bak tabernaklet, mot vest. 24Og høvdingen for gersonittenes familie var Eljasaf, Laels sønn. 25Og det som Gersons barn hadde å ta vare på ved sammenkomstens telt, var selve tabernaklet med dekke og varetak og dekket for inngangen til sammenkomstens telt, 26og omhengene til forgården og forhenget for inngangen til forgården som er rundt om tabernaklet og alteret, og dets snorer og alt arbeidet derved. 27Til Kahat hørte amramittenes ætt og jisharittenes ætt og hebronittenes ætt og ussielittenes ætt; dette var kahatittenes ætter. 28Da der blev tatt tall på alt mannkjønn, fra den som var en måned gammel, og opover, var de åtte tusen og seks hundre mann, som skulde ta vare på det som var å vareta ved helligdommen. 29Kahats barns ætter hadde sin leir ved siden av tabernaklet mot syd. 30Og høvdingen for Kahat-ættenes familie var Elisafan, Ussiels sønn. 31Og det de hadde å ta vare på, var arken og bordet og lysestaken og alterne og helligdommens redskaper som bruktes ved tjenesten, og forhenget* og alt arbeidet derved. 32Men den øverste høvding for levittene var Eleasar, sønn til Aron, presten; han var satt over dem som skulde ta vare på det som var å vareta ved helligdommen. 33Til Merari hørte mahlittenes ætt og musittenes ætt; dette var merarittenes ætter. 34De av dem som blev mønstret, idet der blev tatt tall på alt mannkjønn, fra dén som var en måned gammel, og opover, var seks tusen og to hundre. 35Og høvdingen for Merariættenes familie var Suriel, Abiha’ils sønn; de hadde sin leir ved siden av tabernaklet mot nord. 36Og det som Meraris barn var satt til å ta vare på, var tabernaklets planker og dets tverrstenger og dets stolper og dets fotstykker og alt som hørte til, og alt arbeidet derved 37og stolpene til forgården rundt omkring og fotstykkene og pluggene og snorene som hørte til. 38Men foran tabernaklet, mot øst, foran sammenkomstens telt, mot solens opgang, hadde Moses og Aron og hans sønner sin leir, og de tok vare på det som var å vareta ved helligdommen, det som Israels barn skulde varetatt; men kom en fremmed nær til, skulde han late livet. 39Alle de av levittene som blev mønstret, de som Moses og Aron mønstret efter Herrens ord, ætt for ætt, alt mannkjønn, fra den som var en måned gammel, og opover, var to og tyve tusen. 40Og Herren sa til Moses: Du skal mønstre alle førstefødte av mannkjønn blandt Israels barn, fra den som er en måned gammel, og opover, og føre deres navn inn i manntallet. 41Og så skal du la mig, Herren, få levittene i stedet for alle førstefødte blandt Israels barn, og levittenes fe i stedet for alt førstefødt blandt Israels barns fe. 42Da mønstret Moses alle førstefødte blandt Israels barn, således som Herren hadde befalt ham. 43Og da han tok tall på alle førstefødte av mannkjønn og skrev op deres navn, fra den som var en måned gammel, og opover, var de, så mange som blev mønstret, to og tyve tusen, to hundre og tre og sytti. 44Og Herren talte til Moses og sa: 45Du skal ta levittene i stedet for alle førstefødte blandt Israels barn og levittenes fe i stedet for deres fe; og levittene skal høre mig til, mig, Herren. 46Men som løsepenger for de to hundre og tre og sytti førstefødte av Israels barn som overskrider levittenes tall, 47skal du ta fem sekel for hver; efter helligdommens sekel skal du ta dem, sekelen regnet til tyve gera. 48Og du skal gi Aron og hans sønner disse penger som løsepenger for de overtallige blandt dem. 49Så tok Moses løsepengene for dem som overskred deres tall som blev utløst ved levittene; 50av Israels barns førstefødte fikk han pengene, et tusen, tre hundre og fem og seksti sekel efter helligdommens sekel. 51Og Moses gav Aron og hans sønner løsepengene efter Herrens ord, således som Herren hadde befalt Moses.

Kapittel 4

1Og Herren talte til Moses og Aron og sa: 2Ta op manntal over Kahats barn blandt levittene efter deres ætter og familier, 3fra trettiårsalderen og opover inntil femtiårsalderen, over alle som skal trede inn i tjenesten og utføre arbeid ved sammenkomstens telt! 4Det som Kahats barn skal stelle med ved sammenkomstens telt, det er de høihellige ting. 5Når leiren bryter op, skal Aron og hans sønner gå inn og ta ned det dekkende forheng og bre det over vidnesbyrdets ark. 6De skal legge et dekke av takasskinn over den og over dette igjen bre et klæde, helt igjennem av blå ull, og så sette inn bærestengene. 7Over skuebrøds-bordet skal de bre et klæde av blå ull, og på det skal de legge fatene og skålene og begerne og drikkoffer-kannene, og det stadige brød* skal også ligge der. 8Over alt dette skal de bre et klæde av karmosinrød ull og legge et dekke av takasskinn om det og sette inn bærestengene. 9Så skal de ta et klæde av blå ull og med det dekke lysestaken og dens lamper og lysesaksene og brikkene og alle oljekarene som brukes til tjenesten ved den. 10Og de skal legge den og alt som hører til den, i et dekke av takasskinn og legge det på en bærebør. 11Over det gullklædde alter skal de bre et klæde av blå ull og legge et dekke av takasskinn om det og sette inn bærestengene. 12Så skal de ta alle de redskaper som brukes til tjenesten i helligdommen, og legge dem i et klæde av blå ull og dekke dem til med et dekke av takasskinn og legge dem på en bærebør. 13Alteret* skal de rense for asken og bre et klæde av purpurrød ull over det. 14og på det legge alle de redskaper som brukes til tjenesten ved alteret: fyrfatene, kjøttgaflene og ildskuffene og skålene til å sprenge blod med, alle alterets redskaper; de skal bre et dekke av takasskinn over og sette inn bærestengene. 15Når så Aron og hans sønner ved leirens opbrudd er ferdig med å dekke over helligdommen og alle helligdommens redskaper, så skal Kahats barn komme og bære; men de må ikke røre ved helligdommen, forat de ikke skal dø. Dette er det Kahats barn har å bære av det som hører til sammenkomstens telt. 16Men Eleasar, sønn til Aron, presten, skal ha opsynet med oljen til lysestaken og den velluktende røkelse og det stadige matoffer og salvingsoljen, og opsynet med hele tabernaklet og alt som i det er av hellige ting og redskaper som hører til. 17Og Herren talte til Moses og Aron og sa: 18La ikke kahatittenes ættegren bli utryddet av levittenes stamme, 19men gjør således med dem forat de skal leve og ikke dø når de kommer nær til de høihellige ting: Aron og hans sønner skal gå inn og sette enhver av dem til sin tjeneste og til det han skal bære; 20men selv må de ikke gå inn og se på de hellige ting, enn ikke et øieblikk, forat de ikke skal dø. 21Og Herren talte til Moses og sa: 22Ta også op manntall over Gersons barn efter deres familier og ætter! 23Fra trettiårsalderen og opover inntil femtiårsalderen skal du mønstre dem, alle som skal trede inn i tjenesten og utføre arbeid ved sammenkomstens telt. 24Dette skal være Gerson-ættenes gjerning med å tjene og bære: 25De skal bære tabernaklets tepper og sammenkomstens telt med dekket og varetaket av takasskinn, som ligger ovenpå, og dekket for inngangen til sammenkomstens telt 26og omhengene til forgården og forhenget for porten til forgården som er rundt om tabernaklet og alteret, og snorene som hører til, og alle redskapene som brukes til arbeidet derved; og alt som er å gjøre med disse ting, skal de utføre. 27Efter Arons og hans sønners ord skal all tjeneste utføres som Gersons barn har å gjøre, både med alt det de har å bære, og med hele deres tjeneste; og I skal overgi til deres varetekt alt det de har å bære. 28Dette skal være Gerson-ættenes tjeneste ved sammenkomstens telt; og Itamar, sønn til Aron, presten, skal ha opsyn med det de har å ta vare på. 29Meraris barn skal du mønstre efter deres ætter og familier. 30Fra trettiårsalderen og opover inntil femtiårsalderen skal du mønstre dem, alle som skal trede inn i tjenesten og utføre arbeidet ved sammenkomstens telt. 31Og dette er det som de har å bære, alt det de skal stelle med ved sammenkomstens telt: tabernaklets planker og dets tverrstenger og stolper og fotstykker 32og stolpene til forgården rundt omkring med deres fotstykker og plugger og snorer, alle redskaper som hører til, og alt som brukes til arbeidet derved; og I skal ved navn overgi dem de ting som de har å bære. 33Dette skal være Merari-ættenes tjeneste, alt det de skal stelle med ved sammenkomstens telt under opsyn av Itamar, sønn til Aron, presten. 34Så mønstret Moses og Aron og menighetens høvdinger kahatittene efter deres ætter og familier, 35fra trettiårsalderen og opover inntil femtiårsalderen, alle som skulde trede inn i tjenesten og utføre arbeid ved sammenkomstens telt. 36Og de av dem som blev mønstret, hver efter sin ætt, var to tusen, syv hundre og femti. 37Så mange var de som blev mønstret i kahatittenes ætter, alle de som tjente ved sammenkomstens telt, og som Moses og Aron mønstret efter Herrens ord ved Moses. 38Og de av gersonittene som blev mønstret efter sine ætter og familier, 39fra trettiårsalderen og opover inntil femtiårsalderen, alle som skulde trede inn i tjenesten og utføre arbeid ved sammenkomstens telt – 40de av dem som blev mønstret efter sine ætter og familier – var to tusen, seks hundre og tretti. 41Så mange var de som blev mønstret i gersonittenes ætter, alle de som tjente ved sammenkomstens telt, og som Moses og Aron mønstret efter Herrens ord. 42Og de som blev mønstret i merarittenes ætter, hver efter sin ætt og familie, 43fra trettiårsalderen og opover inntil femtiårsalderen, alle som skulde trede inn i tjenesten og utføre arbeid ved sammenkomstens telt – 44de av dem som blev mønstret efter sine ætter – var tre tusen og to hundre. 45Så mange var de som Moses og Aron mønstret i merarittenes ætter efter Herrens ord ved Moses. 46Alle de som Moses og Aron og Israels høvdinger mønstret av levittene efter deres ætter og familier, 47fra trettiårsalderen og opover inntil femtiårsalderen, alle som skulde utføre arbeid ved sammenkomstens telt med å tjene og med å bære – 48de som blev mønstret – var åtte tusen, fem hundre og åtti. 49Efter Herrens ord blev de mønstret under Moses’ opsyn, og hver blev satt til å utføre den tjeneste og bære den byrde han skulde; og de som blev mønstret av Moses, var de som Herren hadde befalt ham å mønstre.

Kapittel 5

1Og Herren talte til Moses og sa: 2Byd Israels barn at de skal sende ut av leiren alle spedalske og alle som har flod, og alle som er blitt urene ved lik! 3Både mann og kvinne skal I sende bort; utenfor leiren skal I sende dem, forat de ikke skal gjøre deres leir uren, der hvor jeg bor midt iblandt dem. 4Og Israels barn gjorde så og sendte dem utenfor leiren; som Herren hadde sagt til Moses, således gjorde Israels barn. 5Og Herren talte til Moses og sa: 6Si til Israels barn: Når en mann eller kvinne gjør nogen av de synder som mennesker gjør, og bærer sig troløst at mot Herren, så de fører skyld over sig, 7da skal de bekjenne den synd som de har gjort, og godtgjøre det de med urette har tatt, med dets fulle verd og enda legge til femtedelen; de skal gi det til den som de har syndet mot. 8Men dersom mannen ikke har efterlatt sig nogen nær slektning som de kan gi vederlaget til, da skal vederlaget høre Herren til og tilfalle presten foruten sonings-væren, som skal ofres til soning for dem. 9Og alle gaver, alt det som Israels barn helliger og kommer til presten med, skal høre ham til; 10hver manns hellige gaver skal høre presten til; det nogen gir ham, skal høre ham til. 11Og Herren talte til Moses og sa: 12Tal til Israels barn og si til dem: Når en manns hustru forsynder sig og er ham utro, 13og en annen mann har samleie med henne, men hennes mann ikke vet om det, fordi hun har latt sig vanære i lønndom, og der ikke er noget vidne mot henne, og hun ikke er grepet på fersk gjerning, 14og det så kommer en skinnsykens ånd over ham, så han blir skinnsyk på sin hustru, og hun virkelig har latt sig vanære, eller det kommer en skinnsykens ånd over ham, så han blir skinnsyk på sin hustru, uaktet hun ikke har latt sig vanære, 15da skal mannen ta sin hustru med sig til presten og som offer for henne ha med tiendedelen av en efa byggmel; men han skal ikke helle olje på det, heller ikke legge virak på det; for det er et skinnsyke-matoffer, et ihukommelses-matoffer, som skal minne om en brøde. 16Så skal presten føre henne frem og stille henne for Herrens åsyn. 17Og presten skal ta hellig vann i et lerkar og ta noget av støvet som er på tabernaklets gulv, og kaste i vannet. 18Og når presten har stilt kvinnen frem for Herrens åsyn, skal han løse hennes hår og legge ihukommelses-matofferet i hennes hender – et skinnsyke-matoffer er det – og i sin hånd skal presten ha bitterhetens vann, som volder forbannelse. 19Så skal presten ta kvinnen i ed og si til henne: Så sant ingen har ligget hos dig, og så sant du ikke har vært utro mot din mann og latt dig vanære, så skal du intet mén ha av dette bitterhetens vann som volder forbannelse. 20Men er det så at du har vært utro mot din mann og latt dig vanære, og at nogen annen enn din mann har hatt samleie med dig 21– nu skal presten lese op forbannelses-eden for kvinnen og si til henne: – så gjøre Herren dig til en forbannelse og til en ed blandt ditt folk; han la dine hofter svinne inn og din buk hovne op; 22og dette vann som volder forbannelse, skal trenge inn i dine innvoller, så din buk hovner op og dine hofter svinner inn. Og kvinnen skal si: Amen! Amen! 23Derefter skal presten skrive op disse forbannelser på et blad og vaske dem ut i bitterhetens vann, 24og han skal la kvinnen drikke bitterhetens vann, som volder forbannelse, og vannet som volder forbannelse, skal trenge inn i henne og volde bitter ve. 25Så skal presten ta skinnsyke-matofferet av kvinnens hånd og svinge det for Herrens åsyn og bære det frem til alteret. 26Og presten skal ta en håndfull av matofferet som ihukommelses-offer og brenne det på alteret; Og så skal han la kvinnen drikke vannet. 27Og når han har latt henne drikke vannet, da skal det skje at dersom hun har latt sig vanære og har vært utro mot sin mann, så skal vannet som volder forbannelse, trenge inn i henne og volde bitter ve; hennes buk skal hovne op og hennes hofter svinne inn; og den kvinne skal bli til en forbannelse blandt sitt folk. 28Men har kvinnen ikke latt sig vanære, og er hun ren, da skal hun intet mén ha av det, og hun skal få barn. 29Dette er skinnsyke-loven: Når en kvinne er utro mot sin mann og lar sig vanære, 30eller når en skinnsykens ånd kommer over en mann, så han blir skinnsyk på sin hustru, så skal han stille kvinnen frem for Herrens åsyn, og presten skal gjøre med henne alt det som er sagt i denne lov. 31Og mannen skal være fri for skyld, men kvinnen skal lide for sin misgjerning.

Kapittel 6

1Og Herren talte til Moses og sa: 2Tal til Israels barn og si til dem: Når en mann eller kvinne gjør et hellig løfte om å ville være nasireer og vie sig til Herren, 3så skal han holde sig fra vin og sterk drikk; eddik av vin eller annen sterk eddik skal han ikke drikke og heller ikke nogen saft som er tillaget av druer; hverken friske eller tørre druer skal han ete. 4Så lenge hans innvielse varer, skal han ikke ete noget av det som tillages av vintreet, like fra kjerne til skall. 5Så lenge hans innvielses-løfte gjelder, skal der ikke gå rakekniv over hans hode; inntil hans innvielses-tid er til ende, skal han være hellig, han skal la sitt hodehår vokse fritt. 6Så lenge han er innvidd til Herren, skal han ikke komme nær noget lik. 7Ikke engang om hans far eller mor eller bror eller søster dør, må han føre urenhet over sig for deres skyld; for han bærer på sitt hode tegnet på innvielsen til sin Gud. 8Hele sin innvielses-tid er han hellig for Herren. 9Men dør der nogen hos ham uventet og brått og fører urenhet over hans innvidde hode, da skal han rake sitt hode den dag han blir ren; den syvende dag skal han rake det. 10Og på den åttende dag skal han komme til presten med to turtelduer eller to dueunger, til inngangen til sammenkomstens telt. 11Og presten skal ofre den ene til syndoffer og den andre til brennoffer og gjøre soning for ham og rense ham for den synd han har ført over sig ved å komme nær liket. Så skal han samme dag hellige sitt hode, 12og på ny vie sig til Herren for like sa lang tid som han først hadde lovt, og føre frem et årsgammelt lam til skyldoffer; den første tid gjelder ikke mere, fordi hans innvielse blev utskjemt. 13Dette er loven for nasireeren: Den dag hans innvielses-tid er til ende, skal han føres frem til inngangen til sammenkomstens telt, 14og han skal bære frem for Herren sitt offer, et årsgammelt værlam uten lyte til brennoffer og et årsgammelt hunlam uten lyte til syndoffer og en vær uten lyte til takkoffer 15og en kurv med usyrede kaker av fint mel, kaker med olje i, og usyrede brødleiver smurt med olje, og matofferet og drikkofferne som hører til. 16Og presten skal bære det frem for Herrens åsyn og ofre hans syndoffer og hans brennoffer. 17Og væren skal han ofre som takkoffer til Herren sammen med kurven med de usyrede kaker, og så skal presten ofre hans matoffer og hans drikkoffer. 18Derefter skal nasireeren rake sitt innvidde hode ved inngangen til sammenkomstens telt, og han skal ta sitt innvidde hodehår og legge det på ilden som er under takkofferet. 19Og presten skal ta en bog av væren, efterat den er kokt, og en usyret kake av kurven og en usyret brødleiv og legge dem i hendene på nasireeren, efterat han har raket av sitt innvielsestegn. 20Så skal presten svinge dem for Herrens åsyn; det er helliget presten foruten svinge-brystet og løfte-låret. Siden kan nasireeren drikke vin. 21Dette er loven for den som gjør et nasireer-løfte, dette er det han skal ofre til Herren på grunn av sin innvielse, foruten det han ellers har råd til; han skal holde sig efter det løfte han har gjort, foruten det loven om hans innvielse krever. 22Og Herren talte til Moses og sa: 23Tal til Aron og hans sønner og si: Således skal I si når I velsigner Israels barn: 24Herren velsigne dig og bevare dig! 25Herren la sitt åsyn lyse over dig og være dig nådig! 26Herren løfte sitt åsyn på dig og gi dig fred! 27Således skal de legge mitt navn på Israels barn, og jeg vil velsigne dem.

Kapittel 7

1Da nu Moses var ferdig med å reise tabernaklet og hadde salvet det og helliget det med alt som hørte til det, og likeledes salvet og helliget alteret med alt som hørte til det, 2da kom Israels høvdinger, overhodene for sine familier, stammefyrstene, de som stod over alle som var blitt mønstret, og bar frem gaver. 3De bar sin gave frem for Herrens åsyn, seks vogner med dekke over og tolv okser, en vogn for to høvdinger og en okse for hver; og de førte dem frem foran tabernaklet. 4Og Herren sa til Moses: 5Ta imot dette av dem, forat det kan brukes til tjenesten ved sammenkomstens telt, og du skal gi det til levittene, efter som enhver av dem trenger det til sin tjeneste. 6Da tok Moses vognene og oksene og gav dem til levittene. 7To av vognene og fire av oksene gav han til Gersons barn, efter deres særlige tjeneste. 8Og fire av vognene og åtte av oksene gav han til Meraris barn, efter deres særlige tjeneste under opsyn av Itamar, sønn til Aron, presten. 9Men til Kahats barn gav han ikke noget, fordi de skulde ta vare på de hellige ting og bære dem på sine skuldrer. 10Den dag alteret blev salvet, kom høvdingene med gaver til dets innvielse, og de bar sin gave frem foran alteret. 11Da sa Herren til Moses: La høvdingene komme med sin gave til alterets innvielse hver sin dag! 12Og den som bar frem sin gave den første dag, var Nahson, Amminadabs sønn, høvdingen for Juda stamme. 13Hans gave var et sølvfat som veide hundre og tretti sekel, en sølvskål på sytti sekel efter helligdommens vekt, begge fulle av fint mel blandet med olje, til matoffer, 14en skål av gull på ti sekel, full av røkelse, 15en ung okse, en vær og et årsgammelt lam til brennoffer, 16en gjetebukk til syndoffer 17og til takkoffer to okser, fem værer, fem bukker og fem årsgamle lam. Dette var Nahsons, Amminadabs sønns gave. 18Den annen dag kom Netanel, Suars sønn, Issakars høvding, med sin gave. 19Han bar frem som sin gave et sølvfat som veide hundre og tretti sekel, en sølvskål på sytti sekel efter helligdommens vekt, begge fulle av fint mel blandet med olje, til matoffer, 20en skål av gull på ti sekel, full av røkelse, 21en ung okse, en vær og et årsgammelt lam til brennoffer, 22en gjetebukk til syndoffer 23og til takkoffer to okser, fem værer, fem bukker og fem årsgamle lam. Dette var Netanels, Suars sønns gave. 24Den tredje dag kom høvdingen for Sebulons barn, Eliab, Helons sønn. 25Hans gave var et sølvfat som veide hundre og tretti sekel, en sølvskål på sytti sekel efter helligdommens vekt, begge fulle av fint mel blandet med olje, til matoffer, 26en skål av gull på ti sekel, full av røkelse, 27en ung okse, en vær og et årsgammelt lam til brennoffer, 28en gjetebukk til syndoffer 29og til takkoffer to okser, fem værer, fem bukker og fem årsgamle lam. Dette var Eliabs, Helons sønns gave. 30Den fjerde dag kom høvdingen for Rubens barn, Elisur, Sede’urs sønn. 31Hans gave var et sølvfat som veide hundre og tretti sekel, en sølvskål på sytti sekel efter helligdommens vekt, begge fulle av fint mel blandet med olje, til matoffer, 32en skål av gull på ti sekel, full av røkelse, 33en ung okse, en vær og et årsgammelt lam til brennoffer, 34en gjetebukk til syndoffer 35og til takkoffer to okser, fem værer, fem bukker og fem årsgamle lam. Dette var Elisurs, Sede’urs sønns gave. 36Den femte dag kom høvdingen for Simeons barn, Selumiel, Surisaddais sønn. 37Hans gave var et sølvfat som veide hundre og tretti sekel, en sølvskål på sytti sekel efter helligdommens vekt, begge fulle av fint mel blandet med olje, til matoffer, 38en skål av gull på ti sekel, full av røkelse, 39en ung okse, en vær og et årsgammelt lam til brennoffer, 40en gjetebukk til syndoffer 41og til takkoffer to okser, fem værer, fem bukker og fem årsgamle lam. Dette var Selumiels, Surisaddais sønns gave. 42Den sjette dag kom høvdingen for Gads barn, Eljasaf, De’uels sønn. 43Hans gave var et sølvfat som veide hundre og tretti sekel, en sølvskål på sytti sekel efter helligdommens vekt, begge fulle av fint mel blandet med olje, til matoffer, 44en skål av gull på ti sekel, full av røkelse, 45en ung okse, en vær og et årsgammelt lam til brennoffer, 46en gjetebukk til syndoffer 47og til takkoffer to okser, fem værer, fem bukker og fem årsgamle lam. Dette var Eljasafs, De’uels sønns gave. 48Den syvende dag kom høvdingen for Efra’ims barn, Elisama, Ammihuds sønn. 49Hans gave var et sølvfat som veide hundre og tretti sekel, en sølvskål på sytti sekel efter helligdommens vekt, begge fulle av fint mel blandet med olje, til matoffer, 50en skål av gull på ti sekel, full av røkelse, 51en ung okse, en vær og et årsgammelt lam til brennoffer, 52en gjetebukk til syndoffer 53og til takkoffer to okser, fem værer, fem bukker og fem årsgamle lam. Dette var Elisamas, Ammihuds sønns gave. 54Den åttende dag kom høvdingen for Manasses barn, Gamliel, Pedasurs sønn. 55Hans gave var et sølvfat som veide hundre og tretti sekel, en sølvskål på sytti sekel efter helligdommens vekt, begge fulle av fint mel blandet med olje, til matoffer, 56en skål av gull på ti sekel, full av røkelse, 57en ung okse, en vær og et årsgammelt lam til brennoffer, 58en gjetebukk til syndoffer 59og til takkoffer to okser, fem værer, fem bukker og fem årsgamle lam. Dette var Gamliels, Pedasurs sønns gave. 60Den niende dag kom høvdingen for Benjamins barn, Abidan, Gideonis sønn. 61Hans gave var et sølvfat som veide hundre og tretti sekel, en sølvskål på sytti sekel efter helligdommens vekt, begge fulle av fint mel blandet med olje, til matoffer, 62en skål av gull på ti sekel, full av røkelse, 63en ung okse, en vær og et årsgammelt lam til brennoffer, 64en gjetebukk til syndoffer 65og til takkoffer to okser, fem værer, fem bukker og fem årsgamle lam. Dette var Abidans, Gideonis sønns gave. 66Den tiende dag kom høvdingen for Dans barn, Akieser, Ammisaddais sønn. 67Hans gave var et sølvfat som veide hundre og tretti sekel, en sølvskål på sytti sekel efter helligdommens vekt, begge fulle av fint mel blandet med olje, til matoffer, 68en skål av gull på ti sekel, full av røkelse, 69en ung okse, en vær og et årsgammelt lam til brennoffer, 70en gjetebukk til syndoffer 71og til takkoffer to okser, fem værer, fem bukker og fem årsgamle lam. Dette var Akiesers, Ammisaddais sønns gave. 72Den ellevte dag kom høvdingen for Asers barn, Pagiel, Okrans sønn. 73Hans gave var et sølvfat som veide hundre og tretti sekel, en sølvskål på sytti sekel efter helligdommens vekt, begge fulle av fint mel blandet med olje, til matoffer, 74en skål av gull på ti sekel, full av røkelse, 75en ung okse, en vær og et årsgammelt lam til brennoffer, 76en gjetebukk til syndoffer 77og til takkoffer to okser, fem værer, fem bukker og fem årsgamle lam. Dette var Pagiels, Okrans sønns gave. 78Den tolvte dag kom høvdingen for Naftalis barn, Akira, Enans sønn. 79Hans gave var et sølvfat som veide hundre og tretti sekel, en sølvskål på sytti sekel efter helligdommens vekt, begge fulle av fint mel blandet med olje, til matoffer, 80en skål av gull på ti sekel, full av røkelse, 81en ung okse, en vær og et årsgammelt lam til brennoffer, 82en gjetebukk til syndoffer 83og til takkoffer to okser, fem værer, fem bukker og fem årsgamle lam. Dette var Akiras, Enans sønns gave. 84Dette var gavene fra Israels høvdinger til alterets innvielse på den tid det blev salvet: tolv sølvfat, tolv sølvskåler, tolv gullskåler, 85hvert sølvfat på hundre og tretti sekel og hver skål på sytti sekel; alt sølvet i karene gikk op til to tusen og fire hundre sekel efter helligdommens vekt – 86tolv gullskåler fulle av røkelse, hver skål på ti sekel efter helligdommens vekt; alt gullet i skålene gikk op til hundre og tyve sekel. 87Storfeet til brennofferet var i alt tolv okser; dertil kom tolv værer, tolv årsgamle lam med tilhørende matoffer og tolv gjetebukker til syndoffer. 88Og storfeet til takkofferet var i alt fire og tyve okser; dertil kom seksti værer, seksti bukker og seksti årsgamle lam. Dette var gavene til alterets innvielse, efterat det var salvet. 89Og når Moses gikk inn i sammenkomstens telt for å tale med ham*, da hørte han røsten tale til sig fra nådestolen ovenover vidnesbyrdets ark mellem de to kjeruber; således talte han* til ham.

Kapittel 8

1Og Herren talte til Moses og sa: 2Tal til Aron og si til ham: Når du setter lampene op, skal alle syv lamper kaste sitt lys rett frem for lysestaken. 3Og Aron gjorde således; han satte lampene op så de kastet sitt lys rett frem for lysestaken, således som Herren hadde befalt Moses. 4Lysestaken var gjort av gull i drevet arbeid; både foten og blomstene var drevet arbeid; efter det billede Herren hadde vist Moses, hadde han gjort lysestaken. 5Og Herren talte til Moses og sa: 6Du skal ta levittene ut blandt Israels barn og rense dem! 7Og således skal du gjøre med dem for å rense dem: Du skal sprenge renselses-vann på dem, og de skal la rakekniv gå over hele sitt legeme og tvette sine klær og således rense sig. 8Så skal de ta en ung okse og matofferet som hører til, fint mel blandet med olje; og en annen ung okse skal du ta til syndoffer. 9Og du skal la levittene komme frem foran sammenkomstens telt, og du skal samle hele Israels barns menighet. 10Så skal du la levittene trede frem for Herrens åsyn, og Israels barn skal legge sine hender på levittene. 11Og Aron skal innvie levittene for Herrens åsyn som et svinge-offer fra Israels barn, og deres arbeid skal være å utføre Herrens tjeneste. 12Så skal levittene legge sine hender på oksenes hoder, og du skal ofre den ene til syndoffer og den andre til brennoffer for Herren for å gjøre soning for levittene. 13Og du skal stille levittene frem for Aron og hans sønner, og du skal innvie dem som et svinge-offer for Herren. 14Således skal du skille levittene ut blandt Israels barn, og levittene skal høre mig til. 15Og derefter skal levittene komme og tjene ved sammenkomstens telt, når du har renset dem og innvidd dem. 16For de er helt overgitt til mig som en gave fra Israels barn; istedenfor alt som åpner morsliv, alle førstefødte blandt Israels barn, har jeg tatt dem ut for mig. 17For mig hører alt førstefødt til blandt Israels barn, både folk og fe; den dag jeg slo alt førstefødt i Egyptens land, helliget jeg dem for mig. 18Men nu har jeg tatt levittene i stedet for alle førstefødte blandt Israels barn. 19Jeg tok levittene ut blandt Israels barn og overgav dem helt til Aron og hans sønner, forat de skulde gjøre tjeneste ved sammenkomstens telt for Israels barn og gjøre soning for dem, så Israels barn ikke skal føre ulykke over sig ved å komme nær til helligdommen. 20Og Moses og Aron og hele Israels barns menighet gjorde således med levittene; aldeles som Herren hadde befalt Moses om levittene, således gjorde Israels barn med dem. 21Og levittene renset sig og tvettet sine klær, og Aron innvidde dem for Herrens åsyn og gjorde soning for dem, så de blev rene. 22Så kom levittene og utførte sin tjeneste ved sammenkomstens telt under tilsyn av Aron og hans sønner; som Herren hadde befalt Moses om levittene, således gjorde de med dem. 23Og Herren talte til Moses og sa: 24Dette er loven som gjelder for levittene: Fra han er fem og tyve år gammel, skal han komme og gjøre tjeneste med å arbeide ved sammenkomstens telt. 25Men fra han er femti år gammel, skal han trede tilbake fra arbeidstjenesten og ikke arbeide mere. 26Dog skal han gå sine brødre til hånde i sammenkomstens telt og ta vare på det som er å vareta; men nogen arbeidstjeneste skal han ikke utføre. Således skal du lage det for levittene med det de har å vareta.

Kapittel 9

1Og Herren talte til Moses i Sinai ørken i det annet år efterat de var gått ut av Egyptens land, i den første måned, og sa: 2Israels barn skal holde påske på den fastsatte tid. 3Den fjortende dag i denne måned, mellem de to aftenstunder, skal I holde påske på den fastsatte tid. Efter alle lover og forskrifter som gjelder om den, skal I holde den. 4Da talte Moses til Israels barn og sa at de skulde holde påske. 5Og de holdt påske i den første måned, på den fjortende dag i måneden, mellem de to aftenstunder, i Sinai ørken; aldeles som Herren hadde befalt Moses, således gjorde Israels barn. 6Men det var nogen menn som var blitt urene av et lik, så de ikke kunde holde påske den dag; disse menn trådte samme dag frem for Moses og Aron 7og sa til ham: Vi er blitt urene av et lik; hvorfor skal det være oss nektet å bære frem Herrens offer på den fastsatte tid sammen med de andre Israels barn? 8Da sa Moses til dem: Vent, så jeg kan få høre hvad Herren befaler om eder. 9Og Herren talte til Moses og sa: 10Tal til Israels barn og si: Om nogen blandt eder eller blandt eders efterkommere er blitt uren av et lik eller er på langreise, skal han allikevel holde påske for Herren; 11i den annen måned på den fjortende dag, mellem de to aftenstunder, skal de holde den; med usyret brød og bitre urter skal de ete påskelammet. 12De skal ikke levne noget av det til om morgenen og ikke bryte noget ben på det; de skal i ett og alt holde påsken efter loven som gjelder om den. 13Men den som er ren og ikke er på reise og enda lar være å holde påske, han skal utryddes av sitt folk, fordi han ikke bar frem Herrens offer på den fastsatte tid; den mann skal lide for sin synd. 14Og når en fremmed opholder sig hos eder og vil holde påske for Herren, så skal han holde den efter loven om påsken og efter forskriftene om den; der skal gjelde én lov for eder, både for den fremmede og for den innfødte i landet. 15Den dag tabernaklet blev reist, dekket skyen tabernaklet, vidnesbyrdets telt; og om aftenen var der som et ildskjær over tabernaklet like til om morgenen. 16Således var det alltid: Skyen dekket det*, og om natten var der som et ildskjær. 17Og hver gang skyen løftet sig fra teltet, brøt Israels barn straks op; og på det sted hvor skyen lot sig ned, der leiret Israels barn sig. 18Efter Herrens befaling brøt Israels barn op, og efter Herrens befaling leiret de sig; alle de dager skyen hvilte over tabernaklet, lå de i leir. 19Når skyen blev over tabernaklet i mange dager, da rettet Israels barn sig efter det som Herren hadde sagt, og brøt ikke op. 20Stundom hendte det at skyen var bare nogen få dager over tabernaklet; efter Herrens befaling lå de da i leir, og efter Herrens befaling brøt de op. 21Men stundom hendte det at skyen var der bare fra aften til morgen; når da skyen løftet sig om morgenen, brøt de op. Eller den var der en dag og en natt; når da skyen løftet sig, brøt de op. 22Eller den var der et par dager eller en måned eller enda lenger; når skyen drygde så lenge og blev liggende over tabernaklet, da lå Israels barn i leir og brøt ikke op, men når den løftet sig, brøt de op. 23Efter Herrens befaling leiret de sig, og efter Herrens befaling brøt de op; de rettet sig efter det som Herren hadde sagt – efter det som Herren hadde befalt ved Moses.

Kapittel 10

1Og Herren talte til Moses og sa: 2Gjør dig to trompeter av sølv; i drevet arbeid skal du gjøre dem. Og du skal bruke dem når menigheten skal kalles sammen, og når leirene skal bryte op. 3Når der støtes i dem begge, da skal hele menigheten samle sig hos dig ved inngangen til sammenkomstens telt. 4Støtes der bare i den ene, da skal høvdingene, overhodene for Israels tusener, samle sig hos dig. 5Men når I blåser alarm, da skal de leire som ligger mot øst, bryte op. 6Og når I blåser alarm annen gang, da skal de leire som ligger mot syd, bryte op. Alarm skal der blåses når de skal bryte op. 7Men når menigheten skal kalles sammen, skal I støte i dem og ikke blåse alarm. 8Arons sønner, prestene, er det som skal blåse i trompetene. Dette skal være en evig lov for eder, fra slekt til slekt. 9Og når I drar i krig i eders land mot fiender som overfaller eder, da skal I blåse alarm med trompetene; og Herren eders Gud skal komme eder i hu, så I skal bli frelst fra eders fiender. 10Og på eders gledesdager og eders høitider og eders nymånedager skal I støte i trompetene når I ofrer eders brennoffer og eders takkoffer, og de skal minne om eder for eders Guds åsyn; jeg er Herren eders Gud. 11Og det skjedde i det annet år i den annen måned, på den tyvende dag i måneden, da løftet skyen sig fra vidnesbyrdets tabernakel, 12og Israels barn brøt op og drog i dagsreiser fra Sinai ørken, og skyen lot sig ned i ørkenen Paran. 13Dette var første gang de brøt op, og det var efter Herrens ord ved Moses. 14Først brøt Judas barns leir op med sitt banner, hær efter hær, og høvdingen for deres hær var Nahson, Amminadabs sønn. 15Og høvding for Issakars stammes hær var Netanel, Suars sønn. 16Og høvding for Sebulons stammes hær var Eliab, Helons sønn. 17Så blev tabernaklet tatt ned, og Gersons barn og Meraris barn, de som bar tabernaklet, brøt op. 18Så brøt Rubens leir op med sitt banner, hær efter hær, og høvdingen for deres hær var Elisur, Sede’urs sønn. 19Og høvding for Simeons stammes hær var Selumiel, Surisaddais sønn. 20Og høvding for Gads stammes hær var Eljasaf, De’uels sønn. 21Så brøt kahatittene op, de som bar de høihellige ting; og før de kom frem, hadde de andre* reist tabernaklet. 22Så brøt Efra’ims leir op med sitt banner, hær efter hær, og høvdingen for deres hær var Elisama, Ammihuds sønn. 23Og høvding for Manasse stammes hær var Gamliel, Pedasurs sønn. 24Og høvding for Benjamins stammes hær var Abidan, Gideonis sønn. 25Så brøt Dans leir op med sitt banner, hær efter hær – de var hele togets baktropp, og høvdingen for deres hær var Akieser, Ammisaddais sønn. 26Og høvding for Asers stammes hær var Pagiel, Okrans sønn. 27Og høvding for Naftali stammes hær var Akira, Enans sønn. 28Således var Israels barn fylket når de brøt op, hær for hær. Så brøt de op, 29og Moses sa til midianitten Hobab, Re’uels sønn, Moses’ svoger: Vi bryter nu op til det sted hvorom Herren har sagt: Jeg vil gi eder det. Kom med oss! Så vil vi gjøre vel imot dig; for Herren har lovt Israel alt hvad godt er. 30Men han svarte: Jeg vil ikke gå med, jeg vil dra hjem til mitt land og min slekt. 31Da sa Moses: Å nei, forlat oss ikke! Du vet jo best hvor vi kan leire oss i ørkenen, og du skal være vårt øie; 32går du med oss, da vil vi la dig få godt av det gode som Herren gjør mot oss. 33Så drog de da fra Herrens berg tre dagsreiser frem; og Herrens pakts ark drog foran dem de tre dagsreiser for å søke et hvilested for dem. 34Herrens sky var over dem om dagen når de brøt op fra leiren. 35Og når arken brøt op, sa Moses: Reis dig, Herre, så dine fiender spredes, og de som hater dig, flyr for ditt åsyn! 36Og når den hvilte, sa han: Kom tilbake, Herre, til Israels titusen tusener!

Kapittel 11

1Men folket knurret, og dette mishaget Herren; for da Herren hørte det, blev hans vrede optendt, og ild fra Herren slo ned mellem dem og fortærte nogen ytterst i leiren. 2Da ropte folket til Moses, og Moses bad til Herren, og ilden blev slukket. 3Og han kalte dette sted Tabera*, fordi Herrens ild hadde slått ned mellem dem. 4Men den sammenløpne hop som fulgte med dem, blev grepet av lystenhet; også Israels barn begynte da atter å jamre sig og sa: Å, om vi hadde kjøtt å ete! 5Vi minnes fisken som vi åt i Egypten for intet, gresskarene og melonene og purren og rødløken og hvitløken. 6Men nu vansmekter vår sjel, for her er ingenting; Vi ser ikke annet for våre øine enn mannaen. 7Mannaen lignet korianderfrø, og av utseende var den som bdellium. 8Folket løp hit og dit og sanket og malte den på håndkvern eller støtte den i morter og kokte den i gryter eller bakte kaker av den, og den smakte som oljekake. 9Når duggen falt ned over leiren om natten, da falt mannaen ned sammen med den. 10Og Moses hørte folket gråte rundt om i alle familier, enhver i døren til sitt telt, og Herrens vrede optendtes storlig; og Moses blev ille til mote derover. 11Da sa Moses til Herren: Hvorfor har du gjort så ille mot din tjener, og hvorfor har jeg ikke funnet nåde for dine øine, siden du har lagt byrden av hele dette folk på mig? 12Har jeg undfanget hele dette folk, har jeg født det, siden du sier jeg skal bære det i min favn, likesom ammen bærer det diende barn, og føre det til det land du har tilsvoret dets fedre? 13Hvor skal jeg ta kjøtt fra til hele dette folk? For de kommer gråtende til mig og sier: Gi oss kjøtt å ete! 14Jeg makter ikke å bære hele dette folk alene; det er mig for tungt. 15Vil du gjøre således mot mig, så drep mig heller med én gang, dersom jeg har funnet nåde for dine øine, og la mig slippe å se min ulykke! 16Da sa Herren til Moses: Kall mig sammen sytti menn av Israels eldste, de som du vet er folkets eldste og dets tilsynsmenn, og du skal ta dem med dig til sammenkomstens telt, og la dem stille sig op der sammen med dig. 17Så vil jeg komme ned og tale med dig der, og jeg vil ta av den ånd som er over dig, og legge på dem, så de kan bære byrden av folket sammen med dig, og du ikke skal bære den alene. 18Og til folket skal du si: Hellige eder til imorgen, så skal I få kjøtt å ete, siden I har grått for Herren og sagt: Å, om vi hadde kjøtt å ete, for i Egypten hadde vi det godt. Nu vil Herren gi eder kjøtt, så I kan ete. 19Ikke bare én dag skal I ete av det, og ikke to dager og ikke fem dager og ikke tyve dager, 20men en hel måned, til I ikke lenger tåler lukten av det, og det byr eder imot, fordi I foraktet Herren, som er midt iblandt eder, og gråt for hans åsyn og sa: Hvorfor drog vi da ut av Egypten? 21Og Moses sa: Seks hundre tusen mann til fots teller det folk som jeg følges med, og du sier: Jeg vil gi dem kjøtt, så de kan ete en hel måned! 22Skal der da slaktes så meget småfe og storfe til dem at det blir nok for dem? Eller skal alle fiskene i havet sankes sammen til dem, så det blir nok for dem? 23Da sa Herren til Moses: Er Herrens arm for kort? Nu skal du få se om det vil gå dig som jeg har sagt, eller ikke. 24Så gikk Moses ut og kunngjorde Herrens ord for folket, og han samlet sytti menn av folkets eldste og lot dem stille sig rundt om teltet. 25Da kom Herren ned i skyen og talte til ham, og han tok av den ånd som var over ham, og la på de sytti eldste, og det skjedde da ånden hvilte over dem, da talte de profetiske ord, men siden gjorde de det ikke mere. 26Men det var to menn blitt tilbake i leiren, den ene hette Eldad, og den andre Medad, og ånden hvilte over dem, for de var blandt de opskrevne, men de var ikke gått ut til teltet; og de talte profetisk i leiren. 27Da løp en gutt ut og meldte det til Moses og sa: Eldad og Medad taler profetisk i leiren. 28Og Josva, Nuns sønn, som hadde tjent Moses fra sin ungdom av, tok til orde og sa: Min herre Moses, forbyd dem det! 29Men Moses sa til ham: Er du nidkjær for min skyld? Gid alt Herrens folk var profeter, gid Herren vilde legge sin Ånd på dem! 30Så gikk Moses tilbake til leiren, både han og de eldste av Israel. 31Da brøt det løs en storm fra Herren, og den førte vaktler inn fra havet og strødde dem over leiren, omkring en dagsreise på den ene kant og omkring en dagsreise på den andre kant rundt om leiren og omkring to alen over jordens overflate. 32Da stod folket op og gikk hele den dag og hele natten og hele den næste dag og sanket vaktlene; den som hadde samlet minst, hadde sanket ti homer. Og de bredte dem ut rundt om leiren. 33Men mens kjøttet ennu var mellem deres tenner, før det var helt fortært, optendtes Herrens vrede mot folket, og Herren lot det bli et meget stort mannefall blandt folket. 34Og de kalte dette sted Kibrot Hatta’ava*, fordi de der begravde dem som hadde vært så lystne. 35Fra Kibrot-Hatta’ava brøt folket op til Haserot, og de blev i Haserot.

Kapittel 12

1Engang talte Mirjam og Aron ille om Moses for den etiopiske kvinnes skyld som han hadde tatt til hustru; for han hadde ektet en etiopisk kvinne. 2Og de sa: Er det bare Moses Herren har talt med, har han ikke talt med oss og? Og Herren hørte det. 3Men Moses var en meget saktmodig mann, mere enn alle mennesker på jorden. 4Og med ett sa Herren til Moses og til Aron og til Mirjam: Gå ut, alle tre, til sammenkomstens telt! Og de gikk ut alle tre. 5Da kom Herren ned i en skystøtte og stod i inngangen til teltet, og han kalte på Aron og Mirjam, og de gikk ut begge to. 6Og han sa: Hør nu hvad jeg har å si eder: Er det en profet som I, så gir jeg, Herren, mig til kjenne for ham i syner og taler med ham i drømmer. 7Men så er det ikke med min tjener Moses; han er tro i hele mitt hus. 8Munn til munn taler jeg med ham, klart og ikke i gåter, og han skuer Herrens skikkelse. Hvorledes kunde I da våge å tale ille om Moses, min tjener? 9Og Herrens vrede optendtes mot dem, og han gikk bort. 10Og da skyen vek bort fra teltet, se, da var Mirjam spedalsk, hvit som sne; og da Aron vendte sig mot Mirjam, så han at hun var spedalsk. 11Da sa Aron til Moses: Hør mig, herre! La oss ikke lide for en synd vi har gjort i vår dårskap! 12La henne ikke være som et dødt foster, hvis kjøtt er halvt fortært når det kommer ut av morsliv! 13Da ropte Moses til Herren og sa: Akk Gud, helbred henne! 14Og Herren sa til Moses: Om hennes far hadde spyttet henne i ansiktet, skulde hun da ikke sitte med skammen i syv dager? La henne holdes innestengt utenfor leiren i syv dager, så kan hun komme tilbake igjen. 15Og Mirjam blev holdt innestengt utenfor leiren i syv dager; og folket brøt ikke op før Mirjam var kommet tilbake igjen. 16Derefter brøt folket op fra Haserot og leiret sig i ørkenen Paran.

Kapittel 13

1Og Herren talte til Moses og sa: 2Send avsted menn for å utspeide Kana’ans land, som jeg nu vil gi Israels barn! En mann for hver fedrenestamme skal I sende; hver av dem skal være en høvding blandt folket. 3Da sendte Moses dem fra ørkenen Paran efter Herrens ord; alle var de overhoder for Israels barn. 4Og dette var deres navn: For Rubens stamme Sammua, Sakkurs sønn, 5for Simeons stamme Safat, Horis sønn, 6for Juda stamme Kaleb, Jefunnes sønn, 7for Issakars stamme Jigeal, Josefs sønn, 8for Efra’ims stamme Hosea, Nuns sønn, 9for Benjamins stamme Palti, Rafus sønn, 10for Sebulons stamme Gaddiel, Sodis sønn, 11for Josefs stamme, for Manasse stamme Gaddi, Susis sønn, 12for Dans stamme Ammiel, Gemallis sønn, 13for Asers stamme Setur, Mikaels sønn, 14for Naftali stamme Nahbi, Vofsis sønn, 15for Gads stamme Ge’uel, Makis sønn. 16Dette var navnene på de menn som Moses sendte for å utspeide landet; men Moses gav Hosea, Nuns sønn, navnet Josva. 17Og Moses sendte dem for å utspeide Kana’ans land, og han sa til dem: Dra op her til sydlandet og stig op i fjellene 18og se hvordan landet er, og om folket som bor der, er sterkt eller svakt, om det er lite eller stort, 19og hvordan det land er som det bor i, om det er godt eller dårlig, og hvordan de byer er som det bor i, om det bor i leire eller i festninger, 20og hvordan jorden er, om den er fet eller mager, om det er trær der eller ikke! Vær ved godt mot og ta med eder av landets frukt! Det var nettop på den tid de første druer blev modne. 21Så drog de da op og utspeidet landet fra ørkenen Sin til Rehob, bortimot Hamat. 22De drog op til sydlandet og kom til Hebron; der bodde Akiman, Sesai og Talmai, Anaks barn – Hebron var bygget syv år før Soan i Egypten. 23Så kom de til Eskol-dalen; der skar de av en vinranke med en drueklase, og den bar to mann mellem sig på en stang; likeledes tok de granatepler og fikener. 24Dette sted blev kalt Eskol-dalen* efter den drueklase som Israels barn skar av der. 25Da firti dager var til ende, vendte de tilbake efter å ha utspeidet landet. 26De gikk avsted og fant Moses og Aron og hele Israels barns menighet i ørkenen Paran, i Kades, og gav dem og hele menigheten beskjed om hvad de hadde sett, og viste dem landets frukt. 27De fortalte ham og sa: Vi kom til det land du sendte oss til, og det flyter virkelig med melk og honning, og her er dets frukt. 28Men det folk som bor i landet, er sterkt, og byene er som festninger og meget store; der så vi også Anaks barn. 29Amalekittene bor i sydlandet, og hetittene og jebusittene og amorittene bor i fjellbygdene, og kana’anittene bor ute ved havet og langsmed Jordan. 30Men da folket knurret mot Moses, søkte Kaleb å stagge dem og sa: Vi vil dra op og ta landet i eie; vi skal nok få det i vår makt. 31Men de menn som hadde vært med ham der op, sa: Vi makter ikke å dra op mot det folk; for det er sterkere enn vi. 32Og de talte ille blandt Israels barn om det land de hadde utspeidet, og sa: Det land vi drog igjennem for å utspeide det, er et land som fortærer* sine innbyggere, og alle de vi så der, var høivoksne folk; 33der så vi kjempene, Anaks barn av kjempeætten, og mot dem var vi i våre egne øine som gresshopper, og det syntes også de at vi var.

Kapittel 14

1Da tok hele menigheten til å rope og skrike, og folket gråt hele natten. 2Og alle Israels barn knurret mot Moses og Aron, og hele menigheten sa til dem: Gid vi var død i Egyptens land eller her i ørkenen! Å, at vi var død! 3Hvorfor fører Herren oss inn i dette land, så vi må falle for sverdet? Våre hustruer og våre barn vil bli til rov. Var det ikke bedre for oss å vende tilbake til Egypten? 4Og de sa til hverandre: La oss velge oss en høvding og vende tilbake til Egypten! 5Da falt Moses og Aron ned på sitt ansikt foran hele den forsamlede menighet av Israels barn. 6Og Josva, Nuns sønn, og Kaleb, Jefunnes sønn, som var blandt dem som hadde utspeidet landet, sønderrev sine klær 7og talte til hele Israels barns menighet og sa: Det land som vi drog igjennem for å utspeide det, er et overmåte godt land. 8Dersom Herren har velbehag i oss, så fører han oss inn i dette land og gir oss det – et land som flyter med melk og honning. 9Sett eder bare ikke op mot Herren og vær ikke redde for folket i det land, for vi skal fortære dem som det var brød; deres vern er veket fra dem, og Herren er med oss, vær ikke redde for dem! 10Da vilde hele menigheten stene dem; men Herrens herlighet åpenbarte sig i sammenkomstens telt for alle Israels barn. 11Og Herren sa til Moses: Hvor lenge skal dette folk forakte mig, og hvor lenge vil de la være å tro på mig, enda jeg har gjort så mange tegn iblandt dem? 12Jeg vil slå dem med pest og utrydde dem, og så vil jeg gjøre dig til et større og sterkere folk enn dette. 13Da sa Moses til Herren: Egypterne har hørt at du med din kraft har ført dette folk ut fra dem, 14og de har sagt det til dette lands innbyggere; de har hørt at du, Herre, er midt iblandt dette folk, at du, Herre, har åpenbaret dig for dem øie til øie, og at din sky står over dem, og at du går foran dem i en skystøtte om dagen og i en ildstøtte om natten. 15Men dreper du nu dette folk, alle som en, da kommer hedningene, som har hørt ditt ry, til å si: 16Herren maktet ikke å føre dette folk inn i det land han hadde tilsvoret dem, derfor slaktet han dem ned i ørkenen. 17Men la nu din kraft, Herre, vise sig stor, som du har talt og sagt: 18Herren er langmodig og rik på miskunnhet, han forlater misgjerning og overtredelse; men han lar ikke den skyldige ustraffet, han hjemsøker fedres misgjerning på barn, på dem i tredje og på dem i fjerde ledd. 19Tilgi da dette folk dets misgjerning efter din store miskunnhet, som du har tilgitt dem hele veien fra Egypten og hit! 20Da sa Herren: Jeg har tilgitt dem efter ditt ord. 21Men sa sant jeg lever og hele jorden er full av Herrens herlighet, 22så skal alle de menn som har sett min herlighet og de tegn som Jeg har gjort i Egypten og i ørkenen, og som nu har fristet mig ti ganger og ikke hørt på min røst, 23sannelig, de skal ikke se det land jeg bar tilsvoret deres fedre; ingen som har foraktet mig, skal få se det 24Men min tjener Kaleb – fordi det var en annen ånd i ham, og han trolig fulgte mig, så vil jeg føre ham inn i det land han har vært i, og hans ætt skal eie det. 25Men amalekittene og kana’anittene bor her i dalen; vend derfor om imorgen og dra ut i ørkenen på veien til det Røde Hav! 26Og Herren talte til Moses og Aron og sa: 27Hvor lenge skal denne onde menighet holde på å knurre mot mig? Jeg har hørt Israels barns knurr, hvorledes de knurrer mot mig. 28Si til dem: Så sant jeg lever, sier Herren: Som I har talt for mine ører*, således vil jeg gjøre med eder: 29I denne ørken skal eders døde kropper falle, alle de blandt eder som blev mønstret, så mange som I er, fra tyveårsalderen og opover, I som har knurret mot mig; 30sannelig, I skal ikke komme inn i det land som jeg med opløftet hånd har svoret å ville la eder bo i, undtagen Kaleb, Jefunnes sønn, og Josva, Nuns sønn. 31Eders barn, som I sa vilde bli til rov, dem vil jeg føre der inn, og de skal lære det land å kjenne som I har ringeaktet. 32Men eders døde kropper skal falle i denne ørken. 33Og eders barn skal flakke om som hyrder i ørkenen i firti år og bøte for eders utroskap mot Herren, inntil I alle er blitt til lik i ørkenen. 34Likesom I utspeidet landet i firti dager, således skal I lide for eders misgjerninger i firti år, et år for hver dag; og I skal kjenne at jeg har vendt mig bort fra eder. 35Jeg, Herren, har sagt: Sannelig, således vil jeg gjøre med hele denne onde menighet, som har sammensvoret sig mot mig; her i ørkenen skal de gå til grunne, her skal de dø. 36De menn som Moses hadde sendt for å utspeide landet, og som var kommet tilbake og hadde fått hele menigheten til å knurre mot ham ved å tale ille om landet, 37disse menn, som hadde talt ille om landet, blev slått ned for Herrens åsyn og døde. 38Bare Josva, Nuns sønn, og Kaleb, Jefunnes sønn, blev i live av de menn som var gått avsted for å utspeide landet. 39Og Moses bar disse ord frem for alle Israels barn; da sørget folket sårt. 40Og de stod tidlig op om morgenen og drog opover mot fjellhøiden og sa: Se, her er vi, og vi vil dra op til det sted som Herren har talt om; for vi har syndet. 41Men Moses sa: Hvorfor overtreder I Herrens bud? Det vil ikke lykkes. 42Dra ikke der op! For Herren er ikke blandt eder, I kommer bare til å bli slått av eders fiender. 43For amalekittene og kana’anittene vil møte eder der, og I skal falle for sverdet, fordi I har vendt eder bort fra Herren, og Herren vil ikke være med eder. 44Men de drog i overmodig tross op til fjellhøiden; men Herrens pakts ark og Moses forlot ikke leiren. 45Da kom amalekittene og kana’anittene, som bodde der på fjellet, ned og slo dem sønder og sammen og forfulgte dem like til Horma.

Kapittel 15

1Og Herren talte til Moses og sa: 2Tal til Israels barn og si til dem: Når I kommer inn i det land som I skal bo i, det som jeg vil gi eder, 3og I ofrer Herren ildoffer – brennoffer eller slaktoffer av storfeet eller av småfeet til en velbehagelig duft for Herren – enten for å opfylle et løfte eller som et frivillig offer eller på eders høitider, 4da skal den som bærer sitt offer frem for Herren, som matoffer ofre tiendedelen av en efa fint mel blandet med en fjerdedel av en hin olje, 5og som drikkoffer skal du ofre fjerdedelen av en hin vin sammen med brennofferet eller slaktofferet, hvis det er et lam. 6Men hvis det er en vær, da skal du ofre som matoffer to tiendedeler av en efa fint mel blandet med en tredjedel av en hin olje, 7og som drikkoffer tredjedelen av en hin vin; du skal ofre det til en velbehagelig duft for Herren. 8Ofrer du en ung okse til brennoffer eller slaktoffer for å opfylle et løfte eller som takkoffer til Herren, 9da skal der sammen med den unge okse ofres som matoffer tre tiendedeler av en efa fint mel blandet med en halv hin olje, 10og som drikkoffer skal du ofre en halv hin vin; det er et ildoffer til en velbehagelig duft for Herren. 11Således skal der gjøres for hver okse og for hver vær og for hvert lam eller kje. 12Efter tallet på de dyr I ofrer, skal I gjøre således for hvert enkelt dyr, så mange som de er. 13Hver innfødt skal gjøre således når han ofrer et ildoffer til en velbehagelig duft for Herren. 14Og hvis en fremmed som holder til hos eder, eller som for alltid bor blandt eder, ofrer et ildoffer til en velbehagelig duft for Herren, så skal han gjøre like ens som I. 15I menigheten skal det være én lov for eder og for den fremmede som holder til hos eder – en evig lov, fra slekt til slekt; for Herrens åsyn gjelder det samme for den fremmede som for eder selv. 16Én lov og én rett skal det være for eder og for den fremmede som holder til hos eder. 17Og Herren talte til Moses og sa: 18Tal til Israels barn og si til dem: Når I kommer inn i det land som jeg fører eder til, 19og eter av landets brød, da skal I utrede en offergave til Herren. 20Av det første av eders deig skal I gi en kake som gave; I skal gi den likesom I utreder gaven fra treskeplassen. 21Av det første av eders deig skal I alltid gi Herren en gave, slekt efter slekt. 22Når I uforvarende gjør en synd og ikke holder alle disse bud som Herren har forkynt Moses, 23alt det som Herren har befalt eder ved Moses fra den dag av da Herren befalte det, og siden gjennem alle følgende slekter, 24da skal hele menigheten, hvis det er gjort uten dens vitende og av vanvare, ofre en ung okse som brennoffer til en velbehagelig duft for Herren med tilhørende matoffer og drikkoffer, som foreskrevet er, og en gjetebukk som syndoffer. 25Og presten skal gjøre soning for hele Israels barns menighet, så får de forlatelse; for det var gjort av vanvare, og de har båret frem for Herrens åsyn sitt offer, et ildoffer til Herren, og sitt syndoffer for den synd de har gjort av vanvare. 26Og hele Israels barns menighet og den fremmede som holder til hos dem, får forlatelse, fordi det var hendt hele folket av vanvare. 27Men når en enkelt mann synder av vanvare, da skal han ofre en årsgammel gjet til syndoffer. 28Og presten skal gjøre soning for Herrens åsyn for den som har forsyndet sig av vanvare, så han, når soningen for ham er fullført, kan få forlatelse. 29For den innfødte blandt Israels barn og for den fremmede som holder til hos dem, skal det være én lov; den gjelder for eder alle når nogen gjør noget av vanvare. 30Men den som gjør noget med opløftet hånd*, enten det er en innfødt eller en fremmed, han håner Herren, og han skal utryddes av sitt folk; 31for han har ringeaktet Herrens ord og brutt hans bud. Den mann skal utryddes, han skal lide for sin misgjerning. 32Mens Israels barn var i ørkenen, traff de på en mann som sanket ved på sabbatsdagen. 33Og de som traff på ham da han sanket ved, førte ham frem for Moses og Aron og for hele menigheten. 34Og de satte ham fast; for det var ikke gitt dem noget bud om hvad der skulde gjøres med ham. 35Da sa Herren til Moses: Mannen skal late livet, hele menigheten skal stene ham utenfor leiren. 36Så førte hele menigheten ham utenfor leiren og stenet ham, så han døde, således som Herren hadde befalt Moses. 37Og Herren sa til Moses: 38Tal til Israels barn og si til dem at de skal gjøre sig dusker på kantene av sine klær, slekt efter slekt, og de skal sette en blå snor på hver enkelt dusk. 39Sådanne dusker skal I ha, forat I, når I ser på dem, skal komme i hu alle Herrens bud og holde dem og ikke fare hit og dit efter eders hjerte og efter eders øine, som lokker eder til utroskap 40– forat I skal komme i hu alle mine bud og holde dem og være hellige for eders Gud. 41Jeg er Herren eders Gud, som førte eder ut av Egyptens land for å være eders Gud. Jeg er Herren eders

Kapittel 16

1Korah, en sønn av Jishar, sønn av Kahat, Levis sønn, og Datan og Abiram, sønner av Eliab, og On, en sønn av Pelet, av Rubens ætt, tok en flokk med sig. 2De trådte fram for Moses, og sammen med dem to hundre og femti menn av Israels barn, høvdinger i menigheten, utkåret til medlemmer av folkerådet, aktede menn. 3De flokket sig sammen mot Moses og Aron og sa til dem: Nu får det være nok! Hele menigheten er hellig, alle sammen, og Herren er midt iblandt dem; hvorfor ophøier I eder da over Herrens menighet? 4Da Moses hørte disse ord, falt han på sitt ansikt. 5Og han talte til Korah og hele hans flokk og sa: Imorgen skal Herren åpenbare hvem som tilhører ham, og hvem som er hellig, så han lar ham komme nær til sig; og den som han utvelger, ham vil han la komme nær til sig. 6Gjør nu dette: Ta eder ildkar, både Korah og hele hans flokk, 7og ha ild i dem og legg røkelse på dem for Herrens åsyn imorgen, og den mann som Herren utvelger, han skal være den hellige. Det får nu være nok, I Levis barn! 8Og Moses sa til Korah: Hør nu, I Levis barn! 9Er det for lite for eder at Israels Gud har utskilt eder fra Israels menighet for å la eder komme nær til sig, så I skal utføre tjenesten ved Herrens tabernakel og stå for menighetens åsyn for å tjene den? 10Han har latt dig komme nær til, og med dig alle dine brødre, Levis barn; og nu attrår I endog prestedømmet! 11Derfor er du og hele din flokk oprørere mot Herren; for hvad er Aron, at I knurrer mot ham? 12Så sendte Moses bud efter Datan og Abiram, Eliabs sønner; men de sa: Vi kommer ikke. 13Er det ikke nok at du har ført oss op fra et land som flyter med melk og honning, for å la oss dø i ørkenen, siden du endog vil gjøre dig til hersker over oss? 14Heller ikke har du ført oss inn i et land som flyter med melk og honning, eller gitt oss åkrer og vingårder i eie; tenker du du kan synkverve disse folk? Vi kommer ikke 15Da blev Moses meget vred og sa til Herren: Vend dig ikke til deres offer! Ikke så meget som et asen har jeg tatt fra dem, og ikke en eneste blandt dem har jeg gjort noget ondt. 16Så sa Moses til Korah: Imorgen skal du og hele din flokk stille eder frem for Herrens åsyn, du og de og Aron! 17Og I skal ta hver sitt ildkar og legge røkelse på dem, og I skal bære hver sitt ildkar frem for Herrens åsyn, to hundre og femti ildkar, og du og Aron skal og ta hver sitt ildkar. 18Så tok de hver sitt ildkar og hadde ild i dem og la røkelse på dem; og de stilte sig ved inngangen til sammenkomstens telt, og likeså Moses og Aron. 19Og Korah samlet hele menigheten imot dem ved inngangen til sammenkomstens telt; da åpenbarte Herrens herlighet sig for hele menigheten. 20Og Herren talte til Moses og Aron og sa: 21Skill eder ut fra denne menighet, så vil jeg gjøre ende på dem i et øieblikk. 22Men de falt ned på sitt ansikt og sa: Gud, du Gud som råder over livsens ånde i alt kjød! Vredes du på hele menigheten fordi om én mann synder? 23Da talte Herren til Moses og sa: 24Tal til menigheten og si: Gå bort fra hele plassen rundt omkring Korahs, Datans og Abirams bolig! 25Så stod Moses op og gikk til Datan og Abiram, og de eldste i Israel fulgte ham. 26Og han talte til menigheten og sa: Vik bort fra disse ugudelige menns telter, og rør ikke ved noget av det som hører dem til, forat I ikke skal bli bortrykket for alle deres synders skyld! 27Da gikk de bort fra Korahs, Datans og Abirams bolig, rundt omkring; men Datan og Abiram var gått ut og stod i inngangen til sine telt med sine hustruer og sine barn, både store og små. 28Og Moses sa: Derpå skal I kjenne at det er Herren som har sendt mig til å gjøre alle disse gjerninger, og at det ikke er av egen drift jeg gjør det: 29Dersom disse folk dør på samme måte som alle andre mennesker, eller de hjemsøkes på samme måte som alle andre mennesker, da har Herren ikke sendt mig; 30men dersom Herren gjør noget som ikke før er hendt – dersom jorden lukker op sin munn og sluker dem og alle deres, så de farer levende ned i dødsriket, da vet I at disse menn har foraktet Herren. 31Med det samme han hadde endt denne tale, da revnet jorden under dem; 32jorden lukket op sin munn og slukte dem og deres boliger og alle de folk som hørte Korah til, og alt det de eide, 33og de fòr levende ned i dødsriket med alle sine; jorden skjulte dem, og de omkom og blev utryddet av menigheten. 34Og hele Israel som stod rundt omkring dem, rømte da de hørte deres skrik; de sa: Jorden kunde sluke oss og. 35Og det fòr ild ut fra Herren og fortærte de to hundre og femti menn som hadde båret frem røkelsen. 36Da talte Herren til Moses og sa: 37Si til Eleasar, Arons sønn, presten, at han skal ta ildkarene ut av branden, men sprede glørne langt bort! For de er hellige, 38de ildkar som tilhørte disse menn som ved sin synd har forbrutt sitt liv; der skal gjøres tynne plater av dem til å klæ alteret med, for de bar dem frem for Herrens åsyn, og derfor er de hellige; og de skal være til et tegn for Israels barn. 39Så tok Eleasar, presten, de ildkar av kobber som de hadde båret frem de menn som var brent op, og lot dem hamre ut til plater til å klæ alteret med, 40forat Israels barn skulde komme i hu at ingen fremmed mann – ingen som ikke er av Arons ætt – skulde komme nær til for å brenne røkelse for Herrens åsyn, så det ikke skulde gå ham som det gikk Korah og hans flokk – således som Herren hadde talt til ham ved Moses. 41Men dagen efter knurret hele Israels barns menighet mot Moses og Aron og sa: Det er I som har slått Herrens folk ihjel! 42Da nu menigheten samlet sig imot Moses og Aron, vendte de sig begge mot sammenkomstens telt, og se, skyen dekket det, og Herrens herlighet åpenbarte sig. 43Og Moses og Aron gikk frem foran sammenkomstens telt, 44og Herren talte til Moses og sa: 45Gå bort fra denne menighet, så vil jeg gjøre ende på dem i et øieblikk. Da falt de ned på sitt ansikt, 46og Moses sa til Aron: Ta ildkaret og ha ild fra alteret i det og legg røkelse på og skynd dig så bort til menigheten med det og gjør soning for dem! For vreden er gått ut fra Herrens åsyn, hjemsøkelsen har begynt. 47Og Aron gjorde som Moses hadde sagt, og tok ildkaret og løp midt inn i flokken, og se, hjemsøkelsen hadde alt begynt blandt folket. Så la han røkelsen på og gjorde soning for folket, 48mens han stod der mellem de døde og de levende; da stanset hjemsøkelsen. 49Men det var fjorten tusen og syv hundre mann som døde under hjemsøkelsen, foruten dem som døde for Korahs skyld. 50Og Aron vendte tilbake til Moses ved inngangen til sammenkomstens telt; og hjemsøkelsen var stanset.

Kapittel 17

1Og Herren talte til Moses og sa: 2Tal til Israels barn, og få tolv staver av dem, en stav for hver stamme; av hver stammehøvding skal du få en stav, og på den skal du skrive hans navn. 3Og Arons navn skal du skrive på Levis stav; for det skal være en stav for hvert overhode over deres stammer. 4Og du skal legge dem i sammenkomstens telt foran vidnesbyrdet, der hvor jeg kommer sammen med eder. 5Da skal det skje at den manns stav som jeg utvelger, skal spire; så får jeg vel fred for Israels barns knurr, som de plager eder med. 6Så talte Moses til Israels barn, og alle deres høvdinger gav ham hver sin stav, en stav for hver stamme, i alt tolv staver; og Arons stav var mellem deres staver. 7Og Moses la stavene ned for Herrens åsyn i vidnesbyrdets telt. 8Da nu Moses dagen efter kom inn i vidnesbyrdets telt, fikk han se at Arons stav – den som var for Levis hus – hadde spiret; den hadde både skutt spirer og satt blomster og fått modne mandler. 9Da bar Moses alle stavene ut fra Herrens åsyn og viste dem til alle Israels barn; og de så dem og tok hver sin stav. 10Og Herren sa til Moses: Bær Arons stav inn igjen foran vidnesbyrdet for å gjemmes som et tegn for de gjenstridige; og du skal gjøre ende på deres knurr, så jeg slipper å høre på det; ellers skal de dø. 11Og Moses gjorde så; han gjorde som Herren hadde befalt ham. 12Men Israels barn sa til Moses: Se, vi omkommer, vi er fortapt, vi er fortapt alle sammen! 13Enhver som kommer nær – som kommer nær til Herrens tabernakel, han må dø. Skal vi da omkomme alle sammen?

Kapittel 18

1Da sa Herren til Aron: Du og dine sønner og hele din fars hus skal bære skylden for overtredelser mot helligdommen, og du og dine sønner skal bære skylden for overtredelser mot eders presteembede. 2Også dine brødre, Levi stamme, din fars stamme, skal du la komme nær til sammen med dig, – og de skal holde sig til dig og tjene dig; men du og dine sønner, I skal stå foran vidnesbyrdets telt. 3Og de skal ta vare på det du skulde varetatt, og det som er å vareta ved hele teltet; men helligdommens redskaper* og alteret må de ikke komme nær, forat de ikke skal dø, både de og I. 4De skal holde sig til dig og ta vare på det som er å vareta ved sammenkomstens telt, hele arbeidet ved teltet; men ingen fremmed må komme nær til eder. 5Men I skal ta vare på det som skal varetas ved helligdommen, og det som er å vareta ved alteret, forat det ikke mere skal komme vrede over Israels barn. 6For det er jeg som har tatt eders brødre levittene ut blandt Israels barn som en gave til eder, overgitt til Herren for å utføre tjenesten ved sammenkomstens telt. 7Men du og dine sønner skal ta vare på eders prestetjeneste i alt som vedkommer alteret og gjerningen innenfor forhenget, og utføre tjenesten. Jeg gir eder eders prestetjeneste som en gave; men den fremmede som kommer nær til, skal late livet. 8Og Herren talte til Aron: Se, jeg har gitt dig det som skal gjemmes av gavene til mig; alt det som Israels barn helliger, har jeg gitt dig som ditt embedes del og dine sønner som en evig rettighet. 9Dette skal høre dig til av det høihellige og undtas fra ilden: alle deres offer, både matoffer og syndoffer og skyldoffer, som de gir mig til gjengjeld; de er høihellige og skal høre dig og dine sønner til. 10På det høihellige sted skal du ete det; alt mannkjønn kan ete av det, hellig skal det være for dig. 11Likeledes skal dette høre dig til som de gaver de skal avgi: Alle Israels barns svingegaver, dem har jeg gitt dig og dine sønner og dine døtre som en evig rettighet; enhver i ditt hus som er ren, kan ete av det. 12Alt det beste av olje og alt det beste av most og korn, førstegrøden derav, som de skal gi Herren, har jeg gitt dig. 13Førstegrøden av alt det som er i deres land, som de kommer til Herren med, skal høre dig til; enhver i ditt hus som er ren, kan ete av det. 14Alt bannlyst i Israel skal høre dig til. 15Alt som åpner morsliv, alt levende som de kommer til Herren med, enten det er mennesker eller dyr, skal høre dig til. Dog skal du la dem løse det som er førstefødt av mennesker, og likeså skal du la dem løse det som er førstefødt av de urene dyr. 16Og løsepengene for en gutt skal du la dem utrede fra han er en måned gammel, efter det verd du skal sette på ham: fem sekel sølv efter helligdommens vekt, sekelen regnet til tyve gera. 17Men det førstefødte av kyr eller av får eller av gjeter skal ikke løses; de er hellige; deres blod skal du sprenge på alteret, og deres fett skal du brenne som ildoffer til en velbehagelig duft for Herren. 18Men deres kjøtt skal høre dig til; likesom svinge-brystet og det høire lår skal det høre dig til. 19Alle hellige gaver som Israels barn skal avgi til Herren, har jeg gitt dig og dine sønner og dine døtre som en evig rettighet; dette er en evig saltpakt* for Herrens åsyn for dig og dine efterkommere. 20Og Herren sa til Aron: Du skal ikke ha nogen arv i deres land, og det skal ikke tilfalle dig nogen del iblandt dem; jeg er din del og din arv blandt Israels barn. 21Men all tiende i Israel har jeg gitt Levis barn til arv, som lønn for den tjeneste de utfører, tjenesten ved sammenkomstens telt. 22Israels barn skal ikke mere komme nær til sammenkomstens telt, for da fører de synd over sig og må dø. 23Men levittene, de skal utføre tjenesten ved sammenkomstens telt, og de skal bære skylden for folkets overtredelser; det skal være en evig lov, fra slekt til slekt. Men nogen arvedel skal de ikke ha blandt Israels barn. 24For den tiende som Israels barn skal avgi til Herren, har jeg gitt levittene til arv; derfor har jeg sagt til dem at de ikke skal ha nogen arv blandt Israels barn. 25Og Herren talte til Moses og sa: 26Du skal tale til levittene og si til dem: Når I tar imot den tiende av Israels barn som jeg har sagt I skal få av dem som eders arv da skal I gi Herren en gave av den – tiendedelen av tienden, 27og denne eders gave skal regnes for eder som jevngod med kornet fra treskeplassen og med vinen fra persen. 28Således skal også I avgi en gave til Herren av all den tiende som I får av Israels barn, og denne gave til Herren av eders tiende skal I gi til Aron, presten. 29Av alle de gaver I får, skal I avgi til Herren hele den gave som tilkommer ham; det beste av enhver gave skal være den del som helliges ham. 30Og du skal si til dem: Når I har avgitt den beste del av det, da skal det regnes for levittene likt med det som kommer inn fra treskeplassen og fra vinpersen. 31I kan ete det hvor I vil, I og eders husfolk; for det er den lønn I får for eders tjeneste ved sammenkomstens telt. 32Når I således avgir det beste av det, kommer I ikke til å føre synd over eder, og da vanhelliger I ikke Israels barns hellige gaver og skal ikke dø.

Kapittel 19

1Og Herren talte til Moses og Aron og sa: 2Dette er et lovbud som Herren har kunngjort: Si til Israels barn at de skal komme til dig med en rød kvige som ikke har lyte eller feil, og som det ikke er kommet åk på. 3Den skal I gi til Eleasar, presten, og han skal føre den utenfor leiren, og de skal slakte den for hans åsyn. 4Og Eleasar, presten, skal ta noget av dens blod på sin finger, og han skal sprenge med blodet syv ganger bortimot forsiden av sammenkomstens telt. 5Så skal de brenne kvigen for hans øine; både dens hud og dens kjøtt og dens blod, og skarnet med, skal de brenne. 6Og presten skal ta sedertre og isop og karmosinrød ull og kaste det i ilden, der hvor kvigen brennes. 7Derefter skal presten tvette sine klær og bade sitt legeme i vann, så kan han komme inn i leiren; men han skal være uren til om aftenen. 8Den mann som brenner kvigen, skal og tvette sine klær i vann og bade sitt legeme i vann; men han skal være uren til om aftenen. 9Og en mann som er ren, skal sanke sammen asken av kvigen og legge den utenfor leiren på et rent sted, og den skal gjemmes for Israels barns menighet til renselsesvann; det er et syndoffer. 10Og den som sanker sammen asken av kvigen, skal tvette sine klær og være uren til om aftenen. Dette skal være en evig lov for Israels barn og for den fremmede som bor iblandt dem. 11Den som rører ved en død, ved liket av et menneske, han skal være uren i syv dager. 12Den tredje og den syvende dag skal han rense sig med vannet,* så blir han ren; men renser han sig ikke den tredje dag og den syvende dag, da blir han ikke ren. 13Hver den som rører ved en død, ved liket av et menneske som er død, og ikke renser sig, han gjør Herrens tabernakel urent, han skal utryddes av Israel; fordi det ikke er sprengt renselsesvann på ham, er han uren, hans urenhet kleber fremdeles ved ham. 14Dette er loven: Når et menneske dør i et telt, skal hver den som kommer inn i teltet, og alt det som er i teltet, være urent i syv dager. 15Og ethvert åpent kar som der ikke er bundet dekke over, er urent. 16Og hver den som ute på marken rører ved en som er drept med sverd, eller ved et annet lik eller ved menneskeben eller ved en grav, skal være uren i syv dager. 17Og for å rense den som således er blitt uren, skal de ta noget av asken efter det brente syndoffer og helle rinnende vann på det i et kar. 18Og en mann som er ren, skal ta Isop og dyppe i vannet og sprenge på teltet og på alle de ting og alle de folk som var der, og på den som har rørt ved menneskeben eller ved en som er drept, eller ved et annet lik eller ved en grav. 19Og den tredje dag og den syvende dag skal den rene sprenge noget av vannet på den som er blitt uren; og når hans renselse er fullført på den syvende dag, skal han tvette sine klær og bade sig i vann, så blir han ren om aftenen. 20Men den som blir uren og ikke renser sig, han skal utryddes av menigheten; for han har gjort Herrens helligdom uren; det er ikke sprengt renselsesvann på ham, han er uren. 21Dette skal være en evig lov for dem. Den som sprenger med renselsesvannet, skal tvette sine klær, og den som rører ved renselsesvannet, skal være uren til om aftenen. 22Og alt det den urene rører ved, skal være urent, og den som rører ved ham, skal være uren til om aftenen.

Kapittel 20

1I den første måned* kom Israels barn, hele menigheten, til ørkenen Sin, og folket blev nogen tid i Kades; der døde Mirjam, og der blev hun begravet; 2Men menigheten hadde ikke vann; da samlet de sig mot Moses og Aron. 3Og folket kivedes med Moses og sa: Å, at vi var omkommet dengang våre brødre omkom for Herrens åsyn! 4Hvorfor har I ført Herrens menighet inn i denne ørken, så vi må dø her, både vi og vår buskap? 5Og hvorfor har I ført oss op fra Egypten, så vi er kommet til dette onde sted, hvor det hverken vokser korn eller fiken eller vintrær eller granatepler, og hvor det ikke finnes vann å drikke? 6Men Moses og Aron gikk bort fra folket, til inngangen til sammenkomstens telt, og falt ned på sitt ansikt; da åpenbarte Herrens herlighet sig for dem. 7Og Herren talte til Moses og sa: 8Ta staven og kall menigheten sammen, du og Aron, din bror, og I skal tale til klippen midt for deres øine, så skal den gi vann fra sig; således skal du la vann strømme ut av klippen for dem og gi både menigheten og dens buskap å drikke. 9Da tok Moses staven som lå foran Herrens åsyn, således som Herren hadde befalt ham. 10Og Moses og Aron kalte menigheten sammen foran klippen, og han sa til dem: Nu, I gjenstridige! Mon vi kan la vann strømme frem for eder av denne klippe? 11Så løftet Moses sin hånd og slo med sin stav to ganger på klippen; da strømmet der meget vann ut, så både menigheten og dens buskap fikk drikke. 12Men Herren sa til Moses og Aron: Fordi I ikke trodde på mig og ikke helliget mig for Israels barns øine, derfor skal I ikke føre dette folk inn i det land jeg har gitt dem. 13Dette var Meribas vann, hvor Israels barn kivedes med Herren, og han helliget sig på dem. 14Fra Kades sendte Moses bud til Edoms konge og lot si: Så sier din bror Israel: Du vet hvor meget ondt vi har lidt. 15Våre fedre drog ned til Egypten, og vi bodde i Egypten i lang tid, og egypterne fór ille med oss og våre fedre. 16Da ropte vi til Herren, og han hørte vår bønn og sendte en engel og førte oss ut av Egypten. Og nu er vi her i byen Kades like ved grensen av ditt land. 17Kjære, la oss få dra gjennem ditt land! Vi skal hverken gå gjennem åker eller vingård, heller ikke drikke vann av nogen brønn; efter kongeveien vil vi dra og ikke bøie av hverken til høire eller til venstre, før vi er kommet gjennem ditt land. 18Men Edom svarte: Du må ikke dra gjennem mitt land, ellers drar jeg ut mot dig med sverd. 19Da sa Israels barn til ham: Vi skal følge landeveien, og dersom vi eller vår buskap drikker av ditt vann, så vil jeg gi dig vederlag for det. Det er ikke stort jeg ber om; jeg vil bare dra igjennem på min fot. 20Men han sa: Du må ikke dra igjennem her. Og Edom drog ut mot ham med en mengde folk og med væbnet hånd. 21Således nektet Edom Israel å dra gjennem sitt land; og Israel bøide til side for ham. 22Så brøt de op fra Kades, og Israels barn, hele menigheten, kom til fjellet Hor. 23Og Herren sa til Moses og Aron ved fjellet Hor, på grensen av Edoms land: 24Aron skal samles til sine fedre; han skal ikke komme inn i det land jeg har gitt Israels barn, fordi I var gjenstridige mot mitt ord ved Meribas vann. 25Ta Aron og Eleasar, hans sønn, og før dem op på fjellet Hor, 26og ta av Aron hans klær og la Eleasar, hans sønn, ta dem på; så skal Aron samles til sine fedre og dø der. 27Og Moses gjorde som Herren hadde befalt. De gikk op på fjellet Hor for hele menighetens øine, 28og Moses tok av Aron hans klær og lot Eleasar, hans sønn, ta dem på, og Aron døde der på toppen av fjellet; men Moses og Eleasar steg ned fra fjellet. 29Og da hele menigheten så at Aron var død, gråt hele Israels hus over Aron i tretti dager.

Kapittel 21

1Da den kana’anittiske konge i Arad, som bodde i sydlandet, hørte at Israel drog frem på veien til Atarim, gav han sig i strid med Israel og førte nogen av dem bort som fanger. 2Da gjorde Israel et løfte til Herren og sa: Gir du dette folk i min hånd, så vil jeg slå deres byer med bann. 3Og Herren hørte Israels bønn og overgav kana’anittene til dem, og de slo dem og deres byer med bann; og de kalte stedet Horma*. 4Så brøt de op fra fjellet Hor og tok veien til det Røde Hav for å dra omkring Edoms land; men på veien blev folket utålmodig, 5og de talte mot Gud og mot Moses og sa: Hvorfor har I ført oss op fra Egypten, så vi må dø her i ørkenen? For her er hverken brød eller vann, og vi er inderlig leie av denne usle mat. 6Da sendte Herren seraf-slanger* inn iblandt folket, og de bet folket; og der døde meget folk av Israel. 7Så kom folket til Moses og sa: Vi har syndet, fordi vi har talt mot Herren og mot dig; bed til Herren at han vil ta slangene fra oss! Og Moses bad for folket. 8Da sa Herren til Moses: Gjør dig en seraf-slange og sett den på en stang, så skal hver den som er bitt og ser på den, få leve. 9Så gjorde Moses en kobberslange og satte den på en stang; og når en slange hadde bitt nogen, og han så på kobberslangen, blev han i live. 10Siden brøt Israels barn op og leiret sig i Obot. 11Så brøt de op fra Obot og leiret sig ved Ije-Ha’abarim i ørkenen rett i øst for Moab. 12Derfra brøt de op og leiret sig i Sered-dalen. 13Derfra brøt de op og leiret sig på hin side Arnon, som går gjennem ørkenen og kommer fra amorittenes land; for Arnon er grensen mellem Moab og amorittene. 14Derfor sies det i boken om Herrens kriger: Vaheb tok de med storm og bekkene, Arnons bekker, 15og bekkelien som strekker sig bort til Ar-bygden og støter til Moabs grense. 16Derfra brøt de op til Be’er; det er den brønn som Herren talte om da han sa til Moses: Kall folket sammen, så vil jeg gi dem vann. 17Da sang Israel denne sang: Vell op, du brønn! Hils den med sang! 18Du brønn som høvdinger har gravd, som folkets ypperste har boret med herskerstav, med sine kongespir! Fra ørkenen brøt de op til Matana 19og fra Matana til Nahaliel og fra Nahaliel til Bamot 20og fra Bamot til den dal som ligger i Moab-marken, tett ved toppen av Pisga, og hvor en skuer ut over ørkenen. 21Så sendte Israel bud til Sihon, amorittenes konge, og lot si: 22La mig få dra gjennem ditt land! Vi skal ikke komme inn på akrene eller i vingårdene, heller ikke drikke vann av nogen brønn; efter kongeveien vil vi dra, til vi er kommet gjennem ditt land. 23Men Sihon gav ikke Israel lov til å dra gjennem sitt land. Han samlet alt sitt folk og drog ut i ørkenen mot Israel, og han kom til Jahas og stred mot Israel. 24Men Israel slo ham med sverdets egg og tok hans land fra Arnon til Jabbok, til Ammons barns land; for Ammons barns grense var befestet. 25Og Israel tok alle disse byer; og Israel bosatte sig i alle amorittenes byer, i Hesbon og alle byer som hørte under det. 26For Hesbon var Sihons, amoritter-kongens, stad; han hadde ført krig mot Moabs forrige konge og tatt alt hans land fra ham like til Arnon. 27Derfor sier skalden: Kom til Hesbon! Bygges og grunnfestes skal Sihons stad; 28for ild fór ut fra Hesbon, en lue fra Sihons stad; den fortærte Ar i Moab, dem som bodde på høidene ved Arnon. 29Ve dig, Moab! Fortapt er du, Kamos’ folk! Han* har sendt sine sønner som flyktninger og sine døtre som fanger til amorittenes konge Sihon. 30Og vi skjøt dem ned; ødelagt er Hesbon, like til Dibon! vi herjet til Nofah, med ild helt til Medba. 31Så blev Israel boende i amorittenes land. 32Og Moses sendte folk for å utspeide Jaser, og de* tok de byer som hørte under det; og han drev ut amorittene som bodde der. 33Så vendte de sig til en annen kant og drog opover til Basan; men Og, kongen i Basan, drog ut mot dem til Edre’i med alt sitt folk for å stride mot dem. 34Da sa Herren til Moses: Frykt ikke for ham! For jeg har gitt ham og alt hans folk og hans land i din hånd, og du skal gjøre med ham som du gjorde med Sihon, amorittenes konge, som bodde i Hesbon. 35Så slo de ham og hans sønner og alt hans folk, så ingen blev tilbake eller slapp unda; og de tok hans land i eie.

Kapittel 22

1Så brøt Israels barn op og leiret sig på Moabs ødemarker på hin side Jordan midt imot Jeriko. 2Da Balak, Sippors sønn, så alt det Israel hadde gjort mot amorittene, 3da blev Moab meget redd for folket, fordi det var så tallrikt, og de grudde for Israels barn. 4Og Moab sa til de eldste i Midian: Nu vil denne store flokk ete op alt det som er her rundt omkring oss, likesom oksen eter op markens grønne urter. – På den tid var Balak, Sippors sønn, konge i Moab. 5Han sendte bud til Bileam, Beors sønn, i Petor, som ligger ved den store elv, til det land hvor han bodde blandt sitt folk, for å be ham komme og si til ham: Se, her er kommet et folk fra Egypten; det fyller hele landet, og det har leiret sig midt imot mig. 6Så kom nu og forbann dette folk for mig, for det er mig for mektig! Kanskje jeg da kunde slå det og drive det ut av landet; for jeg vet at den du velsigner, er velsignet, og den du forbanner, er forbannet. 7Og Moabs eldste drog avsted sammen med Midians eldste og hadde spåmannslønn med sig; og de kom til Bileam og bar frem Balaks ord til ham. 8Da sa han til dem: Bli her inatt, så vil jeg gi eder svar efter som Herren taler til mig. Og Moabs høvdinger blev hos Bileam. 9Da kom Gud til Bileam og sa: Hvad er det for folk som er hos dig? 10Bileam svarte Gud: Balak, Sippors sønn, kongen i Moab, har sendt dette bud til mig: 11Se, her er kommet et folk fra Egypten som fyller hele landet; kom nu og forbann det for mig! Kanskje jeg da blir i stand til å stride mot det og drive det ut. 12Da sa Gud til Bileam: Du skal ikke gå med dem; du skal ikke forbanne folket, for det er velsignet. 13Om morgenen, da Bileam var stått op, sa han til Balaks høvdinger: Dra hjem til eders land! For Herren vil ikke gi mig lov til å følge med eder. 14Da tok Moabs høvdinger avsted, og da de kom tilbake til Balak, sa de: Bileam vilde ikke følge med oss. 15Da sendte Balak andre høvdinger, flere og gjævere enn de første. 16Og de kom til Bileam og sa til ham: Så sier Balak, Sippors sønn: Kjære, la dig ikke hindre fra å komme til mig! 17Jeg vil vise dig stor ære, og alt det du sier til mig, vil jeg gjøre; så kom da og forbann dette folk for mig! 18Da svarte Bileam og sa til Balaks tjenere: Om Balak gav mig hele sitt hus fullt av sølv og gull, kunde jeg ikke overtrede Herrens, min Guds ord, hverken i smått eller stort. 19Men bli nu også I her inatt, forat jeg kan få vite hvad mere Herren har å si mig. 20Og Gud kom til Bileam om natten og sa til ham: Dersom disse menn er kommet for å hente dig, så gjør dig ferdig og dra med dem! Men gjør ikke annet enn hvad jeg sier til dig! 21Om morgenen stod Bileam op og salte sin aseninne og drog med Moabs høvdinger. 22Men Guds vrede optendtes fordi han reiste, og Herrens engel stilte sig på veien for å stå ham imot da han kom ridende på sin aseninne og hadde sine to tjenere med sig. 23Og aseninnen så Herrens engel, som stod på veien med et draget sverd i sin hånd; da tok den av veien og ut på marken; men Bileam slo aseninnen for å vike den inn på veien igjen. 24Siden stilte Herrens engel sig på en smal vei mellem vingårdene, hvor det var stengjerde på begge sider. 25Og da aseninnen så Herrens engel, trykte den sig inn til muren og klemte Bileams fot mot muren; da slo han den igjen. 26Så gikk Herrens engel lenger frem og stilte sig på et trangt sted, hvor det ingen råd var til å bøie av, hverken til høire eller til venstre. 27Og da aseninnen så Herrens engel, la den sig ned under Bileam; da optendtes Bileams vrede, og han slo aseninnen med sin kjepp. 28Men Herren oplot aseninnens munn, og den sa til Bileam: Hvad har jeg gjort dig, siden du nu har slått mig tre ganger? 29Bileam svarte aseninnen: Du har hatt mig til narr. Hadde jeg bare et sverd i min hånd, så vilde jeg nu slå dig ihjel. 30Da sa aseninnen til Bileam: Er ikke jeg din aseninne, som du har ridd på all din tid like til denne dag? Har jeg nogensinne hatt for vis å gjøre således mot dig? Han sa: Nei! 31Og Herren oplot Bileams øine, så han så Herrens engel, som stod på veien med et draget sverd i sin hånd; da bøide han sig og falt ned på sitt ansikt. 32Og Herrens engel sa til ham: Hvorfor har du nu tre ganger slått din aseninne? Se, jeg er gått ut for å stå dig imot; for jeg ser at denne vei fører til fordervelse. 33Aseninnen så mig og har nu tre ganger bøid av veien for mig; hvis den ikke hadde bøid av veien for mig, så hadde jeg nu slått dig ihjel, men latt den leve. 34Da sa Bileam til Herrens engel: Jeg har syndet, fordi jeg ikke skjønte at du stod imot mig på veien; men hvis det er dig imot, så vil jeg vende tilbake. 35Herrens engel sa til Bileam: Følg med mennene! Men tal ikke annet enn hvad jeg sier til dig! Så fulgte Bileam med Balaks høvdinger. 36Da Balak hørte at Bileam kom, drog han ham i møte til den by i Moab som ligger på grensen ved Arnon, ved den ytterste grense. 37Og Balak sa til Bileam: Sendte jeg ikke bud til dig og bad dig komme hit? Hvorfor kom du ikke til mig? Mener du jeg ikke skulde kunne vise dig ære nok? 38Bileam svarte: Nu ser du jeg er kommet til dig; men står det vel i min makt å tale noget? Det ord Gud legger i min munn, det må jeg tale. 39Så drog Bileam med Balak, og de kom til Kirjat-Husot. 40Og Balak ofret storfe og småfe og sendte til Bileam og de høvdinger som var med ham. 41Morgenen efter tok Balak Bileam med sig og førte ham op på Bamot Ba’al; derfra så han den ytterste del av folket.

Kapittel 23

1Da sa Bileam til Balak: Bygg syv alter for mig her, og la mig få hit syv okser og syv værer! 2Balak gjorde som Bileam sa; og Balak og Bileam ofret en okse og en vær på hvert alter. 3Så sa Bileam til Balak: Bli stående her ved ditt brennoffer, så vil jeg gå bort en stund; kanskje Herren kommer mig i møte, og hvad han lar mig skue, det skal jeg la dig få vite. Så gikk han op på en bar høide. 4Der kom Gud Bileam i møte, og Bileam sa til ham: Nu har jeg stelt til syv alter og ofret en okse og en vær på hvert alter. 5Da la Herren et ord i Bileams munn og sa: Vend tilbake til Balak og tal som jeg har sagt dig! 6Da han kom tilbake, så han Balak stå ved sitt brennoffer sammen med alle Moabs høvdinger. 7Da tok han til å kvede og sa: Fra Aram henter mig Balak, fra Østens fjell Moabs konge: Kom og forbann for mig Jakob! Kom og tal ondt over Israel! 8Hvorledes skal jeg forbanne den Gud ikke forbanner? Hvorledes skal jeg tale ondt over den Herren ikke taler ondt over? 9For fra fjellets tinde ser jeg ham, og fra høidene skuer jeg ham: Se, det er et folk som bor for sig selv, og blandt hedningefolkene regner det sig ikke. 10Hvem teller Jakobs ætt, tall-løs som støvet, eller endog bare fjerdedelen av Israel? Min sjel dø de opriktiges død, og mitt endelikt vorde som deres! 11Da sa Balak til Bileam: Hvad har du gjort mot mig? Til å forbanne mine fiender hentet jeg dig, og se, du har velsignet! 12Men han svarte: Skulde jeg ikke akte på det Herren legger i min munn, og tale det? 13Da sa Balak til ham: Kjære, kom og vær med mig til et annet sted, hvorfra du kan se dem – dog vil du bare få se den ytterste del av folket, det hele folk får du ikke se – og forbann dem for mig derfra! 14Så tok han ham med sig til speider-haugen på toppen av Pisga og bygget der syv alter og ofret en okse og en vær på hvert alter. 15Og Bileam sa til Balak: Bli stående her ved ditt brennoffer mens jeg går der bort for å få en åpenbaring. 16Og Herren kom Bileam i møte og la et ord i hans munn og sa: Vend tilbake til Balak og tal som jeg har sagt dig! 17Da han kom til ham, så han ham stå ved sitt brennoffer sammen med Moabs høvdinger; og Balak sa til ham: Hvad har Herren talt? 18Da tok han til å kvede og sa: Stå op, Balak, og hør! Lytt til mig, du Sippors sønn! 19Gud er ikke et menneske at han skulde lyve, ei heller et menneskes barn at han skulde angre; skulde han si noget og ikke gjøre det, skulde han tale og ikke sette det i verk? 20Se, å velsigne blev mig gitt; han har velsignet, og jeg kan ikke omstøte det. 21Ei skuer han urett i Jakob, ei ser han elendighet i Israel; Herren hans Gud er med ham, og kongejubel lyder der. 22Gud førte dem ut av Egypten; styrke har de som en villokse. 23For ikke finnes det trolldom i Jakob, og ikke spådomskunster i Israel; når tiden er der, blir det sagt til Jakob og til Israel hvad Gud vil gjøre. 24Se – et folk som reiser sig som en løvinne, springer op som en løve; ei legger det sig før det har mettet sig med rov og drukket dreptes blod. 25Da sa Balak til Bileam: Du skal hverken forbanne det eller velsigne det. 26Men Bileam svarte Balak: Har jeg ikke allerede sagt dig at jeg i ett og alt må gjøre som Herren sier? 27Da sa Balak til Bileam: Kjære, kom, så vil jeg ta dig med til et annet sted; kanskje Gud vil tillate at du forbanner dem for mig derfra. 28Så tok Balak Bileam med op på toppen av Peor, hvorfra en skuer ut over ørkenen. 29Da sa Bileam til Balak: Bygg syv alter for mig her og la mig få syv okser og syv værer! 30Og Balak gjorde som Bileam sa, og ofret en okse og en vær på hvert alter.

Kapittel 24

1Da Bileam så at det var Herrens vilje at han skulde velsigne Israel, gikk han ikke bort for å søke tegn, som han hadde gjort de to første ganger, men vendte sig mot ørkenen. 2Og Bileam løftet sine øine og så Israel leiret efter sine stammer. Da kom Guds Ånd over ham, 3og han tok til å kvede og sa: Så sier Bileam, Beors sønn, så sier mannen hvis øie er lukket*, 4så sier han som hører ord fra Gud, som skuer syner fra den Allmektige, segnet til jorden med oplatt øie: 5Hvor fagre er dine telt, Jakob, dine boliger, Israel! 6Som vide bekkedaler, som haver ved en elv, som aloëtrær Herren har plantet, som sedrer ved vannet! 7Det strømmer vann av hans spann, og hans ætt bor ved store vann. Mektigere enn Agag* skal hans konge være, ophøiet hans kongerike! 8Gud førte ham ut av Egypten; styrke har han som en villokse; han skal fortære hedningefolkene som står ham imot, og knuse deres ben og gjennembore dem med sine piler. 9Han legger sig, han hviler som en løve, som en løvinne; hvem våger å vekke ham? Velsignet være den som velsigner dig, og forbannet den som forbanner dig! 10Da optendtes Balaks vrede mot Bileam, og han slo sine hender sammen. Og Balak sa til Bileam: Jeg kalte dig hit for å forbanne mine fiender, og nu har du velsignet tre ganger. 11Far nu hjem så fort du kan! Jeg hadde tenkt å vise dig ære, men du ser Herren har nektet dig den. 12Bileam svarte Balak: Sa jeg ikke allerede til de bud du sendte til mig: 13Om Balak gav mig sitt hus fullt av sølv og gull, kunde jeg ikke overtrede Herrens ord og gjøre noget efter mitt eget tykke, enten godt eller ondt; jeg kan ikke tale annet enn hvad Herren sier. 14Se, jeg vender nu hjem til mitt folk; men la mig først varsle dig om hvad dette folk skal gjøre med ditt folk i de siste dager*. 15Og han tok til å kvede og sa: Så sier Bileam, Beors sønn, så sier mannen hvis øie er lukket, 16så sier han som hører ord fra Gud og har fått kunnskap fra den Høieste, han som skuer syner fra den Allmektige, segnet til jorden med oplatt øie: 17Jeg ser ham, men ikke nu, jeg skuer ham, men ikke nær; en stjerne stiger op av Jakob, et spir løfter sig fra Israel; han knuser Moabs tinninger og utrydder ufreds-ætten. 18Edom blir ham underlagt, og Se’ir, hans fiende, blir ham underlagt; stort velde vinner Israel. 19En hersker går ut fra Jakob, han utrydder av byene dem som har reddet sig dit. 20Så fikk han se amalekittene; da tok han til å kvede og sa: Det første blandt hedningefolkene er Amalek; men til sist skal han gå til grunne. 21Så fikk han se kenittene, og han tok til å kvede og sa: Fast er din bolig, og bygget på klippen ditt rede; 22men enda skal Kain* bli ødelagt når Assur fører dig bort i fangenskap. 23Så tok han igjen til å kvede og sa: Ve! Hvem skal bli i live når Gud lar dette skje? 24Skiber kommer fra Kittims kyst*, de kuer Assur, og de kuer Eber; men også han** skal gå til grunne. 25Så gjorde Bileam sig rede og vendte hjem igjen; og Balak drog også sin vei.

Kapittel 25

1Mens Israel opholdt sig i Sittim, begynte folket å drive utukt med Moabs døtre. 2De innbød folket til offermåltidene for sine guder, og folket åt og tilbad deres guder; 3og Israel holdt sig til Ba’al-Peor. Da optendtes Herrens vrede mot Israel, 4og Herren sa til Moses: Hent alle folkets høvdinger og la hine menn nagles til pelen under åpen himmel for Herren! Så skal Herrens brennende vrede avvendes fra Israel. 5Og Moses sa til Israels dommere: Hver av eder skal slå ihjel dem av sine folk som har holdt sig til Ba’al-Peor! 6Da kom en mann av Israels barn og førte en midianittisk kvinne inn blandt sine brødre for Moses’ og hele Israels menighets øine mens de satt og gråt ved inngangen til sammenkomstens telt. 7Da Pinehas, sønn av Eleasar og sønnesønn av Aron, presten, så det, trådte han frem av menigheten og tok et spyd i sin hånd 8og gikk efter den israelittiske mann inn i koven og stakk spydet gjennem dem begge, både den israelittiske mann og kvinnen, så det gikk inn i hennes liv; da stanset sotten og vek fra Israels barn. 9Og de som døde i sotten, var fire og tyve tusen. 10Og Herren talte til Moses og sa: 11Pinehas, sønn av Eleasar og sønnesønn av Aron, presten, har avvendt min vrede fra Israels barn, fordi han brente av min nidkjærhet iblandt dem, så jeg ikke gjorde ende på Israels barn i min nidkjærhet. 12Derfor skal du si: Se, jeg gjør min pakt med ham at det skal gå ham vel; 13med ham og hans efterkommere gjør jeg en pakt at de skal ha et evig prestedømme, fordi han var nidkjær for sin Gud og gjorde soning for Israels barn. 14Men navnet på den drepte israelittiske mann, han som blev drept sammen med den midianittiske kvinne, var Simri, sønn av Salu, høvding for en familie blandt simeonittene; 15og den drepte midianittiske kvinnes navn var Kosbi, datter av Sur; han var høvding for en stammefamilie blandt midianittene. 16Og Herren talte til Moses og sa: 17Angrip midianittene og slå dem! 18For de angrep eder med de svikefulle råd som de brukte mot eder, da det hendte dette med Peor og med Kosbi, deres søster, den midianittiske fyrstes datter, hun som blev drept dengang sotten kom over eder for Peors skyld.

Kapittel 26

1Da sotten var forbi, sa Herren til Moses og til Eleasar, sønn av Aron, presten: 2Ta op manntall over hele Israels barns menighet fra tyveårsalderen og opover, efter deres familier, over alle dem i Israel som kan dra ut i strid. 3Og Moses og Eleasar, presten, talte med dem på Moabs ødemarker ved Jordan, midt imot Jeriko, og sa: 4Fra tyveårsalderen og opover skal de mønstres – således som Herren hadde befalt Moses og Israels barn, dem som hadde draget ut av Egyptens land. 5Ruben var Israels førstefødte; Rubens barn var: Fra Hanok hanokittenes ætt, fra Pallu pallu’ittenes ætt, 6fra Hesron hesronittenes ætt, fra Karmi karmittenes ætt. 7Dette var rubenittenes ætter, og de av dem som blev mønstret, var tre og firti tusen, syv hundre og tretti. 8Pallus sønn var Eliab, 9og Eliabs barn var Nemuel og Datan og Abiram. Det var den Datan og den Abiram som var utkåret av menigheten, og som yppet strid mot Moses og Aron dengang Korahs flokk satte sig op imot Herren, 10og jorden oplot sin munn og slukte både dem og Korah, og hele flokken omkom idet ilden fortærte de to hundre og femti menn, og de blev til et tegn; 11men Korahs barn omkom ikke. 12Simeons barn var efter sine ætter: Fra Nemuel nemuelittenes ætt, fra Jamin jaminittenes ætt, fra Jakin jakinittenes ætt, 13fra Serah serahittenes ætt, fra Sa’ul sa’ulittenes ætt. 14Dette var simeonittenes ætter, to og tyve tusen og to hundre. 15Gads barn var efter sine ætter: Fra Sefon sefonittenes ætt, fra Haggi haggittenes ætt, fra Suni sunittenes ætt, 16fra Osni osnittenes ætt, fra Eri erittenes ætt, 17fra Arod arodittenes ætt, fra Areli arelittenes ætt. 18Dette var Gads barns ætter, så mange av dem som blev mønstret, firti tusen og fem hundre. 19Judas barn var Er og Onan; men Er og Onan døde i Kana’ans land. 20Og Judas barn var efter sine ætter: Fra Sela selanittenes ætt, fra Peres peresittenes ætt, fra Serah serahittenes ætt. 21Peres’ barn var: Fra Hesron hesronittenes ætt, fra Hamul hamulittenes ætt. 22Dette var Judas ætter, så mange av dem som blev mønstret, seks og sytti tusen og fem hundre. 23Issakars barn var efter sine ætter: Fra Tola tola’ittenes ætt, fra Puva punittenes ætt, 24fra Jasub jasubittenes ætt, fra Simron simronittenes ætt. 25Dette var Issakars ætter, så mange av dem som blev mønstret, fire og seksti tusen og tre hundre. 26Sebulons barn var efter sine ætter: Fra Sered sardittenes ætt, fra Elon elonittenes ætt, fra Jahle’el jahle’elittenes ætt. 27Dette var sebulonittenes ætter, så mange av dem som blev mønstret, seksti tusen og fem hundre. 28Josefs barn var efter sine ætter: Manasse og Efra’im. 29Manasses barn var: Fra Makir makirittenes ætt, og Makir var far til Gilead, fra Gilead gileadittenes ætt. 30Gileads barn det var: Fra Jeser jesrittenes ætt, fra Helek helkittenes ætt 31og fra Asriel asrielittenes ætt og fra Sekem sikmittenes ætt 32og fra Semida semida’ittenes ætt og fra Hefer hefrittenes ætt. 33Men Selofhad, Hefers sønn, hadde ingen sønner, bare døtre, og Selofhads døtre hette Mahla og Noa, Hogla, Milka og Tirsa. 34Dette var Manasses ætter, og de av dem som blev mønstret, var to og femti tusen og syv hundre. 35Efra’ims barn det var efter deres ætter: Fra Sutelah sutelahittenes ætt, fra Beker bakrittenes ætt, fra Tahan tahanittenes ætt. 36Sutelahs barn det var: Fra Eran eranittenes ætt. 37Dette var Efra’ims barns ætter, så mange av dem som blev mønstret, to og tretti tusen og fem hundre. Dette var Josefs barn efter deres ætter. 38Benjamins barn var efter sine ætter: Fra Bela balittenes ætt, fra Asbel asbelittenes ætt, fra Akiram akiramittenes ætt, 39fra Sefufam sufamittenes ætt, fra Hufam hufamittenes ætt. 40Belas barn var: Ard og Na’aman, fra Ard ardittenes ætt, fra Na’aman na’amittenes ætt. 41Dette var Benjamins barn efter deres ætter, og de av dem som blev mønstret, var fem og firti tusen og seks hundre. 42Dans barn var efter sine ætter: Fra Suham suhamittenes ætt. Dette var Dans ætter efter deres ættetavle. 43Alle suhamittenes ætter, så mange av dem som blev mønstret, var fire og seksti tusen og fire hundre. 44Asers barn var efter sine ætter: Fra Jimna jimna’ittenes ætt, fra Jisvi jisvittenes ætt, fra Beria beriittenes ætt; 45av Berias barn: Fra Heber hebrittenes ætt, fra Malkiel malkielittenes ætt. 46Asers datter hette Serah. 47Dette var Asers barns ætter, så mange av dem som blev mønstret, tre og femti tusen og fire hundre. 48Naftalis barn var efter sine ætter: Fra Jahse’el jahse’elittenes ætt, fra Guni gunittenes ætt, 49fra Jeser jisrittenes ætt, fra Sillem sillemittenes ætt. 50Dette var Naftalis ætter efter deres ættetavle, og de av dem som blev mønstret, var fem og firti tusen og fire hundre. 51Dette var de av Israels barn som blev mønstret, seks hundre og ett tusen, syv hundre og tretti. 52Og Herren talte til Moses og sa: 53Mellem disse skal landet skiftes ut til arv efter folketallet. 54Den stamme som er stor, skal du gi en stor arv, og den som er liten, skal du gi en liten arv; hver stamme skal få sin arv efter tallet på dem som blev mønstret der. 55Men ved loddkasting skal landet skiftes ut; efter navnene på sine fedrenestammer skal de ta arv. 56Efter som loddet faller, skal hver stamme, stor eller liten, få sin arv. 57Dette var de av levittene som blev mønstret, efter sine ætter: Fra Gerson gersonittenes ætt, fra Kahat kahatittenes ætt, fra Merari merarittenes ætt. 58Dette var levittenes ætter: libnittenes ætt, hebronittenes ætt, mahlittenes ætt, musittenes ætt, korahittenes ætt. Kahat var far til Amram, 59og Amrams hustru hette Jokebed; hun var datter av Levi og født i Egypten; og Amram fikk med henne Aron og Moses og deres søster Mirjam. 60Og Aron fikk sønnene Nadab og Abihu, Eleasar og Itamar; 61men Nadab og Abihu døde dengang de bar fremmed ild inn for Herrens åsyn. 62Og de av levittene som blev mønstret, var tre og tyve tusen, alt mannkjønn blandt dem fra den som var en måned gammel og opover; de blev ikke mønstret sammen med de andre Israels barn, fordi det ikke var gitt dem arv blandt Israels barn. 63Disse var det som blev mønstret av Moses og Eleasar, presten, da de mønstret Israels barn på Moabs ødemarker ved Jordan midt imot Jeriko, 64og blandt disse var det ikke nogen av dem som blev mønstret av Moses og Aron, presten, dengang de mønstret Israels barn i Sinai ørken. 65For Herren hadde sagt at de skulde dø i ørkenen. Og det var ingen tilbake av dem uten Kaleb, Jefunnes sønn, og Josva, Nuns sønn.

Kapittel 27

1Men Selofhads døtre – han var sønn av Hefer, Gileads sønn, som igjen var sønn av Makir, Manasses sønn, av Manasses, Josefs sønns ætt, og hans døtre hette Mahla, Noa og Hogla og Milka og Tirsa – 2de gikk frem for Moses og Eleasar, presten, og høvdingene og hele menigheten ved inngangen til sammenkomstens telt og sa: 3Vår far døde i ørkenen, og han var ikke med i den flokk som satte sig op mot Herren – i Korahs flokk – men han døde for sin egen synds skyld*, og han hadde ingen sønner. 4Hvorfor skal vår fars navn gå ut av hans ætt, fordi om han ingen sønn hadde? Gi oss eiendom blandt vår fars brødre! 5Og Moses førte deres sak frem for Herrens åsyn. 6Da sa Herren til Moses: 7Selofhads døtre har rett i det de sier; du skal gi dem eiendom til arv blandt deres fars brødre og la deres fars arv gå over til dem. 8Og til Israels barn skal du tale således: Når en mann dør, og han ingen sønn har, da skal I la hans arv gå over til hans datter. 9Og dersom han ingen datter har, så skal I gi hans brødre hans arv. 10Og dersom han ingen brødre har, så skal I gi hans fars brødre hans arv. 11Men dersom hans far ingen brødre har, så skal I gi hans arv til den nærmeste frende i ætten; han skal arve den. Dette skal være gjeldende rett blandt Israels barn, således som Herren har befalt Moses. 12Siden sa Herren til Moses: Stig op på Abarim-fjellet her og se utover landet som jeg har gitt Israels barn! 13Og når du har sett det, da skal du og samles til dine fedre likesom din bror Aron blev samlet til sine fedre, 14fordi I var. gjenstridige mot mitt ord i ørkenen Sin, dengang menigheten kivedes med mig, og I skulde helliget mig ved å la vann strømme frem for deres øine. Det er Meribas vann ved Kades i ørkenen Sin. 15Da talte Moses til Herren og sa: 16Herre, du Gud som råder over livsens ånde i alt kjød, vil du ikke sette en mann over menigheten, 17som kan gå ut og inn foran dem, og som kan føre dem ut og føre dem inn, så Herrens menighet ikke skal være som får uten hyrde! 18Og Herren sa til Moses: Ta Josva, Nuns sønn. Han er en mann som det er ånd i. Legg din hånd på ham, 19og still ham frem for Eleasar, presten, og for hele menigheten og innsett ham i hans tjeneste for deres øine, 20og legg noget av din verdighet på ham, så hele Israels barns menighet må lyde ham! 21Og han skal stå frem for Eleasar, presten, og Eleasar skal for Herrens åsyn søke urims dom for ham; efter hans ord skal de gå ut, og efter hans ord skal de gå inn, han selv med alle Israels barn og hele menigheten. 22Så gjorde Moses som Herren hadde befalt ham; han tok Josva og stilte ham frem for Eleasar, presten, og for hele menigheten, 23og han la sine hender på ham og innsatte ham i hans tjeneste, således som Herren hadde talt ved Moses.

Kapittel 28

1Og Herren talte til Moses og sa: 2Byd Israels barn og si til dem: Mitt offer, min mat, mine ildoffer, som er til velbehagelig duft for mig, skal I akte på å bære frem for mig til fastsatt tid. 3Og du skal si til dem: Dette er det ildoffer som I skal bære frem for Herren: hver dag to årsgamle lam uten lyte til et stadig brennoffer. 4Det ene lam skal du ofre om morgenen, og det andre skal du ofre mellem de to aftenstunder, 5og som matoffer tiendedelen av en efa fint mel blandet med fjerdedelen av en hin olje av støtte oliven. 6Dette er det stadige brennoffer, det samme som blev ofret ved Sinai berg til en velbehagelig duft, et ildoffer for Herren. 7Og drikkofferet som hører til det første lam, skal være fjerdedelen av en hin; i helligdommen skal du ofre drikkoffer av sterk drikk til Herren. 8Det andre lam skal du ofre mellem de to aftenstunder; med det samme matoffer som om morgenen og med det samme drikkoffer skal du ofre det; det er et ildoffer til en velbehagelig duft for Herren. 9På sabbatsdagen skal du ofre to årsgamle lam uten lyte og som matoffer to tiendedeler av en efa fint mel blandet med olje, og drikkofferet som hører til. 10Dette er sabbats-brennofferet, som skal bæres frem hver sabbat, foruten det stadige brennoffer med tilhørende drikkoffer. 11Den første dag i hver måned skal I ofre Herren et brennoffer: to unge okser og en vær og syv årsgamle lam uten lyte, 12og til matoffer tre tiendedeler av en efa fint mel blandet med olje for hver okse, og til væren to tiendedeler fint mel blandet med olje 13og en tiendedel fint mel blandet med olje for hvert lam; da er det et brennoffer til en velbehagelig duft, et ildoffer for Herren; 14og drikkofferne som hører til, skal være en halv hin vin for hver okse og tredjedelen av en hin til væren og fjerdedelen av en hin for hvert lam. Dette er måneds-brennofferet, som skal bæres frem hver nymånedag i året. 15Der skal også ofres en gjetebukk som syndoffer til Herren, foruten det stadige brennoffer med tilhørende drikkoffer. 16I den første måned, på den fjortende dag i måneden, er det påske for Herren. 17Og på den femtende dag i samme måned er det høitid; i syv dager skal der etes usyret brød. 18På den første dag skal det være en hellig sammenkomst; I skal ikke gjøre nogen arbeidsgjerning. 19Og I skal ofre et ildoffer, et brennoffer for Herren: to unge okser og en vær og syv årsgamle lam – uten lyte skal de være – 20og som tilhørende matoffer fint mel blandet med olje; tre tiendedeler av en efa skal I ofre for hver okse og til væren to tiendedeler, 21og en tiendedel for hvert av de syv lam, 22og en gjetebukk som syndoffer, til å gjøre soning for eder. 23Dette skal I ofre foruten morgen-brennofferet, som hører til det stadige brennoffer*. 24Sådanne offer skal I ofre hver dag i syv dager; det er ildoffermat til en velbehagelig duft for Herren; foruten det stadige brennoffer med tilhørende drikkoffer skal det ofres. 25Og på den syvende dag skal I holde en hellig sammenkomst; I skal ikke gjøre nogen arbeidsgjerning. 26På førstegrødens dag, når I bærer frem for Herren et offer av den nye grøde, på ukenes høitid, skal I holde en hellig sammenkomst; I skal ikke gjøre nogen arbeidsgjerning. 27Og I skal ofre et brennoffer til en velbehagelig duft for Herren: to unge okser og en vær og syv årsgamle lam, 28og som tilhørende matoffer fint mel blandet med olje, tre tiendedeler av en efa for hver okse og til væren to tiendedeler, 29og en tiendedel for hvert av de syv lam, 30og en gjetebukk til å gjøre soning for eder. 31Foruten det stadige brennoffer med tilhørende matoffer skal I ofre disse offer – uten lyte skal de være – med tilhørende drikkoffer.

Kapittel 29

1I den syvende måned, på den første dag i måneden, skal I holde en hellig sammenkomst; I skal ikke gjøre nogen arbeidsgjerning; den dag skal basunene lyde hos eder. 2Og I skal ofre et brennoffer til en velbehagelig duft for Herren: en ung okse og en vær og syv årsgamle lam uten lyte, 3og som tilhørende matoffer fint mel blandet med olje, tre tiendedeler av en efa til oksen, to tiendedeler til væren 4og en tiendedel for hvert av de syv lam, 5og en gjetebukk som syndoffer, til å gjøre soning for eder, 6foruten måneds-brennofferet med tilhørende matoffer og det stadige brennoffer med tilhørende matoffer og foreskrevne drikkoffer, til en velbehagelig duft, et ildoffer for Herren. 7Den tiende dag i den samme syvende måned skal I holde en hellig sammenkomst; da skal I faste. I skal ikke gjøre nogen arbeidsgjerning. 8Og I skal ofre Herren et brennoffer til en velbehagelig duft: en ung okse og en vær og syv årsgamle lam – uten lyte skal de være – 9og som tilhørende matoffer fint mel blandet med olje, tre tiendedeler av en efa til oksen, to tiendedeler til væren 10Og en tiendedel for hvert av de syv lam, 11Og en gjetebukk som syndoffer, foruten sonings-syndofferet og det stadige brennoffer med tilhørende matoffer og drikkoffer. 12Den femtende dag i den syvende måned skal I holde en hellig sammenkomst; I skal ikke gjøre nogen arbeidsgjerning; I skal holde høitid for Herren i syv dager. 13Og I skal ofre et brennoffer, et ildoffer til en velbehagelig duft for Herren: tretten unge okser og to værer og fjorten årsgamle lam – uten lyte skal de være – 14og som tilhørende matoffer fint mel blandet med olje, tre tiendedeler av en efa for hver av de tretten okser, to tiendedeler for hver av de to værer, 15og en tiendedel for hvert av de fjorten lam, 16og en gjetebukk som syndoffer, foruten det stadige brennoffer med tilhørende matoffer og drikkoffer. 17Og den annen dag tolv unge okser og to værer og fjorten årsgamle lam uten lyte 18med tilhørende matoffer og drikkoffer, svarende til tallet på oksene og værene og lammene, alt således som foreskrevet er, 19og en gjetebukk som syndoffer, foruten det stadige brennoffer med tilhørende matoffer og drikkoffer. 20Og den tredje dag elleve okser og to værer og fjorten årsgamle lam uten lyte, 21med tilhørende matoffer og drikkoffer, svarende til tallet på oksene og værene og lammene, således som foreskrevet er, 22og en gjetebukk som syndoffer, foruten det stadige brennoffer med tilhørende matoffer og drikkoffer. 23Og den fjerde dag ti okser og to værer og fjorten årsgamle lam uten lyte, 24med tilhørende matoffer og drikkoffer, svarende til tallet på oksene og værene og lammene, således som foreskrevet er, 25og en gjetebukk som syndoffer, foruten det stadige brennoffer med tilhørende matoffer og drikkoffer. 26Og den femte dag ni okser og to værer og fjorten årsgamle lam uten lyte, 27med tilhørende matoffer og drikkoffer, svarende til tallet på oksene og værene og lammene, således som foreskrevet er, 28og en gjetebukk som syndoffer, foruten det stadige brennoffer med tilhørende matoffer og drikkoffer. 29Og den sjette dag åtte okser og to værer og fjorten årsgamle lam uten lyte, 30med tilhørende matoffer og drikkoffer, svarende til tallet på oksene og værene og lammene, således som foreskrevet er, 31og en gjetebukk som syndoffer, foruten det stadige brennoffer med tilhørende matoffer og drikkoffer. 32Og den syvende dag syv okser og to værer og fjorten årsgamle lam uten lyte, 33med tilhørende matoffer og drikkoffer, svarende til tallet på oksene og værene og lammene, således som foreskrevet er, 34og en gjetebukk som syndoffer, foruten det stadige brennoffer med tilhørende matoffer og drikkoffer. 35Den åttende dag skal I holde en festlig sammenkomst; I skal ikke gjøre nogen arbeidsgjerning. 36Og I skal ofre et brennoffer, et ildoffer til en velbehagelig duft for Herren: en okse og en vær og syv årsgamle lam uten lyte, 37med tilhørende matoffer og drikkoffer, svarende til oksen og væren og lammene efter deres tall, således som foreskrevet er, 38og en gjetebukk som syndoffer, foruten det stadige brennoffer med tilhørende matoffer og drikkoffer. 39Disse offer skal I ofre Herren på eders høitider, foruten eders lovede og eders frivillige offer, enten det er brennoffer eller matoffer eller drikkoffer eller takkoffer.

Kapittel 30

1Og Moses sa dette til Israels barn, i ett og alt som Herren hadde befalt ham. 2Og Moses talte til høvdingene for Israels barns stammer og sa: Således har Herren befalt: 3Når en mann gjør Herren et løfte eller sverger en ed hvormed han forplikter sig til avhold i en eller annen ting, så skal han ikke bryte sitt ord; alt hvad han har sagt, skal han gjøre. 4Og når en ung kvinne som ennu er hjemme hos sin far, gjør Herren et løfte eller forplikter sig til avhold i nogen ting, 5og hennes far får høre om hennes løfte eller om den forpliktelse til avhold som hun har pålagt sig, og tier til det, da skal alle hennes løfter og enhver forpliktelse til avhold som hun har pålagt sig, stå ved makt. 6Men dersom hennes far samme dag han hører om det, sier nei til det, da skal intet av hennes løfter eller de forpliktelser til avhold som hun har pålagt sig, stå ved makt, og Herren skal tilgi henne, fordi hennes far sa nei til det. 7Blir hun en manns hustru, og det hviler noget løfte på henne, eller det er kommet et tankeløst ord over hennes leber, som hun har bundet sig med, 8og hennes mann får høre om det, men tier til det den dag han hører om det, da skal hennes løfter og de forpliktelser til avhold som hun har pålagt sig, stå ved makt. 9Men dersom hennes mann samme dag han hører om det, sier nei til det, så gjør han det løfte hun har på sig, ugyldig, og likeså det tankeløse ord som er kommet over hennes leber, og som hun har bundet sig med, og Herren skal tilgi henne. 10En enkes eller en fraskilt hustrus løfte skal stå ved makt for henne, hvad hun enn har forpliktet sig til. 11Men dersom hun i sin manns hus har lovt noget eller med ed har forpliktet sig til avhold i en eller annen ting, 12og hennes mann fikk høre om det, men tidde og ikke sa nei til det, da skal alle hennes løfter og enhver forpliktelse til avhold som hun har pålagt sig, stå ved makt. 13Men har hennes mann gjort dem ugyldige den dag han hørte om det, da skal intet stå ved makt av det som er kommet over hennes leber, enten det er et løfte hun har gjort, eller det er en forpliktelse til avhold; hennes mann har gjort dem ugyldige, og Herren skal tilgi henne. 14Ethvert løfte og enhver forpliktelse til avhold og faste som hun med ed har pålagt sig, kan hennes mann enten stadfeste eller gjøre ugyldig. 15Tier hennes mann til det fra den ene dag til den annen, så har han stadfestet alle hennes løfter eller alle de forpliktelser til avhold som hviler på henne; han har stadfestet dem, fordi han tidde til det den dag han hørte om det. 16Men gjør han dem først ugyldige en tid efterat han har fått høre om dem, da skal han bære ansvaret for hennes misgjerning. 17Dette er de forskrifter som Herren gav Moses om den rett en mann har over sin hustru, og en far over sin datter så lenge hun er ung og ennu er hjemme hos sin far.

Kapittel 31

1Og Herren talte til Moses og sa: 2Ta hevn over midianittene for det de har gjort mot Israels barn! Derefter skal du samles til dine fedre. 3Da talte Moses til folket og sa: La nogen av eder ruste sig til strid! De skal kjempe mot midianittene og føre Herrens hevn over Midian; 4tusen av hver stamme, av alle Israels stammer, skal I sende ut til strid. 5Så blev der av Israels tusener tatt ut tusen av hver stamme – tolv tusen, rustet til strid. 6Dem sendte Moses ut i striden – tusen av hver stamme – og med dem Pinehas, sønn av Eleasar, presten; han hadde med sig helligdommens redskaper og larmtrompetene. 7Og de stred mot Midian, som Herren hadde befalt Moses, og de slo alt mannkjønn ihjel. 8Og blandt dem de slo ihjel, var også Midians konger, Evi og Rekem og Sur og Hur og Reba, Midians fem konger; også Bileam, Beors sønn, slo de ihjel med sverdet. 9Og Israels barn førte Midians kvinner og deres barn bort som fanger, og alle deres kløvdyr og all deres buskap og alt deres gods gjorde de til bytte. 10Og alle deres byer overalt hvor de bodde, og alle deres teltleire brente de op med ild. 11Og de tok alt byttet og alt det de hadde røvet, både folk og fe, 12og de førte fangene og byttet og det de hadde røvet, til Moses og Eleasar, presten, og til Israels barns menighet, til leiren på Moabs ødemarker ved Jordan, midt imot Jeriko. 13Og Moses og Eleasar, presten, og alle menighetens høvdinger gikk dem i møte utenfor leiren. 14Men Moses blev vred på dem som var satt over hæren, på høvdingene over tusen og høvdingene over hundre, da de kom tilbake fra krigstoget. 15Og Moses sa til dem: Har I latt alle kvinner leve? 16Det var jo de som på Bileams råd forførte Israels barn til troløshet mot Herren for Peors skyld, så sotten kom over Herrens menighet. 17Så slå nu ihjel alle guttebarn og alle kvinner som har hatt samleie med menn. 18Men alle unge piker som ikke har hatt samleie med menn, skal I la leve, og de skal høre eder til. 19Og så skal I holde eder utenfor leiren i syv dager! Enhver av eder som har slått nogen ihjel, og enhver som har rørt ved en som er slått ihjel, skal rense sig på den tredje og på den syvende dag – både I og eders fanger . 20Og alle klær og alt som er gjort av skinn eller av gjetehår, og alle trekar skal I rense. 21Og Eleasar, presten, sa til stridsmennene som hadde vært med i krigen: Dette er det lovbud som Herren har gitt Moses: 22Gull og sølv, kobber, jern, tinn og bly, 23alt som tåler ild, skal I la gå gjennem ilden, så blir det rent; men det skal også renses med renselsesvannet. Men alt som ikke tåler ild, skal I la gå gjennem vann. 24Og den syvende dag skal I tvette eders klær, så blir I rene; og derefter kan I komme inn i leiren. 25Og Herren sa til Moses: 26Ta tall på hele det bortførte bytte, både folk og fe, du og Eleasar, presten, og overhodene for menighetens familier. 27Og du skal dele byttet i to deler mellem krigsfolket som drog ut i striden, og hele menigheten. 28Og du skal ta en avgift til Herren av krigsfolket som drog ut i striden, ett liv av hvert fem hundre, både av mennesker og av storfeet og asenene og småfeet. 29Dette skal I ta av den halvdel som tilfaller krigsfolket; og du skal gi det til Eleasar, presten, som en gave til Herren. 30Og av den halvdel som tilfaller Israels barn, skal du ta ut ett liv av hvert femti, både av mennesker og av storfeet og asenene og småfeet – av alt feet; og du skal gi dem til levittene, som tar vare på det som er å vareta ved Herrens tabernakel. 31Og Moses og Eleasar, presten, gjorde således som Herren hadde befalt Moses. 32Og byttet – det som var tilovers av alt det som stridsfolket hadde røvet – var: av småfe seks hundre og fem og sytti tusen 33og av storfe to og sytti tusen 34og av asener en og seksti tusen. 35Og av mennesker – kvinner som ikke hadde hatt samleie med menn – var det i alt to og tretti tusen. 36Halvdelen av dette – den del som falt på stridsmennene – var: av småfeet tre hundre og syv og tretti tusen og fem hundre, 37så avgiften til Herren av småfeet blev seks hundre og fem og sytti, 38og av storfeet seks og tretti tusen, og avgiften derav til Herren to og sytti, 39og av asener tretti tusen og fem hundre, og avgiften derav til Herren en og seksti, 40og av mennesker seksten tusen, og avgiften derav til Herren to og tretti. 41Og Moses gav avgiften til Eleasar, presten, som en gave til Herren, således som Herren hadde befalt Moses. 42Den halvdel som tilfalt Israels barn, og som Moses hadde skilt ut fra stridsmennenes del – 43den halvdel som tilfalt menigheten – var: av småfe tre hundre og syv og tretti tusen og fem hundre 44og av storfe seks og tretti tusen 45og av asener tretti tusen og fem hundre 46og av mennesker seksten tusen. 47Av denne halvdel – den som tilfalt Israels barn – tok Moses ut ett liv for hvert femti, både av mennesker og av dyr, og gav dem til levittene, som tok vare på det som er å vareta ved Herrens tabernakel, således som Herren hadde befalt Moses. 48Så gikk de som var satt over hærens tusener, høvdingene over tusen og høvdingene over hundre, frem for Moses 49og sa til ham: Dine tjenere har tatt tall på krigsfolkene som stod under vår befaling, og det fattedes ikke én mann av oss. 50Derfor bærer vi frem som gave til Herren hvad enhver av oss har tatt av gullsaker, armkjeder og armbånd, fingerringer, ørenringer og kulekjeder; det skal være til soning for oss for Herrens åsyn. 51Og Moses og Eleasar, presten, tok imot gullet av dem, alle slags fint arbeidede ting. 52Og hele den gave av gull som høvdingene over tusen og høvdingene over hundre avgav til Herren, var seksten tusen, syv hundre og femti sekel. 53Men stridsmennene hadde og hver for sig vunnet bytte. 54Da Moses og Eleasar, presten, hadde tatt imot gullet av høvdingene over tusen og over hundre, bar de det inn i sammenkomstens telt, forat det skulde minne om Israels barn for Herrens åsyn.

Kapittel 32

1Rubens barn og Gads barn hadde en mengde fe, en svær mengde; og da de så at Jasers land og Gileads land var vel skikket for feavl, 2kom de – både Gads barn og Rubens barn – og sa til Moses og Eleasar, presten, og menighetens høvdinger: 3Atarot og Dibon og Jaser og Nimra og Hesbon og El’ale og Sebam og Nebo og Beon, 4det land som Herren har latt Israels menighet vinne med sverdet, er et land som er vel skikket for feavl, og dine tjenere har meget fe. 5Og de sa: Dersom vi har funnet nåde for dine øine, så la dine tjenere få dette land til eiendom, la oss slippe å dra over Jordan! 6Da sa Moses til Gads barn og Rubens barn: Skal eders brødre dra i krigen, og I bli her? 7Hvorfor vil I vende Israels barns hu bort, så de ikke vil dra over til det land Herren hat gitt dem? 8Det samme gjorde eders fedre da jeg sendte dem fra Kades-Barnea for å se på landet; 9da de hadde draget op til Eskoldalen og hadde sett på landet, vendte de Israels barns hu bort, så de ikke vilde gå inn i det land Herren hadde gitt dem. 10Den dag optendtes Herrens vrede, og han svor og sa: 11Ingen av de menn som drog op fra Egypten, fra tyveårsalderen og opover, skal få se det land som jeg har tilsvoret Abraham, Isak og Jakob; for de har ikke fulgt mig som de skulde – 12ingen uten Kaleb, Jefunnes sønn, kenisitten, og Josva, Nuns sønn; for de har trolig fulgt Herren. 13Så optendtes Herrens vrede mot Israel, og han lot dem vanke om i ørkenen i firti år, til hele den slekt var utdød som hadde gjort det som var ondt i Herrens øine. 14Og nu treder I i eders fedres spor, en yngel av syndige menn, for ennu mere å øke Herrens brennende vrede mot Israel; 15for vender I eder bort, så I ikke vil følge ham, da vil han la Israel bli ennu lenger i ørkenen, og I vil føre ulykke over hele dette folk. 16Da gikk de frem til ham og sa: Vi vil bare bygge hegn her for vårt fe og byer for våre kvinner og barn, 17men selv vil vi skyndsomt væbne oss og dra frem foran Israels barn, til vi har ført dem dit de skal; men våre kvinner og barn skal bli i de faste byer, så de kan være trygge for landets innbyggere. 18Vi vil ikke vende tilbake til våre hus før Israels barn har fått hver sin arv; 19for vi vil ikke ta arv med dem på den andre side av Jordan og lenger borte når vi har fått vår arv på denne side, østenfor Jordan. 20Da sa Moses til dem: Dersom I gjør dette, så I væbner eder for Herrens åsyn til krigen, 21og alle eders væbnede menn drar over Jordan for Herrens åsyn, til han har drevet sine fiender bort fra sine øine, 22og I ikke vender tilbake før landet er undertvunget for Herrens åsyn, så skal I være uten skyld både for Herren og for Israel, og I skal ha landet her til eiendom for Herrens åsyn. 23Men dersom I ikke gjør så, da synder I mot Herren, og I skal vite at eders synd skal finne eder. 24Bygg eder da byer for eders kvinner og barn og hegn for eders småfe, og gjør som I har lovt! 25Da sa Gads barn og Rubens barn til Moses: Dine tjenere skal gjøre som min herre har befalt; 26våre barn, våre hustruer, vårt fe og alle våre kløvdyr skal bli her i Gileads byer; 27men dine tjenere, så mange av oss som er væbnet til strid, vil dra over Jordan for Herrens åsyn og være med i krigen, således som min herre sier. 28Og Moses gav befaling om dem til Eleasar, presten, og Josva, Nuns sønn, og overhodene for familiene i Israels barns stammer. 29Og Moses sa til dem: Dersom Gads barn og Rubens barn, så mange av dem som er væbnet, drar med eder over Jordan til krigen for Herrens åsyn, og I legger landet under eder, da skal I gi dem Gileads land til eiendom; 30men dersom de ikke drar væbnet over med eder, da skal de få sin eiendom i Kana’ans land, sammen med eder andre. 31Og Gads barn og Rubens barn svarte og sa: Det som Herren har sagt til dine tjenere, det vil vi gjøre; 32Vi vil dra væbnet over til Kana’ans land for Herrens åsyn, men vår arve-eiendom skal være på denne side av Jordan. 33Så lot Moses Gads barn og Rubens barn og halvdelen av Manasses, Josefs sønns stamme få de riker som Sihon, amorittenes konge, og Og, kongen i Basan, hadde eid, hele landet med byer og omliggende marker, alle byene i landet rundt omkring. 34Og Gads barn bygget op igjen Dibon og Atarot og Aroer 35og Atrot-Sofan og Jaser og Jogbeha 36og Bet-Nimra og Bet-Haran, faste byer og hegn for feet. 37Og Rubens barn bygget op igjen Hesbon og El’ale og Kirjata’im 38og Nebo og Ba’al-Meon, hvis navn blev forandret, og Sibma; og de gav de byer som de bygget op igjen, deres navn. 39Og Makirs, Manasses sønns barn drog til Gilead og inntok det og drev amorittene, som bodde der, bort. 40Og Moses gav Makir*, Manasses sønn, Gilead, og han bodde der. 41Og Ja’ir, Manasses sønn, drog avsted og inntok deres* landsbyer; og han kalte dem Ja’irs byer. 42Og Nobah drog avsted og inntok Kenat med tilhørende småbyer; og han kalte det Nobah efter sitt eget navn.

Kapittel 33

1Dette var Israels barns vandringer da de drog ut av Egyptens land, hær for hær, under Moses’ og Arons førerskap. 2Efter Herrens befaling skrev Moses op de steder som de drog ut fra på sine vandringer, og dette er deres vandringer efter de steder som de drog ut fra: 3I den første måned, på den femtende dag i måneden, drog de ut fra Ra’amses; dagen efter påske drog Israels barn ut med løftet hånd for alle egypternes øine, 4mens egypterne jordet dem som Herren hadde slått ihjel blandt dem, alle sine førstefødte; også over deres guder hadde Herren holdt dom. 5Så drog da Israels barn fra Ra’amses og leiret sig i Sukkot. 6Og de drog fra Sukkot og leiret sig i Etam, som ligger ved grensen av ørkenen. 7Og de drog fra Etam og vendte sa om og tok veien til Pi-Hakirot, som ligger midt imot Ba’al-Sefon, og de leiret sig foran Migdol. 8Og de drog fra Hakirot og gikk gjennem havet til ørkenen; og de drog tre dagsreiser i Etams ørken og leiret sig i Mara. 9Og de drog fra Mara og kom til Elim. I Elim var det tolv vannkilder og sytti palmetrær, og de leiret sig der. 10Og de drog fra Elim og leiret sig ved det Røde Hav. 11Og de drog fra det Røde Hav og leiret sig i ørkenen Sin. 12Og de drog fra ørkenen Sin og leiret sig i Dofka. 13Og de drog fra Dofka og leiret sig i Alus. 14Og de drog fra Alus og leiret sig i Refidim; der hadde folket ikke vann å drikke. 15Og de drog fra Refidim og leiret sig i Sinai ørken. 16Og de drog fra Sinai ørken og leiret sig i Kibrot-Hatta’ava. 17Og de drog fra Kibrot-Hatta’ava og leiret sig i Haserot. 18Og de drog fra Haserot og leiret sig i Ritma. 19Og de drog fra Ritma og leiret sig i Rimmon-Peres. 20Og de drog fra Rimmon-Peres og leiret sig i Libna. 21Og de drog fra Libna og leiret sig i Rissa. 22Og de drog fra Rissa og leiret sig i Kehelata. 23Og de drog fra Kehelata og leiret sig ved Sefer-fjellet. 24Og de drog fra Sefer-fjellet og leiret sig i Harada. 25Og de drog fra Harada og leiret sig i Makhelot. 26Og de drog fra Makhelot og leiret sig i Tahat. 27Og de drog fra Tahat og leiret sig i Tarah. 28Og de drog fra Tarah og leiret sig i Mitka. 29Og de drog fra Mitka og leiret sig i Hasmona. 30Og de drog fra Hasmona og leiret sig i Moserot. 31Og de drog fra Moserot og leiret sig i Bene-Ja’akan. 32Og de drog fra Bene-Ja’akan og leiret sig i Hor-Hagidgad. 33Og de drog fra Hor-Hagidgad og leiret sig i Jotbata. 34Og de drog fra Jotbata og leiret sig i Abrona. 35Og de drog fra Abrona og leiret sig i Esjon-Geber. 36Og de drog fra Esjon-Geber og leiet sig i ørkenen Sin, i Kades. 37Og de drog fra Kades og leiret sig ved fjellet Hor på grensen av Edoms land. 38Da gikk Aron, presten, efter Herrens befaling op på fjellet Hor, og der døde han i det firtiende år efterat Israels barn var gått ut av Egyptens land, i den femte måned, på den første dag i måneden. 39Aron var hundre og tre og tyve år gammel da han døde på fjellet Hor. 40Men den kana’anittiske konge i Arad, som bodde i den sydlige del av Kana’ans land, fikk høre at Israels barn kom. 41Så drog de fra fjellet Hor og leiret sig i Salmona. 42og de drog fra Salmona og leiret sig i Punon. 43Og de drog fra Punon og leiret sig i Obot. 44Og de drog fra Obot og leiret sig i Ije-Ha’abarim ved Moabs grense. 45Og de drog fra Ijim og leiret sig i Dibon-Gad. 46Og de drog fra Dibon-Gad og leiret sig i Almon-Diblataima. 47Og de drog fra Almon-Diblataima og leiret sig ved Abarim-fjellene, foran Nebo. 48Og de drog fra Abarim-fjellene og leiret sig på Moabs ødemarker ved Jordan, midt imot Jeriko. 49Og deres leir ved Jordan strakte sig fra Bet-Hajesimot til Abel-Hassittim på Moabs ødemarker. 50Og Herren talte til Moses på Moabs ødemarker ved Jordan, midt imot Jeriko, og sa: 51Tal til Israels barn og si til dem: Når I har draget over Jordan inn i Kana’ans land, 52da skal I drive alle landets innbyggere bort foran eder og tilintetgjøre alle deres stener med innhugne billeder, og I skal tilintetgjøre alle deres støpte billeder og ødelegge alle deres offerhauger. 53Og I skal ta landet i eie og bo i det; for eder har jeg gitt landet til eiendom. 54Og I skal skifte landet mellem eder ved loddkasting efter eders ætter; den store ætt skal I gi en stor arv, og den lille ætt skal du gi en liten arv; enhver skal få sin del, efter som loddet faller; efter eders fedrenestammer skal I skifte det mellem eder. 55Men dersom I ikke driver landets innbyggere bort foran eder, da skal de som I lar bli tilbake av dem, bli torner i eders øine og brodder i eders sider, og de skal plage eder i det land som I bor i. 56Og det som jeg hadde tenkt å gjøre med dem, det vil jeg da gjøre med eder.

Kapittel 34

1Og Herren talte til Moses og sa: 2Byd Israels barn og si til dem: Når I kommer inn i Kana’ans land, så er dette det land som skal tilfalle eder som arv – Kana’ans land, så langt dets grenser når. 3På sydsiden skal eders land gå fra ørkenen Sin langsmed Edom, og eders sydgrense skal i øst begynne ved enden av Salthavet. 4Så skal grensen svinge sørom Akrabbim-skaret og gå frem til Sin, og den skal gå ut i syd for Kades-Barnea og så gå videre til Hasar-Adar og derfra ta over til Asmon. 5Fra Asmon skal grensen svinge bort til Egyptens bekk og så gå ut i havet. 6I vest skal eders grense være det store hav og landet langsmed det; dette skal være eders grense i vest. 7Og dette skal være eders grense i nord: Fra det store hav skal I avmerke grenselinjen til fjellet Hor. 8Fra fjellet Hor skal I avmerke grensen dit hvor veien går til Hamat, og grensen skal gå ut ved Sedad. 9Så skal grensen gå videre til Sifron og ende ved Hasar-Enan. Dette skal være eders grense i nord. 10Mot øst skal I avmerke eder en grenselinje som går fra Hasar-Enan til Sefam. 11Fra Sefam skal grensen gå ned til Ribla østenfor Ajin og derfra gå videre ned til den når fjellskråningen østenfor Kinnerets sjø*. 12Så skal grensen gå videre ned til Jordan og ende ved Salthavet. Dette skal være eders land efter dets grenser rundt omkring. 13Og Moses bød Israels barn og sa: Dette er det land I skal få til arv ved loddkasting, og som Herren har befalt å gi de ni stammer og den halve stamme. 14For Rubens barns stamme med sine familier og Gads barns stamme med sine familier og den halve Manasse stamme har alt fått sin arv; 15disse to og en halv stamme har fått sin arv på denne side av Jordan midt imot Jeriko – mot øst, mot solens opgang. 16Og Herren talte til Moses og sa: 17Dette er navnene på de menn som skal skifte ut landet mellem eder: Eleasar, presten, og Josva, Nuns sønn, 18og så en høvding for hver stamme, som I skal ta til å skifte ut landet, 19og dette er navnene på disse menn: for Juda stamme Kaleb, Jefunnes sønn, 20og for Simeons barns stamme Semuel, Ammihuds sønn, 21for Benjamins stamme Elidad, Kislons sønn, 22og for Dans barns stamme en høvding, Bukki, Joglis sønn, 23for Josefs barn: for Manasses barns stamme en høvding, Hanniel, Efods sønn, 24og for Efra’ims barns stamme en høvding, Kemuel, Siftans sønn, 25og for Sebulons barns stamme en høvding, Elisafan, Parnaks sønn, 26og for Issakars barns stamme en høvding, Paltiel, Assans sønn, 27og for Asers barns stamme en høvding, Akihud, Selomis sønn, 28og for Naftalis barns stamme en høvding, Pedael, Ammihuds sønn. 29Disse menn var det som Herren sa skulde skifte ut arveloddene mellem Israels barn i Kana’ans land.

Kapittel 35

1Og Herren talte til Moses på Moabs ødemarker ved Jordan, midt imot Jeriko, og sa: 2Byd Israels barn at de skal gi levittene byer av sin arveeiendom til å bo i; dessuten skal I gi levittene jorder rundt omkring disse byer. 3De skal ha byene til å bo i, og jordene som hører til, skal være til beite for deres kløvdyr og for deres fe og for alle deres andre dyr. 4Og jordene omkring byene, som I skal gi levittene, skal strekke sig fra bymuren tusen alen utefter rundt omkring. 5Utenfor byen skal I måle to tusen alen på østsiden og to tusen alen på sydsiden og to tusen alen på vestsiden og to tusen alen på nordsiden, og byen skal være i midten; dette skal være jordene til deres byer. 6De byer I skal gi levittene, skal være de seks tilfluktsstæder som I skal gi, forat manndrapere kan fly dit, og foruten dem skal I gi to og firti byer. 7I alt skal I gi levittene åtte og firti byer med tilhørende jorder. 8Og av de byer som I skal gi av Israels barns eiendom, skal I ta flere av de store stammer og færre av de mindre; enhver av dem skal gi levittene byer efter som de har fått land til. 9Og Herren talte til Moses og sa: 10Tal til Israels barn og si til dem: Når I er gått over Jordan inn i Kana’ans land, 11da skal I velge ut nogen byer som skal være tilfluktsstæder for eder, forat en manndraper som av vanvare slår nogen ihjel, kan fly dit. 12Disse byer skal I ha til tilfluktsstæder for manndraperen når han flykter for blodhevneren, forat han ikke skal dø før han har stått til doms for menigheten. 13Og de av eders byer som I skal gi til tilfluktsstæder, skal være seks i tallet. 14De tre byer skal I gi på hin side* Jordan, og de tre andre byer skal I gi i Kana’ans land; de skal være tilfluktsstæder. 15Både for Israels barn og for de fremmede og innflyttede som bor iblandt dem, skal disse seks byer være tilfluktsstæder, så hver den som av vanvare slår nogen ihjel, kan fly dit. 16Den som slår nogen med et jernredskap så han dør, han er en manndraper, og manndraperen skal late livet. 17Og den som tar en sten i sin hånd stor nok til å drepe en med og slår nogen med den så han dør, han er en manndraper, og manndraperen skal late livet. 18Eller om en har et redskap av tre i sin hånd, som han kan drepe folk med, og slår nogen med det så han dør, da er han en manndraper, og manndraperen skal late livet. 19Blodhevneren kan drepe manndraperen; når han treffer på ham, kan han drepe ham. 20Dersom en støter til nogen av hat eller kaster noget på ham med vilje så han dør, 21eller av fiendskap slår ham med sin hånd så han dør, da skal den som slo, late livet; han er en manndraper, og blodhevneren kan drepe manndraperen når han treffer på ham. 22Men dersom en støter til nogen av vanvare, uten fiendskap, eller kaster en eller annen ting på ham uten å ville noget ondt, 23eller uten å se ham rammer ham med en sten stor nok til å drepe en med, så han dør, men drapsmannen ikke er hans fiende og ikke vil ham noget ondt, 24da skal menigheten dømme mellem drapsmannen og blodhevneren efter disse lover. 25Og menigheten skal verge manndraperen mot blodhevneren og la ham vende tilbake til den tilfluktsstad som han var flyktet til; og der skal han bli til ypperstepresten – han som er salvet med den hellige olje – er død. 26Men dersom manndraperen kommer utenfor den tilfluktsstads enemerker som han er flyktet til, 27og blodhevneren treffer ham utenfor hans tilfluktsstads enemerker og dreper manndraperen, så har han ingen blodskyld på sig. 28For manndraperen skal bli i sin tilfluktsstad til ypperstepresten er død; men efter yppersteprestens død kan han vende tilbake til den bygd hvor han har sin eiendom. 29Dette skal være en rettsordning for eder fra slekt til slekt hvor I så bor. 30Om en slår nogen ihjel, skal manndraperen efter vidners utsagn lide døden; men ett vidne er ikke nok til at nogen dømmes til døden. 31I skal ikke ta imot løsepenger for en manndrapers liv når han er skyldig til døden; han skal late livet. 32Og I skal ikke ta imot løsepenger for en som er flyktet til en tilfluktsstad, så han kan vende tilbake og bo et sted i landet før presten er død. 33I skal ikke vanhellige det land I bor i; for blod vanhelliger landet, og landet kan ikke få soning for det blod som utøses der, uten ved dens blod som utøser det. 34Du skal ikke gjøre det land I bor i, urent, det land i hvis midte jeg bor; for jeg er Herren, som bor midt iblandt Israels barn.

Kapittel 36

1Overhodene for familiene i den ætt som nedstammet fra Gilead, en sønn av Manasses sønn Makir, og hørte til Josefs barns ætter, gikk frem for Moses og for de høvdinger som var overhoder for Israels barns familier, 2og de sa: Herren har befalt min herre å gi Israels barn landet til arv ved loddkasting, og min herre har fått befaling av Herren om å gi vår bror Selofhads arv til hans døtre. 3Men blir nu de gift med menn av Israels barns andre stammer, så går deres arv fra våre fedres arv og legges til den stammes arv som de kommer til å tilhøre, og således blir vår arvelodd mindre. 4Og når jubelåret kommer for Israels barn, så blir deres arv lagt til den stammes arv som de kommer til å tilhøre, og deres arv går fra vår fedrenestammes arv. 5Da bød Moses Israels barn efter Herrens ord og sa: Josefs barns stamme har rett i det de sier. 6Således byder Herren om Selofhads døtre: De kan gifte sig med hvem de vil, bare de gifter sig innen sin fedrenestammes ætt, 7forat ikke nogen arv hos Israels barn skal gå over fra en stamme til en annen – Israels barn skal holde fast hver ved sin fedrenestammes arv. 8Og enhver datter i Israels barns stammer som får arv, skal gifte sig med en mann av sin fedrenestammes ætt, forat Israels barn kan arve hver sine fedres arv, 9og forat ingen arv skal gå over fra en stamme til en annen, men Israels barns stammer holde fast hver ved sin arv. 10Selofhads døtre gjorde således som Herren hadde befalt Moses. 11Mahla, Tirsa og Hogla og Milka og Noa, Selofhads døtre, blev gift med sine farbrødres sønner; 12de blev gift med menn av Manasses, Josefs sønns ætter, så deres arv blev hos deres fedreneætts stamme. 13Dette er de bud og lover som Herren gav Israels barn ved Moses på Moabs ødemarker ved Jordan, midt imot Jeriko.